Om mottagelsen av Hanne Ørstaviks Uke 43.
Det er med undring man leser høstens anmeldelser og mottagelse av Hanne Ørstaviks roman Uke 43. Aftenposten, Morgenbladet og Vinduet (nettsidene) har latt sine unge kvinnelige anmelderne få boltre seg med sine «skuffede» lesninger av en ny roman som vender blikket innover i sitt kvinneportrett, bort fra det man kanskje først og fremst forbinder med fortellingens ramme, det akademiske litterære miljøet, der de unge kvinnelige litteratene blir til.
Ørstavik er nådeløs i sitt bortvendte blikk på romanens hovedperson, Solveig, akademikeren med de beste eksamensresultater, i ny jobb på en av landets distriktshøyskoler, men med et indre kaos som ufravikelig speiler hennes dårlige skår på den sosiale karakterskalaen. Ørstavik er i denne romanen ikke opptatt av å beskrive Solveigs akademiske utvikling eller hennes nye jobbsituasjon for den saks skyld. Ørstavik går rett til benet i sin fortelling, Solveig er lukket inne i sitt eget indre rom, hun kommuniserer dårlig med omverdenen og tåler ikke studentenes forventninger til henne. Solveig bærer på et desperat skrik inni seg, som hun bruker så mye tid og krefter på å skjule at hun ikke har overskudd til å bygge opp en fruktbar kontakt med sin omverden. Det er dette som er bokens tematikk, og det er ikke godt å lese om.
Man kan velge som de nevnte anmelderne, å ikke la seg involvere i Solveigs smerte, å ikke kjenne seg igjen i, eller prøve å forstå denne hovedpersonen fra Ørstaviks hånd, men da har man risikert sin lesnings troverdighet. En god lesning fordrer alltid en åpenhet, og at man selv risikerer noe personlig i et møte med en tekst. Det finnes verken åpenhet eller særlig personlig risiko i den offentlige lesningen av Ørstaviks bok som jeg her refererer til. Anmelderne er derimot skuffet over Ørstaviks roman denne gangen, og kritikerlaget har spurt på et arrangement i høst: «Hvor god er egentlig Hanne Ørstavik?» Hvor god er egentlig anmelderen, er et annet spørsmål, og hvor god og relevant er hennes lesning?
Lise Gundersen skriver i Morgenbladet (16.08.02) om Ørstaviks roman: «… Men jeg føler meg ikke hjemme. Jeg er fremmed i dette landskapet.» Og: «Hva får meg til å ikke orke Uke 43?, hovedpersonen Solveigs verden?» Og ikke minst: «Mennesker som er sitt fag til de grader, kjeder meg. De er nerdete, og nerder er ofte udynamiske. Solveig er en udynamisk, streng nerd.» Gundersen skriver oppsummerende: «Det er en roman som ikke gir, den tar.»
Denne anmelderen føler seg ikke hjemme i hovedpersonen Solveigs verden. Solveig er en mennesketype som kjeder henne, hun liker ikke nerder. Hun liker ikke mennesker som er sitt fag. Men anmelderen må i hvert fall være seg sitt fag bevisst – og også en anmeldelse skal gi noe! Jeg og mitt og meg selv – hvor god gjør dette en anmelder?
Cathrine Sandnes skriver i Aftenposten (15.08.02) under overskriften «Ærlighet er ikke alltid nok», at hun opplever Uke 43 som en svakere utgivelse enn forfatterens tre tidligere romaner. Hun skriver:
Relasjonen mellom Hilde og Solveig er så stillestående, det skjer så lite i teksten når de møtes, at jeg ikke helt tror på denne nærheten, selv om fortelleren forteller meg at den er der.
Ørstavik er kanskje mer enn noe annet en stillestående forteller, det har hun vist gang på gang de siste årene i sine bøker. Det er nettopp i de ladete, psykologiske og gjerne stillestående tekstpartiene forfatteren utmerker seg med sitt språk og sin tematikk. Det som skjer i de øyeblikkene, på det indre plan, uttrykt i Ørstaviks språk, blir en stilstudie i uforløste følelser og innestengte lengsler. Ærlighet er ikke alltid nok, særlig ikke i en bokanmeldelse…
På Vinduets nettsider (15.10.02) utdyper Ane Farsethås høstens egofikserte, profesjonelle lesninger av Ørstaviks tekst på denne måten:
… Men det er som om forfatteren kaster ut Solveigs motstridende følelser uten å vite hva hun skal gjøre med dem, uten vilje til å forfølge dem – og den åpenbare koblingen mellom selvforakten og forakten for andre, blir derfor bare liggende som en pussig liten sprekk som man kan se Solveigs selvhøytidelighet gjennom.
Og videre: «I stedet for å forfølge dette sporet, setter Ørstavik alle pengene på Solveig som heltinne, og hever henne frem i den ensomme kampen mot verdens uforstand.»
Farsethås har skrevet en anmeldelse av Uke 43 som kun åpner en pussig liten sprekk inn i Ørstaviks romanunivers, en sprekk som viser en forhåndsinnstilt og ikke så rent lite selvhøytidelig anmelder.
To av disse anmelderne tror ikke på nærheten i relasjonen mellom de kvinnelige figurene i romanen, eller de motstridende følelsene som kastes ut av hovedpersonen uten å forfølges videre. Men det er jo ikke nærhet Ørstavik beskriver mellom høyskolelærer Hilde og hovedpersonen Solveig, det er mangel på nærhet, og hvor smertefullt det kan være! Man kan som kjent ikke tro på noe som ikke finnes… Smerten finnes i Ørstaviks tekst, i «sprekken» mellom behovet for nærhet og den skrikende innestengtheten hos en kvinnelig hovedperson, denne gang heter hun Solveig. Nærheten i denne romanen finnes kun langt inne i Solveigs kropp, som en lengsel og som et håp. Det er dette som er Ørstaviks prosjekt, å beskrive Solveigs anstrengte og ganske tragiske forhold til sin verden og til de andre: den indre kampen blir romanens sentrale trekk, dens tematikk. Solveig opplever små sprekker til det som er rikt og levende, og når hun øyner en åpning, som i møtet med Hilde, forsvinner den gode nærheten like fort som den kom. For Solveig er den gode litteraturen det eneste faste holdepunktet i tilværelsen, i den føler hun seg holdt fast av noe livgivende viktig. Den gode litteraturen er for Solveig en inngang, og en utvei i hennes liv, en inngang til det ekte i tilværelsen, og en utvei fra nærhet til andre mennesker. Solveig leter etter det meningsfylte i livet, men hun er ikke i stand til å gripe det som finnes rett foran henne, for eksempel Hilde, her og nå. Ord er ikke alltid nok, Solveig slipper opp for språk når det virkelig gjelder for henne, og hun opplever igjen og igjen at hun ikke når frem til andre, les: Hilde.
Denne romanen handler mye om alt det andre som skjer når to mennesker møtes, det vi ikke kan uttrykke med ord, men fornemmer desto sterkere. Forskjellen på en tanke og et språklig uttrykk kan være en uoverstigelig grense, for Solveig er dette ødeleggende for hennes forhold til andre, og hun reagerer med sin taushet.
Da kan det vel til tider bli nødvendig å skrive litt stillestående. Man kunne for eksempel som anmelder spørre seg: hvorfor trekkes Solveig så hjerteskjærende mot den eldre Hilde? Eller: Hva er det egentlig som skjer med Solveig i møte med andre mennesker? Det kan derimot ser ut som om anmelderne her ikke har funnet noe kvinnelig objekt i teksten som de kan speile seg i, Solveig er en søyle, sier forfatteren selv om sin hovedperson, hun blir en Brand i sitt eget liv (Ørstavik, Norli, 17.10.02). Og en som holder såret åpent kunne man være fristet til å legge til…
Her under skal jeg klargjøre en sprekk i møte med Ørstaviks tekst. Den baseres på følgende to sitater fra teksten:
Hun likte å stå sånn og se på at Hilde så et annet sted, at Hilde var hos henne, men likevel var i sine egne tanker. Det var som om blikket til Hilde lagde et rom der borte, og at Hilde var i det rommet med blikket, og at det rommet de var i sammen, var et rom rundt der igjen. Som om det var en uendelighet av lag og sjikt mellom dem som fikk finnes samtidig, og at nettopp alle disse skillene gjorde det mulig å være sammen sted. Ja, tenkte Solveig. Det finnes rom! Forskyvninger! Hun kjente at hun elsket det ordet der hun sto og så på Hilde som sto og så ut. Forskyvninger! For da blir det sprekker, tenkte hun, det blir dyp! Og så kunne de hoppe og leke og løpe og le. Ja! Hun kjente hvor glad hun var, hun merket at hun smilte. (s. 47)
Litt senere:
Hun så på Hilde. Plutselig var det altfor varmt der inne, og det var som om hun ikke klarte å snakke lenger. Ordene mine passer ikke, tenkte hun, de er for grove, de vingler og er upresise. Hun kjente at det rant ned under armene, genseren hadde sikkert store våte flekker. Hun sluttet å snakke, hun så på bordet mellom dem, det gule i eggene, sølet fra en tomat på fatet. Og det var plutselig som om Hilde sto på den andre siden av en diger elv, og at Solveig kjempet for å komme over på Hildes side. For alt i verden ville hun komme over der Hilde var, men det var som om hun ikke hadde det som trengtes. Det var noe i henne som manglet, men hun visste ikke hva. (s. 49)
Hanne Ørstavik skriver klart og rent, nesten hjerteskjærende ribbet om smerten som knebler språket og kroppen hos en ung kvinne som på det ytre plan fungerer relativt godt i sin tilværelse. Solveig er nyutdannet litteraturviter med ny jobb ved en høyskole, akkurat på spranget til sin akademiske karriere og i en gunstig alder for å inngå sosiale og private relasjoner som kan følge henne videre i livet og bli av betydning for hennes utvikling som kvinne. Men Solveig er vettskremt, hun orker ikke å snakke med studentene, og hun avskyr å svare på deres spørsmål under forelesningene. Hun oppsøker nødig og sjelden de sosiale rommene som danner rammen om høyskoletilværelsen. Hun sitter heller og spiser sin selvsmurte matpakke alene på sitt kontor, hun er ensom og hun tier. Så treffer hun den eldre, og langt mer erfarne Hilde, også hun høyskolelærer, som vi får vite er den egentlige grunnen til Solveigs oppbrudd fra hovedstaden og nyetablering i distriktet. Hilde er Solveigs hemmelige forbilde, og gjennom uke 43 i denne romanen blir hun også hennes mentor, før det hele løser seg opp i et brudd mellom de to, på Solveigs oppfordring.
Solveig strekker seg mot Hilde med full styrke gjennom hele fortellingen, Hilde blir Solveigs alt, og en hun lengter sårt etter når hun ikke kan være sammen med. Da tenker Solveig på hva Hilde ville gjort, sagt og ment om det hun selv opplever i øyeblikket. Solveig lengter, og hennes lengsel er språkløst fortapt i henne selv. Slik går dagene for Solveig i sin nye jobb, tiden glir forbi henne mens hun lengter etter Hildes selskap og omsorg. Slik klarer hun bare så vidt å ta seg sammen til undervisning og veiledning før hun om kveldene ramler sammen i sin litenhet og i sin ensomhet der det bare er plass til henne selv. Når så Hilde oppsøker henne og inviterer henne med i sitt liv, livner Solveig til og føler at alt får en ny mening i tilværelsen.
Det minner om en forelskelse, eller noe psykologene ville kalt en overføringssituasjon. Solveig kjenner egentlig ikke Hilde. Hun har hørt om henne, lest artiklene og avhandlingene hennes, men hun har aldri møtt Hilde før det skjebnesvangre jobbintervjuet som, vi får høre, har funnet sted i forkant av romanens handlingsgang. Solveig forguder Hilde fra første øyeblikk, hun kjenner seg som ett med henne og hennes litteratursyn, og hun føler seg tiltrukket av alt det Hilde representerer. Solveig har funnet et objekt for sin lengsel og sitt endeløse behov for ømhet, mye mer enn en kollega og en diskusjonspartner på det litterære plan.
Det som er Ørstaviks kunststykke i denne romanen, slik jeg leser den, er den unike evnen til å skildre nettopp denne språkløse desperasjonen (over) i Solveigs vesen. Hun faller for Hilde, men hun skjønner ikke hva som skjer med henne og hvorfor. Ørstavik tegner her portrettet av en ung kvinne som lengter så mye mer etter ømhet og nærhet enn etter et kollegialt fellesskap og faglig utvikling at hun er nær å forgå i den avgrunnen som åpner seg når hennes følelser aktiveres i løpet av en høstuke som denne. Solveig tåler ikke sine egne følelser, først og fremst fordi hun ikke kjenner dem. På høyskolen blir hun fanget av alt annet enn det som tilværelsen skulle representere for henne: nye kolleger, faglig utvikling og nye bekjentskaper. Det går ikke slik for Solveig, i stedet blir hun fanget i sine egne mørke rom. Ørstavik viser oss som lesere av denne boken hvor smertefullt det kan være å skulle bo i disse rommene alene, mens verden ufravikelig går sin vante gang utenfor, en uke av en tid som ikke venter på noen.
Hanne Ørstavik skriver paradoksalt nok ikke for sine kvinnelige anmeldere her i landet. De er kvinner på rundt 30. Selv på vei med sine karrierer og seg selv. Hun skriver for kvinner, men helst for de som har levd litt lenger og kjent litt mer på sine egne smertepunkter. Ørstavik har denne høsten blitt møtt av et sutrende kritikerlag som klager over at de ikke kjenner seg igjen i hovedpersonen Solveig, om jeg leser dem riktig. Hadde de våget seg litt lenger inn i Ørstaviks tekst, inn i en annen sprekk enn den Farsethås beskriver i sin lesning som en åpning inn til Solveigs selvhøytidelighet, hadde de kanskje funnet litt av den mørke, altoppslukende livssmerten Ørstavik har tegnet inn i Solveigs portrett i denne boken.
Desperasjonen står å lese i de nevnte stillestående partiene Sandnes kjeder seg over, den indre kampen Solveig fører med seg selv renner blant annet ut som store våte flekker under armene hennes når livet selv kaller på henne, når noen sier til henne: «hei, her er jeg, og hvem er du?»
Navnet er det stor ironi i. Når det ikke regner denne uken, så ligger tåken tung som bly rundt høyskolen og Solveigs sinn. Hun med det lyse, glade navnet går den mørke veien i sin uke 43, hun møter sin nye virkelighet fra innsiden av seg selv, fra det som er aller gråest av gammel smerte i henne selv. Solveig synes å være et forlatt barn, med sorger og gleder som skifter som været (vanligvis gjør). Hun lengter stadig etter Hildes bekreftelser, hennes omsorg og nærhet, men hennes ulykke ligger i den motstand hun føler idet disse mulighetene åpner seg for henne. Hilde inviterer Solveig på teater, hjem til seg, og til slutt på fest i sin leilighet, og hun vil stadig gjerne høre hva Solveig mener om forskjellige temaer innenfor litteraturen og det faglige miljøet de begge er en del av. Men det blir fort for mye for Solveig, og hun vegrer seg proporsjonalt med hvor nær Hilde kommer henne i ett og alt. Hun frastøtes like sterkt som hun før ble tiltrukket av den «spennende» Hilde mot slutten av romanen, for eksempel når Hilde oppfordrer henne til å diskutere en bok Solveig ikke liker. Når Solveig oppdager at «hennes Hilde» er annerledes enn henne selv, det vil si også kan uttrykke begeistring for litteratur Solveig ikke kan fordra, forberedes bruddet mellom de to i fortellingen. Solveig kan ikke leve med Hildes annerledeshet, den er for truende for henne, og den inviterer ikke Solveig inn, fundamentalt sett .
Solveig har en dragning i seg, en drift mot den sanne litteraturen, men hun mislykkes stadig i sine forsøk på å uttrykke disse tankene sosialt. Og hvorfor gjør hun det? Ane Farsethås synes å mene at å skulle følge Solveig i hennes indre kamp i en lesning, nærmest er som en moralsk feil å regne. Dette er en lukket lesning, den gir ingen ting, den tar.
Det er ikke lett å like denne famlende, litt bleke og usikre Solveig, doktor og foreleser, hun med de beste karakterene, hun som aldri sier noe godt og spenstig om litteraturen i det sosiale rommet, men det må en anmelder heve seg over, for å kunne se litt dypere ned i teksten! Solveig vegrer seg jo til det siste, hun glir stadig unna sosialt, og når hun endelig blir dypt nok provosert (på Hildes fest) over andres holdninger til litteratur, forlater hun rett og slett selskapet, hun går heller enn å møte til debatt!
Men denne romanen er mye mer enn portrettet av den asosiale Solveig, og en profesjonell lesning av en bok er jo nettopp ikke å la seg friste til en identifikasjon med en fiktiv hovedperson! Å lese, for å kunne skrive om sin lesning til andre potensielle lesere, vil si å åpne en bok eller et rom for en lesning til et uhildet publikum. Kall det gjerne en sprekk, eller et rom det kan være nyttig å kikke godt inn i. Det motsatte er blitt et faktum ved mottagelsen av Ørstaviks nye bok i høst, den er blitt lukket før den egentlige lesningen har begynt. Det er synd, og det er ufortjent fordi forfatteren har skrevet et skrik av en tekst denne gangen, om en moderne ung kvinnes desperasjon, som sitter i språket, i formen og i tematikken. Romanen handler om hva vi gjør med våre liv, og om hvilke valg vi tar og hva som velger i oss, har Ørstavik selv uttalt.