Essay

I Karin Hauganes forfatterskap er diktene hele veien et vitnesbyrd om et menneskes forsøk på å skrive seg til et eget liv.

Fortellingen om Bassem Khindakji og romanen som beseiret fengselet.

I Catriona Shines roman Habitat tvinger (over)naturlige krefter oss til å konfrontere måten hjemmet får oss til å fortrenge omverdenen på.

Mette Moestrup finner både vemod og motstand i Leila Aboulelas romaner Minaret og River Spirit.

Er det mulig å forstå syv av fjorårets poesidebutanter som et fellesskap? Og i hvor stor grad svarer de til Eirik Vassendens diagnose for samtidslyrikken?

Hilde Susan Jægtnes’ Anitra er en roman som til de grader utfolder seg på innsiden av musikken, og derfor en sann glede å lese.

Thomas Manns beskrivelser av klaustrofobien i familielivet er fremdeles modellen for hvordan familien beskrives i samtidslitteraturen.

Finst det noko større svik enn å bli viska ut frå historia, spør Afua Hirsch i det tredje essayet publisert i samarbeid med LitFestBergen og tidsskriftet Revista Abismo.

Kva slags håp ligg i restaureringa av gamle koloniale bibliotek i Nairobi? Det andre essayet publisert i samarbeid med LitFestBergen og tidsskriftet Revista Abismo.

I det første av tre essays publisert i samarbeid med LitFestBergen og det chilenske tidsskriftet Revista Abismo, utforsker Eduardo Halfon festivaltemaet «svik» og sitt eget forhold til jødedom.

«Det mest smertefulle spørsmålet jeg stiller meg sjøl, er ikke om jeg bør oversette eller ikke, men om noen i det heile tatt lytter,» skriver den palestinske oversetteren Alaa Alqaisi.

Sara Sølbergs forfatterskap lodder dypt i sin utforskning av økosykdom og den miljøforurensede kroppen.

Fokuserer den moderne romanen for mye på individets indre liv? I Amitav Ghoshs Gun Island forholder det seg i hvert fall annerledes.

Skrekkens mest uglesette undersjanger body horror tar monsterets kropp på alvor. Om David Cronenbergs The Fly og Alison Rumfitts Brainwyrms.

«Ivo Andrić, som fick Nobelpriset i litteratur 1961, ska ha sagt någonting i stil med att där logiken slutar, där börjar Bosnien.» Om en resa til Balkan i vår.

I Casper André Luggs forfatterskap settes menneskets relasjon til naturen i bevegelse.

Et tostemt essay om øya Klovharun, Tove Janssons eget sted i verden.

Kvalmen under første trimester gjør at Ann Jäderlunds poesi smaker beskt, for kroppen kan ingen unnslippe.

Tre bøker kaster lys over hvordan samtiden ser på ensomhet som både selvhjelp, frigjøringsprosjekt og en skjebne verre enn døden.

En lesning av William Kentridge i seks serveringer, eller rapport om noen utopisk-kreolske råvareeksperimenter under en middag servert på Festspillene i Bergen.

Om sci-fi-musikalen Neptune Frost og afrofuturismens rødglødende potensial.

Om Sharon Olds sine tilsynelatande personlege odar.

Antonio Scuratis Mussolini er en mann besatt av døden, i et Italia besatt av spøkelser.

Jan Roar Leikvolls forfatterskap er et skremmende, liminalt sted hvor grensene for det menneskelige er uklare, både fysisk og moralsk.

Spekulasjoner om menneskehetens framtid i Øyvind Rimbereids diktverk Solaris korrigert.

Resepsjonshistorien viser at de politiske aspektene ved diktningen til «mørkets sangerske» Gunvor Hofmo er blitt neglisjert.

Tretten maqamer for etterlivet – om orkanen Harvey, Mahmoud Darwish og Toni Morrison.

«Den hevngjerrige er besatt, maskert, blind av raseri og sorg og smerte,» skriver Pedro Carmona-Alvarez i et essay om hevnens monomane vesen.

Er det at finde et sprog for sammenhængene mellem vold og uvirkelighedsfølelse noget af det mest realistiske, samtidslitteraturen har gang i?

Det sa ein om Ana María Martínez Sagi (1907‒2000), poet, journalist og fagforeiningsaktivist, mellom mykje anna.

Gjer det noko om vi hugsar feil? Om hòler, falske minne og titt-tei.

«I staden for fleire diktantologiar om kjærleik burde dei lage antologiar med dei største løgnene vi har blitt fortalt.»

Kvifor spør vi alltid forfattarar om sanninga? Om overtalande løgner og viktige historier.

«Grå sommar nu, under ett år då man dödar barn.» Om Palestina, Peter Handke og True Detective.

I palestinske Sahar Khalifehs romaner står Nablus' befolkning i sentrum, alle de som navigerer det lille livet mens historiens bølger treffer dem.

I är det 100 år sen James Baldwin föddes. Hans verk fortsätter i dag att fascinera i sin genomlysning av sexualitetens mångbottnade väsen. En essä om romanen Another Country (1962).

Om å trosse sin indre motstand og utsette seg selv for litterær bevissthetsutvidelse.

Fra Enheduanna (2286 fvt.) og fram til dagens palestinske diktning har poesien vært et forsøk på å endre omverdenen.

Om Tishani Doshis poesi, og om det selvmotstridende faktum at minnet var glemt i 30 år. Hvor var det?

Igjen står dei tomme husa, dei viltveksande markene, og den usynlege observatøren. Om døde forteljarar i bøkene til Yan Lianke, Han Kang, Sara Stridsberg og Yu Miri.

Hvem er fri i skrivingen? Om farsportrettene i de seneste bøkene til Sumaya Jirde Ali, Camara Lundestad Joof og Zeshan Shakar.

Urskogen mellom Polen og Belarus er gjenstand for en humanitær katastrofe. En rapport fra et skriveopphold, festivalen Poesi i Skogen og møter med aktivister. Hvor mange mennesker har grensen svelget?

27. september hvert år skrev Christa Wolf et dagbokinnlegg. Over femti år med dagbok gir oss et bilde av en kompromissløs forfatter i et DDR i oppløsning. Selv kalte hun dagboken en øvelse i å fortsatt se virkeligheten.

Til slutt blir øynene låst inne av alt de har sett, kroppen en uoverskridelig grense og munnen taus. Og i all denne gemenheten later ikke forfatteryrket til å ha noen plass.

Hva reality-tv lærte meg om virkeligheten, og hva virkeligheten lærte meg om rollene vi spiller som oss selv.

I andre halvdel av 1990-tallet så to av Norges mest leste, posthumt utgitte poesisamlinger dagens lys. Disse definerte den særnorske «sjangeren» etterlatte dikt. Hvordan ble det sånn?

Skjønnlitterære evner kan være et ustøtt fundament for politiske standpunkter. Men i tilfellet Kjartan Fløgstad er fundamentet som støpt i sement fra A/S Dalen Portland Cementfabrik.

«Ferie» er et nytt sosialt fenomen, og det kunne være interessant å følge «feriens» mytologiske utvikling, skriver Roland Barthes.

Kartskisse i modernismen.

«Men ikke før var den moderne poesi oppdaget, så oppdaget den også i seg selv kravet på sin egen teori, et krav som imidlertid ble oppveid av et annet: at en ikke måtte la seg binde av noen teori.»