Wat vul wi bli?

Wat vul aig bli
om du ku kreip fra din vorld til uss?
SKEIMFULL, aig trur, ven
du kommen vid diner imago
ovfr oren tiim, tecn, airlife,
all diner apocalyptsen
                                    skreik-
mare. OR din beauti draum! NE
wi er. NE diner ideo! 

(s. 9)

Slik åpner Solaris korrigert (2004) i det som kan tolkes som en direkte henvendelse til leseren. Det lyriske jeget understreker at verdenen hen befinner seg i, i framtiden, ikke er den duet forestiller seg. Om duet kunne kreip, altså krype, fra sin verden til jegets verden, anno 2480, ville jeget blitt skeimfull, skamfull, av at verden ikke er slik duet forestilte seg. Den er ikke like storslagen, verken i negativ eller positiv forstand, ingen skreikmare, (et nydelig ord for) mareritt, eller som en vakker drøm.

Det lyriske jeget korrigerer forestillingene til leseren: Der hen bor, i bydelen «organic 14.6» i region Stavgersand (en sammenslåing av Stavanger og Sandnes), arbeider de utelukkende med sine nanofingren, det vil si fingre som på en eller annen måte er innprentet med nanoteknologi. Mye har altså endret seg siden 2004. Annet enn at mennesker nå har nanofingre, som jeg snart kommer tilbake til, har språket endret seg. Diktspråket er dette framtidsspråket, en hybrid syntese av (blant annet) stavangerdialekt, lavlandsskotsk, engelsk, nederlandsk og dansk, med oldnorske former blandet inn. Som Audun Lindholm påpekte i artikkelen «For aig veit existen af vorld» i Vagant i 2008, er språket en sammensmeltning av språkene rundt Ekofisk, det første norske petroleumsfeltet, midt i Nordsjøen. Dette «nordsjøspråket» illustrerer også at verdenen i diktet er fundert på olja. Solaris korrigert er dermed en spekulasjon over hva som står igjen på restene av Norges oljeindustri.

Menneskene har også endret seg, og det som er igjen etter Norges oljeindustri er et posthumant samfunn. Det vil si et samfunn hvor teknologisk innvirkning på menneskekroppen har skapt mennesker hvis egenskaper så radikalt overgår eller skiller seg fra nåværende menneskers at de ikke lenger på entydig vis kan kalles mennesker. (En kan argumentere for at nåværende mennesker allerede er posthumane, men jeg lar det ligge denne gangen.)

I Solaris korrigert arbeider jeget med nanofingrene sine og ser verden gjennom screens, skjermer, og picts, bilder, og nanoteknologien er som nevnt koblet til kroppens nervesystem via fingrene. Kroppene er «svummande i electric / intelligenten pico- / materien» (s. 23), hvor «pico» er en referanse til begrepet «pikoteknologi», et parallellbegrep til nanoteknologi. Samfunnet er hyperteknologisk, i en verden preget av apokalyptisk, økologisk forfall – forurensning, ødelagt natur og utryddede dyrearter. Dette er bakgrunnen for at den herskende samfunnsgruppen, novledg-humans, av innbyggerne kalt skuggar, bestemmer at utvalgte mennesker i Stavgersand må flytte til en av Ekofisks nedstengte oljebrønner, hvor en ny verden, «Seifa botten» («trygge bunnen»), bygges. Innbyggerne i organic 14.6 skal bo i en del av Seifa botten døpt «SOLARIS». SOLARIS skal kopiere bydelen som en «mirror-vorld», med visuelle representasjoner av verden på land. Den nye verden er et teknologisk-vitenskapelig eksperiment, en ny og siste sjanse for menneskelig eksistens – vekk fra «danger himml» på land. Jeget ankommer SOLARIS ved diktets slutt, og leseren får ikke vite noe om hvordan det er der.

For den beleste og oppmerksomme leser plinger referanse-lyset i hodet nå. Jo da, Solaris korrigert er selvsagt en referanse til Stanisław Lems roman Solaris (1969) og Andrej Tarkovskijs film fra 1972 med samme navn. I romanen og filmen er Solaris en planet med et intelligent hav. På samme måte som dette havet speiler mennesker i Solaris – det skaper fysiske representasjoner av menneskenes fortrengte minner – skal SOLARIS i Solaris korrigert altså speile den etterlatte verdenen på land. I Solaris korrigert er det intelligente havet ikke et hav, men en svær, kunstig intelligent maskin, en hjernemaskin: «Breynmachin 2884» (heretter bare kalt «BK2884»). Det er ikke klart hvorvidt BK2884 er en slags androide eller utelukkende en virtuell modell, men målet er å lagre menneskelig intelligens i maskinen for alltid, ved å «mate» den med hjernenevroner. Slik skal de som sendes til SOLARIS kunne leve videre i maskinen, når kroppene deres dør. På denne måten skal maskinen samle all kunnskap – og den beskrives i diktet som den best egnede til alle samfunnsoppgaver, det være seg å balansere biosfæren, styre økonomien, trafikken og byplanleggingen eller å legge planer for framtiden.

Ifølge Lindholm er korreksjonen Solaris korrigert gjør, fra Solaris, særlig diktets «insistering på menneskets jordbundethet». Det intelligente havet er erstattet med en svær maskin, plassert under havbunnen, og fungerer som en ansamling av menneskelige egenskaper som har nytteverdi i det moderne samfunn. Diktet kan plasseres innenfor mundane science fiction, en undersjanger som fikk et oppsving på tidlig 2000-tall, hvor flere sf-forfattere var lei av urealistiske, interstellare motiver og mente at sf hadde en plikt til å ta for seg samtidens mange jordbundne problemstillinger og forestille seg realistiske framtidsscenarier.

Det virker ikke så fjernt at vi om fire hundre år befinner oss i en verden hvor naturen er så nedbrutt av menneskeskapte ødeleggelser at vi ser oss nødt til å utvikle en teknologi som skal redde oss. Jeg ble nylig gjort oppmerksom på en nesten påfallende lik situasjon som i SOLARIS, fra virkeligheten, for den bitte lille øystaten Tuvalu i Polynesia i Stillehavet. I møte med økte havnivåer som trolig vil drukne Tuvalu, vurderer staten å skape en digital «tvilling-versjon» av seg selv i et metavers, en speiling av «uppe-vorld». Målet er å ta vare på Tuvalus unike samfunn og kultur. I Solaris korrigert er det heller det vage, storstilte målet: å ta vare på menneskeheten. Eller, kroppene skal jo en gang dø. Det som i siste skanse skal tas vare på for evigheten, er menneskehjernene, dog ikke de fysiske, men innholdet i dem, nevronene og signalene mellom dem, kort og godt det vi ofte forstår som menneskelig intelligens.

Omgjøring av egen empiriske virkelighet er Darko Suvins definisjon av science fiction fra i 1980. I boka Metamorphoses in Science Fiction. On the Poetics and History of a Literary Genre (1977) skrev han at sf-forfatteren skaper en alternativ verden til, eller «dynamisk transformasjon» av, sin egen empiriske virkelighet og noe som skaper en «kognitiv fremmedgjøring» hos leseren. Andre har ment at sjangeren skaper en undringsfølelse hos leseren gjennom utforskningen av et tankeeksperiment, og at på en eller annen måte spør sf-universer «hva hvis?». For Solaris korrigert er dette «hva hvis» noe som dette: Hva hvis vi etter hvert befinner oss i en verden i økologisk kollaps, og hvor det eneste vi har å beskytte oss med, er teknologi? Og hva hvis de som mener utviklingen av kunstig intelligens i seg selv er et gode styrer verden? Hva om grunntanken i samfunnet blir at mennesket i sin essens er lik essensen til en intelligent maskin og derfor kan erstattes av en?

Dette var de rådende ideene til teknologiske posthumanister på begynnelsen av 2000-tallet – ideer som eksisterer i beste velgående fortsatt. Den tyske religionshistorikeren Oliver Krüger bruker i Virtual Immortality: God, Evolution, and the Singularity in Post- and Transhumanism (2021) begrepet om forfattere som fra midten av 1980-tallet har argumentert for at kunstig intelligens kan erstatte mennesket. Teknologiske posthumanister argumenterte for at framtidig KI vil effektivisere både arbeidsprestasjoner og kunnskapsoppnåelse, og så for seg at menneskelig intelligens kan lastes over fra den forgjengelige kroppen og over i en ny, udødelig drakt, en ny hardware, som eksempelvis en datamaskin. Det er verdt å understreke at de ikke er transhumanister, som forestiller seg en kroppslig udødelighet en gang i framtiden (du har sikkert hørt om milliardærer som fryses ned i kryosøvn, i håp om at teknologi en gang vil kunne mestre å vekke dem opp igjen, til evig liv). Felles for teknologisk posthumanisme og transhumanisme er imidlertid synet på kroppen som et manipulerbart medium som eksisterer uavhengig av informasjonsprosessene i hjernen: Kroppen kan forbedres eller erstattes. Likevel, mens transhumanistene ser på menneskeheten som framskrittssubjektet og ønsker å forbedre denne ved hjelp av teknologiske «oppgraderinger», forstår teknologiske posthumanister heller roboter og kunstig intelligens som bærerne av evolusjon og framskritt og forestiller seg en framtid der menneskeheten erstattes av udødelige, kunstig intelligente postmennesker. Krüger kaller ideologien teknologisk posthumanisme fordi den alltid er teknosentrisk: «according to posthumanist reasoning technological progress determines the values and the goals of life, not the other way around». (s. 20-21).

Teknologisk posthumanisme ivaretar også den humanistiske arven idet den mener at mennesket har en helt unik essens som skiller det fra andre vesener: kognisjonen. En annen type posthumanisme er den som knytter menneskelig kunnskap og intelligens til kroppen, og som heller utvisker skillene mellom oss og andre vesener enn å framheve vår unike særposisjon i verden.

Tankegodset fra teknologisk posthumanisme blinker ut fra sidene til Solaris korrigert. De uttrykkes helt spesifikt av de som troner øverst på samfunnshierarkiet i Stavgersand: novledg-humans, eller skuggar, som innbyggerne kaller dem.

Skuggane (jeg går for innbyggernes begrep) står bak «all konstrucion, production / all nummer, namn / og ideo» (s. 23). Fordi jeget forteller at skugganestår bak alle navn, nummer og ideer i samfunnet, virker de som en samfunnsgruppe med autokratisk makt. Skuggane forblir mystiske skikkelser i Solaris korrigert, og en ikke får vite mer om hvordan de styrer. Navnet impliserer i det hele tatt at de ikke er øverste styresmakt, men at de nettopp er en avskygning av noe annet. Mektige er de likevel. De har, forteller jeget:

staerkar pow enn all areal-
og materie-eigare. DEIRS pow
er unbegrensat, dei seis.
SEIS: «WI grav i framtiim
og wat wi find af pow
er all wat framtiim som pow er!

(s. 24)

Skuggane har ubegrenset pow, altså makt, sterkere enn «areal- og materie-eiere». Gjennom sammenlikningen knyttes skugganes makt til navnet deres (novledg-humans), og dermed til novledg, altså kunnskap. Hva slags kunnskap er dette? Skuggane sier at de «graver i framtiden», og det de finner av makt, er «alt som er mektig framtid». Dette er en kryptisk beskjed som skaper en snodig syllogisme, hvor premisset blir at kunnskapsmenneskene kan oppnå innsikt om framtiden, og idet de spår hva som er mektig i framtiden, blir de mektige. Francis Bacons «kunnskap er makt» får her bokstavelig betydning, og allusjonen understreker framskrittsprosjektet knyttet til skugganes kunnskapsutvinning. At skuggane «graver» etter kunnskapen, alluderer dessuten til Norges oljeindustri: Som oljeindustrien gjorde i 2004, graver makthaverne i Stavgersand etter ressursene sine – ikke i bakken, men i framtiden. I motsetning til olja, som i år 2480 for lengst er uttømt og oljebrønnene står tomme, er kunnskap en utømmelig kilde. Ved å alludere til fortidens oljevirksomhet knytter skuggane framskrittsprosjektet sitt til det som før var Norges mest inntektsbringende ressurs, men peker samtidig på hvordan deres nåværende ressurs overgår den, ved at den er endeløs. Kunnskap lover evig velstand til dem som besitter den.

Nå skal skuggane plassere all menneskelig kunnskap i en gammel, forlatt oljebrønn: SOLARIS i Seifa botten. Som nevnt skal sjefmaskinen her, BK2884, ta over styringen av verden. Som skugganesa: «STOPS BK2884 = / BIG risk for oren praktical vorld.» Versene er en advarsel og indikerer skugganes frykt for at noen skal stoppe den. De er redde for at noen skal sabotere BK2884; for dem er maskinen uunnværlig. Advarselen indikerer dessuten at det finnes motstand mot skuggane og deres planer. Jeget forteller et sted om en som drepte en skugge, og vi kan anta at det er flere i samfunnet som forsøker å gjøre opprør mot den herskende samfunnsgruppen. Selv om jeget selv ikke yter motstand av denne typen, finnes den likevel i tankene hens og spørsmålene hen stiller.

I motsetning til skuggane er ikke det lyriske jeget i Solaris korrigert henrykt over mulighetene i Seifa botten. Hen er for eksempel bekymret for framtiden til kjæresten Shiri, som er fotograf, i den nye verdenen: «wat kan Shiri der photographic?». Den materielle verden settes av jeget som en antitese til den utelukkende virtuelle verden skuggane er i ferd med å skape. Jeget reflekterer over hvordan tilværelsen i BK2884 vil bli:

OG wat vil ske den dag wi humans
ne existen meir, men onli
machin BK2884? SELF-REPAIRING
og self-organising? VIL all dessa modellen
bli som oren doyde sjelar, virrande
vidout kroppen umkring der inn
i infinit tiim,
nearli som human i olda vorlden
ein gang tenkat?
WI kan self laga detta naw!
BLIR da denna sista vorld
ein paradis or ein hell?

(s. 40)

Jeget lurer på om duplikatene av menneskene inne i hjernemaskinen vil bli som døde sjeler, som skal leve for evig, «virrende» omkring der inne. Hen referer også til ideer fra «olda vorlden», en referanse til verden rundt år 2004, og slik også til teknologisk posthumanismes drømmer om opplasting av menneskelig intelligens til maskiner. «WI kan self laga detta naw!» blir et innslag av skugganes teknologioptimisme og skiller seg fra jegets urolige tanker om hva livet i BK2884 vil være. Jegets refleksjoner, tvil og spørsmål utfordrer denne optimismen: Menneskene vil leve videre i maskinen som «døde sjeler», og denne «siste verdenen» i Seifa botten blir et helvete.

Mens de tomme oljebrønnene er et symbol for skugganesframskrittsoptimisme, blir de en metafor for jegets nostalgiske og dystre syn på verden slik den er i 2480. I én diktstrofe minnes jeget å:

fara avgarde
til regio London, i hoy hoy speed-
tunnel undr seaen
ovfr platfurmvrak
og olda, emti gassbrunnar
der umkring dark seagrass vexr,
vexr som umkring ein munn vidout ord.
ER det historia, eigentl?
EIN munn der onli noko vex
der noko forts bolgjar umkring
det som ein gang var?

s. 28

Oljebrønnene symboliserer det som en gang var, og jeget sammenligner dem med munner uten ord. Historie, i jegets språk, blir det tomme, det stemmeløse, det som står igjen av menneskeheten: rester av en industri. Her konfronterer jeget skugganes febrilske framskrittsjakt – hvor de tomme oljebrønnene nettopp skal være siste sjanse for menneskeheten – med hva som er realitetene i nåtiden: en ødelagt verden, framprovosert av den fortidige oljevirksomheten som nettopp var et framskrittsprosjekt.

Også jegets kropp blir noe trist, tragisk, en referanse til det som en gang var. Når jeget forteller om de arbeidende nanofingrene sine, legger hen til: «men veike dei er, som seagrass ...». Jegets «men» og sammenligningen av fingrene med sjøgress – som noe som henger fast i kroppen, men som er svakt – kan leses som en sorg over den tapte kroppen. På samme måte som jeget sørger over menneskets etterlatelse av en tom verden, sørger hen også over tapet av en materiell, levende verden. Hen holder likevel fast i den materielle verden gjennom å fortelle om den. Som når hen forteller om robotenes avhengighet av olje, grease. Robotene ville ha stivnet, blitt livløse, uten oljen – substansen er «links total», selve koblingen mellom alt i verden. Ikke bare mellom maskindeler, men også mellom mennesker: «DU human, so greasen / ven du born!». Jeget setter det materielle som betingelsen for liv, som igjen utfordrer skugganes virtuelle framskrittsprosjekt.

Hen utfordrer dem flere ganger, alltid gjennom spørsmålene sine. Et sted bemerker hen sarkastisk hvordan skugganes kunnskap, i likhet med roboter og BK2884, er helt intern. Hen stiller seg skeptisk til hva kunnskapen skuggane «matar» innbyggerne med (slik en «mater» en kunstig intelligent maskin), i det hele tatt er, når den er skapt av mennesker som lever adskilt fra andre, «tenkande onli / i deirs eigne tank. PUST onli i eigen pust», og som dermed ikke ser eller vet om annen kunnskap enn sin egen. Jeget gjør dermed et lite opprør mot at kunnskapen som skal bestemme verdens framtid, skal være en som har oppstått og sirkulerer i lukkede, interne systemer, slik som hos en datamaskin.

Et sted spør hen: «MEN oren eigen vorld? / ER den ogso onli intern?» (s. 11). Er menneskenes verden som robotenes, som et lukket informasjonssystem med kommuniserende algoritmer? Etter å ha fortalt om hvordan hen kjenner robotenes lykke, ja, hvordan den skinner i hen, idet de kommer forslammet opp av sjøen, bestemmer hen seg for nei:

FOR aig veit existen af vorld.
VER kommen den novledg fra?
DEN kommen fra oren skinn.
SKINN smerts og skinn gloden.
SKINN drags uss out af oren self
og mot odder humans.
ROBOTS er ne skild out
fra odder, dei haf ne blivt born.
NE skinn skild fra skinn! DEI haft ne smerts og ne hunger.
OG difor ne novledg?

(s. 18)

Huden gløder og kjenner smerte, drar mennesker ut av seg selv og mot andre mennesker. Idet hen setter hud i sammenheng med fødsel, smerte og hunger, blir det en metafor for hele menneskets biologiske kropp. I motsetning til robotenes eksistensform, som ikke har blitt til ved fødsel, har mennesker en slags kollektiv sameksistens med andre mennesker. Og dermed settes menneskets hud, kjøtt og sanser som betingelsen for jegets og alle menneskers kunnskap om verden, om at den eksisterer, om noe som finnes utenfor seg selv. Jeget forvrir Descartes’ «cogito, ergo sum» (jeg tenker, altså er jeg): Jeg har en biologisk menneskekropp, og derfor er verden.

Hen er opptatt av denne kroppen, hva den sanser, og hvordan den henger sammen med omverdenen. Et sted, i jegets tankesprang og assosiasjonsrekker, husker hen et minne fra barndommen hvor noen (hen tror det var hens far) bar hen over skulderen tidlig en morgen i hvitt lys og gjennom høyt, bølgende gress. Armene hang ned, og jeget uttrykker først en frykt over at gresset trakk hen nedover, som om det ville stjele hen, trekke hen inn i seg:

og miner armr hengd ned
merkat dei so tunge,
som om grass trakk i dei,
Electric
greip eftr meg, som om all grass vul ned
meg taka, hafa meg, stela meg
so tung, so tung aig var»

(s. 26)

Så oppstår et vendepunkt: Jeget beskriver hvordan hen kunne stole på gresset, slik hen kunne stole på skulderen som bar hen, slik hen «ku stola an all af tyngd». Hen forteller om det gamle huset som ventet på hen der framme, mellom trærne, med et krus med varm melk. Dette minnet skaper en interessant veksling: Først uttrykker jeget en uro over det fysiske, over tyngden, før jeget liksom husker at det materielle var noe hen kunne stole på. Samtidig oppstår det et inntrykk av at dette, tyngden jeget kjente, er fjern.

Da innser jeg det: Jeget er allerede inne i BK2884! Minnet er nettopp et minne, om den tunge kroppen, om tyngdekraften! Det finnes flere steder i diktet som tyder på det. Det lyriske jeget beskriver eksempelvis aldri andre sanseinntrykk enn visuelle. Et sted forteller hen om noen som spruter parfyme på seg selv, og hen lurer på hvordan det lukter. Også diktspråket kan tyde på at jeget er i BK2884. Det er jo kodet! Hver eneste setning starter med ett ord i blokkbokstaver, som skaper et inntrykk av en automatisk koding – som autokorrektur i et Word-dokument eller på en smarttelefon. Hvorfra skriver jeget, og med hva? Hen forteller aldri om bøker eller penn og papir: De eneste kunnskapsmediene i Stavgersand, er teknologiske, som skjermer og nanofingre. Muligens er det jegets nanoteknologiske fingre som er mediet. Hen bruker dem som verktøy til å kommunisere med robotene, så hvorfor ikke også til å kommunisere med leseren ved å nedtegne et dikt? Eller er det BK2884 som kommuniserer?

Sf-teoretikeren John Rieder har sagt at det menneskelige subjektet mister autoritet over seg selv i en posthuman verden. Det snakkende subjekt forsvinner inn i en lingvistisk meningskjede fordi det ikke lenger identifiseres med en kropp med en stemme, men heller med en posisjon eller funksjon i språket. Jeget i Solaris korrigert kan ikke identifiseres med en kropp eller et sted hvorfra hen snakker. Hvordan kan en da vite at jeget faktisk er den hen utgir seg for å være? Om hen allerede er nede i BK2884, hvordan vet vi at det fremdeles er et subjekt og ikke en blanding av en masse uttalelser fra mange ulike subjekter? Slik språkgeneratorer er. Uvissheten rundt hvorfra jeget snakker, gjør at vi ikke kan stole helt på det hen sier.

Er hen fortsatt et menneske? Hva slags, i så fall? Hen husker jo slik et menneske gjør, og forteller slik et menneske gjør. En kan også påstå at jeget holder fast i det menneskelige nettopp gjennom språket, eller bruken av det. Diktet er jo nettopp poesi, og det kreative, kunstneriske, billedlige språket som åpner seg for leserens tolkning er i seg selv en ivaretagelse av menneskelig kreativitet og kultur, av historien som noe annet enn en tom oljebrønn.

Jeget må gjennom en skanning før hen skal ned til Seifa botten. Resultatene sier at hen har «ein noko for staerk production / af eigne picts». Dette er «ein litl defect», sier jeget, noe skannerne helt sikkert har fortalt hen, slik Eirik Vassenden påpeker i Hope in the Age of Dystopia (2022). Jeget produserer egne bilder, hen har med andre ord en sterk fantasi. Vassenden skriver at jeget har hjernen til «en poet, en kunstner – eller en rebell», og at «det er her håpet ligger, det er her Solarisblir korrigert» (s. 241). Selv om det er store sjanser for at jeget gjør opprør fra innsiden av BK2884, mener Vassenden at jegets fantasi gir håp om endring ved at jeget kan forestille seg noe annet eller en annen verden. Dette er en mager trøst, men det er likevel nok til at jeget dermed bevarer noe av menneskets essens: evnen til å forestille seg og å ville noe annet enn den umiddelbare virkeligheten. Mens det intelligente havet i Solaris (bok og film) er destruktiv og til sist drepende, kan Solaris korrigert sin intelligens muligens manipuleres fra innsiden, skriver Vassenden.

Science fiction er en god sjanger å tenke med, til å forsøke å forstå samtiden og framtiden med. Det er ikke så rart at sf byr på favoritt-lekekassa til Elon Musk: hvor han kan plukke ut det som passer til hans ønskede univers. Maskinene hans opp gjennom har navn fra særlig den amerikanske 1900-tallsforfatteren Robert A. Heinleins mange sf-univers. Grok, for eksempel, er en neologisme som ble myntet av Heinlein i Stranger in a Strange Land (1961). Ifølge Heinlein stammer uttrykket fra «martiansk», språket til marsboerne i romanen, og er umulig å oversette uten å skrive en hel bok om det. I romanen beskrives ordet som en fullstendig og nyansert forståelse av en ting, et fenomen eller en person, fra det minste nivå til universell betydning, alt i ett glimt og så dypt at man nærmest blir en del av det. Kort forklart betyr grok i Stranger in a Strange Land å forstå noe intuitivt eller gjennom empati, og å oppleve glede.

Grok, som først ble brukt av hippiebevegelsen i 1960-årene som et verb knyttet til bevissthetstilstanden man opplevde under en viss type rus, ble etter hvert del av datavitenskaplig kultur. I miljøer som arbeider med teknologi og programmering kan ordet bety en dyp, intuitiv forståelse av teknologi eller komplekse konsepter. Når Musk definerer sin språkgenerator Grok som maksimalt sannhetssøkende, med en misjon om å forstå universet, er det nok fra datakulturen han henter sin forståelse av ordet. Musk er tross alt glad i å prøve å virke som en kul internettfyr. Han ser altså bort fra Heinleins opprinnelige inkludering av empati og glede i evnen til å søke etter sannhet.

Det samme gjør skuggane i Solaris korrigert. For dem kan BK2884 gjøre en bedre jobb enn empatiske mennesker i å styre verden.

Jeget, derimot, kan føle glede og hen har empati. Hen har forestillingsevne, fantasi og muligheten til å stille kritiske spørsmål. Og en vilje til å gjøre opprør. Jeg tror ikke jeget forteller fra BK2884. Det er så mye i diktet som tyder på at hen fortsatt er i en fysisk verden. Det er kanskje uansett ikke så viktig. For uansett hvor hen snakker fra, så snakker hen med hensikt. Vi kan gå tilbake til første side i diktet, hvor jeget henvender seg til leseren og forteller at framtidsforestillingene ikke stemmer, og så:

SO ku aig begg din vorld
begynning, start uss
upp igen? KU det!
            SKEIMFULL aig er. SO
                 wat
vul du bli
um wi ku kreip fra uss til deg?

(s. 9-10)

Henvendelsen har blitt beskrevet som en retorisk oratio, altså en bønn til leseren. Ved å henvende seg til leseren, brytes den fjerde veggen, vises det fiktive ved diktet. Jeget bønnfaller, «begg», leserens verden om å «start uss upp igen» – hvordan da? Jeg leser det som en bønn om å forestille seg verden på nytt. Om å skape andre framtidsforestillinger enn de som regjerte tidlig på 2000-tallet. Jeget har korrigert disse forestillingene. Verdenen hens er verken lik helt dystopisk eller utopisk, men noe mer realistisk: en verden hvor menneskelig rovdrift på naturen og teknologisk posthumanistiske drømmer har fått frislipp, blant annet. Det er selvsagt mye mer å skrive om samfunnet i Solaris korrigert, mye som allerede er skrevet. La meg slutte her: Jeg leser åpningen av diktet som et påbud om å tenke nytt omkring hvilken framtid vi drømmer om, forestiller oss, og dermed skaper.