Narraktig narrativ

I anledning Den internasjonale Holocaustdagen hevder Ola Innset (OI) i sin debattartikkel «Preterium maskin» at historien er for alvorlig til å overlates til historikerne. Ville han ha fremmet synspunktet overfor historikere som Raul Hilberg, Saul Friedländer og Christopher Browning, eller er det bare noen navngitte historikere, som har våget å «angripe» Marte Michelet, han har i tankene? OI underslår at historie også er et fag, og at holocausthistorie utøves av profesjonelle med høy etisk standard. En forenklende tese om at Holocaust «ikke var noe som skjedde et annet sted», men «også her», lanseres. Vi får ikke vite hva som markeres med Holocaustdagen, hvorfor den markeres 27. januar, og hvorfor det er viktig for forfatteren å dele sine betraktninger med oss. Det er underlig at dette synspunktet fremmes av en som selv er historiker.

Argument

Hovedsynspunktet hans rammer først og fremst de tre historikere Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen (BBT), som ikke bare tar feil i spørsmålet om sannhet, de skjønner ikke at fortida tilhører oss «alle», og at historikere aldri vil kunne gi endelige svar. Dessuten skjønner de – og særlig «enkelthistorikere» – ikke at de må være åpne for at ikke-historikere blander seg inn i og «radikalt» endrer deres forskningsfelt. To relevansargument anføres: Et som går på innsatsen Michelet har lagt ned for å løfte fram «det norske holocaust», en innsats man ikke «kommer utenom». Det andre er boka Hva vet historikerne? der Espen Søbye – etter OIs oppfatning – gir «en kvalifisert kritikk» av de tre historikernes arbeidsform. Holdbarhetsargumentet er imidlertid at BBT angivelig mener at «historikere er de eneste som kan skille sant fra usant i fortida». Hvor han har dette fra, er uvisst.

OI skjønner at sakens kjerne i Michelet-debatten handler om krav som må stilles for at noe skal være sant eller ikke. Han melder seg i diskusjonen – ikke for å trekke konklusjoner med hensyn til historisk sannhet, men for å reversere den. Han relativiserer dermed sannhetsproblemet. Han tar fatt i debattdeltakernes motiv, fortrinn og unoter, mens saken – hvordan Holocaust i Norge og i Europa kan forklares – ikke tematiseres.

OI ber i realiteten de tre historikerne om å skygge banen fordi de er for kjepphøye i spørsmålet om sannhet. Argumenterer han godt for dette? Han fremmer først en karikert og villedende versjon av deres innvendinger, men de tre har verken antydet eller hevdet at kun historikere kan skille sant og usant i fortida. Dernest omgår han en av deres konklusjoner, nemlig at Michelets bok ikke framstår som sannhetssøkende. Karakteristikken refererer til forskningsetiske retningslinjer, der krav om kvalitet i dokumentasjon og holdbar argumentasjon formuleres. Videre avleder han fra et sentral poeng for BBT – nemlig at all sakprosa og historieskriving må forholde seg til krav om saklighet og etterrettelighet. Han bagatelliserer spørsmålet ved å skrive at «det er lite som tyder på at ikke Michelet også vil være enig». Han burde ha forholdt seg til den prinsipielle siden av saken. Historiefaget må ha som ambisjon , basert på påstander om virkeligheten som lar seg etterprøve – eller som historiker Paul Knutsen skriver, at påstander om saksforhold lar seg utsette for en OIs bidrag representerer utvendig posisjonering for Michelet i en avsluttet debatt.