Drømmekvinnen ifølge unge mannlige forfattere.
Hvor er det blitt av alle gutta? Når jeg ser meg rundt i den unge litteraturen på 90-tallet, har flere av dem stukket avgårde inn i manneunivers, som jeg ikke forstår. De har tatt opp forfølgelsen av damer, som jeg ikke trodde noen brydde seg om lenger. Vel er det så at begjæret begir seg av sted utenfor allfarvei. Det vil jeg ikke forhindre – i alle fall ikke i litterære fantasier. Jeg vil ikke forlange erotisk skikk & bruk av litteraturen. Men hvorfor skal en ung mann i en stor dannelsesroman på 90-tallet begjære en 13-åring? Hva betyr det?
Nerdenes hevn
Merete Morken Andersen har pekt på en feminin dreining hos unge mannlige forfattere i Vinduet 3/98. Hun beskriver treffende deres protagonister som mannlige antihelter "med diffuse livsprosjekter og intens selvrefleksjon". De forsøker å finne seg selv, men de prøver nesten enda hardere å finne seg en dame. De har behov for omsorg, og de søker seg til den lille, nære verden, som tradisjonelt er kvinnelig. Flere unge forfattermenn gir dessuten språk til en ekspressiv, fysisk følsomhet. Tore Renberg, Lars Ramslie og Karl Ove Knausgård fokuserer på sanseopplevelser og analyserer følelser på en måte man forbinder med kvinner – men selvsagt også med forfattere som Mykle og Hamsun.
Men – har egentlig de unge mennene i litteraturen blitt mer feminine? Er de menn på andre måter enn menn før dem? Ser de annerledes på kvinner enn i andre tider? Jeg er ikke så sikker. Jeg ser mer av mannlig tafatthet enn av en feminin bevegelse i disse bøkene. De presenterer oss for en gjeng med tafatte og tagale typer, som gjerne trekker damene ned i en slags "revenge of the nerds". I Tatt av kvinnen av Erlend Loe blir mannens verden totalt definert og invadert av en geskjeftig, ung dame. Hun snakker og snakker om hvor fint det er med stillhet, varhet og kommunikasjon mellom mennesker. Det er selvsagt en kastrerende opplevelse for en ung mann. Loes unge helt følger opp så godt han kan, men har lite å stille opp med. Den suverene damen og den tafatte fyren gjør begge komiske figurer.
Tore Renberg er den som tydeligst har tatt opp en kjønnstematikk med sin Matriarkat. Livet til Kjeran på 23 år er styrt av kvinner. Han har bare vært oppdratt av kvinner og forguder kvinner. Mor, søster, kjærester og ukjente kvinner inngår i en total kvinnelig sfære, som han vil tilhøre. Men er han feminin? Og innevarsler boka en ny mannlig kjønnsbevissthet? Kjeran elsker kvinner, men han elsker dem som begjærsobjekter. Han ligger med damer på tradisjonelt ungguttevis, likegyldig hvem de er. Det er vel mer maskulint enn feminint. Hanne Ørstavik mener Matriarkat heller demonstrerer mannens blikk enn hans fascinasjon for kvinner. I en skarp kommentar, "Kvinneligheten som rekvisitt" i Utflukt 3-4, radbrekker hun en ny påstått interesse for Kvinnen, som angivelig raserte i ulike medier for et par år siden. Ifølge Ørstavik gjorde denne feminine vekkelsen lite for å forklare kvinner, men mye for de som kastet seg på og dermed fikk markert seg selv.
Lolita
I et intervju i Dagsavisen 13.3.99 etterlyser Karl Ove Knausgård reaksjoner på Lolita-motivet i Ute av verden, og her kommer min. Jeg blir ubekvem av å lese om 26-årige Henriks forelskelse i Miriam på 13 år. Men skal det først handle om Lolita, burde begjæret kjennes enda mer betent og ubehagelig. Komedin 1 av svenske Stig Larsson, som jeg tror er et forbilde for Knausgård, byr på en mer intens redsel for hva hovedpersonen kan finne på enn Ute av verden. Larsson gjør sine tabuer mer tiltrekkende og frastøtende enn Knausgård. I Ute av verden er ikke det uhørte begjæret et mørkt gravitasjonsfelt. Det er litt upassende i andres øyne, det er så, men Henrik rakner ikke innvendig. Tvert imot befester synet av Miriam for Henrik hva han vil kjempe for og hvem han er. Til tross for Henriks motstridende følelser; til tross for skammen, fornedrelsen og umodenheten, er forholdet mer idyllisert enn tabuisert. 13-åringen står for en ren og uberørt grensetilstand, slik forelskelsen er.
Hun representerer også det tradisjonelt kvinnelige i boka. Den klassiske kvinnen er dermed en kvinne som ennå ikke er en kvinne. Miriam pynter seg for Henrik og byr seg fram for hans blikk, på klassisk vis. Hun har vakre, grønne øyne, slanke lår, en ung utålmodighet – og ikke så mange andre framtredende personlighetstrekk. Hun lar seg betrakte, i motsetning til den mer modne Linda, som Henrik går seg vill i: "Om hun ville, kunne hun lese meg, tenkte jeg, mens jeg ikke i det hele tatt ante hva som rørte seg i henne." Henrik tolker og mistolker Linda i de klamme kaffe- og betroelsesstundene de har sammen. Han vil og vil ikke ha henne. Han tenker at det må være forferdelig å være sammen med en slik voksen dame, som kryper inntil ham og "gjør seg mindre enn meg for å få min kjærlighet". Men når Henrik er sammen med Miriam, stemmer alt. Hun vekker en uendelig ømhet i ham, mens begjæret etter Linda er blandet med hevnlyst. Han vil "ligge med henne en gang for alle, hardt som en avstraffelse". Mens Miriam er uerstattelig, kan de eldre begjærsobjektene lett byttes ut med hverandre.
Kjødelig og kjedelig
Knausgård har markert avstand til Dag Solstad og de store forfattergutta i intervjuer. Han vil ikke skrive Den store norske romanen, med pretensjoner om å gi en totalkonsepsjon av det norske samfunnet. Isteden vil han gå fra den enkelte og ut; få fram samtiden ved å vise hvordan den kjennes og slår inn hos den enkelte. Han vil dessuten ha lov til å skrive stort og alvorlig om følelser, som har vært forsømt i den eldre generasjonen. Men når det gjelder kvinnebilder, synes jeg Knausgård er helt i tråd med sine eldre, mannlige kollegaer. De byr på få interessante, komplekse kvinnefigurer. Når beskrivelsene nærmer seg en dame så mye at hun får egenskaper, blir hun kjedelig. I Solstads Genanse og verdighet introduseres Eva Linde som Den ubeskrivelig vakre. Siden, ettersom årene går, forfaller hun til beskrivelige kategorier: Hun legger på seg, blir grådig og går inn i en triviell kjødelighet. Torgeir Schjervens Omvei til venus har et lignende kvinnepar: De som er til stede i all sin trivialitet, mot Den ene, forsvunne, forførende kvinnen. Den mannlige hovedpersonen treffer på en rekke middels interessante damer, i jakten på Venus; kvinnen som er avbildet uten hode.
Av mer direkte forbilder for Knausgårds kvinnehistorier, ser jeg for meg en mix av Agnar Mykle og Stig Larsson. En Stig Larsson med skamfølelser. Larsson utforsker pedofilien i Komedin 1 og i andre deler av sin produksjon. Også Larssons kvinner opptrer i to hovedkategorier. Det er de kjødelige & kjedelige, og de fascinerende kvinnene som enten er i puberteten eller blir drept i løpet av fortellingen. De som er kvinner uten å være det.
Hvordan ville menn like å finne seg selv igjen hos kvinnelige forfattere, som ur-stereotype figurer – gang på gang? Hvordan ville de leve med en bok, hvor de fascinerende mennene bare besto av brunst, muskler, tause mysterier og rå makt, mens den hyggeligere hopen av menn var like sexy som en samling sokker? Ville de ikke ane en eim av mannsforakt? Og ville de ikke ønske seg langt vekk fra de rigide forestillingene? Jeg tror Linn Ullmann lurte på noe av det samme da hun skrev Før du sovner.
Navnet
De tafatte antiheltene hos de unge forfatterne er innestengte i sine egne refleksjoner. Når de endelig gjør utfall mot virkeligheten, er det blinde og fatale handlinger, som slår hardt tilbake på dem selv. Gjelder det en dame, blir møtet med virkeligheten ekstra brutalt. De har store tanker om hva en kvinne kan utrette for livene deres. De tar mot til seg, stormer fram og får en blank avvisning. Det åpner seg en avgrunn mellom drømmekvinnen og den virkelige. Så hvordan skal de nærme seg en kvinne? Det første steget må være å se henne som et selvstendig individ, ikke bare i forlengelsen av deres egne refleksjoner og begjær. Sidner sier det på en vakrere måte i Juleoratoriet av Göran Tunström. Han bruker all sin tid til å tenke på kjærtegn. Han går også vill. Men når Sidner blir far, formulerer han en livsfilosofi om kjærtegn til sønnen: "Hvis du, min sønn, vil leve, lev nær kvinnene. Det er ikke et gode eller et onde, men det er å leve. En millimeter, et sekund fra deres skjød finnes alle de eventyr livet har å fortelle. Men bak og under alt dette som er kvinne: aldri glemme at de har et navn. Under beven – alltid nærme seg Navnet."