Litteratur kan leses på mange måter og gi opphav til ulike typer fortolkning. Selv om en bok får god kritikk, kan den likevel gi opphav til diskusjoner om kritikkens relevans. Jeg vil her reflektere over to anmeldelser av romanen Tiden det tar av Hanne Ørstavik.
Under overskriften «Elegant fra Ørstavik» anmelder Øystein Rottem Tiden det tar i Dagbladet 8. november 2000, mens Ingunn Økland har valgt tittelen «Ørstavik ekspanderer» i Aftenposten 9. november 2000. Begge anmeldere roser boka med superlativer som «dirrende god roman» og «ytterst velskrevet» (Rottem). Rottem sier: «Dette er veldig, veldig bra. Tiden det tar gjør meg både varm om hjertet og gir meg tårer i øynene». Han slår fast at den litterære verden snart er moden for det han betegner som et dronningskifte. Ingunn Økland sier også at det er en sterk bok med potensiale til å tangere leserens erfaringer. Begge anmelderne har tydeligvis hatt stort utbytte av å lese boka. Dette står imidlertid ikke i forhold til hva de har valgt å si om boka. Tekstens viktigste erfaringsdimensjon er fraværende i anmeldelsene. For denne leseren synes det underlig at anmelderne ikke har grepet fatt i det som klart kan oppleves som bokas grunntema. Har dette å gjøre med anmeldelsen som sjanger? Har det å gjøre med avisenes kulturpolitikk? Hvorfor sier ikke Rottem noe om sin forståelse av den tematikken som får ham til å gråte og bli varm om hjertet? Kan han ikke, eller tør han ikke? Jeg tror det går an å si noe mer presist om hvorfor denne boka er sterk lesning, og mener det er påkrevet at Ørstaviks tekst blir lest innenfor en annen fortolkningsramme enn Økland og Rottem gjør.
Et primært ankepunkt er at begge anmelderne tolker Signe, bokas hovedperson, for snevert. Rottem fortolker Signe som om hun «verken er tilfreds med seg selv eller sitt ekteskapelige liv», og Økland viser til at Signe er «totalt utmattet» i «den lille, nye kjernefamilien». Signe blir nærmest fordømt av anmelderne, og en må spørre seg hvilket syn på subjektet (kvinnen) som framsettes her. Familien som referanseramme blir videre benyttet, og Rottem mener det ligger «en utopisk forestilling om «den lykkelige, harmoniske familie» til grunn for hennes skildringer av sinnsopprivende konflikter». En slik tolkning er svært snever. Det handler ikke om «sinnsopprivende konflikter», men om sosiale maktforhold som bidrar til å usynliggjøre en hel erfaringsverden! Det handler om vilkår for identitet, hvordan kroppslig opplevelse blir forvaltet, forhold mellom subjektet og verden, og kampen om hvilke definisjoner av virkeligheten som skal være gyldige.
Ørstaviks tekst viser Signes opplevelse av sine erfaringer. Slik Rottem og Økland leser Signe, stenger de for hennes opplevelser. For eksempel ser begge anmelderne ut til å mene at boka starter i en lukket situasjon. Det kan imidlertid snarere virke som om boka starter med en mer åpen situasjon for Signe. Signe er i ferd med å ta valg. Hun har plassert seg selv i et landskap som ligner det åpne landskapet hun beveget seg i som 13-åring. Hennes liv utenfor hjemmet som 13-åring var fylt av glede, utforsking og vennskap. Hun har også valgt å sykmelde seg og ta en pause fra psykologistudier, noe som kan være en indikator på evne til å ta et valg – og på det å våge å bryte med forventninger. Det er litt søkt, slik Økland mener, at Signe selvtilfreds slår fast at datteren Ellen er født uten «spor». I teksten står bl.a. følgende om hvordan Signe oppdaget at datteren hadde smilehull:
Jeg husker jeg ble så vanvittig glad for at hun hadde dem, de var et synlig tegn på noe helt annet, noe som ikke var fra Einar og ikke fra meg eller noen av foreldrene våre. Jeg tror jeg håpet at det betydde at det hadde begynt på nytt, at livet faktisk kunne begynne på nytt, at det var mulig å være helt uten merke, uten spor. Så kom mamma på besøk og sa at smilehullene var etter pappa, men det er ikke sant, pappa har ikke smilehull, bare smilerynker.
Teksten åpner med undring over barnets muligheter til å bryte med en sosial arv. Men tekstens tempus, «Jeg tror jeg håpet», viser tydelig at håpet både var og er en skjør konstruksjon. Teksten peker altså like mye på det umulige i håpet, og åpner for en ødeleggelse, et fall. Her kommer morens stemme inn og vil holde barnet fast i tradisjonen. Det er altså ingen holdepunkter i teksten for å tolke Signes erfaring som selvtilfredstillelse.
Anmelderens språk dreper og forflater tekstens framvisning av det komplekse forholdet mellom kroppslig erfaring og språk. Romanen viser nettopp hvordan Signes kroppsliggjorte livserfaring griper inn i nåtiden idet Signes foreldre melder sin ankomst. Hun sier nei til å feire jul med dem, har mot til å stille spørsmål til morens sammenbitte kjeve og direkte blikk:
Hva er det mamma, sa jeg.
Jeg bare sa det. Jeg skalv innved ryggraden fordi jeg frøs. Jeg hadde aldri sagt noe før, ikke sånn hardt kant mot kant når hun var så langt ute. Jeg hadde alltid prøvd å hjelpe henne da, gjøre som hun ville, beskytte henne på en eller annen måte, på et umerkelig vis ta hennes parti.
Signes markering dytter på hele det sosiale systemet foreldrene er vant til å fungere innenfor. Hun åpner for at fastlåste mønstre settes i spill. Her viser teksten hvordan Signes usynlige måter å plassere seg mellom foreldrene på, har vært en del av hennes opplevde verden. Framstillingen bidrar til å gjøre slike usynlige erfaringsdimensjoner gyldige for leseren. Når Signe sier noe hun ikke har sagt før, kaller det fram tidligere erfaringer av å måtte relatere seg til morens stemning og vilje. For Signe ledsages hennes valg samtidig av minner om redsel, tvil om moren noen gang har sett henne. Minnene kommer tilbake gjennom kroppens svette, de kalde dråpene, den vonde ryggen, frosten, responser i kroppen som er innvevd i kommunikasjonen. Teksten viser kompleksiteten mellom en verbal ytring, den kroppslige følelse, og ytringens sosiale konsekvenser. Signes dynamiske utforsking av sin kroppsliggjorte livserfaring kan leses som en kamp for en tilblivende identitet. Hvem skal hun bli? Hvordan skal hun bygge sine relasjoner? En mer interessant fortolkning enn å si at Signe lever i et «familiehelvete», vil være å løfte fram spørsmål om hvilke betingelser (makt- og avmaktsforhold) vi mennesker har for å gjøre erfaringer gyldige oss imellom og i det sosiale (institusjonaliserte) systemet. Det er nettopp denne tematikken Ørstavik griper tak i, og her utvikler hun sitt kritiske og innsiktsbringende prosjekt.
En måte å forstå begge anmelderne på, er å sette deres tolkning av Signe inn i en bestemt subjektforståelse. Det kan se ut som det autonome, rasjonelle subjekt blir benyttet som en norm for plassering og definering av erfaringer. Når de snakker om «den evig misfornøyde moren», «den utglattende og hissige og oppfarende faren (som attpåtil er gudfryktig)» (Rottem), så skaper det et inntrykk av at dette er personer som vi andre bør ta avstand fra, de likner ikke på oss! En mindre distanserende (og farligere?) lesning kan gi derimot gi innsikt i og gjenkjennelse av hvor vanlig foreldrenes (systemets) væremåter er, og vise de allmenne trekkene ved kommunikasjonsformene i Signes familie. Teksten viser hvor mye som kan stå på spill og hvilke konsekvenser sosialt nedarvede og ubearbeidede væremåter får. Ved å vise samhandlings- og kommunikasjonsmønstre slik hun gjør, får Ørstavik stilt grunnleggende spørsmål om menneskenes livsbetingelser. Teksten problematiserer hvordan vi «kastes inn» i en verden vi selv i utgangspunktet verken har bedt om eller valgt. Hva kan vi vite om oss selv? Hvordan kan vi vite hva som blir gyldige erfaringer? Hvem bekrefter våre erfaringer? Hvordan forholder vi oss til de umiddelbare kroppslige erfaringene? Et grunnspørsmål blir hva mennesker gjør med sine livsbetingelser. Opplever vi i det hele tatt å ha valg? Hva koster det å velge? Hvem sitt liv skal en leve? Teksten viser hvordan subjektet og omverden står i et gjensidig forhold til hverandre. Signe utvikler seg til en person som blir i stand til å kunne identifisere problemområder i den sosiale verden hun er del av. Teksten viser hva det koster å foreta brudd. Den viser hvor ladet selv det enkleste spørsmål kan være.
Språkets sosiale konsekvenser
Ørstavik viser hvordan språket regulerer det sosiale livet og har konsekvenser for hvordan 13- årige Signes verden skapes. Farens språk gir assosiasjoner til språkbruk fra norsk offentlighet, der ansvar, tillit og kommunikasjon er ord som flittig benyttes. Et grunnspørsmål hos Ørstavik er hvilken mening slike ord får. Når Økland sier at Signe «sluker nærhetsretorikken rått», så overser hun kompleksiteten i Signes dilemma og inntak av omverden. Signe tar inn sin konkrete situasjon, samtidig som hun benytter de gode erfaringene i livet sitt til å overleve og utholde smerten i denne situasjonen.
Signe så på moren. Hun satt helt rett i ryggen, det var ikke noe i ansiktet hennes, hun så rett fram på lysestaken med de fire lilla lysene som ikke var tent. Signe så bort på broren. Tårene trillet nedover kinnene hans og ned på genseren. Han så inn i veggen bak henne, det var som han ikke hørte hva faren sa, som om det var en hinne av melk foran blikket. Sånn som noen ganger kommer ut av fisken når man presser langs buken, tenkte Signe, et tynt hvitaktig stoff. Signe hørte farens stemme, på fjellet renset de fisken og tok av skinnet og la den i sukker og salt i en rød plasttallerken, dagen etter skar faren biter av den som de kunne ha på brødskiva.
Teksten roper etter komplekse fortolkninger av Signes væremåter, hennes kompetanse ute blant venner, hennes konstruktivitet og sårbarhet i møte med smerte, vold, tillitsbrudd og avstand mellom språk og erfaring. Teksten stiller spørsmålet: Skapes tillit av å bruke ordet tillit? Skal faren, slik han benytter språket, ha rett til å definere verden? Signes kroppslige responser på farens (samfunnets) språkbruk åpner for kritikk av denne bestemte formen for språk. Signe får selv ikke sagt noe om det, bl.a. fordi hun er avhengig av de voksne og trenger å tro på dem. Signe kan ikke si noe om det, men teksten kan! Ørstavik har skrevet en tekst som angår livet og levd erfaring. At Signe ikke får sagt noe om det hun erfarer og merker i kroppen, oppleves som veldig gjenkjennelig. Dette er en livsbetingelse som er svært underkjent og usynlig i offentligheten. Teksten åpner nettopp for innsikt i at begreper som tillit, å stole på seg selv, være selvstendig, ta ansvar, kanskje nettopp brukes for å opprettholde makt og skape avmakt. Signes kroppslige responser slår sprekker i dette språket. De kalde dråpene, den trange halsen, farens skarpe kant i stemmen viser den enorme kompetanse 13-årige Signe har til å lodde stemning, og til å vite hva som skjer rundt henne. Når ordet tillit brukes slik faren (samfunnet) gjør, så oppstår et kroppslig ubehag. Teksten viser hvordan språk brukes til å opprettholde kontroll, og hvordan det trenger seg inn i subjektets kropp. Som når Signe i voksen alder hører foreldrene trampe av seg snø på trappa, er det som trampingen skjer inne i kroppen hennes. Dette kan tolkes som et bilde på hvor totaliserende kroppsliggjort livserfaring er, og hvor krevende prosessen med å atskille seg fra foreldres (og institusjoners) makt kan være. Det er gripende lesning nettopp fordi det klargjør hvilken makt autorisert språk og handling kan ha. Samtidig viser teksten hvilket potensial for kritikk av kommunikasjon og oppbrudd fra dominans som kan ligge i å ta kroppens ubehag på alvor.
Fortolkning av kroppen
En svært viktig tematikk hos Ørstavik blir nettopp: Hvordan skal kroppen fortolkes? Hva betyr de umiddelbare responsene som kroppen gir i situasjoner og relasjoner Signe deltar i? Teksten skaper her alternative fortolkningsrammer for hva kroppslig erfaring kan bety. Teksten blir et speil, og leseren gis en mulighet til å fortolke sine egne kroppslige erfaringer som situasjonsbestemte og relasjonelle, og ikke slik som Økland skriver; at Signe «over tid blir påført psykosomatiske plager av all den løgnaktige språkbruken». «Løgnaktig språk» og «psykosomatiske plager» framstilles her som et lineært årsaksforhold. Teksten, derimot, viser hvordan språkbruk og kroppslig erfaring utveksles og står i et gjensidig forhold til hverandre. Kroppen responderer på sosiale situasjoner der språket brukes tvetydig: Språket er familiens sosiale lim, og det benyttes til å definere Signes erfaring for henne selv. Kroppen blir bærer av spenninger som ikke har språk, som ikke kan representeres eller fortolkes i kommunikasjon med andre. Alle som har vært i slike situasjoner vet hvor vanskelig det kan være å si noe, eller å vite hva man skal si. Teksten åpner et usynlig felt, og bidrar til at det forblir åpent, med all den smerte, sorg, glede og valgmulighet det skaper for leseren. Teksten viser nettopp hvordan språk og handling kan veves sammen til sosiale konvensjoner. Når Signe betviler den virkelighet faren har holdt fast, og snakker om hvor redde hun og broren hadde vært, så skaper det ubehag og trang til å benekte fra farens side (s. 44–45). Her stiller teksten spørsmål om hvordan et barns verden kan bli virkelig når barnet ikke kan si noe om verden på måter som voksne har bestemt. Videre: Hvilke betingelser er til stede for denne erfaringsdimensjonen? Kan vi si til barn at vi ikke ante at de var redde fordi de ikke torde fortelle det? Som voksen innhentes Signe av ubehaget, og hun kan fortelle om det. Teksten åpner for refleksjon over hva språk er og kan. Leserens kroppslige erfaring holdes åpen og bevegelig gjennom lesningen. Det skaper en sterk livsfølelse, et mot til å gjøre opprør der det trengs, og en ny mulighet til å se sammenheng i eget livs- og fagprosjekt. Teksten klargjør hvordan Signes erfaringsverden skapes, samtidig som denne erfaringsverdenen ikke blir sosialt synlig. Dette samme skjer i anmeldelsene. Anmeldelsene viderefører den samme underminering og usynliggjøring av Signes erfaringsverden. Anmeldelsene bidrar dermed til å opprettholde taushet omkring en eksistensiell erfaringsdimensjon. Det er derfor påkrevet at boka leses og anmeldes slik at Signes erfaring blir synlig og fortolket med nærhet til romanens tekst. Jeg har forsøkt å vise at en «god» anmeldelse også kan bidra til å redusere og omformulere erfaringsområder i selve teksten. I denne romanen er forholdet mellom kroppens erfaring og språket et grunntema. Romanen tar opp hvordan kroppslig erfaring skapes i relasjoner mellom mennesker, og den viser samfunnets manglende lesning av kroppslig erfaring. Fenomenologisk sett oppfattes kroppen som grunnleggende erfarende og relasjonell. En slik relasjonell verden utgjør betingelser for subjektets erfaring av seg selv og andre. I romanen opplever leseren å bli innført i hvordan en relasjonell virkelighet leves og skapes. Leseren kan dermed oppleve hvor stor formende kraft en kroppslig erfaringsdimensjon har for subjektet. Samtidig vises definisjonsmakten et bestemt språk kan ha, og at kroppens erfaringsdimensjon representerer et problemområde som samfunnet mangler språk for. Et tema som dermed kan forbli usynlig også, slik som her.
Sammenligner en Johanne i Like sant som jeg er virkelig med Signe, så hadde Johanne planen sin å ta vare på, mens Signe her har valgt å sette planen til side. En interessant fortolkning av det å være sykmeldt, kan også være at det handler om å ta vare på egne interesser, å velge seg selv.