Ikke kun idealisme

Tsjetsjenske Musa Mutaev kom til Trondheim som byens første fribyforfatter i 2004, byen markerer nå sine 20 år som friby. I den anledning ble det i oktober holdt en nettverkssamling for alle norske fribyer der, med kunstnere (fribyordningen omfatter nå også andre kunst- og ytringsformer enn litteratur), kommunale fribykoordinatorer og representanter for Norsk PEN til stede. Mutaev kom til Trondheim direkte fra en flyktningleir i Ingusjetia sammen med kona og med parets eiendeler i to plastnett. I hjemlandet hadde han gravd ned manuskripter i jorden, som han nok aldri vil få se igjen, men som han memorerer over i tekstene han nå skriver. Mutaev er født i deportasjon i 1956, Stalin deporterte i 1944 den tsjetsjenske befolkningen, beskyldt for å ha samarbeidet med nazistene, til øde sletteland i blant annet Kasakhstan. Først i 1957, fire år etter despotens død, fikk tsjetsjenerne vende tilbake til hjemlandet. Musa Mutaev vokste opp i byen Argun. Selv om han som barn ikke var seg bevisst en opposisjonell holdning til de kommunistiske makthaverne, viste han allerede som skoleelev evne til motstand mot offentlig sanksjonerte fortellinger, fortielser og løgner om samfunnet. Han satte fyr på sin egen skole etter å ha blitt latterliggjort av sin russiske lærer for en stil der han fortalte om 700 innbyggere i en tsjetsjensk landsby som under deportasjonen i 1944 ble presset inn i en låve som så ble tent på av sovjetiske soldater. Bare et lite barn overlevde, kastet ut gjennom et sprukket vindu. Fortsatt i dag, forteller Mutaev, kan han bli kalt for «skolebrannstifteren» av dem som kjenner historien. Han har redegjort for hendelsen i fortellingen Jeg hvisker bort drømmene mine om morgenen (2022), den eneste av hans fem tidligere utgivelser som fortsatt er i salg. Nå nylig utkom en sjette utgivelse, fortellingen Kommandør André (2024).

Musa Mutaev var redaktør i kulturtidsskriftet Orga i Grozsny, deltok i de russisk-tsjetsjenske krigene på 1990- og tidlig 2000-tallet og ble et torturoffer før han flyktet over grensen til en litt tryggere tilværelse i en flyktningleir. Derfra kom han til Trondheim, hvor han fortsatt bor og skriver. Han er i dag president i Tsjetsjensk PEN i eksil. Forfatterskapet hans har primært utfoldet seg på norsk, hans tsjetsjenske utgivelser er beskjedne. Hans norske bøker, Kuntas skygge (2007), Inntil morgendagen kommer (2009), Æresmedaljen (2011), Karpinskihøyden (2019) og Jeg hvisker bort drømmene mine om morgenen (2022) er originalutgivelser og har blitt innkjøpt av Kulturrådet, men selv skriver han ikke et eneste ord på norsk. Dette illustrerer en sentral problemstilling som gjelder også for andre fribyforfattere, spørsmålet om oversettelse eller gjendiktning. 17 år etter Mutaevs første utgivelse på norsk er det fortsatt ingen som kan oversette tsjetsjenske skjønnlitterære tekster direkte til norsk på en profesjonell måte. Tsjetsjensk er et lite språk, norsk likeså. Her skiller Mutaev seg fra fribyforfattere som kommer fra større språkområder, som arabisk og farsi, der det finnes gode oversettere og gjendiktere til norsk. Hvordan har så Communicatio forlag løst utfordringene med Mutaevs grunntekster? Og hvordan fikk vi vurdert manus som forelå kun på tsjetsjensk, et språk forlaget ikke behersker, før vi antok dem for bearbeidelse og så utgivelse? La oss ta siste spørsmålet først: Kuntas skygge var et sjansespill, vi hadde møtt forfatteren og dannet oss et inntrykk, men først og fremst hadde vi en konsulentuttalelse fra en annen tsjetsjensk forfatter, som kjente Mutaev; i utgangspunktet en litt for nær forbindelse, men her den eneste muligheten. Et eller annet sa oss at manuset var viktig og godt, uten å ha mulighet til en selvstendig og kritisk vurdering. Først fikk vi oversatt den tsjetsjenske teksten til russisk, deretter fra russisk til norsk av Alf B. Glad. Da den norske oversettelsen forelå, kunne forlaget gå i gang med den redaksjonelle vurderingen og behandlingen av teksten, i samarbeid med forfatteren og en nødvendig tolk. Slik kom de tre første utgivelsene i stand, tidligere nevnte Kuntas skygge, Inntil morgendagen kommer, Æresmedaljen og delvis Karpinskihøyden. Selv om vi ble stadig mer sikre på at tekstene ville holde mål når de forelå i norsk språkdrakt, var det alltid en spenning knyttet til prosessen. Denne tilblivelsesprosessen var ressurskrevende på flere måter, ikke minst økonomisk, med to fulle oversettelser før den norske teksten forelå. Hadde det ikke vært for velvillig økonomisk støtte fra Norsk kulturråd og Fritt Ord ville Musa Mutaevs litteratur trolig ikke eksistert på norsk. De siste utgivelsene hans, storparten av , og nå høstens , har hatt en mer forenklet arbeidsprosess, med en grovoversettelse fra tsjetsjensk til norsk ved Razet Oeva, en tsjetsjensk kvinne som har bodd i Norge i 23 år, etterfulgt av en omfattende språklig bearbeiding i forlaget sammen med forfatteren og henne. Alle Mutaevs utgivelser er blitt møtt med superlativer fra anmelderhold. Det skulle i utgangspunktet borge for oversettelser til andre språk fra den norske originalutgivelsen. Men her finnes nok en utfordring: Ettersom den tsjetsjenske grunnteksten har vært gjennom flere oversettelser og bearbeidelser før utgivelsen på norsk, frykter utenlandske forlag at prosessen har vært så omfattende at den språklige avstanden til grunnteksten kan ha blitt for stor til at det er aktuelt å oversette fra den norske originalutgivelsen. Derfor forblir Musa Mutaev en tsjetsjensk fribyforfatter som beriker den norske samtidslitteraturen med verk utgitt på et språk han selv ikke behersker.

Siden Stavanger ble første norske friby i 1996, er antallet økt til 24 av totalt 85 internasjonalt, ifølge Norsk PENs oversikt. I tillegg ligger ICORN, det internasjonale sekretariatet for ordningen, i Stavanger. Fribykunstnerne kommer med status som flyktninger på kvoten for overføringsflyktninger. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 reduseres kvoten for overføringsflyktninger fra 1000 til 200 personer. Jørgen Watne Frydnes, generalsekretær i Norsk PEN, og Helge Lund, direktør i ICORN, hevder i en kronikk at en slik reduksjon vil sette hele fribyordningen i fare.

Communicatio forlag, som er et 22 år gammelt enmanns allmenkulturelt forlag, med norsk skjønnlitteratur, sakprosa og kunstbøker i porteføljen og base i Trondheim, har stått for brorparten av fribyforfatterutgivelsene på norsk, tar vi med utgivelser av andre forfattere som har kommet hit til landet på flukt, er tallet enda høyere. 19 utgivelser, inkludert to fribyforfatterantologier i samarbeid med Norsk PEN. Jeg lar den foregående presentasjonen av Musa Mutaev illustrere hvordan et slikt samarbeid kan være, men la meg også nevne andre fribyforfatternavn i Communicatios portefølje: Asieh Amini, Gilles Dossou-Gouin, Gunel Movlud, Mansur Rajih, og som redaktør av de to fribyforfatterantologiene, Soudabeh Alishahi. I antologiene er det ytterligere forfatternavn, og andre individuelle originalutgivelser på norsk utover fribyforfatterne omfatter Varazdat Grigoryan, Eftikhar Ismaeil, Walid al-Kubaisi, Mokhtar Barazesh, Lily Bandehy, Mehran Amirahmadi og Mariam Rasouli. De fleste av utgivelsene er kommet i stand uten støttebeløp fra det offentlige eller andre bidragsytere. Diktutgivelsene har vært tospråklige, originalteksten og den norske gjendiktningen side mot side. De senere årene har Aschehoug forlag vist en økende interesse for fribyforfatterne, men forlaget har ikke stått for brorparten av slike utgivelser med sine syv titler, slik forlagets representant hevdet i Vinduets artikkel om fribyforfattere tidligere i høst.

Hvorfor denne interessen og dette engasjementet fra Communicatios side? Et spørsmål med flere svar. Jeg legger ikke skjul på at det er et betydelig element av idealisme her, men idealisme alene kan føre helt galt av sted. Å være fribyforfatter betyr ikke nødvendigvis å skrive med høy litterær kvalitet, på samme måte som norske forfattere varierer i kvalitet. Det meste som kommer til vurdering i forlaget, blir ikke utgitt. En viss økonomisk realisme må også på plass; finnes det et marked for boken? Dette kan være delikate problemstillinger overfor fribyforfattere som kommer fra land med regimer som utøver streng sensur. Norge definerer seg som et flerkulturelt samfunn, og da må det også finnes en flerkulturell litteratur. Presentasjoner av den nye innvandrerromanen som kommer med ujevne mellomrom, skrevet av forfattere i annen- eller tredjegenerasjon etter innvandrere, og gjerne fra østkanten i Oslo, er viktige bidrag til den norske samtidslitteraturen, men dette er forfattere som gjennom oppvekst, skolegang og litterær interesse også er blitt sosialisert inn i en norsk skrivemåte. Dette er på langt nær tilfelle med fribyforfattere, som er tro mot fortellermåter, litterære tradisjoner og ikke minst den retoriske følelsesladningen som kan prege andre litterære kulturer. Som forlegger har jeg flere ganger hatt inngående samtaler med fribyforfattere om å dempe følelsesuttrykkene i både prosa og poesi, fremholdt at så sterke ord fort kan virke patetiske eller svulstige i en norsk litteratur preget av å være mer «nedpå», og derfor ikke vil gi den samme effekten som originalteksten ville få i hjemlandet. En delikat balansegang, for på den ene siden må en forlegger forstå og akseptere det opprinnelige uttrykket, men samtidig må forfatteren forstå at nå henvender han eller hun seg til et publikum med andre litterære koder. Som regel kommer man til enighet, etter å ha gitt og tatt begge veier, og uansett må premisset være at forfatteren kjenner seg bekvem med den norske teksten. Noe annet vil være respektløst.

Dette bringer meg til en avsluttende refleksjon: Er det norske litterære kretsløp interessert i en flerkulturell litteratur? Fribyforfattere som har reist videre til andre land etter å ha stanget hodet i ulike murer på leting etter utgivere, medieoppmerksomhet og lesere, vil nok svare et begrunnet nei. Hvis man ser på antallet fribyforfattere i Norge sammenlignet med antall fribyforfatterutgivelser, er det et stort sprik, som tidligere nevnte artikkel i Vinduet også poengterer. Man skal helt i ytterkanten av det politiske spekter før noen snakker om assimilasjon av innvandrere, det er integrering som gjelder. Etter mange års arbeid med fribyforfattere, etter å ha lyttet til erfaringene deres med å banke på de store forlagenes dører uten at de blir åpnet for dem, erfart minimal interesse på bokhandlerhold, stadig mindre medieoppmerksomhet og lave salgstall, hender det at jeg spissformulerer meg: Er det ikke assimilasjon som er det gjeldende kravet innenfor det litterære kretsløpet? Men la meg også få legge til: Kulturdirektoratets innkjøpsordninger er åpne for fribyforfatteres originalutgivelser på norsk, selv om grunnmanus er skrevet på et annet språk, og innkjøpte bøker vil derfor være representert i landets biblioteker.

Fribyforfattere kan bringe erfaringer og innsikt fra dramatiske liv som norske forfattere ikke er i nærheten av å ha kunnskap om, og derfor heller ikke kan forløse kunstnerisk på en overbevisende måte. Fribyforfattere kan berike den norske samtidslitteraturen. Men sikrer vi en flerkulturell litteratur hvis kravet, skrellet for alle fine ord, er: Bli norsk før vi vil interessere oss for det du skriver?