For å forhindre at utenlandske forskere i Norge blir en byrde for våre universiteter, eller vårt land, og for å gjøre dem nyttige for vår offentlighet, har professor Michael Lundblad et forslag.
Førsteutgaven av Jonathan Swifts A Modest Proposal (1729).
Det er melankolsk, i disse dager, å tenke på de mange akademikere som i Norge slanger seg rundt i skattebetaler-finansierte bygninger og kontorer, gjemmer seg i elfenbenstårn, og kun snakker med sine akolytter, i stedet for å komme ned på gata, for å snakke med vanlige nordmenn. Det er imidlertid ikke mindre enn en fornærmelse å lære hvor mange av disse eremittene som ikke engang selv er norske.
Det er jammen på tide å debattere den langsiktige virkningen av de horder av utenlandske forskere som er kommet til vårt stolte land, og som infiltrerer universitetene våre og stjeler jobber fra oss nordmenn. Dette til tross for at disse svermene overhodet ikke har kunnskap om det norske samfunnet. De mangler dessuten evne til å snakke norsk, og interesse for å delta i norske offentlige debatter. Ingen kan benekte disse fakta. Det burde være unødvendig å produsere ytterligere dokumentasjon, når noen av oss drister oss til å snakke fritt. Jeg tror alle vil være enige om at disse utenlandske forskerne har blitt en byrde, både for sine egne universiteter og for offentligheten. Hvorfor skulle vi fortsette å støtte dem med skattebetalernes penger?
Jeg foreslår derfor ydmykt en løsning: Slutt å betale lønn til ikke-norske forskere, med mindre de kan bevise at de har oppnådd en vellykket integrering i norsk kultur. En slik vellykket integrasjon kan uproblematisk vurderes. Først og fremst må de beherske vårt språk. I dette tilfellet er imidlertid det viktigste bevis på integrering hvor omfattende den enkelte har engasjert en norsk offentligheten gjennom formidling.
Vi har ingen grunn til å tro at de noen gang vil få tilstrekkelig kompetanse på norsk kultur til å engasjere seg i offentlig norsk debatt. Uansett hvor lenge disse utlendingene bor her, uansett hvor mye de prøver å lære seg om, og engasjere seg i kulturen vår, vet vi alle at det å være født og oppvokst i Norge, er den beste måten å ha autoritet til å være offentlig intellektuell i Norge. Her finnes ingen tvetydighet eller kompleksitet. Det er heller ingen tvil om at utlendinger forblir en byrde, heller enn en styrke, på sine norske institutter. Deres utilfredsstillende evner til å artikulere det norske språk egner seg heller ikke til å delta på møter, bidra til institutter og universiteter eller tjene i lederroller. Som regel.
Mitt forslag kan dermed bistå til et mål vi alle ønsker: færre utlendinger i Norge. Om de produsere forskning som hjelper oss å forstå Norge, eller verden, eller om de gir innsikt i problemer som strekker seg utenfor våre landegrenser, så kan det ha en allmennyttig verdi for Norge, men dette er ikke kunnskap vi burde måtte betale for. Hvor mange av disse utenlandske forskerne ville velge å ta jobbene våre, hvis de ikke fikk betalt for dem? Forslaget har den fordelen, med andre ord, at det stopper flommen av akademiske innvandrere som kommer til landet vårt, og det nesten umiddelbart. Forhåpentligvis vil utlendingene som allerede har kommet hit, gjenkjenne vår sanne hensikt og bestemme seg for å dra. Hvorfor skulle ikke fremmede mennesker føle seg fremmedgjort? Burde vi ikke også utvide disse argumentene fra den privilegerte akademiske verden til andre sektorer i samfunnet? Kanskje vi burde slutte å betale alle utlendinger. Punktum. Vi må være modige og ikke redde for å si det, om vi skal unngå å bli overkjørt av svermende insekter, som har til hensikt å stikke oss og suge blodet vårt, før de uskadd flyr videre.
Når det gjelder akademia, bør ressursene våre fokuseres på nordmenn som studerer Norge. Det er åpenbart altfor mange institutter som fokuserer på unødvendig mange fag, som handler om andre kulturer, land, eller andre historier enn vår egen. Det er selvsagt at all forskning ved norske universiteter bør stamme fra, omhandle, og kontinuerlig engasjere det norske samfunnet. Norske universiteter kan reduseres til ett institutt: Norske Studier. Hvorfor skulle vi gjøre krav på ekspertise om andre kulturer eller historier? Vi er ikke født og oppvokst i andre land, derfor kan vi heller ikke kreve noen autoritet til å snakke om dem. Norske medier bør justeres deretter. Det er ikke nødvendig å lete etter innsikt om andre land fra nordmenn, selv om de har gjort akademisk arbeid i disse landene. Autoritet kommer fra nasjonalitet. Som regel.
Å lytte til folk fra andre land mudrer bare vannet. Vi har ikke behov for å engasjere oss i den store verden. Fordelene som kan – eller ikke kan – stamme fra å være et mer mangfoldig samfunn, må balanseres mot truslene dette innebærer for vårt eget folk. Isolasjon er en form for beskyttelse. Vi har intet ønske om å snakke med dem utenfor våre grenser, og heller ikke bli lagt merke til av mennesker i utlandet som vi vet uunngåelig bare har egoistiske eller imperialistiske mål i tankene.
Det er sant at det også finnes ektefødte norske forskere som kan norsk, som kjenner kulturen vår, tradisjonene våre, men som likevel ikke driver med formidling. Kanskje vi burde holde tilbake lønnen deres også. Vi kunne ha en debatt om slik en innretning. Blant nordmenn. Det kan imidlertid være en bedre løsning å simpelthen belønne nordmenns formidling. Vi kan gjøre formidling likestilt med forskningspublisering. Hvorfor skulle ikke norske akademikere belønnes for å snakke med norske medier? Offentlige intellektuelle må velge formidling fremfor egen spesialisert forskning og regelmessig publisering. Det er ingen grunn til å snakke om hvordan man balanserer formidling med forskning. Vi må beholde vårt fokus på å gjenopprette norske universiteter med deres opprinnelige formål, som helt klart bør være formidling.
Den logiske forlengelsen av disse punktene kan være å avskaffe universitetsbygninger helt. Som den siste pandemien har vist oss, kan undervisning og møter utelukkende foregå på Zoom. Hvorfor skal skattebetalerne fortsette å betale for kontorer? Deltakelse i avisdebatter og annen formidling kan gjøres fra hyggelige norske hjem.
Norske skattepenger ville vært bedre brukt på insektsspray. Vi vet alle hvor irriterende svermende insekter kan være. Mitt beskjedne forslag er derfor å holde dem unna, i stedet for å ønske dem velkommen. Dette kan da ikke være en urimelig logikk? Jeg foreslår tross alt ikke at vi spiser barna deres.
Inspirert av «A Modest Proposal» av Jonathan Swift.
Født 1973. Professor i engelskspråklig litteratur ved Universitetet i Oslo. Opprinnelig bare amerikansk, men nå med dobbelt statsborgerskap og norsk familie.