Anmeldelse

Alle bitene finner sin plass i Bergljot Hobæk Haffs litterære puslespill. Resultatet er utopisk på et vis som kanskje har gått ut av tiden.

Når Tore Vagn Lid skriver fram en insektenes Noahs ark, får brunsneglene tygge på både pornoblader og filosofiske begreper.

På sitt beste er Øystein Skotheims debutroman en god skildring av det traumatiserte sinnet, men romanpersonene blir gjennomgående for vage.

Signe Gjessing er gjendiktet til norsk for første gang. Hvem vil vel ikke være kasteball i hennes feberhete hjerne?

Ja, det personlige er politisk, men det politiske er da vel også politisk? Britiske Ash Sarkars take på woke, identitetspolitikk og kulturkrig er veldig velkommen.

Del tre om Kjersti Bronken Senderuds dikttrilogi, og spesielt om Nettenes hage, der dødsbevisstheten siver inn i diktene.

I Barndommens kalde netter skriver Tezer Özlü om generasjonskløft, nestekjærlighet og fornemmelsen av å være fremmed i egen hverdag – alt med stor eksistensiell tyngde.

I den andre av tre deler om Kjersti Bronken Senderuds dikttrilogi tar Marius Emanuelsen for seg kampen for å forsone seg med fortiden og finne en ny identitet i Min vrengte kimono.

I den første av tre deler om Kjersti Bronken Senderuds dikttrilogi tar Marius Emanuelsen for seg selvbevissthetens rolle. For hvordan tar man plass, samtidig som man setter seg selv til side?

Atef Abu Saifs Jeg vil være våken når jeg dør er en bok om menneskers evne til å tilpasse seg det utenkelige.

Jorie Grahams Til 2040 omtales av forlaget Bonnier som et «åpent brev til fremtiden». Men hvem er avsenderen, hvor sendes det fra, og til hvem?

Gjennom drømmelignende metaforer utforsker Julia Martinčič elven Sava og menneskene den renner gjennom.

Fra klassisk polarferd til samtidsallegori – Ursula K. Le Guin er og forblir relevant.

Eivind Buenes Jordfest er en lite tilfredsstillende fortelling om «Nynorge» i 2043.

Med sin tredje og beste bok hittil befester Sarah Zahid seg som en dikter for generasjon prestasjon.

Monica Sabolo fletter fadermord og tilgivelse inn i fortellingen om den militante aktivistgruppen Action Directe.

Hva er egentlig forutsetningene for jordisk liv? I sin seneste utgivelse fortsetter Amalie Smith dialogen mellom kunst, biologi og teknologi.

Med glimt i øyet og historisk innsikt tar Ola Innset oss med til Moss og nyliberalismens fatale konsekvenser for lokalsamfunnet.

Spre ordet! Thea Selliaas Thorsens ferske og spenstige oversettelse av Ovids hovedverk, Metamorfoser, er en bragd og en begivenhet.

Kristina Leganger Iversens Det sanne og det synlege er ein presis tekst om blikket si makt – og korleis det formar, krenkjer og definerer kvinner i dag.

I Karoline Mirković’ roman Divnas bok følger vi Divnas søken etter identitet når det fellesbalkanske Jugoslavia oppløses. Hvem er man mellom Veitvet og Zlatibor?

Et sted mellom autofiktiv roman og litterært essay, urinnvåner og oppdagelsesreisende finner vi Gabriela Wieners Huaco-portrett.

I Det kinesiske rommet skriv Jan Grue klisjéfylt om menneske som blir robotar. Dårleg er denne boka likevel ikkje, ho er heilt grei.

Igjen handler bokdebatten om etikk, men i år også om andre verdenskrig og mannlige romanforfatteres fascinasjon for ondskap.

I Brynjulf Jung Tjønns seneste diktsamling Norsk kjærleik plasseres jegets fremmedgjorthet midt i det nasjonale selvbildet.

Kathrine Nedrejords roman av året er politisk intelligent, kunnskapsrik og innom hele det menneskelige følelsesregisteret. Det blir det god litteratur av.

Solplomme av Anna Kleiva og Vilde Tuv er livsbejaende på en måte økokritikken sjelden er. Det tverrkunstneriske samarbeidet er som en ode til det å skrive og leve i en verden som kanskje faller sammen rundt oss.

Skyld-, straff- og skjebnebegrepene i svenske Kayo Mpoyis debutroman minner om dem vi finner i de greske tragediene. Men Mai betyr vann makter likevel å virke frisk og fornyende.

Et stykke glemt litteraturhistorie ser dagens lys, gjengitt og fortalt innenfor nye permer. Nina M. Schjønsbys bok er en studie av vennskapet og det litterære rommet mellom Camilla Collett (1813–95) og Emilie Diriks (1810–43).

Torild Wardenærs nye dikt byr på klokskap og melankoli i møte med utrydningstruede arter. Men hva er det egentlig den økokritiske poesien vil i verden?