Anmeldelse

Jorie Grahams Til 2040 omtales av forlaget Bonnier som et «åpent brev til fremtiden». Men hvem er avsenderen, hvor sendes det fra, og til hvem?

Gjennom drømmelignende metaforer utforsker Julia Martinčič elven Sava og menneskene den renner gjennom.

Fra klassisk polarferd til samtidsallegori – Ursula K. Le Guin er og forblir relevant.

Eivind Buenes Jordfest er en lite tilfredsstillende fortelling om «Nynorge» i 2043.

Med sin tredje og beste bok hittil befester Sarah Zahid seg som en dikter for generasjon prestasjon.

Monica Sabolo fletter fadermord og tilgivelse inn i fortellingen om den militante aktivistgruppen Action Directe.

Hva er egentlig forutsetningene for jordisk liv? I sin seneste utgivelse fortsetter Amalie Smith dialogen mellom kunst, biologi og teknologi.

Med glimt i øyet og historisk innsikt tar Ola Innset oss med til Moss og nyliberalismens fatale konsekvenser for lokalsamfunnet.

Spre ordet! Thea Selliaas Thorsens ferske og spenstige oversettelse av Ovids hovedverk, Metamorfoser, er en bragd og en begivenhet.

Kristina Leganger Iversens Det sanne og det synlege er ein presis tekst om blikket si makt – og korleis det formar, krenkjer og definerer kvinner i dag.

I Karoline Mirković’ roman Divnas bok følger vi Divnas søken etter identitet når det fellesbalkanske Jugoslavia oppløses. Hvem er man mellom Veitvet og Zlatibor?

Et sted mellom autofiktiv roman og litterært essay, urinnvåner og oppdagelsesreisende finner vi Gabriela Wieners Huaco-portrett.

I Det kinesiske rommet skriv Jan Grue klisjéfylt om menneske som blir robotar. Dårleg er denne boka likevel ikkje, ho er heilt grei.

Igjen handler bokdebatten om etikk, men i år også om andre verdenskrig og mannlige romanforfatteres fascinasjon for ondskap.

I Brynjulf Jung Tjønns seneste diktsamling Norsk kjærleik plasseres jegets fremmedgjorthet midt i det nasjonale selvbildet.

Kathrine Nedrejords roman av året er politisk intelligent, kunnskapsrik og innom hele det menneskelige følelsesregisteret. Det blir det god litteratur av.

Solplomme av Anna Kleiva og Vilde Tuv er livsbejaende på en måte økokritikken sjelden er. Det tverrkunstneriske samarbeidet er som en ode til det å skrive og leve i en verden som kanskje faller sammen rundt oss.

Skyld-, straff- og skjebnebegrepene i svenske Kayo Mpoyis debutroman minner om dem vi finner i de greske tragediene. Men Mai betyr vann makter likevel å virke frisk og fornyende.

Et stykke glemt litteraturhistorie ser dagens lys, gjengitt og fortalt innenfor nye permer. Nina M. Schjønsbys bok er en studie av vennskapet og det litterære rommet mellom Camilla Collett (1813–95) og Emilie Diriks (1810–43).

Torild Wardenærs nye dikt byr på klokskap og melankoli i møte med utrydningstruede arter. Men hva er det egentlig den økokritiske poesien vil i verden?