Jeg tror jeg godt kan være en jøde

Gjendiktninger, som all annen litteratur, speiler tiden de er skapt i. De største verkene gjenoppstår gang på gang, og etter hvert som tiden går og samfunnet endrer seg, er det nye aspekter ved dem som blir sett på som viktig. Dette gjelder også for gjendiktninger; strømninger i tiden påvirker hvordan gjendiktere velger å ordlegge seg og tilnærme seg en tekst, og ikke minst påvirker det hvilke verk som blir valgt ut til å bli oversatt. Når Sylvia Plaths dikt i år utkommer på norsk i ny språkdrakt, fremstår hun i hvert fall delvis annerledes enn hun gjorde i den forrige gjendiktningen fra 1986, en endring som blant annet kan forstås ut fra endrede perspektiver.

Hege Woxens gjendiktning Jeg er loddrett (Tiden), av et utvalg dikt fra hele Plaths korte karriere, er en etterlengtet utgivelse, som forhåpentligvis skaper fornyet interesse for forfatterskapet. Enkelte valg som er gjort i boken, løfter likevel Plath i for stor grad ut av tiden hun selv skrev i.

Som blant annet Priya Bains merket seg i sin anmeldelse av gjendiktningen for poesinettstedet Krabben, mangler et av Plaths mest kjente dikt i utvalget, nemlig «Daddy». Det kan selvsagt være flere grunner til at Woxen har utelatt dette diktet, utvalget blir ikke kommentert i bokens forord, men selv tror jeg det bevisst eller ubevisst handler om hvordan diktet tilnærmer seg Holocaust. Denne fornemmelsen kommer også av hvordan Woxen har behandlet andre av Plaths dikt som bruker Holocaust som en del av billedspråket.

«Daddy» inngår i samlingen Ariel, utgitt posthumt i 1965. I denne samlingen, som regnes for å være Plaths hovedverk, er Holocaust helt tydelig tilstede. Referanser til og objekter fra folkemordet er med på å skape den intense og dunkle stemningen som gjennomstrømmer samlingen, selv om samlingen ikke handler om Holocaust. Plath er en ubehagets dikter, og det ubehagelige er sentralt i den sene poesien hennes. I begge av Plaths mest kjente dikt, «Daddy» og «Lady Lazarus», finnes det referanser til folkemordet på jødene, og med utgangspunkt i disse to diktene er det mulig å hevde at Woxen har distansert Plaths poesi fra referansene til Holocaust.

Plath ble født i 1932 og vokste opp i området rundt Boston. Hun hadde tysk far, noe som var krevende i Plaths formative år under og etter andre verdenskrig. Otto Plath døde da Sylvia bare var åtte år gammel, og hans bortgang er ofte løftet frem av Plath-forskere som en sentral erfaring for Plath, som også preger poesien hennes. Nettopp det at han var tysk, er viktig for å forstå hvorfor hun valgte å bruke Holocaust som en metafor for å beskrive forholdet deres. I «Daddy» sammenligner hun faren med en svastika og seg selv med en jøde på vei til å bli drept i en konsentrasjonsleir.

Sammenligningen mellom sitt eget anstrengte forhold til faren (og farens død) og det største folkemordet i historien, fremstår i dag som både banalt, overdramatisk og nesten barnslig. Men for å forstå dette, må vi innse at det kollektive minnet om Holocaust i Vesten har endret seg enormt de siste 50 årene. Holocaust har gått fra å være et tema som nesten ingen snakket om (fordi det overskygget de patriotiske nasjonale narrativene), til å bli helt sentralt i hvordan vi forstår andre verdenskrig, ondskap og mellommenneskelige relasjoner.

Det første omfattende vitenskapelige arbeidet på Holocaust, Raul Hilbergs The Destruction of the European Jews, ble utgitt i 1961, bare året før «Daddy» ble skrevet. Holocaust kan heller ikke sies å ha vært en del av populærkulturen før den amerikanske TV-serien Holocaust som ble sendt i 1978 (etter at serien ble sendt i Vest-Tyskland, ble Holocaust kåret til årets nyord). Det virkelige gjennombruddet for Holocaust i den kollektive forestillingen om andre verdenskrig, kom likevel først utover 1990-tallet, og med denne kom også en rekke offentlige minnedager, minnesmerker og statlige beklagelser rundt om i verden.

I denne bevegelsen har også historien om Holocaust fått en moralsk dimensjon, som innebærer at alle som nærmer seg Holocaust må trå varsomt. Det er likevel ikke slik at det er umulig å skrive om Holocaust eller bruke det i fiksjon. Tvert imot finnes det mange eksempler på at folkemordet blir sentralt i populære filmer og bøker. Det finnes likevel uskrevne, men klare, regler for hvordan Holocaust kan brukes i disse fortellingene, og egne estetiske rammer for hvordan det skal fremstilles. Å sammenligne Holocaust med en privat relasjon, blir av åpenbare årsaker ikke gjort i dag.

Da Plath skrev diktene som ble til samlingen Ariel, var situasjonen en annen. Holocaust var en hendelse som først og fremst var preget av stillhet og uklarhet. I den grad historier fra folkemordet på jødene kom til overflaten, bruktes de først og fremst til å understreke nazistenes ondskap gjennom å beskrive sensasjonelle voldshandlinger. Det var ikke ennå blitt verken symbolet på moderne byråkratisk vold eller på sivilisasjonens sammenbrudd, slik det ble senere ble. Det er også nettopp det ubehagelige, groteske og forstyrrende ved Holocaust, heller enn det altomfattende sammenbruddet, som ser ut til å trekke poeten Plath mot folkemordet som metafor.

I begge de to mest kjente Holocaust-diktene til Plath sammenligner hun seg selv og sine egne traumer med de mest groteske aspektene av folkemordet. I «Lady Lazarus» sammenligner jeg-et i diktet sitt eget utseende med objekter fra den antisemittiske torturen i konsentrasjonsleirene. Også med aspekter ved folkemordet som er sensasjonelle, som hodekrymping og lampeskjermer av menneskehud, og som vi i dag vet ikke på noen som helst måte var en systematisk del av folkemordet. «Lady Lazarus» er kommet med i den nye gjendiktningen, og i Woxens gjendiktning lyder det:

Et slags vandrende mirakel, huden

skinnende som en nazilampeskjerm,

den høyre foten

en papirvekt,

ansiktet et formløst, fint

jødisk lintøy

Noe har skjedd med dette diktet siden sist gjendiktning, som tydeliggjør nettopp hvordan forholdet vårt til Holocaust har endret seg. De samme linjer lyder slik i Liv Lundbergs gjendiktning fra 1986:

et slags vandrende mirakel, huden min

lys som en nazi-lampeskjerm,

min høyre fot

ei brevpresse,

mitt ansikt; en glatt, fin

duk av jødisk lin

I Woxens gjendiktning er jeg-et borte fra disse linjene, sammenligningen er nedtonet, «min høyre fot» er blitt til «den høyre foten», «mitt ansikt» er blitt til «ansiktet». Trolig er dette gjort for å gjøre diktet mer spiselig for publikum i 2022, som forventer en større verdighet når man omtaler Holocaust; det er Lundbergs versjon fra 1986 som ligger tettest på originalen. Sammenligningen er ikke lenger direkte mellom dikter jeg-ets kropp og de jødiske torturerte kroppene, men finnes i stedet som en slags mulighet eller et stemningsbilde.

De grepene som Woxen har tatt med «Lady Lazarus», er det ikke mulig å gjøre med diktet «Daddy». Her ligger sammenligningen mellom dikt-jeget og jødene i Holocaust på ingen måte mellom linjene, men står frem helt eksplisitt i teksten. Nettopp derfor tror jeg at dette diktet er tatt ut av utvalget. I Lundbergs gjendiktning fra 1986 står det:

Satt fast i ei piggtrådsnare.

Ich, ich, ich, ich

jeg kunne knapt si et ord.

Jeg syntes hver tysker var deg.

Og språket motbydelig,

et lokomotiv, et lokomotiv

som tøffer meg bort som en jøde,

en jøde til Dachau, Auschwitz, Belsen.

Jeg begynte å snakke som en jøde.

Jeg tror jeg godt kan være en jøde.

I etterordet til boken tar Janne Stigen Drangsholt opp Holocaust-problematikken. Drangsholt påpeker at Plaths bruk av Holocaust har vært kritisert, men forsvarer den ved å vise til hvordan det også kan forstås som et forsøk på å holde historien om Holocaust i live, i en tid der det ikke ble snakket om i noen særlig grad. Drangsholt kommenterer likevel ikke at disse aspektene av Plaths diktning er mer eller mindre borte fra den nye gjendiktningen. Det hadde vært interessant å vite noe mer om hvor bevisst dette valget er fra forlaget og gjendikterens side. Jeg tror ikke Woxen med overlegg har gjort Plaths bruk av Holocaust-metaforer mer tvetydig enn den er i originalen, når dette likevel skjer, tror jeg det er et resultat av hvor krevende det er å arbeide med disse.

Jeg vil likevel hevde at valgene Woxen har gjort i Jeg er loddrett, om ikke å løfte frem Plaths Holocaust-diktning, men å tone dem ned eller plukke disse diktene ut, ikke tjener Plaths diktning eller vårt kollektive minne om Holocaust. For Plath er det en bjørnetjeneste: Hun fremstår mindre djerv enn det hun faktisk var i sin samtid, mindre utforskende og grenseoverskridende. For minnet om Holocaust er det viktig at også denne hendelsen kan utsettes for kritisk og kreativ tenkning. Det finnes gode grunner til å være forsiktig når man omtaler Holocaust i fiksjon, men vi må samtidig anerkjenne at minnet av denne hendelsen er flytende: Vi har tenkt annerledes om den før, og kommer til å tenke annerledes om den i fremtiden. Gjendiktningen burde ikke føye seg etter det kollektive minnet slik det er nå, men tørre å utfordre det, slik Plath en gang selv gjorde.