Syv tips til slette kritikere

Eivind Tjønneland har lest en bok. I den hevder han å ha funnet en rekke spor etter fascismen. Boken det er snakk om er ikke, slik man kan bli ledet til å tro, et bagatellmessig forsvarsskrift skrevet av en livsfjern ideolog, en miljøbevegelsens Vidkun Quisling eller David Irving. Tvert imot er den skrevet av en av Norges viktigste og mest retorisk avanserte forfattere, Thure Erik Lund.

Boken Tjønneland kopler til nazismen har fått tittelen Om Naturen og inneholder et knippe vandrende og til tider provoserende essays om møtet mellom vår moderne kultur og naturen. Jeg må legge trykk på ordet provoserende, for det er mye i denne essaysamlingen som ikke passerer så lett, som maner til ettertanke fordi man, som leser, plutselig løfter på øyenbrynene og tenker, ja, faen heller, nå har'n gått for langt. Men det er én ting å tenke dette, altså innbille seg at Lund har gått for langt, noe helt annet å lese boken utelukkende på bakgrunn av de mest provoserende passasjene. Kritikeren har som oppgave å forsøke å forstå hva en enkelt passasje betyr ut fra den sammenhengen den står i. I sin lesning av boken i Morgenbladet 05.05.00 ser Tjønneland ut til å ha glemt, eller forsømt, sin oppgave som kritiker; kort sagt har han gjort to alvorlige feil (1) han har lest boken på feil premisser og (2) han har, ut fra disse premissene, funnet det passende å kople boken direkte til nazismen.

Om Naturen er ikke en bok det er lett å forholde seg til, mens dens mening, dvs. hva forfatteren mener med den, dvs. hva boken til syvende og sist betyr, I SIN HELHET, er langt fra åpenbar. En ting er imidlertid sikkert: Om Naturen lar seg ikke lese som en fagbok, med utgangspunkt i de vanlige kravene om en tydelig og sammenhengende argumentasjon, vitenskapelig stringens, etterrettelighet, fact checking, etc. etc. Tvert imot kan man med utgangspunkt i bokens mange åpenbare paradokser og selvmotsigelser med letthet påstå at Om Naturen er en svært tvetydig og sammensatt bok, mao. en svært RETORISK bok, som har mer til felles med tekster av Michel Montaigne eller Ralph Waldo Emerson enn med naziideologenes naturromantikere eller de moderne samfunnsvitenskapenes kvasipositivister.

Påstanden om at Lund eller hans essaysamling er politisk «brun» bunner i ett enkelt problem: Tjønneland har rett og slett ikke forstått hva slags tekst han faktisk har lest; han har altså ikke tatt innover seg hvordan Om Naturen produserer mening, kort sagt: hvordan boken er KOMPONERT. Derfor er han blind for tegn i boken som antyder en del andre, mulige ikke-brune lesemåter. Holdningen til egen skriving og egne meninger som danner grunnlaget for Om Naturen, komposisjonsmåten som har vokst ut av den eller hva denne holdningen og komposisjonsmåten har å si for lesningen av boken, ser ikke ut til å ha gjort noe som helst inntrykk på kritikerne, verken på Tjønneland i Morgenbladet eller de andre kritikerne som har skrevet grundig om boken, blant andre Ingunn Økland i Aftenposten og Ivar Bakke i Nationen.

Resultatet er at Om Naturen, pussig nok, er blitt lest som om den var en fagbok. Den er blitt lest som en bok med en enkel, tydelig og LINEÆR argumentasjon, selv om det finnes nok av tegn på at Lund har valgt seg en helt annen, mer organisk skrivemåte som f.eks. minner om tekstene til nevnte Montaigne og Emerson. At tekstene til Lund i tillegg skriver seg fra en tydelig, men fiktiv og ofte upålitelig jeg-FORTELLER er bare ett blant mange tegn på at Om Naturen ikke bør leses som en vanlig argumenterende/resonnerende fagbok, men derimot som en bok i grenselandet mellom fag og fiksjon. Lest på denne måten, altså på den meste åpenbare måten, fremstår essaysamlingen som en utvidelse og videreføring av Lunds romanunivers – et romanunivers som igjen fremstår som en kommentar til verdensbildet som ligger til grunn for essaysamlingen.

Men kanskje har jeg altfor store forventninger til kritikerne? Kanskje er det feil å forvente at kritikerne SKAL VITE eller FORSTÅ hva slags bok de har fått mellom hendene. Jeg har begynt å lure på om ikke kritikerne trenger litt bistand. Kanskje de trenger litt voksenopplæring, rett og slett.

I et forsøk på å hjelpe kritikerne på vei – strekke ut en hjelpende hånd, så å si – lister jeg her opp noen enkle tips til hvordan man skal gå frem med å lese Om Naturen av Thure Erik Lund. Siden vi av hensyn til kritikerne er nødt til å vende tilbake til skolebenken, er tipsene utformet som leseoppgaver i en skolebok. Jeg velger å la diskusjonen om hvorvidt Lund har/ikke har noe til felles med nazistiske naturromantikere ligge, siden dette spørsmålet bunner i slett arbeid, et sløvt blikk og/eller ren dumhet fra kritikernes side. Før vi diskuterer hva Lund ønsker å si med Om Naturen, må kritikerne få en pekepinn på hva slags bok de har lest, dvs. hvilke litterære virkemidler Lund tar i bruk; først etter at vi har etablert de mest elementære lesemåtene er det mulig å diskutere hva boken Om Naturen faktisk – i sin helhet – betyr.

Lykke til med oppgavene!

1) Lund påstår at mennesket, kulturen og de mest avanserte menneskeskapte tekniske nyvinningene er naturskapt. Derav kan vi trekke den konklusjon at Lund også betrakter sin egen skriving som et naturfenomen. Lund benytter seg dessuten av organiske vekstmetaforer for å beskrive selve skriveprosessen. Vekst er som kjent en møysommelig prosess, som ofte, men ikke alltid, fører den enkelte organiske livsform inn på et dødbringende blindspor. Hva sier denne metaforen om Lunds skrivemåte? Finnes det blindspor som er bevisst lagt inn i teksten? Hva ønsker Lund å signalisere med disse blindsporene?

2) Flere steder i boken finnes det tegn på at Om Naturen er nedtegnet i en tenkelig fremtid. Man finner også spor etter science fiction i romanene Zalep og Grøftetildragelsesmysteriet. Hva har dette å si for vår forståelse av essaysamlingen? (Ekstrapoeng for bruk av ordet «pastisj».)

3) Lunds skrivemåte er blitt beskrevet som monomanisk og arrogant. Han gjentar seg og gjentar seg til det kvalmende, som en gammel, stinkende fyllik. Og det er irriterende at en mann bare sier det samme hele tiden. Og det er irriterende at en mann bare sier det samme hele tiden. Og det er irriterende at en mann bare sier det samme hele tiden. Det er imidlertid kjent at enkelte forfattere gjør bevisst bruk av gjentagelser; de gjentar ord, vendinger, setninger og synspunkter for å understreke poenger, ironisere over egne meninger eller mane frem bilder. Hva vil Lund med de såkalt monomane gjentagelsene i Om Naturen?

4) Flere steder i Om Naturen sier Lund det motsatte av det han mener. Sagt på en annen måte motsier han seg selv, helt bevisst. Drøft hvorfor Lund velger så ofte å motsi seg selv. (Ekstrapoeng for bruk av ordet «ironi».)

5) Mange av meningene som «Lund» gir uttrykk for i Om Naturen blir også omtalt i «Lunds» romaner, bl.a. Leiegården og Grøftetildragelsesmysteriet. I begge tilfellene er det romanfigurene og ikke «Lund» selv som gir uttrykk for disse meningene. En av disse, Tomas Olsen Myrbråten i Grøftetildragelsesmysteriet, blir av sine intellektuelle venner anklaget for å være nazist med utgangspunkt i mange av de samme tankene som kommer frem i Om Naturen. Hva har denne sistnevnte fiktive historien å si for lesningen av essaysamlingen til «Lund»? Hvordan henger meningene «Lund» gir uttrykk for i Om Naturen og meningene til romanfiguren Tomas Olsen Myrbråten sammen?

6) Om Naturen har fått genrebetegnelsen «essay». Derfor skulle man tro at boken er tuftet på tydelige, lineære argumenter. I den vestlige kulturen finnes det imidlertid en lang tradisjon for å skrive essaysamlinger som er så retorisk anlagte at de grenser opptil romankunsten. I nyere tid finnes det flere eksempler på norske bøker som skriver seg inn i denne tradisjonen, som f.eks. Støvets applaus av Ole Robert Sunde og Melbourne-forelesningene av Svein Jarvoll. Hva mener «Lund» med ordet «essay»?

7) Følgende oppgave er forbeholdt kandidat Eivind Tjønneland. I likhet med «Lund»s Om Naturen har en del andre bøker – blant annet Tore «Renberg»s En god tid og Erlend «Loe»s L og Naiv.Super. – blitt anklaget for å være politisk konservative og/eller reaksjonære. Les disse forfatterne opp mot avisinnleggene til Carl I. Hagen, uttalelsene til Jamie Shea under bombingen av Serbia våren 1999 eller Mein Kampf av Adolf Hitler. Skriv et essay med utgangspunkt i problemstillingene som ligger til grunn for oppgaver 1, 2, 3, 4, 5 og 6. Vis hvordan fremstillingsformen i bøkene «Lund»/«Renberg»/«Loe» vanskeliggjør en konservativ eller reaksjonær tolkning av bøkene deres. Ekstrapoeng for bruk av ordene «pseudonym», «humor», «fiksjon» og «mimesis». (Tips fra læreren: Det som blir uttrykt i ett enkelt avsnitt i en bok er av og til, men slettes ikke alltid identisk med hele bokens mening, altså hva boken i sin helhet betyr.)