Solstads Telemarksroman: en estetisk diagnose

I.

Når debatten om Dag Solstads roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896 fremdeles varer ved såpass lenge etter utgivelsen i 2013, skyldes det ikke minst Solstad selv, som en rekke ganger og i ulike fora har «slått tilbake mot kritikerne» med temmelig harde karakteristikker. Senest har han lagt ut på en foredragsturne med det han selv kaller sin svanesang, hvor den negative responsen på Telemarksromanen settes inn i en større romanhistorisk sammenheng. Solstads poeng er her kort fortalt at det kapitalistiske stystemet i løpet av de siste par tiår har spist seg så dypt inn i forlagsbransjen over hele Europa at romanen nå ikke lenger kan unndra seg kravet om å underholde. Når hans siste roman ble møtt med «hån og forakt» er dette altså å anse som et symptom på en tilstand der leserne helt ureflektert, ja nærmest instinktivt, lar seg fornærme av å bli presentert for en roman som ikke underholder dem. En besnærende analyse, men holder den stikk? Er de av oss som ikke likte denne boken virkelig ofre for en kapitalistisk ideologi som har fått spise seg inn i hjernene våre uten at vi har lagt merke til det? Eller kan det hende at motstanden denne romanen ble møtt med snarere skyldes at boken selv på en eller flere måter er forfeilet, estetisk sett?

Jeg har selv tygget på dette spørsmålet en stund, altså hvorvidt jeg tok feil da jeg etter en frustrerende leseropplevelse så meg nødsaget til å ytre meg negativt om boken i min anmeldelse i Bergens Tidende. Tvilen har gnaget i meg, og tvilens årsak har et navn: Amund Børdahl. Hans forsvar for romanen kan nå leses i siste nummer av Vinduet, og jeg har tidligere hørt Børdahl fremføre enda fyndigere lovtaler av Solstad i private sammenhenger. Børdahls glede ved denne boken kjenner ingen grenser – han har sammenlignet den med Proust, med Thomas Mann, ja til og med med Dante! At en så kompetent leser som Børdahl har hatt et så stort utbytte av romanen, er i seg selv et argument for dens kvalitet. Men det finnes også andre argumenter, både for og imot, og de skal vi i det følgende se litt nærmere på.

II.

Solstad forklarer i et intervju at «den store intensjonen» med Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 er «å gjøre dette tidsrommet til en levende del av den norske bevisstheten». Til det formål vil han «beholde navnenes magi,» uten tillegg. Det er dette han mener med at han skal avstå fra å dikte, og på diktningens plass kommer det altså en uopphørlig rennende flod av navn, som får strømme fritt gjennom bokens over fire hundre sider. På denne måten skal historiens realiteter gradvis tre frem for leseren på en unik og sannferdig måte. Dette er altså bokens store intensjon og raison d’être. Ifølge Børdahl har den lyktes med dette og mere til: Under lesningen opplever han at «liv etter liv stiger ut av fortidens mørke […] om så bare i hurtige glimt, eller i konstellasjoner av mer og mindre lyssterke stjerner på en tallrik himmel». Argumentet, mer nøkternt formulert, går altså slik: Solstads roman er god fordi den gjør fortidens mennesker levende for oss på en helt særegen måte.

Mitt spørsmål blir da: Hvorfor trer ikke disse fordums livene frem i like stor grad i en vanlig norsk bygdebok? Bygdebøkene har også bare med fakta, er uten diktning i konvensjonell forstand, omhandler mennesker av kjøtt og blod, og inneholder dessuten detaljerte opplysninger om skifte av eiendom og desslike. I noen tilfeller er de til og med forfattet av diktere, for eksempel i kommunene Surnadal, Rindal og Halsa, hvor bygdebøkene er skrevet av poeten Hans Hyldbakk. Jeg tror ikke det ville falt Hyldbakk inn å kalle disse bøkene for romaner, selv om de på mange måter utgjør hans livsverk. Dersom Børdahls poeng skal ha noe for seg, må Solstads roman, på grunn av sine kunstferdige setninger, få de fortidige livene til å lyse sterkere og klarere enn hva de gjør for eksempel i Hyldbakks Bygdesoge for Surnadal (1957). Som Børdahl skriver: «prosaen i Telemarksromanen er av en annen orden enn vår tids så bejublede sakprosa fra bygd og by». Vi kan ta oss tid til å teste denne påstanden gjennom teksteksempler fra de to verkene.

Først tar vi for oss Hyldbakk, som beskriver futen Wegedes vanskeligheter med å kreve inn ekstraskatt fra trassige surnadølinger i forbindelse med den kostbare Holstenskrigen på 1760-tallet:

Det er mesta så ein lyt tykkja synd på den stakkars futen, så einsleg og avmektig som han står framfor ein så samansveisa og hardkokt front som dette. Ja, når sant skal seiast så var det ikkje godt å vera fut heller. Han hadde høgare herrar over seg som venta på pengar til ei kvar tid. Og kom det for lite, kunne det bli klander og kritikk av det. […] Det skulle vore interessant å visst kven som laut utstå militær eksekusjon, men dessverre har ein ikkje funne lista over desse. Derimot får vi god greie på kven futen siktar til med dei to trassigbukkane som vart ansett som formuande, og like vel ikkje let seg rikke. Den eine av desse mennene var gardsmannen Alv Olson i Alvstua på Fiskja, og den andre var Anders Olson i Utistua på Sjøflot, som var frå Jomannstua på Honnstad og elles høyrde til Brøske tinglag. Som vi snart skal få sjå let ikkje futen vel om desse to (bd. 1, s. 293).

Dette utdraget kan jevnføres med følgende passus fra Solstads roman, som omhandler samme tematikk, altså skatteinnkreving, på omtrent samme tid. Det dreier seg her om husmannssønnen Gregar Johannesson og det gåtefulle faktum at han i 1753 er i stand til å betale hele 800 riksdaler for Bø kirke, noe Solstad mener muligens kan skyldes at han rett og slett har klart å leve så ubemerket at han ikke er blitt innkrevd skatt:

På en måte illustrerer Gregar Johannessons eventyrlige skjebne hvor sterkt Kongens skattetrykk var på bøndene. Det meste gikk med til å finansiere Kongens og hoffets politiske ambisjoner og overdådige livsstil. Når en mann som Gregar Johannesson greier å bryte ut av dette mønsteret og drive sin egen skjulte, og i sakas natur ikke særlig store trelastvirksomhet, uten at Kongen skal ha sitt, viser den seddelbunken han blar opp da han kommer ned fra den lille skoggården Åse på Heia i Bø hvor han er leilending, for å by på, og få tilslaget, på Bø kirke og alle dens herligheter, hvilke verdier bøndene var pålagt å sende til Kongen i København (s. 209).

Nå er det sikkert mulig å hevde at de to setningene ikke er representative for prosaen i de to bøkene overordnet sett, men sammenligningen forteller oss i det minste at forskjellen, rent stilmessig, ikke alltid er så overveldende at man uten videre kan hevde at de fordums livene i Solstads tilfelle lyser mot oss som stjerner, mens de hos Hyldbakk forblir innhyllet i mørke. Det er riktignok på det rene at Solstad har et større litterært register enn Hyldbakk, slik at han for eksempel i omtalen av den nådeløse storbonden Halvor Borgja plutselig kan avbryte fremstillingen med utbryte: «Å, denne mannen skulle jeg gjerne ha latt se inn i framtida!» (s. 154). Hvorpå han kort går gjennom det alt annet enn gloriøse livsløpet til Borgjas sønnesønn, Kittil Steinulvsom, for deretter å spørre om man mon turde unne sin verste fiende den forferdelige skjebne det ville være å skulle «sitte slik og beskue sine ætlingers skjebne på jorda» (s. 155). I tillegg kan han, siden dette nå engang er en roman, tillate seg å utstyre personene med beskrivende adjektiver av et omfang og en art som de fleste sakprosaforfattere ville vike tilbake for av frykt for overskride seriøsitetens grenser. Riktignok kaller Hyldbakk futen for «einsleg og avmektig», mens bøndene som ikke betaler er «trassigbukkar», men han ville neppe funnet på å bruke et epitet som «den tarvelige bondeknølen,» slik Solstad gjør om en viss Paul Hansson på romanens side 183. Men selv om Solstad altså har en mer fargerik penn enn skrivekarer som Hyldbakk, stiller jeg meg tvilende til om boken kan hylles med den begrunnelse at den får disse fortidige livene til å tre frem for oss på en måte som bare er mulig i en roman. Lesere som via Solstads bok har latt seg fascinere av denne norske fortiden, alle disse bøndenes liv og levnet, vil etter mitt syn også kunne finne en hel del å glede seg over i det vell av bygdebøker og ættesoger som finnes fra hver en avkrok av vårt land.

III.

Hos Børdahl kan vi lese at Solstads prosa «er komponert med en syntaktisk musikalitet som gjør teksten til et «stykke Norgeshistorie, i form av et vidstrakt, fiksjonsløst dikt». Selv har Solstad, i det foredraget han for tiden turnerer med, medgitt at romanen selvsagt er leseruvennlig, får så straks å henvise til den modernistiske romantradisjonen og peke på at den jo består av nær sagt lutter leseruvennlige romaner, noe som for ham er et resultat av at romanen i dette tidsrommet (1890-1960) var fritatt fra forpliktelsen til å underholde. Også Børdahl tyr til sammenligning med modernismens romankanon, nærmere bestemt Thomas Mann, i sine bestrebelser på å få oss, altså den frafalne Solstadfansen, til å forstå hvor god Solstads roman i virkeligheten er.

Jeg deler Solstads og Børdahls beundring for modernismens store (og til dels vanskelig tilgjengelige) romaner. Samtidig må det være tillatt å påpeke at disse romanene jo ikke simpelthen er gode i kraft av sin leseruvennlighet. Spørsmålet kunne kanskje stilles på denne måten: Hva er det som gjør det verd å ta på seg de anstrengelsene det er å skulle lese og forstå romaner som James Joyces Ulysses og Hermann Brochs Vergils død? Jo, at man under de gjentatte forsøkene, de gjentatte lesningene, kort sagt gjennom studiet av disse romanene, stadig kommer nærmere et meningsinnhold som utvider seg i takt med anstrengelsene. Dette meningsinnholdet er i begge disse romanene av en så mangslungen og dikterisk art at det – med et uttrykk fra romantikkens estetikk – er mulig å snakke om en uendelig meningsproduksjon. Finnes det en tilsvarende meningsproduksjon i Solstads roman? For min del er svaret nei. Grunnen er at Solstad ikke gir oss særlig mye mer å tygge på enn det som allerede ligger i det historiske stoffet, og som man altså like gjerne kan sette seg inn i gjennom en velskrevet bygdesoge. Sagt på en annen måte: Solstads mesterlige setninger, hans syntaktiske musikk, tilfører ikke i stor nok grad ny mening til innholdet.

Jeg er klar over at det jeg her påstår ikke er selvinnlysende, i hvert fall ikke for lesere som Børdahl. I sin lovtale til Solstads roman, gir han følgende leserveiledning: «Det spørsmål som en leser av denne romanen først og sist må stille seg, er ikke: Men er dette en roman? Men: Hvem (hvor?) var nå det igjen? Gleden ved å vite det, få vite det eller finne ut hvor man får det å vite, er, eller blir, en hoveddrivkraft i lesningen.» Det er sikkert riktig at dette er den beste måten å lese boken på, men man må da legge til at denne beskrivelsen jo ikke akkurat er betegnende for det man vanligvis sikter til når man snakker om litterære gleder. Børdahls leserveiledning blir dermed for meg først og fremst en bekreftelse på at det man her tilbys er en temmelig skrinn leseropplevelse.

IV.

Til slutt noen ord om resepsjonen. Jeg kan være enig med Solstad (og Børdahl) i at en del av det som ble ytret i de negative anmeldelsene ikke hang på greip. Det er for eksempel bare tull å anklage Solstad for arroganse, for å være en litterær lensherre, for å drive med hersketeknikker. Solstad er selvsagt i sin gode rett til å skrive akkurat hva han vil, og kan selvsagt ikke bebreides for at forlaget hans gikk med på å utgi denne romanen. Vi snakker ikke om et makkverk, vi snakker heller ikke ganske enkelt om en dårlig roman – jeg er ikke en gang sikker på om man uten videre kan kalle den et mislykket eksperiment. Solstad skriver fremdeles bedre enn alle sine forfatterkolleger i Norge, og selv lesere som ikke likte romanen, må innrømme at han i en viss forstand har lyktes med det han satte seg fore. Problemet ligger imidlertid i selve det han har satt seg fore, altså ideen romanen er skrevet på bakgrunn av. Det er noe galt i forholdet mellom Solstads modernistiske form og det historiske stoffet som legges frem gjennom den. Når resultatet for så mange lesere har fremstått som ulidelig kjedelig, skyldes det etter mitt syn at romanen rett og slett ikke er litterær nok. De av oss som ikke i utgangspunktet er veldig interesserte i bønder fra Telemark, får ikke denne interessen vekket gjennom Solstads litterære behandling av dem. Man kan si mye om modernismens krevende romaner, men de som er blitt stående, har alltid evnet å vekke nye leseres interesse for sitt emne.

Jeg kan gå med på at det ikke nødvendigvis er romanens oppgave å underholde (selv om de aller fleste kanoniske romaner faktisk også er underholdende), men en roman som ikke klarer å få leseren interessert i sitt emne, er og blir dødsdømt. Siden ingen roman kan overleve uten lesere, er denne romanen, dersom den skal overleve, avhengig av lesere som nøyer seg med gleden over å få svar på spørsmålene om hvem, hva og hvor i det historiske Telemark. Den er med andre ord avhengig av lesere som Amund Børdahl. Siden slike lesere ikke akkurat vokser på trær, tror jeg man om denne romanen kan si det samme som Bredo von Munthe af Morgenstjerne i sin tid sa om en bok av Bjørnson: den vil rolig vandre hen til det sted hvorfra der ikke vendes tilbake: den tidlige forglemmelse.