Har Oktober Forlag utgitt en Solstad-roman i år 2000?

I de siste tre Solstad-romanene jeg leste før T. Singer – Ellevte roman, bok atten (en tittel jeg aldri får til å stemme, uansett hvordan jeg teller), Genanse og verdighet, Professor Andersens natt – stod listen over forfatterens tidligere utgitte verker foran i boka, dvs. før den egentlige teksten tok til. I T. Singer er den oppdaterte listen å finne bakerst i boka, slik at kolofonsiden og listen over Solstads tidligere utgitte verker på sett og vis rammer inn bokas egentlige tekst, som er fortellingen om Singer. Den vanlige måten å se på kolofonsider og lister over forfatterens tidligere verker, er vel å se på dem som refererende til virkeligheten utenfor den egentlige teksten, og ikke som en del av den virkelige teksten, i dette tilfellet altså fortellingen om T. Singer, en fornavnsløs mann.

Det er imidlertid noe snodig her, for når jeg titter på kolofonsiden til T. Singer, ser jeg at kopirettighetene er registrert, eller gjelder fra, år 2000, mens det første opplaget av boka kom ut i 1999. Selvfølgelig er det langt mer fremoverrettet å innlede et nytt årtusen enn å avslutte et gammelt. Noe lignende, men bare en tiendedel så stort, tenkte nok forleggeren til Sigmund Freud også da han utga Drømmetydning som et verk av det 20. århundret enda det egentlig ble utgitt i 1899. Så sjarmen ved den lille løgnen og forventningene til verket er det lett å akseptere.

Like fullt er det en liten løgn, og den rokker ved kolofonsidens liksomreferanse til virkeligheten, en vedrokken som ikke blir mindre når jeg blar forbi den egentlige teksten og lar øynene hvile på listen over forfatterens tidligere utgitte bøker, for her er Genanse og verdighet fratatt sin tidligere romanstatus. Her er Genanse og verdighet, til tross for sine jevne høyremarger og sin prosaiske stil, oppført som dikt. Og vel er sjangerbegrepet et utflytende begrep, men det er noe ved betegnelsen «dikt» som skurrer når det anvendes på nettopp den teksten. For ikke å snakke om artikkelsamlingen Artikler om litteratur 1966–1981, som også har fått klistret på seg etiketten «dikt». Det har også Sleng på byen.

Dette er ikke noe jeg umiddelbart ser noen mening i, men det må bety noe at de to boksidene som ikke skal lyve, lyver. Betyr det at den egentlige teksten, som, i egenskap av å være fiksjon, forventes å lyve, ikke lyver? Eller betyr det at den lyver dobbelt? Er det et morsomt pek fra en humoristisk forfatter? Har en underbetalt, overarbeidet redigerer sovnet med pannen på datamaskinens tastatur?

Jeg har sett et sted, jeg tror det var på innbretten til en av de tidligere nevnte Solstad-romanene, Dag Solstad utropt til Nordens største realistiske forfatter, noe jeg (sikkert naivt) forstår dithen at alt det Dag Solstad skriver, like gjerne kunne ha vært ikke skrevet, men utagert i det virkelige liv. At leseren så å si sitter med et lite stykke virkelighet mellom hendene når han eller (oftere) hun sitter med en Solstad-roman mellom hendene. Ingen av de siste romanpersonene til Dag Solstad har syklet på vannet, de reiser stort sett med offentlige kommunikasjonsmidler, og de representerer en sosial gruppe, nemlig den marginaliserte intellektuelle mannen som ikke lenger har noen meningsfylt samfunnsrolle å spille. Personene er skildret med en ironisk distanse som balanserer på grensen til det hånflirende, men under det hele vaker den rene nostalgi. Alt var meget bedre den gang man diskuterte Ibsen i det offentlige rom.

Jeg er imidlertid ikke sikker på om Singer er en vaskeekte intellektuell, han som hoppet av universitetsstudiene og valgte et lettere, mer overkommelig løp på bibliotekhøgskolen. Det nærmeste han kommer en intellektuell diskusjon er kanskje når han legger ut for sin vert, Adam Eyde, om de forskjellige stavemåter for Kristiania, og hvilke problemer disse medfører for bibliotekarene som skal katalogisere bøker utgitt i Kristiania/Christiania.

Jeg er ikke sikker på hva Singer i det hele tatt er, men jeg lurer på om han egentlig har nok fylde til å kvalifisere som en romanperson. For hva er det egentlig ved denne bibliotekaren som driver teksten? Åpningslinjen «Singer led av en særegen form for skamfølelse […]» vekker en forventning om at nettopp denne skamfølelsen skal fungere som en slags pådriver for, eller en forklaring på, romanpersonen Singer. Det er jo tale om et slags Tsjekovsk gevær her, du åpner ikke en roman med å postulere en sinnsstemning hos hovedpersonen uten at denne sinnsstemningen etter hvert viser seg å være av sentral betydning for å forstå det som skal skje i løpet av teksten. Og i løpet av de neste sidene blir utgangspunktet for skamfølelsen presentert, det viser seg at Singer en gang i barndommen følte seg avslørt av en onkel som kom til å overvære at han lo en falsk latter for ikke å vise en venn at han ikke delte dennes begeistring over en mekanisk trekkoppleke. Og denne forserte latteren forfølger Singer, slik at han fra tid til annen, selv i voksen alder, må stanse opp og legge hendene foran øynene mens han utbryter: Nei, nei.

Og dette er komisk. Men i større grad fortoner det seg som melodramatisk, og derfor virker det lite troverdig (realistisk?) hos en så flegmatisk person som Singer etter hvert gir inntrykk av å være. Men enda viktigere er det at denne skamfølelsen i svært liten grad viser seg igjen utover i teksten, og det er vanskelig å knytte det meste av tekstens utvikling til Singers særegne skamfølelse, enda Dag Solstad bruker de første sytten sidene av boka til å gi eksempler (reelle og hypotetiske) på hvordan denne (ikke spesielt særegne) skamfølelsen arter og ytrer seg. I disse første sidene blir Singer behandlet som et kasus, og fortelleren plasserer ham inn i situasjoner («Det kan være et rom hvor det skal være en filmfremvisning, eller en jazzkonsert.») med den anonymiserte K, som Singer mistar for å være B slik at han kommer til å snakke om den fraværende Y på en måte han ikke ville ha gjort om han visste at det var K og ikke B han snakket med, med påfølgende forlegenhet, eller skam hos Singer. Solstad kopierer et sosialvitenskapelig språk, f.eks. slik vi ser det brukt i Freuds gjennomgang av sine pasienters drømmer i Drømmetydning, og det vekkes en forventning om at Singer i løpet av boka kommer til å gjennomanalyseres. Men så skjer det altså noe med språket, barndomsvennen A blir identifisert som Ingemann, og fortellingen glir over i en mer tradisjonell form, med den realistiske romanens konvensjonelle bruk av personnavn og situasjonsbeskrivelser som illuderer å være faktiske og ikke hypotetiske. Teksten åpner dermed på et vitenskapelig stilnivå som ikke følges opp, og jeg blir sittende og lure på hvorfor fortellerstemmen ikke umiddelbart oppga barndomsvennens navn (Ingemann), men først valgte å bruke betegnelsen «A», for så, nonsjalant, å forlate det anonymiserende prosjektet på s. 25.

Det er heller ikke bare et vitenskapelig språk Solstad her kopierer, men også et romanspråk fra det 19. århundret (enkelte betrakter forresten Freuds hovedverk som en roman), hvor personer og stedsnavn kan bli omtalt med en eller to bokstaver. På den tida var et slikt grep muligens med på å styrke tekstens «realisme» ettersom bare autentiske personer har behov for beskyttelse gjennom anonymisering. Teksten til Dag Solstad kler seg i en skrud som var i alminnelig bruk den gang intellektuelle spilte en viktig rolle i samfunnet, men som nå er byttet ut med mer trivielle plagg som bannord og formuleringer hentet fra kiosklitteratur og Hollywood-produksjoner. Hovedpoenget er uansett at prosjektet ikke følges opp.

Så følger en skildring av Singers studietid, uten at studiene i nevneverdig grad nevnes, først og fremst dreier det seg om bijobber på hotell og vinmonopol og noen famlende forsøk på å skrive en litterær tekst. Skriveprosjektet strander imidlertid på at Singer aldri får rotet seg til å ferdigformulere den første setningen, og på det viset kan han minne om monsieur Grand i Albert Camus’ roman Pesten, for også han har gjort det til en livsoppgave å skrive den perfekte åpningssetningen i en roman. Hos Singer blir skrivingen imidlertid ingen livsoppgave, han lager ganske mange variasjoner over lesten «En vakker dag sto han øye til øye med et minneverdig syn», men han klarer aldri å bestemme seg for om synet egentlig er minneverdig og – om det skulle være minneverdig – hva det skulle bestå i. Og etter noen år legger han skrivingen vekk og bestemmer seg for å bli bibliotekar i stedet for forfatter og/eller universitetsutdannet intellektuell. Romanen til Singer, som begynner på nytt og på nytt uten noen gang å bli fullført, kan leses som et bilde på romanen om Singer.

Når Singer så har utdannet seg, lar Solstad ham få ansettelse i Notodden, og på togreisen til sitt nye bo- og arbeidssted blir han kjent med den karismatiske direktøren for Norsk Hydro på Notodden, Adam Eyde. I mellomtida har vi fått en typisk solstadsk beskrivelse av måten hvorpå Sørlandsekspressen slynger seg gjennom fylkene Buskerud, Telemark og Aust-Agder. Det typisk solstadske befester inntrykket av at vi sitter og leser den samme romanen som Dag Solstad har skrevet en del ganger før, og anmelderne, enten de liker boka eller ikke, overtales dermed til å tro at de kan lese også denne på samme vis som de foregående. Det samme gjelder for øvrig det litt senere innslaget om sleggekastermiljøet på Notodden. Men tilbake til mannen med det megetsigende navnet Adam Eyde.

Hvis du slår opp på Samuel Eyde i f.eks. Aschehougs konversasjonsleksikon fra 1972 og studerer bildet av industriorganisatoren, vil du se omtrent det samme fremoverrettede, ambisiøse blikket som Singers reisefelle må ha hatt, men det er ingenting som tyder på at Singer lar seg sjarmere verken av blikket eller uttalelsene til Adam Eyde.

Likevel tilbringer han resten av dagen og påfølgende natt i Eydes selskap, oppvartet av tjenerskapet og taust lyttende til vertens monolog om Notoddens historie og fremtidige utsikter. Det er forresten her Singer får lov til å slippe noen velvalgte ord om de ulike bokstaveringene av Kristiania og katalogiseringsproblemene disse reiser, en passende illustrasjon av den «intellektuelles» impotente flisespikkeri stilt ansikt til ansikt med den fremadstormende forretningsmannens grandiose vyer. Så skilles de, og vi får aldri møte direktøren igjen, enda så eventyrlig vital han virket. Han blir ikke mer enn en eventyrfigur (hjelperen som overrekker helten et hjelpemiddel). Men før de skilles, får altså Singer et hjelpemiddel, et hjemmesnekret tippesystem (dvs. et stort og et lite, mer økonomisk overkommelig) av direktøren, et system som er garantert å gi avkastning over tid. Og hvilke forventninger vekker et slikt grep hos leseren (som både kjenner sine eventyr og sine romaner)? Jo, selvfølgelig at tippesystemet enten vil bli en kilde til ufattelig velstand eller til ruin for mottakeren. Men hva skjer? Singer bruker systemet en gang for å skaffe seg penger til en beskjeden bolig i Suhms gate (som han sikkert kunne ha lånt penger til), og siden en gang til for å få råd til en dress, men da uten hell. Slik punkteres tippemotivet. Ferdig med det.

Nå har jeg nådd frem til s. 80, og fremdeles sitter jeg med et svært vagt begrep om denne personen Singer, hva som driver ham og hva han står for. Jeg har også et svært vagt begrep om når denne romanen skal begynne å te seg som en roman med fremdrift og handlinger som står i en bestemt relasjon til hverandre. Hittil har teksten introdusert nye motiver for aldri å følge dem opp, og de handlingene som forekommer, virker mer eller mindre tilfeldige. Og alt dette er i grunnen svært realistisk, slik ting foregår i virkeligheten, men lite romanaktig.

Personen Singer har derimot ikke blitt mer håndgripelig, faktisk er det lettere å innbille seg at fortellerstemmen har en personlighet enn det er å forestille seg Singer i kjøtt og blod. Fortelleren er nærværende i en grad som (i likhet med anonymiseringsprosjektet) kan minne vagt om litteratur fra det tidlige 19. århundret. Med den forskjell at det 19. århundrets forteller gjerne var en åpensinnet, leservennlig stemme, mens fortelleren i T. Singer først og fremst utmerker seg ved sin misantropi. Humoren er kald og latterliggjørende (Ett av hundre eksempler: «Da han i tillegg var vennlig mot alle, og ironisk mot sjefen når hun ikke var til stede, så ble han godt likt av alle […]»). Den gjentatte bruken av repetisjoner for å eksponere hulheten i ord og uttrykk er også svært morsom, men på en kald og nokså følelsesløs måte.

Så, etter å ha etablert seg som bibliotekar på Notodden, forelsker Singer seg, og fortelleren er den første til å påpeke hvor usannsynlige slike følelser fortoner seg plassert i en skikkelse av Singers karakter. Men det synes i alle fall som om noe tar til her, kanskje vi skal få en skildring av utviklingen i forholdet mellom en mann og en kvinne, nei, Merete Sæthre dør uten forvarsel i en bilulykke, og det kommer frem at forholdet mellom henne og Singer på det nærmeste var over, uten at jeg som leser har fått del i oppløsningsprosessen. Singer har gjort alle de «rette» tingene, slik han alltid gjør, han rydder og lager spaghetti carbonara og knytter ingen nære forbindelser til noen, selv ikke til sin kone. Så dør hun altså og etterlater Singer med en stedatter som han helt umotivert og ganske gåtefullt bestemmer seg for å ta ansvaret for. Og her blir boka provoserende ikke bare i form, men også i innhold, for dette har Singer ingen rett til å gjøre. Ekteskapet hans var over, han nærer ingen spesielle følelser for stedatteren, Isabella, men likevel velger han å fjerne henne fra besteforeldre og venner, flytter henne til Oslo og forblir en fremmed i hennes liv. Det er et helt klart overgrep, noe fortelleren også fremhever ved å la Singer gå inn i en fiktiv samtale med mannen til en arbeidskollega, der temaet nettopp er det moralsk betenkelige i å skjule sannheten om den ekteskapelige oppløsningen for omverdenen, late som om alt var i sin skjønneste orden, og lure til seg ansvaret for Isabella. Og det opprørende er at Singer ikke på noen måte grunngir sitt valg. Den mest sannsynlige forklaringen er at han forandrer et annet menneskes oppvekst bare for å unngå skammen som ville hefte ved ham dersom det kom ut at han ikke var i stand til å opprettholde et normalt, ekteskapelig samliv med sin hustru. Her vender skammen et øyeblikk tilbake i form av frykten for å eksponere seg, eller blottlegge seg. Og i lys av denne frykten blir det realistisk at han stort sett lykkes i dette gjennom teksten – at han sjelden blottlegger seg for leseren – for hvor ofte får vi egentlig innsyn i et annet menneskes innerste tanker og emosjoner? Singer er like gåtefull som et virkelig menneske i den virkelige verden, det er så mye uforklarlig og usammenhengende ved ham, og T. Singer er således kanskje Dag Solstads mest realistiske bok.

Det paradoksale er at Singer ved å være så «autentisk» undergraves som romanfigur. Romanen er jo nettopp et forsøk på å konstruere et gjennomsiktig univers, der personenes følelsesliv og deres beveggrunner blir brettet ut på en estetisk tiltalende måte, slik at vi som leser, kan få en illusjon om å skue inn i et annet menneske. Det er det vi liker, og jo mer velkonstruert teksten er, jo sannere innbiller vi oss at den er. Vi ser helst ikke de svarte hullene, eller Det svarte hullet, som er tema for en av T. Singers mest sentrale passasjer:

I enhver roman finnes det forøvrig et stort sort hull, som er universelt i sin sorthet, og nå har denne romanen nådd til dette punkt. Omgitt av friske piker, med all sin sødme, befinner vi oss sammen med Singer i en roman som er som et stort, sort hull. Hvorfor er Singer hovedpersonen i denne romanen? Og ikke bare hovedpersonen, men til like den alt rører seg omkring? Heldigvis er de andre personene i denne romanen totalt uberørte av at de er personer eller ideer som bare eksisterer i kraft av at de rører seg omkring denne hovedperson. Jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt noe som ikke Singer kunne ha vært i stand til å reflektere. Det er noe jeg ville ha sagt om akkurat dette, men språket strekker ikke til. Mitt språk opphører der hvor også Singers refleksjoner opphører. Vi er ikke dermed identiske. (s. 223)

Det svarte hullet er tekstens mysterium, og det er et mysterium i kraft av at vi er nektet innsyn i det. Det at enhver roman, eller enhver tekst, har et slikt hull, er en dekonstruktiv innsikt, og når hovedpersonens utilgjengelighet er tekstens svarte hull, blir den også utgangspunktet for å stille spørsmål ved tekstens sjangertilhørighet.

I det siterte utdraget poengteres også det gjensidige avhengighetsforholdet mellom fortelleren og det fortalte. Det er et neksusforhold der fortelleren ikke eksisterer uten fortellingen, og den fortalte (Singer) ikke eksisterer uten sin forteller. Dermed blir deres erkjennelsesgrenser identiske, selv om de to ikke kan sies å være ett. Og det er neppe tilfeldig at fortelleren parafraserer Wittgensteins berømte postulat: «Mitt språks grenser er min verdens grenser.» Fortelleren påstår at det er Singer som er hovedperson i denne romanen, men samtidig innrømmer han at han ikke er i stand til å si noe som Singer ikke ville ha vært i stand til å reflektere. Singer burde med andre ord selv være i stand til å erkjenne at han er hovedperson i en roman, men det er det ingenting som tyder på at han gjør. Kanskje det er derfor fortelleren ikke reflekterer over om ikke han selv er tekstens egentlige hovedperson? Dette kan synes som en lek med ord, og det er det jo, men likevel: Fortelleren spiller en så vesentlig rolle i tilretteleggingen av situasjoner og kommenteringen av disse, at han blir en synligere person enn den personen han foregir å ville synliggjøre.

Og hvordan prøver fortelleren å synliggjøre Singer? Jo, ved å gjøre ham til hovedperson i en roman – som aldri realiseres som roman fordi personen Singer nekter å la seg blottlegge. Fortelleren introduserer den ene tradisjonelle romansituasjonen etter det andre (avgjørende hendelse i hovedpersonens barndom, hovedpersonen i samspill med andre mennesker, urealiserte drømmer, forsøk på å starte et nytt liv, tilgang til et system for å kontrollere verden/bli rik, etablering av parforhold, plutselig skifte i livssituasjon ved brå død, forsøk på å oppdra et barn), men Singer lar seg ikke synliggjøre, og derfor blir teksten T. Singer aldri en roman, men en serie romanlignende situasjoner. Det at Singer aldri materialiserer seg som (illusjonen av) en personlighet, gjør at alt som vederfares ham oppleves som tilfeldig, det er ingen (illusjon av) nødvendig sammenheng mellom den ene hendelsen og den neste. Tekstens sjangertilhørighet rokkes, forholdet mellom realisme og realitet blir usikkert, noe kolofonsiden og de underlige sjangermerkelappene til Genanse og verdighet, Artikler om litteratur 1966–1981 og Sleng på byen kan tjene som små hint om.