På sporet av en annen lesning

Er Liv Køltzows siste roman Verden forsvinner (1997) mislykket eller snarere svært vellykket? I Vinduet nr. 1, 1998 hevder Henrik Helliesen Langeland hardnakket at romanen er mislykket, sett på bakgrunn av Køltzows ti år gamle artikkel "På sporet av en ny roman" (Vinduet nr. 3, 1988). Etter mitt syn utelater Langeland vesentlige grep når han diskuterer romanen, grep som så langt jeg kan forstå, bidrar til at romanen fremstår som vellykket. Noe jeg vil forsøke å vise gjennom å tilnærme meg romanen i lys av en modernistisk tradisjon. Men først litt om hvilke perspektiver Langeland anlegger.

Langeland holder altså romanen opp mot Køltzows egen artikkel. I artikkelen problematiserer hun romanens form med utgangspunkt i Marcel Prousts forfatterskap. Køltzow påpeker at Proust "stadig er det beste eksempelet på at romanskriving først blir noe annet enn etterlikning og tekniske enkeltgrep når en skriver ut fra en helhetsforståelse, og ikke minst, ut fra et tvingende behov for å rekonstruere en slik helhetsforståelse". Hun "finner ikke igjen en slik opptatthet av formspørsmål hos mange av samtidsforfatterne" og heller ikke "mange fornyere, men mye tradisjonalisme og godt håndverk". (Køltzow 1988).

Langeland leser artikkelen som et uttrykk for Køltzows litterære grunnsyn og program for eget forfatterskap. Han hevder kjekt at forfatteren ikke oppfyller de kriterier hun selv fremsetter i forhold til hva som er god romankunst. I dette perspektivet er det Langeland mener Verden forsvinner fremstår som mislykket. Han mener Køltzow ikke klarer å skrive ut "den helhetsforståelsen som innbefatter en utvidende og fornyende forståelse for formspørsmål som hun selv hevder kjennetegner god romankunst".

Idealet for god romankunst finner Køltzow ikke bare hos Proust, men også hos andre store modernister som Faulkner, Gombrowicz, Kafka, Beckett, Sartre, Musil, Sarraute, Butor og Simon. Felles for disse forfatterne er, ifølge Langeland, fornyelsen av romanens formspråk. På bakgrunn av det han kaller "fornyelsens brudd" er det Langeland undersøker ulike trekk i Verden forsvinner. Etter hans oppfatning representerer romanens syntaks, handling og persongalleri tradisjonelt godt håndverk, men ingen formmessig nyskapning eller noe fornyende forståelsesbrudd. Heller ikke i subteksten finner Langeland "et utvidende nettverk av lagmessig meningsdannelse". For meg blir Langelands formfornyelse noe utvendig og overfladisk behandlet, og begrepet om "fornyelsens brudd" blir hengende noe i luften.

I motsetning til Langeland mener altså jeg at Verden forsvinner er svært vellykket, ikke minst i forhold til det program Køltzow tar til orde for i sin egen artikkel. Sentralt i artikkelen hennes er, etter min mening, diskusjonen mellom realisme og modernisme. Køltzow beskriver Prousts forfatterskap som "En litteratur som ikke begrenser seg til å skildre det flate øyeblikket, men får med hele nettet av erindringer og assosiasjoner som i virkeligheten er til stede hos ethvert menneske. Det smidige nettverket utgjør forskjellen mellom endimensjonal "realisme" og plastisk tvetydig virkelighet". (Køltzow 1988). Dette nettverket mener jeg man gjenfinner i Verden forsvinner. Slik jeg ser det plasserer romanen seg i en modernistisk tradisjon, og representerer, ikke minst med dette, en fornyelse av den norske samtidsromanen.

Et sentralt kjennetegn ved den modernistiske romanen er, ifølge David Lodge, fokus på bevisstheten, iberegnet den ubevisste delen av sjelslivet, og en forminsking av ytre "objektive hendelser". (Lodge 1991). Opptattheten av personens indre liv har tilknytning til et annet kjennetegn, nemlig problematiseringen av et fastlagt jeg. (Malcolm Bradbury/John Fletcher 1991). Den modernistiske personskildringen er dyptborende og fremstiller personen som en del av en prosess, og preges foruten usikkerhet og disintegrasjon, også av det flertydige, flyktige og ubestandige.

Nært knyttet til oppmerksomheten omkring det indre livet, er et tredje aspekt ved den modernistiske romanen, nemlig formfornyelsen, et grep Langeland berører, men etter min oppfatning, ikke riktig klargjør. Formfornyelsen innebærer ikke bare en oppfatning av at formen representerer selve innholdet, men også at romanen reiser spørsmål ved representasjonen av den ytre virkeligheten og logisk etterfølgende struktur. Den modernistiske romanen forlater en kronologisk ordning av materialet. (Bradbury/Fletcher 1991). Ifølge Joseph Frank oppløses kronologien helt i denne romanformen, noe som etter hans mening medfører at tidsaspektet i teksten mister den strukturerende funksjonen det har i den realistiske romanen. Det strukturerende elementet i den modernistiske romanen er imidlertid bevegelsen fra et indre rom til et annet indre rom, nemlig romopplevelse. (Frank 1963). Formfornyelsen kommer også til uttrykk ved at den modernistiske romanen mangler en egentlig begynnelse, derimot kaster den oss inn i en strøm av erfaring.

Den ytre rammen om Verden forsvinner er lagt til høsten 1989. Da opplever hovedpersonen Nina Blindheim, parallelt med Berlinmurens fall, at den mer private grunnen under henne rystes. I løpet av et par korte uker dør en nær kollega, en gammel bekjent blir alvorlig syk og broren får hjerteinfarkt. Samtidig er de nesten voksne barna hennes i ferd med å skape sine egne liv. Alle disse hendelsene er formidlet gjennom hovedpersonens blikk av en autoral usynlig forteller. Den indre monologen er, slik jeg ser det, tekstens mest sentrale grep. Den fastholdes gjennom hele romanen, og gjennomsyrer dermed teksten som sådan. Etter min mening strukturerer den romanens form. Ikke bare synliggjør den den grubling og refleksjon hendelsene utløser hos Nina, den viser også hvordan hun ved siden av å reise spørsmål ved fremtiden, også vurderer og revurderer valg av yrke og livsform. Dessuten formidler den hovedpersonens bearbeiding av det årelange samlivet med ektefellen, et ekteskap som har blitt innhentet av en grå hverdag. Nettopp det sterke fokuset på hovedpersonens bevissthet knytter, slik jeg ser det, an til den modernistiske romanen.

Igjen og igjen får vi innblikk i Ninas tvil. Både når det gjelder en permisjon ektefellen oppfordrer henne til å ta, og ikke minst i forholdet til mannen sin, er hovedpersonen ambivalent. Den indre monologen viser hvordan hovedpersonen er i en ustanselig dialog med seg selv, og hvordan hun vakler fra det ene standpunktet til det andre i disse spørsmålene. Dessuten synliggjør den en søken. Nina er gjennom store deler av teksten usikker på om hun skal søke permisjon fra arbeidet, og eventuelt hvis hun tar permisjon, er hun usikker på hva hun skal bruke denne friheten til. Teksten kan videre leses som Ninas utforsking av forholdet til ektefellen. Vesentlig i denne sammenhengen er undersøkelsen av hva slags fremtid forholdet har. Også den ambivalensen som preger hovedpersonen peker i retning av at Verden forsvinner har berøringspunkter med den modernistiske romanen.

Ninas indre utvikling konstituerer ikke bare romanens form, den fremstår også som et av bokens temaer. Romanen bærer med dette i seg en forestilling om at form og innhold er to sider av samme sak. Med dette er inntrykket av at romanen har en tilknytning til den modernistiske romanen forsterket.

Kronologien de korte høstukene tilsynelatende etablerer, oppløses uopphørlig av den indre monologen der minner fra barndom, oppvekst og voksenliv flyter over i hverandre. En slik flytende behandling av tiden ser vi allerede i romanens åpning: "Etter mange år uten forandringer kom alle på en gang, de flettet seg sammen og skapte kjedereaksjoner, og høsten nittenåttini da alt dette hendte, tok seg da Nina Blindheim noen år senere tenkte tilbake på (...)". Hovedpersonen erindrer her høsten 1989. Fortellernået er "noen år senere", en tidsangivelse som sammen med "høsten nittenåttini" bryter med en lineær kronologi. Tidsperspektivet begrenses imidlertid ikke til da selve hendelsene fant sted, og heller ikke til fortellernået. Tiden før 1989 trekkes også inn ved adverbialet "etter mange år". Her ser vi hvordan fortid ( "etter mange år"), historiens nåtid (" høsten nittenåttini") og fortellernået ( "noen år senere") smelter sammen. De vide tidsangivelsene oppløser et fast avgrenset fortidig historienå. Tiden har her ikke den samme konstituerende rollen som i realistiske romaner, og teksten får en romlig karakter. Åpningssekvensen er bare ett av utallige eksempler på hvordan fortid og nåtid parallellstilles i teksten, noe som på sin side tenderer i retning av at en temporær handlingsutvikling overskrides. På denne måten formidler Køltzow en vid og romlig tidsopplevelse der det indre livets bevegelse frem og tilbake blir et styrende prinsipp. Også denne romliggjøringen av teksten, der det strukturerende elementet er en bevegelse fra et indre rom til et annet, plasserer Verden forsvinner i en modernistisk romantradisjon. Det samme gjør romanens åpning, ettersom den ikke representerer noen egentlig begynnelse på en historie, men snarere kaster leseren ut i en rekke erfaringer.

Fokuset på Nina Blindheims indre liv involverer ikke bare en synliggjøring av hennes ambivalens. Det fremstår også som tekstens form og innhold. Med Ninas ambivalens problematiseres sannhet. Sannhetsbegrepet kommer til uttrykk som noe ikke-entydig, noe sammensatt og komplisert. Også romliggjøringen av teksten som formidler en vid tidsopplevelse, er et spennende grep ved romanen. Kanskje ligger denne tidsopplevelsen nærmere et begrep om sannhet enn hva en endimensjonal kronologi gjør. Tilsammen bidrar alle disse grepene, etter min mening, til å etablere en annen virkelighetserkjennelse enn den som representerer etterlikning, flate øyeblikk og endimensjonal realisme. Grepene kan dessuten leses som en oppfyllelse av de kriterier Køltzow selv setter i forhold til god romankunst. Nettopp disse grepene er det som, etter min mening, gjør Verden forsvinner svært vellykket. Jeg mener den modernistiske virkelighetsbeskrivelsen og - erkjennelsen som med dette viser seg, er identisk med den helhetsforståelse Langeland etterlyser, men ikke riktig får øye på. Verden forsvinner formidler en sterk formbevissthet, og representerer, slik jeg ser det, noe nytt i norsk romankunst. I dette perspektivet kan man forstå den overveldende positive mottakelsen romanen fikk uten å undervurdere en hel yrkesgruppe, slik Langeland gjør.

LITTERATUR:

Bradbury, Malcolm/James McFarlane: Modernism, A guide to European Literature, 1890-1930 (Norwich 1991);
Bradbury, Malcolm/Fletcher, John: "The introverted novel", s. 394-415.

Lodge, David: "The Language of Modernist Fiction: Metaphor and Metonomy", s. 481-496.

Frank, Joseph: The widening gyre, Crisis and Mastery in Modern Literature (New Jersey 1963).