Lengselens totalisator

Jeg skal prøve å gå rett på sak, begynne med begynnelsen, være kort og kontant, trå til bakfra i det øyeblikk ballen mottas, lik en teknisk uslipt fotballspiller som har lært av å ha blitt dribla mange ganger før. For det er det det skal dreie seg om, saks eller lårhøne, det å ta mannen i stedet for ballen. Samtidig skal mine feminine sider komme til sin rett, en bevisst avstandstagning fra Habermas og hans tørre resonnerende og belærende professorale språk. Er en ufin takling et argument, så vil jeg også "danne stemninger snarere enn (...) å få over et meningsinnhold". Målet og veien er lyrisk.

En innledende bemerkning er imidlertid nødvendig: Når to ulike kulturer møtes, skjer kommunikasjonen på laveste nivå. For forståelsens skyld ("Det kan hende det er min nynorsk som er for dårlig") skriver jeg dette på fremmedspråket (-sproget ville være å gå for langt). Ifølge IBN er jeg dermed et annet menneske enn normalt. Jeg er en annen. Med andre ord er vi allerede i full gang med resipere den bestående litterære kanon. Ingenting blir heretter som før. All that is solid melts into air. Mange sitater lyder bedre på engelsk, de blir verken mer eller mindre overflatiske av den grunn. IBN foretar sikkert et bunnsolid motivert valg når han sier "han ikke har noe ‘take’ på" i stedet for "han har ikke taket på".

I motsatt fall er vi nå i ferd med å skrive, eller å prate, oss inn i Fløgstads romanprosjekt. Og det er jeg veldig jævla masse mot, altså.

Dermed er vi fremme ved begynnelsen, ved "the bitter end". IBN banner. Min far var imot banning. Han argumenterte ikke religiøst for sitt standpunkt. For ham var banning et tegn på manglende dannelse, "banning gjer inga sanning" som han sa den gangen da jeg var ung. Men det er ikke det som er problemet her, her synes det som om IBNs manglende dannelse (som naturligvis på ingen måte er innbefattet med belesthet) ikke kommer til uttrykk i det faktum at han banner, men i at han ikke kan banne. Han behersker tilsynelatende ikke sine besvergelser, like lite som han behersker sitt eget sprog. Det stygge uttrykket kommer ureflektert over leppene hans, en avmaktsreaksjon, omtrent som når høyrehånda sklir ut til en ørefik fordi det verbale kommer til kort, fordi argumentene er stemningen underlegen; det brukes som et adjektiv, plassholder for noe som ikke er der, som burde vært der, som språket lengter etter, en erstatning for en erstatning. Lest slik lyder det like meningsløst og tomt som når Odd Solumsmoen resiterer Jan Erik Volds dikt på radio.

Det er det ene.

Det andre er at han banner på feil sted. Når ER litt lenger bak i samtalen prater dypsindig om topografi, nikker IBN (får man tenke seg) og sier: Nettopp. Han tror at han forstår dette. En grunn til å feire. Kanskje forstår han det også, kanskje er han kommet fram dit ved slutten av samtalen, som i så fall hadde vist seg å være noe annet enn det tomme prat den gir inntrykk av, det er utrolig hvor mye som skjuler seg på overflaten. Men i utgangspunktet kjenner han ikke det stedet hvor banning er på sin plass, nemlig i kirken (eller i kjerka, hvis man skal være folkelig vulgær, dvs. nærme seg almuens språk og dens skriftform, nynorsk).

Jeg husker en annen "samtale" med samme tendens. Det var rett før EU-avstemningen i 1994. Tore Stubberud representerte de norske intellektuelle på den fransk/tyske TV-kanalen arte. Fra et velvalgt sted oppe i Gudbrandsdalen (?) så han rett inn i kamera og sa alvorlig: "Jeg kjenner mange bønder som har et portrett av Hitler hengende på veggen" (sitert etter hukommelsen). Den satt. Eksemplarisk topografisk følsomhet. En fordomsfri, opplyst europaborger, alene i et truende nasjonalistisk, totaliserende og fremfor alt agrart miljø. Ingen unngikk å få med seg den.

IBN banner derimot i første setning av en samtale beregnet på offentliggjøring, riktignok ikke i "fin" form, på papir, men likevel. Dvs. at en mer sympatisk lesemåte kan gå ut fra at han gjør det i den fasen hvor grunnlaget legges for den sympati den offentlige taler skal vekke hos sine tilhørere. Av dette trekker jeg i så fall tre slutninger: IBN har ingen kirke. IBN tror ikke på gud. IBN tror at det er en fordel at han ikke tror på gud, dvs. at dette er opportunt, han vil ha mange med seg helt fra begynnelsen av. (Det finnes naturligvis nok et alternativ som måtte blitt vurdert hvis ikke kjekkas-tonen hadde gjort det altfor usannsynlig i utgangspunktet: IBN tror på gud, men han går inn i en Job-rolle og trosser gud og signaliserer dette innbydende til en potensiell liten krets likesinnede som kanskje er modig nok til å stille opp skulder til skulder med ham).

Det å banne i mangel av en kirke har tradisjon i pubertært guttemiljø. Der finnes det som regel alltid en som har problemer med å nå opp, som strever hardt for å bli hørt, som banner for å gi ordene sine mer vekt. Vi vet alle at det er dusten i gjengen det er tale om her, han som ingen tar høytidelig, og banningen bidrar til å diskvalifisere hans argumenter eller fakta før de er uttalt.

Enda tydeligere blir det når det innholdet som skal vektlegges er "morsom(t)". I denne karakteriserende fase skjønner vi da at vi har forlatt den herskende supermarkedskultur, eller bruk og kast kultur, og begitt oss over i en dårligere oversatt (fra tysk: "Wegwerfkultur") bortkast-kultur, bortkastet å gi seg i kast med, bortkastet å tenke på, bortkastet å lese.

Annet i denne såkalte "samtalen" peker også i den lei, vekker formodningen om at en utviklingspsykologisk analyse, f.eks. av en Piaget-disippel, kanskje kan avdekke interessante årsakssammenhenger i teksten. F.eks. har tydeligvis IBN hørt rykte om at en viss gruppe postmodernister blir kritisert for å feire historiens slutt og sin diagnostiserte anything goes situasjon. Hva er da mer naturlig enn å ta denne kritikken på alvor, vise seg solidarisk og bli med på festen og feire både det ene og det andre på ekte rødruss- (eller var det blåruss-?) vis? Denne type trassreaksjoner kjenner vel de fleste gutter fra før i tiden. Men det forundrer i første omgang, når man vet at det angivelig er en statsviter som er så opptatt av slike utskeielser, hvis det da ikke er slik at puberteten er en utviklingsfase som etterhvert har kolonialisert resten av livet og fått sitt gjennomslag på alle samfunnssektorer (noe som blant annet kan forklare hvorfor prostitusjon og pornografi på så kort tid og i så stor grad har vunnet innpass i underholdningsserier og TV-reklame, lenge før Unni Rustad nådde pensjonsalderen).

Man kunne være fristet til å sitere et gammelt litteraturleksikon og si: teksten har mer patologisk enn litterær interesse, men det ville være å vise den altfor stor ære.

Jeg håper at jeg ikke har gått for konkret inn på innholdet i denne analysen. Det ville absolutt være i strid med mine intensjoner.