Jeg takker Christian Refsum for hans redegjørelse i sitt svar til meg, og iler med å redeliggjøre ham. Noen bemerkninger har jeg imidlertid til de punkter han anfører.
Ad 1. I Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis skriver jeg at Derridas prosjekt også er "en skjerpelse av det analytiske blikk og av refleksjonen omkring oversettelsesproblematikken, som mange har oppfattet som unik" (s. 43). Og fremstiller grunntrekk i dekonstruksjonsfilosofien slik:
"Derridas oppfatning synes å være at også enhver kognitiv akt i sin natur er oversettelse. Vi oversetter fra den første tanke vi gjør oss, og vi oversetter i det uendelige og blir selv oversatt i det uendelige. Enhver tanke eller ytring har alternativer, og kan kommenteres. Man kan filosofere over den minste ytring og dens oversettelseskarakter, dens forhold til andre mulige ytringer i tid og rom. Når det gjelder oversettelser av skriftlige tekster, foreslår Derrida å utstyre dem med noter eller utførlige forord som kommenterer alternative eller supplerende betydninger som går tapt i oversettelsesprosessen" (s. 42).
Derrida foreslår altså det samme som Vladimir Nabokov, som ville ha oversettelser "med rikholdige fotnoter, fotnoter som tårner seg opp som skyskrapere til toppen av siden, slik at det bare ble stående igjen et glimt av en tekstlinje, mellom kommentaren og evigheten".1 Ovenikjøpet foreskriver Nabokov "absolutt bokstavelig oversettelse", mens fotnotenes funksjon altså er å beskrive "tekstens modulasjoner og rytmer samt alle tekstens assosiasjoner og andre særtrekk".2
Når det gjelder faren for å få slike fotnotebefengte oversettelser av skjønnlitterære verk, avviser jeg denne faren - nettopp i passasjen Refsum siterer: "Det er vel heller ingen fare for (...) at originalverk blir uten verdi og at vi får oversatte versjoner i annoterte og uleselige utgaver." (s. 249) Men direkte galt at Derrida sier dette er det vel ikke, for så vidt som han "foreslår en fotnote, en note i margen eller et forord for å få tak i alle de subtile avvikende supplerende meningene eller tangerende begrepene som går tapt i overføringsprosessen", og at dette bør gjøres "hver eneste gang man setter frem et løsningsforslag i en oversettelse, setter navn på en gjenstand, bestemmer en identitet, eller utformer en setning".3 Men dette kan da vel ikke Derrida for alvor mene?
Ad 2. Ja, hva mener egentlig Derrida? Mener han likevel ikke at oversettelse av tekster er en flyktig kognitiv akt, at en tekst og alle versjoner av teksten er relative? Mener han kanskje likevel, ganske så commonsensisk, at det finnes en autorisert original, som bare leses med noe forskjellig blikk, varierende med ens ståsted i tilværelsen og historien? Er Derrida rett og slett en forstandig hermeneutiker, på linje med Gadamer, slik Refsum antyder? Ja, kanskje det. Hvorfor har da Deridas synspunkter på forholdet mellom original og oversettelse vakt slik oppsikt? Har han bare formulert seg uheldig, og skapt det inntrykk at origninal tekst og oversatt tekst bare er tilfeldige registreringer av kreative bevissthetsmanifestasjoner, som uavlatelig foregår i tid og rom? Med et uutømmelig meningspotensial? Adskillige iakttagere deler den oppfatning at Derrida mener at oversettelsen modifiserer originalen, at oversettelsen endrer og "utsetter" originalteksten mening; at originalen er "ukomplett".1
Som et forsvar for Derridas relativisme, fremholder Refsum det forhold at Derrida understreker hvordan originalen forplikter oversetteren. Men hvis man skal være så forpliktet overfor originalen at man setter kryss i margen og lager fotnote hver gang man oversetter et ord, har forpliktelsen gått for langt. Litteratur blir det ikke av det. Men det skjerper vel refleksjonen, kanskje.
Refsums 3. punkt, om avveiningen mellom mer og mindre betydningsfull sekundærlitteratur, tar jeg til etterretning. Men dette er jo et skjønnsspørsmål, der ens skjønn f.eks. kan tilsi at man vektlegger noe norsk stoff om norske oversettelser (så som "mer eller mindre tilfeldige norske avisartikler") relativt sterkere enn utenlandsk stoff om utenlandske oversettelser. Forøvrig gleder jeg meg over at Refsum slutter seg til min intensjon om å initiere videre forskning og problemstudier innenfor, og på tvers av, de områder jeg behandler i min bok – og over at han formulerer det som en oppfordring.