Mariann Enges artikkel «Your English I do not speak» (Vinduet på nett 17/9) handler mest om at hun «nyter å lese Michael Palmer», og litt om hvorfor hun mener Palmers Sol (fra 1988, på norsk 2000) er «en bok som har noe interessant å tilføre norsk litteratur», eller med andre ord: «en bok som fortjener å bli lest og omtalt». Da Morten Øens Palmer-gjendiktning kom ut i fjor, ble det så vidt jeg vet bare trykket en eneste anmeldelse i norske aviser som ikke samtidig serverte reint brosjyrepreik av den typen som bare overtar diktenes sjargong og gjør den flatere og billigere. Som det vel fremgår av Enges indignasjon var denne anmeldelsen min, og stod på trykk i Morgenbladet 19/1–2001. Enge skriver innledningsvis at hun godt kunne «ha vært spart for» min «nedsabling av Michael Palmer». Underforstått at jeg nok har misforstått Palmers prosjekt og derfor bruker sabel der Enge heller synes å ville oppfordre alle til å rigge seg til i sofakroken med en stor kopp te og TVen av og bare «nyte» Michael Palmers «vakre, rare, tydelige eller mystiske» setninger. Jeg må innrømme at jeg er usikker på hva Enge her tror hun kan oppnå med å mobilisere en rekke konsumentbaserte koseargumenter mot min nokså uforsonlige lesning av Morten Øens Michael Palmer. Hun må gjerne vise meg hvor jeg tar feil, men da helst ved å antyde på hvilke måter Øens Palmer kan leses med utbytte, og ikke ved å forsøke å gjøre meg til offer for min egen aggresjon. Slik det er nå, stiller Enge seg opp rett fremfor meg i det hun skriver; og hele tiden får jeg inntrykk av at hun snart kan komme til å bryte med det perspektivet som sår tvil om mine motiver; hele tiden håper jeg at også hun kan være interessert i å betrakte denne utgivelsen, og min anmeldelse av den, med en annen type blikk enn det som styres av hennes egen leselyst. Men så skjer dette likevel ikke. Og da må jeg svare. Fordi det ellers kan se ut som at stille innlevelsesevne for alt som er vakkert og rart og lyrikk uten videre kan svekke mine innvendinger mot Morten Øens Palmer-oversettelse.
Jeg står nemlig fast ved at Øens gjendiktning av Palmer er så umusikalsk og svak at den ikke burde ha vært utgitt. Å hevde, i år 2001, at Michael Palmer, og de såkalte «Language Poets», hører med blant de mest interessante amerikanske samtidslyrikerne, er for meg nokså uforståelig. Og Palmer er uansett ikke så jevnt god at han ikke kan trykkes i utdrag. At Oktober-serien nær sagt for enhver pris er viet enkeltverk, viser i dette tilfellet prosjektets største svakhet. Det bør uansett være tillatt å sette spørsmålstegn ved hva som gjendiktes og hvorfor. Og at Oktober valgte å utgi Palmers Sol i Øens språklige skylag virket ganske meningsløst på meg i fjor da jeg skrev anmeldelsen, og det er dessverre ingenting ved Enges tekst som har kunnet gjøre meg mer begeistret for prosjektet. Jeg nevnte den gang at jeg ikke er blind for at Palmers kvaliteter ligger i måten han benytter seg av det klanglige på, og dette står jeg ved fremdeles.
Men at Morten Øens gjendiktning er dårlig nettopp fordi den ikke makter å bevare disse klangmønstrene, fremgår faktisk svært tydelig av de diktene Enge siterer dobbelt. Når Øen eksempelvis får «You, island in this page» til å bli «Du, øy på denne siden», kan jeg ikke unngå å tenke at han her nok bommer på preposisjonsbruken, og dermed også endrer diktets mening ved å la «page» bli til «side» og altså ikke til «tjener» eller «lærling» slik preposisjonen «in» inviterer til på engelsk. Det ville vel ha stått «on» dersom det var snakk om at noe befant seg på selve den trykte siden? Ironisk nok ville større presisjon i oversettelsen her ha kunnet støttet opp om den lesningen Enge selv antyder når hun henter inn Baudelaires begrep om «correspondénce» som en mulig lesenøkkel, og dermed også ha fått antydet at den sammenføyningen diktet beskriver er tenkt å finne sted et sted inne i selve den skapende bevissthet. At dikteren er språkets pasje, tjener eller lærling. Slik dette diktet står nå, hos Øen, forsvinner originalens allusjon til dikteren som poeta-magus, eller med norske ord, til dikteren som en innvidd som intuitivt og skapende avdekker analogier mellom natur og ånd. Konsekvensen av dette er at diktet ruller inn i tåken. Det virker kanskje fint på noen, men dette kan kun gjelde på et overflatisk nivå, fordi Palmer på norsk er blitt mye mer uklar enn han er på engelsk. Det gjennomgripende spillet av mening som Rune Christiansen mytologiserer i utgivelsens etterord, er altså bare lånte fjær. I stedet får vi overflatisk uklarhet. Og i dette ligger det mest problematiske aspektet ved utgivelsen av Morten Øens Palmer-gjendiktning: Denne nesten latterlige dyrkingen av det uklart kryptiske. En lyriker som har et så fragmentert og så intellektualiserende prosjekt som Michael Palmer, vinner nemlig ingenting på å bli gjendiktet av en så svermerisk og pseudo-mystisk forfatter som Morten Øen. Av det andre, lengre diktet Mariann Enge siterer, fremgår det jo dessuten ganske tydelig at når jeg i min anmeldelse kritiserer Øen for at helt avgjørende klangmønstre er forsvunnet i hans norske versjon – så er også dette ganske presist: For å kunne lykkes i den suspensjonen av «mening» som Enge anklager meg for ikke å se, er Palmers dikt nemlig avhengige av at det klanglige aspektet fungerer.
Og når det gjelder denne min påståtte (implisert: reaksjonære) meningsiver, ja min manglende åpenhet for at et dikt faktisk ikke til enhver tid behøver å «bety» et avklart og ufrakommelig noe som kan knyttes til noe allerede kjent, så må jeg bare konstatere at Enge i sin Øenske Palmer-lesning sannsynligvis er rausere enn meg. Jeg reagerer likevel på den måten man innen norsk lyrikkforvaltning til stadighet forsøker å dyrke frem det uutsigelige som noe pre-verbalt og ureflektert. Jeg kan ikke se annet enn at dette røper en form for overspenthet, både hos norske lyrikere og lyrikklesere, som uansett ligger svært fjernt fra den typen meningsfylde som de gang på gang påberoper seg ved å stjele fra det mystiskes nimbus. Palmers eget utsagn om å ha mot nok til å «face the essential emptiness at the heart of a poem – the nothing» – minner så mye om svermerisk vestkyst-amerikanisert New Age-selvhjelp at jeg ikke klarer å ta ham alvorlig. Det som er så utrolig naivt ved «Language»-poetenes prosjekt er fremfor alt dette at de synes å tro at språket renner motstandsløst gjennom folks hoder, og med dette som utgangspunkt får seg til å skrive en lyrikk som hele tiden finner det bryet verd å skulle gjøre leseren oppmerksom på at hei, nå danner det seg en form for mening her, men hva er forresten mening, folkens, hvem eier den, tro, ja sånn egentlig, liksom, og hvor snille er i så fall de? At det er en lyrikers viktigste oppgave å advare leseren mot kunstens kraft og fortrylling, er i beste fall utdatert Frankfurter-kode. Men her skal vi altså måtte tåle å høre det igjen, og til og med samtidig bli fortalt at denne diktsamlingen, Michael Palmers Sol, er et «sentralt enkeltverk innen samtidslyrikken».
Det får ikke hjelpe hvor flinkt det kan være gjort av enkelte «language poets»; vi har uansett sett det så altfor mange ganger før: Hvordan jakten på en ny form for umiddelbarhet leder amerikanske venstreintellektuelle inn i før-språklig mytologisering av sin egen skriving. Palmers egne utsagn om dette sitt bredt anlagte lyriske prosjekt, ender hos Enge i rene konsumentuttalelser. Dette er for så vidt greit nok og i overensstemmelse med Vinduet-redaksjonens invitasjon, men man burde vel egentlig kunne ha forventet at dersom det virkelig er tilfellet at Enge nyter å lese Palmer så mye som hun vil ha oss til å tro – og det er det selvfølgelig ingen som skal ta fra henne – så er det vel også hennes oppgave å språkliggjøre denne nytelsen, eller deler av den, for andre, gjøre den tydelig, og, i forlengelsen av dette: gjøre seg selv tydelig som leser, slik at hun i det minste kan få antydet hva det er med Palmers lyrikk som gjør at den selv i Morten Øens språkdrakt er blitt så bra at hun ikke kan være den foruten.