Stemmeskifter eller klassefest?

Alf van der Hagen har intervjuet fem medievante «såkalt yngre» forfattere – «fordi de er synlige, fordi de er blitt lest også utenfor det litterære etablissementet, fordi de er talentfulle og artikulerte». Det er blitt en bok som er så full av seg selv på en så forutsigbart kritikkløs måte at hele prosjektet etter hvert likner et kakelotteri av den typen som arrangeres av skolekorps og idrettslag overalt. Ikke så mye fordi det som sies underveis i de enkelte intervjuene er så veldig dumt – det er det nemlig kun svært sjelden – som fordi hele denne samlingen samtaler allerede i utgangspunktet gjennomsyres av selvtilfredse forleggeres naive gullgraverbegeistring over at det nå endelig synes å være noe på gang blant de unge. Og akkurat slik vi den gang, da det ble tid for skolekorpsets årlige utlodning, på forhånd kunne vite hvilke foreldre som ville dukke opp med hva; hvem som lagde hvilke sorter sjokoladekake; hvem som hadde eksperimentelle eplekaker som sin spesialitet; hvem som alltid improviserte noe knapt spiselig i siste liten; og hvem som stilte med konditorvarer uansett – akkurat slik kan vi også her, ved simpelthen å kaste et kjapt blikk på menyen, på forhånd vite hva vi får servert. Igjen får vi Loe. Vi får Renberg og Ullmann og Grøndahl og Knausgård. Master of Ceremony er Alf van der Hagen. Men til forskjell fra skoletidens kakelotterier blir vi her nærmest båret frem til et premiebord som sannsynligvis vil bli holdt åpent så lenge det finnes interesserte. Jeg kan ikke forstå annet enn at disse bør være få.

«[F]ordi de er tydelige,» skriver Alf van der Hagen, og man tar seg selv i å tenke på hvor lite som ofte skiller massemedial tydelighet fra selvforherligende kjendiseri. Tre av disse fem er allerede så overeksponert som det er mulig å få blitt som forfatter i Norge, september 2000. Vi hører dem for tiden kanskje bedre enn vi kan høre enkelte av de mer etablerte stemmene i norsk litteratur, men dette er sannsynligvis kun fordi de «såkalt yngre forfatterne» mestrer støyen på en annen måte enn sine eldre kolleger, og ikke fordi det de sier gir opphav til nye tankefigurer. For selv om det utvilsomt er nokså reflekterte folk som her får snakke ut om hvilke anfektelser de har gjort seg i forhold til samfunnskroppen generelt, minner langt de fleste av disse samtalene om en pseudo-kritisk tabloid stillingstagen til de mest velkjente av dagspressens fanesaker. I intervjuer som er uten pigger, uten brodd og uten egentlig vilje til å få bekreftet annet enn de involvertes opprinnelige antakelser, blir det etter hvert ganske tydelig at forbausende få av «de nye stemmene» er åpne for at samtaleformen faktisk gir mulighet for refleksjon, eller rom til å tenke seg om – sammen – underveis.

I forhold til de forfatterne som ble intervjuet i forbindelse med Dialoger-seriens to tidligere utgivelser, fremstår de såkalt nye stemmene som en gjeng som nok er vant til å snakke i overskrifter, men som i tilsvarende, ja forbausende liten grad, makter å la samtalen rettes inn mot og dvele ved substansen i det de faktisk skriver eller har tenkt om det de har skrevet. I Dialoger 3 er det faktisk bare intervjuene med Karl Ove Knausgård og Cathrine Grøndahl som kan sies å videreføre det beste fra Dialoger 1 og 2. Dette fordi begge disse to synes å ha innsett at en forfatters fremste og kanskje eneste fortrinn i en stadig mer tegnbasert verden består i at den skrivende, i motsetning til de fleste lesende, gjennom sin førstehåndserfaring med språket har en særskilt mulighet til å kunne gjøre seg en del tanker og kanskje endatil komme frem til enkelte innsikter. Denne refleksjonen finnes det ikke spor av i de andre tre samtalene.

Alf van der Hagens uttalte og kanskje allerede i utgangspunktet noe hysteriske ambisjon om å undersøke «hva en del av de såkalt yngre forfatterne egentlig står for, hver på sin måte, i bøkene, men også som samfunnsborgere», har i tre av samlingens fem intervjuer i stedet resultert i en type triviell, sosialdemokratisk småprat. Det kan derfor være fristende å råde «de såkalt yngre» forfatterne til å benytte seg av at det finnes en velkjent forfatterpositur som langt på vei tillater den enkelte forfatter å skjule seg bak sin yrkestittel fremfor å skulle uttale seg om ting man strengt tatt ikke har noe særlig greie på. Ja, hvis man da ikke våger å gi samtalen sin fulle og hele oppriktighet. Som nevnt skjer dette bare unntaksvis i Dialoger 3. Det blir derfor etter hvert ganske vanskelig å skulle forholde seg seriøst til et bokprosjekt som – til tross for van der Hagens rause bemerkning om at han av og til har betraktet intervjuene sine som «noen av de sjeldne sjansene som finnes til å føre meningsfulle samtaler» – i så stor grad har villet undersøke hvordan de «såkalt yngre» forfatterne ser på seg selv som samfunnsborgere, at prosjektet ironisk nok bare fremelsker enda en variant av den typen medieaktører som lett, uanstrengt, tynt og overflatisk er i stand til å spre seg selv og sin person utover et stadig større meningsfelt.

Det er uansett nokså paradoksalt at de «såkalt yngre» forfatterne, ved å ha stilt opp i en slik type bestillingsverk – som attpåtil er blitt introdusert så støyende fra forlagshold at man skulle tro at utenlandsk litteratur ikke lenger leses av folk i bokbransjen – alle avslører en vilje til, om enn motvillig, å innordne seg kjendiseriets lammende nedtoning av forskjeller, og dermed samtidig gjør knefall for den forflatningen de selv mener seg i stand til å gjøre front mot i løpet av intervjuene. Ideelt sett skulle denne typen utgivelser jo nettopp kunne gi gode muligheter til å få fremhevet forskjeller og fortrinn, en kjærkommen sjanse til ikke lenger å ta noen fanger, men tvert imot gi så det svir, som for å ruske opp i det medieskapte bildet som sirkulerer av deg der ute. Når bare to av de fem viser seg å være i stand til dette, er det fordi det bare er disse som – slik jeg leser det de sier uten å kjenne dem personlig – våger å vise leseren den tilliten som kreves for at de skal kunne bli tydelige, utifra en slags instinktiv visshet om at i en slik halv-privat sammenheng som dette, er det kun en modig tydeliggjøring av egen person som kan redde et intervju eller en samtale fra å ende opp i trivialiteter og posering.

Dialoger 3 er blitt en bok som mangler vilje til å problematisere og reflektere over sitt eget grunnlag, med aktører som ikke synes videre interessert i å benytte seg av samtaleformens muligheter til å få reflektert over hvorvidt det i nevneverdig grad har funnet sted et stemmeskifte i norsk litteratur, eller om denne betegnelsen tvert imot bare er de siste månedenes bransjekode for hvor heftig vi ruler her på berget. Den norske litterære selvgodheten er i ferd med å bli en sykdom, og med sin nesten gjennomsiktige selvopptatthet kan Dialoger 3 leses som et altfor tydelig bevis på at folk i det litterære miljøet snart må løfte blikket, forlate klassefesten og begynne å jage sine talenter henimot en gradvis nedprioritering av spørsmålet om hvorvidt en forfatter behersker det å vinke til bokbadets smilende publikum eller ikke.