Om og omkring den middelmådige litteraturen.
I den hektiske tilbredelsesfasen av et godt måltid skjedde her en dag at jeg grep til den første, men, skulle det vise seg, ikke beste, CD jeg kunne få tak på i min noe uorganiserte musikksamling. Slik ble jeg sittende under middagen og lytte til en østeuropeisk lavpris-innspilling av Shostakovich' cellokonsert nr.1.
Rett før fjerde sats tok maten slutt: dermed inntok jeg en mer makelig lyttende posisjon, liggende, men fyltes i løpet av denne fjerde sats av en viss uro. Det var ikke maten. Uro? Men det er jo bare slik, tenkte jeg: at kunsten uroliger det moderne menneske. Så fint! Men denne uro var liksom ikke av det gode slag, denne uro var bare... uro. Som en stikkende hverdagsbekymring. Pass deg nå, tenkte jeg, en svært mistenkelig uro!
Og det slo meg plutselig hva som var galt med den østeuropeiske billigvarianten av Shostakovich' cellokonsert nr.1, hva som gjorde meg urolig: Denne fremførelsen henger jo ikke sammen!
I det middelmådige verdensbilde finnes ingen sammenheng.
Komponisten kan ingen klandre, dette opus 107 av Shostakovich er utvilsomt ekte og insisterende. Solisten gjorde en ubestikkelig innsats, etter applausen å dømme, orkesteret og dirigenten likeså: hver eneste note på papiret brakte de ut i rommet, i fellesskap, til rett tid, med rett styrke, med tilstrekkelig innlevelse. Hva var således galt?
Jo, det slo meg altså: hverken dirigenten eller musikerne var i stand til å bringe opplevelsen inn i en slags ideell mening, musikkens gjennomgripende anskuelse manglet – straks en note var ferdigspilt begynte en ny og en ny og en ny, uttrykket strandet kontinuerlig i seg selv og det som steg ut av prestasjonen var utøvernes personlige føleri, deres iherdighet, teknikk og tross alt redelige innsats på vegne av kunstproduktet; Shostakovich' første cellokonsert. Slikt fortjener applaus. Selv om den indre bevegelse i musikken manglet? Vel. Jeg fyltes altså av en uro, en svært mistenkelig uro – pass deg nå, tenkte jeg.
Den andre innspilling jeg råder over av denne konsert, er gjort i 1959 på Broadwood Hotel i Philadelphia – med dens dedikasjonsinnehaver Mstislav Rostropovich på cello og Eugene Ormandy som dirigent, dessuten med komponisten selv tilstede under innspillingen. Straks etter at den østeuropeiske lavprisvarianten munnet ut, fant jeg frem denne og la meg igjen til rette:
Som å komme hjem.
Dette kan minne, tenkte jeg, om norsk samtidslitteraturs irriterende metaforstøv i rommet, man puster det inn og kroppen gjør motstand, man klør, hoster og ser etter en utgang, åpner en dør til Kafkas, Prousts eller Ibsens univers, lukker den bak seg og puster som på vidder: rent, kjølig.
For slik fremstår gjerne våre dagers uttrykk: som slukende seg selv; som forvrengelsen av Tor Ulvens «Stein og speil»; monumenter over egen glemsel, som taper all mening når ingen lenger kan gi de mening, for våre uttrykk er så lokale og tidstypiske – så blottet for indre sammenhenger – som når en forfatter foregir kun å ville speile en liten og avgrenset flik av virkeligheten, aller helst barndommen! i sin egen umiddelbare bevissthet og nøyer seg med det – eller han griper til det motsatte ytterpunkt og løsriver ethvert dikterisk moment fra sin mulige kontekst og forveksler resultatet med originalitet: hvor ofte sniker ikke stygge mistanker seg etter slike ærend, om at disse kunstens tilnærminger er resultat av høyst ufrivillige begrensninger, ikke bare i vilje, men også i evne. Likevel spinner vi varme kapper av egenviktighet rundt oss, myter om hvordan vi alle er likeverdige bærere av eventyrlige og livsviktige budskap, og hvordan vi alle, bak den magiske mangfoldmasken, har den selvfølgeligste rett til å bringe dette budskap frem i en kunstnerisk ytring. Har vi virkelig det?
Og slik ledes mine tanker, om enn ad omveier, mot Robert Musil og den geniale veddeløpshesten i «Mannen uten egenskaper»; der selv hester og tennisspillere får geniets status fordi menneskeheten innehavende visse evner har tapt muligheten til å gjøre bruk av disse, slik at den siste mulighet til å redde individualiteten er, slik vi gjør i dag, å applaudere prestasjonen i form av ren bedrift – gjerne den bedrift å produsere et kunstnerisk uttrykk og deretter få det trukket igjennom institusjonenes nåløyer, like gjerne som å la seg føre i ballong til nordpolen, spille et musikkstykke feilfritt eller å fullføre et strabasiøst skiløp – eller den bedriften vi som kunstkonsumenter drives til for å gripe et kunstverks bakenforliggende meddelelse, den nakne innsatsen er blitt selve kontantbeholdningen, og for den kan vi kjøpe oss fri fra verdens stadige overhengende moralske heftelser.
Det virkelig betydelige søker vi i liten grad, for det som appelerer til oss i kunsten er helst av samme slag som oss selv, men samtidig tilstrekkelig vagt: vi verdsetter det eventuelle element av utilgjengelighet vi møter i kunstproduktene, for utilgjengeligheten i uttrykket forskyver den hverdagslige fornuft og hensetter oss i en slags mild undringstilstand – som om det i seg selv borger for viktighet at noe ikke umiddelbart forstås med den blotte fornuft og lar oss sitte undrende tilbake – for gitt at vår umiddelbare oppfattelse ikke strekker til i møte med et kunstens uttrykk, så erstatter vi altfor villig denne brist med et forsert og villet moment bak uttrykket; en idé, en anelse, en personlig moral vi ikke umiddelbart griper, men som vi kan strekke oss etter slik at vi til slutt, etter en tilstrekkelig innsats, kan oppnå det vi vil: å møte oss selv igjen, som i et ikke helt virkelighetstro speil der visse ansiktstrekk er en anelse forskjønnet.
Men vi mangler noe i denne modellen: et mellomværende, et rom å puste i. Langsomt glir vi ut i et åndelig provinsielt univers der uttrykkene mister sin egenstyrke, eller aldri erverver noen, for de snevres inn av stadig mer selvopptatte bestrebelser omkring – de omkringliggende fenomener og personer, oppdiktede som virkelige, rykkes løs fra verkene og gjøres til gjenstand for gransking i langdryge og slurrete1 taler hvor granskningen er det største poenget; reportasjen, vinklingen, dristighten, koseligheten, hastigheten, dynamikken – det er ikke lenger så nøye hva som egentlig ble uttrykt, eller hvordan, bare mottageren er i stand til å danne sin egen referanseverden og på den bygge sine personlighetsfremmende forestillinger – det stakkars kunstverket minner nå mye om juletreet vi danser og skråler rundt for samværets skyld selv om vi har tapt kontakten med ritualets opprinnelige mening.
Den middelmådige kunsten bringer verden ut av sin fatning – og omvendt!
Vi er knyttet til vår tid i en påtrengende virkelighet. En verden til randen fylt av en kaotisk og mangfoldig masse av hendelser og bevegelser, som for de fleste mennesker fremstår som uhåndgripelig. Men kunstneren burde kunne inngi et håp: han maner frem et fast åndelig grunnlag, et sammenbindende prinsipp vi kan ta opp i vår verdensanskuelse. Kan man påstå at norsk samtidslitteratur tildels kapitulerer overfor denne virkelighet, eller blott prøver å avbilde (deler av) den i ren utvendighet (eller innvendighet!) og stenger seg inne i lukkede og selvtilfredse bakgårder? Og fordi vi fremdeles har en så stor tillit til at virkeligheten skjuler en eller annen slags indre mening, slipper litteraturen for lett unna: i den stive og hodeløse bevegelse vi gjør mot tilværelsens fravendte mening taper vi dømmekraften. Og verre: i den middelmådige kunsten finnes ingen hjelp til å nærme seg en tilværelsens indre mening, denne kunst er seg selv nok og underminerer seg selv ved i det hele tatt å være til.
For den middelmådige kunstner er endestasjonen den lokale kroppslige uroen (eller ubehaget), det å «sette igang prosesser hos iakttageren», hvilket selvsagt ikke er å forakte, men den moderne kunstner synes visst å godta at denne stoppestasjon virkelig er endestasjonen, slik at et «urovekkende» verk blir et viktig verk, hvilket i siste instans blir alle verk, kun i egenskap av å være produkter av en større eller mindre bedrift på det kunstneriske virkefelt.
For den uro vi møter i norsk samtidslitteratur – og det gjør vi, skal vi tro anmelderne, de uroer seg svært ofte av svært lite2 – den uro grunner nok gjerne i minst ett av de følgende forhold:
1. Det gjeldende verk er preget av intimt føleri med altfor påtrengende beskrivelser, gjerne med bruk av «fy-ord» eller «fy-emner» som forfatteren i pur villfarelse tror må inngå i tabu-nedbrytende, grensesprengende litteratur (mens det egentlige tabu i dag er det høystemte litterære epos unndratt dagliglivets grumsete sjargong), som om forfatteren har innskrumpet den episke og estetiske avstanden i teksten til et ingenting og faktisk skriver rett ned det han tenker, føler og gjennomlever; slik er det naturligvis ikke, forfatteren er hardtarbeidende, samvittighetsfull og suveren! (tamtaratam, Shostakovich spiller opp i bakgrunnen), men mye uro fødes likevel av dette punkt. Et punkt 1b) som kanskje skulle hatt egen numerisk betegnelse, forlenger punkt 1, som da skulle vært 1a), altså 1b): leseren smittes av forfatterens (u)behagelige nærvær i teksten, faller selv inn i den og misforstår dette som en tekstens «nærhet», slik at forfatter, tekst og leser mikses sammen til en slimet ball av føleri og hendelser – ved nærmere ettertanke oppstår nok en god del uro i de norske boklesende heimer av dette punkt b) som ideelt sett ikke er negativt, men som blir svært skadelig idet denne slimball sveller ut og sluker det eventuelle åndelige utbyttet.
2. Verket er preget av dårlig håndverk, en får følelsen av å lytte til amatørmusikere som ikke riktig har klart å stemme instrumentene og hvis fremførelse gjerne grenser mot pinlighet uten at de selv er klar over det, hvilket forsterker pinligheten, og man ber i sitt stille om at forestillingen snart må ta slutt – man blir svært urolig, javisst, men ikke uten å føle en viss sympati, hvilket inngir en økt menneskelighet, som når vi av storsinn sender et miniputtlags svakeste spillere utpå banen i de avgjørende minutter i en viktig kamp og etterpå roser deres innsats, selv om kampen av deres skyld endte med tap – det er jo i grunn rørende å se hvor stolte og glade de blir bare for å ha sluppet til ute på banen og da spiller ikke resultatet noen rolle – kun innsatsen.
3. Vi er medlemmer i en myteskapende krets der vi spinner rundt oss varme kapper av myter om at kunst skal frembringe uro og at denne uro er tegn på en slags innsikt, dermed finner vi uro der vi leter etter den, også hos de aller dårligste forfattere (for i en normalfordeling over alle forfattere må det nødvendigvis finnes en gruppe dårlige elementer, et stort antall middelmådigheter og noen få virkelig gode), og i siste instans blir vi jo alle litt urolige av ting vi ikke umiddelbart forstår.
Den middelmådige litteraturen gjør oss sløvt lykkelige: den står oss så nær at det var som om vi selv skulle ha skrevet den.
Dermed forveksler vi gjerne livet og kunsten, slik at det ene skal være lik det andre og omvendt, for vår moderne uro er ikke annet enn fortvilelsen over egen utilstrekkelighet stilt overfor en kompleks og ond verden, slik tangerer den middelmådige litteraturen denne utilstrekkelighetens uro ved selv å være utilstrekkelig, ved å foregi en kontaktvilje og en umiddelbar fellesskapsfølelse, men tilsammen utlikner utilstrekkelighetene hverandre og sløver oss – for hverken leser eller forfatter er i stand til å peke mot en bredere eller helere visjon av det liv vi fører eller føres av, visjoner som i sin ytterste konsekvens leder mot den store roen.