Avpolitiserende lesninger

Da Gunvor Hofmo debuterte som lyriker i 1946, var det med en diktsamling som protesterte. Jeg vil hjem til menneskene ble skrevet i en tid preget av kaos: fascisme, nazisme og krig. Norge var endelig fritt etter flere år med okkupasjon, og for Hofmo hadde krigen ført med seg store personlige tap. Kjæresten hennes, Ruth Maier, ble deportert og gasset i hjel. Tanten Solveig forsvant i en av konsentrasjonsleirene i Europa. Onkelen Ola Hofmo, redaktør og politiker for Norges Kommunistiske Parti, døde av sykdom i konsentrasjonsleiren Gusen II i Østerrike. Flere av familiemedlemmene til Hofmo satt i fangenskap i Norge, og hun hadde selv sittet fengslet en kort periode for fluktplaner. Det er kanskje ikke rart Hofmo protesterte mot mørke politiske ideologier, verdens urettferdighet og den personlige og kollektive tragedien holocaust og andre verdenskrig utgjorde, men det kan være vanskelig å forstå hvordan hun maktet.

Hofmos forfatterskap er et omfattende livsverk som strekker seg over 40 år, og protestene stanset aldri, de var til stede i Hofmos tekster lenge før andre verdenskrig. Slik jeg leser Hofmo, er det helt fra starten av kime til protest i diktsamlingene hennes, ikke bare mot samtidens politikk, men også mot sorg, savn og lidelse, mot universet eller Gud. Det er likevel politikken som stikker seg ut i min lesning: Alle de kriger og kriser og samfunnsmessige forhold hun ønsket kunne være annerledes, verdenslederne hun antageligvis mente sviktet, all lidelsen. Det må ha vært krevende, må ha krevd stamina og vilje, et levende engasjement. Og jeg undres over – med alt det jeg vet om livet hennes og hvor hardt det tross alt var – hvordan hun orket å opprettholde dette engasjementet?

I 2021 markerte Nasjonalbiblioteket Gunvor Hofmos 100-års jubileum med utstillingen «Ja er det korteste ordet i verden» (26.08.2021–12.12.2021). Utstillingen besto av syv rom, hvor hvert rom tok for seg en tematikk fra Hofmos liv og diktning: heimstadsdikteren Hofmo, hennes tidlige forfatterskap, relasjonen til Ruth Maier, Hofmos religiøsitet, hennes senere forfatterskap og utgivelser om Hofmo etter hennes død. Det rommet som fascinerte meg aller mest, «Verden brenner», tematiserte Hofmos politiske engasjement. Utstilt i rommet var enkeltdikt som «Til Palestina», «Et skudd i Belfast», «Israel» og «Ho Chi Minh». Sammen med Hofmos egne dikt var også andre forfatteres tekster utstilt i rommet, forfattere og verker Hofmo selv oppga som inspirasjonskilder i etterlatte tekster og brev: Rudolf Nilsens På gjensyn (1926), Nordahl Grieg med Ung må verden ennu være (1938) og Arnulf Øverlands Den røde front (1937). Diktene i Nilsens På gjensyn omhandler klassekamp på østsiden av Akerselva, Ung må verden ennu være formidler kampen mellom fascismen og kommunismen i Europa på 1930-tallet, mens Øverlands diktsamling Den røde front består av tekster som omtales som «sosialistiske agitasjonsdikt», blant dem det kanoniserte diktet «Du må ikke sove».

I det samme rommet ble klipp fra dokumentarfilmen om Hofmos liv og forfatterskap, Fra en annen virkelighet, avspilt. Klippene tar for seg deportasjonen av Ruth Maier og årene frem til Hofmos innleggelse på Gaustad psykiatriske sykehus i 1954. I klippet blir det særlig fremhevet hvor viktig det var for Hofmo å gjøre folk oppmerksom på hva som skjedde med Maier og jødene under holocaust, og at dette var et personlig ansvar Hofmo tok på seg og formidlet gjennom forfatterskapet. Med denne utstillingen blir Hofmos diktning for alvor satt inn i en helhetlig, eksplisitt politisk sammenheng.

I dag er det ikke nødvendigvis noe oppsiktsvekkende ved koblingen politikk og kunst, og motsetningsforholdet er i langt større grad enn tidligere visket ut. Nykritikkens ideal om at diktet skal kunne leses uavhengig av historisk eller biografisk kontekst, er i stor grad erstattet, og om ikke direkte erstattet, så i høy grad influert av lesemåter fra både postkolonialismen og nyhistorisismen, og særlig sistnevnte søker å undersøke hva slags ytre kontekster teksten går i dialog med.

I artikkelen «Emnets poetiske Brugbarhet. Nedslag i den politiske lyrikk» fra 2003 advokerer litteraturviter Jørgen Sejersted for det han kaller en «skamløs historisk kontekstualisering»; det er diktets engasjement, historisitet, relevans og aktualitet som først og fremst bør vurderes, estetikken er sekundær. Sejersted åpner her opp for en bred forståelse av politikkbegrepet som jeg mener er nyttig å ta med seg inn i lesninger av poesi som formidler budskapet sitt også gjennom estetiske virkemidler. Det blir i stedet nødvendig med en lesemåte hvor kravet om sannhet og tidløshet er underlagt spørsmål om det politiske, historiske, engasjerte, ideologiske eller aktuelle. Blir vi for opptatt av å måle det politiske mot det estetiske, risikerer vi at det samfunnsmessige i teksten avhistoriseres og går tapt. Sejersted påpekte for over 20 år siden et problem i litteraturen: Det finnes liten vilje til å skille ut en eksplisitt og deltagende politisk diktning ved å la de poetiske virkemidlene komme i andre rekke. Dersom et dikt skal formidle en sannhet gjennom et gjennomgående indirekte og fordekt poetisk språk, vil det i Sejersteds øyne bli nærmest umulig å utøve eksplisitt politisk kunst. Poenget er at politisk diktning ikke skal måtte følge kravet om underliggjøring eller desautomatisering for å beregnes som kunst og god diktning. Språket bør også kunne være åpent, eksplisitt og mer hverdagslig uten å bli kvalitetsmessig avskrevet.

Om vi beveger oss fra Sejersted og fremover i tid, igjen til Nasjonalbibliotekets Hofmo-utstilling, påpekte Steinar Opstad i foredraget Å lese Gunvor Hofmo på nytt at det å se bort fra den historiske konteksten Hofmo skriver ut fra, vil være å lukke øynene for diktenes utsigelsespunkt. Tar en derimot med seg den historiske konteksten inn i lesningen, vil en oppdage at diktene fremdeles er aktuelle: nazisme, antisemittisme og homofobi. Mørke ideologier som synes enda nærmere nå enn da Opstad viste til dem i 2021, for knappe fire år siden. I det samme foredraget tok Opstad opp et godt spørsmål angående kritikken av samlingen Testamente til en evighet fra 1955: Det sinnet som preger Hofmos dikt, hvorfor tar ikke kritikerne tak i det? Er det snakk om en bevisst eller ubevisst kollektiv sensur?

I 2025 er vi i større grad enn tidligere villige til å vurdere den politiske diktningen på dens historiske og ideologiske premisser. Nykritikkens nærlesning, derimot – hvor diktets estetiske bestanddeler er det interessante – har preget mottagelsen av Hofmo.

Jeg vil tørre å påstå at det ikke er som en politisk dikter de fleste kjenner Hofmo, men heller som en noe utilgjengelig, metafysisk orientert og innadvendt dikter. Relasjonen til Ruth Maier har dessuten fått stor plass i Hofmo-resepsjonen, men mer som en komponent i tolkninger i retning av privat sorg og lidelse. Undersøkelser av samtidsresepsjonen viser at majoriteten av Hofmos kritikere var opptatt av andre aspekter ved hennes diktning enn det politiske, og at diktenes relevans, engasjement og samfunnsmessige implikasjoner som oftest ikke fikk plass i kritikernes lesninger og vurderinger. Derfor er det interessant å merke seg et av få intervjuer Hofmo stilte opp på; debutantintervjuet i det kommunistiske bladet Friheten. I intervjuet får Hofmo spørsmålet «Og politikken?», hvorpå hun svarer:

Mitt mål er å få smeltet sammen de menneskelige problemer og de politiske til en helhet. Jeg kan ikke på noen måte si jeg har greid det ennå, men jeg mener jeg har krav på å forlange tid. Tingene skal modnes i en – naturlig og uten press.

Et slikt valg står alle mennesker overfor, fortsetter journalisten og påpeker hvordan dette valget alltid vil være politisk. Hofmo svarer videre: «Jeg forstår det og aksepterer det, men jeg vil at en slik innstilling ikke skal bety tvang – og jeg håper det ikke nødvendigvis må være tilfellet.» Disse svarene tyder på at Hofmo hadde gjort seg opp tanker om sitt eget litterære prosjekt, og at det eksisterte en ambisjon i henne om nettopp å smelte sammen det politiske og det menneskelige. Når vi gjennom biografien vet at Hofmo kom fra en venstreradikal familie med flere politisk aktive medlemmer, er det ikke overraskende at hun selv ble politisk engasjert. At Hofmo i tillegg brukte skrivingen som en kanal for politisk engasjement, finnes det gode eksempler på allerede i skolestiler og senere i etterlatte tekster, og det er særlig interessant å lese disse med intervjuet i Friheten i mente.

Det er først etter hennes død at Hofmos politiske diktning blir utforsket i større grad, i eksempelvis Vagant 1/96 med temaet «Gunvor Hofmo» og i antologien En vei som skumrer mine bilder frem (red. Ole Karlsen) fra 2000. Vagant pryder en hel side med intervjuet fra Friheten og etterspør på lederplass en ny og mer kompetent lesning av Hofmos forfatterskap. I artikkelen «Amor Mundi» i En vei som skumrer mine bilder frem benevner Torunn Borge og Henning Hagerup Hofmo som en «politisk seer», men påpeker at det politiske sjelden uttrykkes eksplisitt. I mine øyne blir det et definisjonsspørsmål og kanskje det som bidrar til den avpolitiserende måten å behandle Hofmos diktning på: Hvordan definerer vi det politiske? Felles for både Vagants leder og Borge og Hagerup er at de legger holocaust og andre verdenskrig til grunn for Hofmos forfatterskap og setter henne inn i en større sammenheng med andre europeiske lyrikere som skriver fra et lignende erfaringsgrunnlag.

Det er ingenting som tyder på at Hofmos politiske engasjement alene er et resultat av den verdenskrigen hun var vitne til og på mange måter selv ble rammet av. Hofmos samfunnsengasjement var som sagt tilstedeværende i skrivingen hennes lenge før andre verdenskrig og hennes egen litterære debut. I en skolestil fra 1938 skrev hun blant annet:

Alltid, alltid har det vært ufred mellom landene [...] Og jeg vet at spurte vi en socialist eller kommunist, ville vi få det riktige svar: «Det er kapitalismens skyld. For det blir ikke fred blandt menneskene før socialismen (kommunismen) seirer i landene og disse ord ikke ligger i et blekt tåkeslør: Arbeidere i alle land, foren eder!» (Vold, 2021)

Slik skrev sytten år gamle Gunvor. I stilen beskriver Hofmo videre hvordan nyhetene om jødeforfølgelse, mødre og barn på flukt og soldatmarsjer når Norge gjennom nyhetene, og hun retter sin kritikk mot nordmenn som ignorerte forholdene ute i Europa. Hofmo var allerede i 1938 oppdatert på hva som skjedde med jødene i Øst-Europa, og hvordan landene mobiliserte til krig. I samme stil retter hun blikket innover mot sitt eget land og de sosioøkonomiske forskjellene hun observerte i sin egen by, Oslo: Hvordan vestkantfolkene vender hjem fra påskeferie med «brune og friske» ansikter, mens arbeiderne på østkanten er «bleke og grå».

Som debutant i 1946 med krigen som utsigelsespunkt og jødeforfølgelsen som motiv og tema, var det vanskelig for anmelderne i dagspressen å overse den historiske konteksten Hofmo skrev ut fra. Kritikerne roste henne særlig for å skrive ut fra en allmenn krigserfaring og for å sette ord på det voldsomme som rammet Norge og resten av Europa. Vi nærmer oss her en politisk lesning av Hofmo, men krigen omtales som en slags allemannseie, en naturlig del av samlingene hennes, en slags selvfølgelighet – alle hadde opplevd denne krigen. I tillegg gikk enkelte kritikere etter hvert så langt som å be henne dempe lidelsesmotivene og diktenes fortvilede tone, kan hende i tråd med det prosjektet Norge og Europa var i gang med etter krigen: Det var på tide å komme seg videre, se fremover. Var det kanskje noe av årsaken til at anmeldelsene av Hofmos samlinger ble som de ble?

De fleste kritikerne som anmeldte Hofmos utgivelser mot slutten av 1940-tallet, bemerket diktenes «engasjement» og knyttet dikter-jeget og Hofmo tett sammen. Fraser som «stort alvor», «oppgjør», «noe bestemt på hjertet», «uforsonlig protest og sorg» ble brukt for å beskrive tonen i debuten Jeg vil hjem til menneskene. Diktene søker ifølge kritikerne å formidle noe sant om sin egen samtid samtidig som de maner til en form for oppvåkning eller endring på både individ- og samfunnsnivå, men nøyaktig hva slags engasjement, hva diktene ber om eller er et oppgjør mot, står det derimot lite om. Det kan være snakk om et etisk eller moralsk engasjement, et medmenneskelig engasjement, et samfunnsmessig engasjement eller et politisk engasjement, men det får ikke avisleserne noen videre forklaring på. I kritikken av debuten finner man beskrivelser som «tonende appell» og «oppgjør», begreper som i dag gjerne brukes i lesninger av politisk diktning, og til tross for at brorparten av Hofmos kritikere ikke omtalte diktningen som eksplisitt politisk, var konsensusen at diktene er formanende, oppfordrende og med evne til å engasjere. Flere understreket blant annet at Hofmos to første samlinger uttrykker et opprør med nazismen, jødeforfølgelsen og den kollektive lidelsen under andre verdenskrig, men disse tolkningene ble sjelden fulgt opp av noen utdypende lesning.

Særlig «Kollektivmennesket» er regnet som et av Hofmos mest betydelige dikt og uttrykker en kraftig motstand mot fascisme og nazisme, men tar òg opp i seg enkeltmenneskets krigstraumer. «Han» er mennesket som er blitt fragmentert og traumatisert av krigen, men som allikevel tvinges til å se seg selv i de krisene som fremdeles pågår i verden. Diktet uttrykker en appell om å ikke lukke øynene for det som foregår utenfor selvet. Henrettelsen av flere tusen sivile i Hellas under andre verdenskrig, den pågående krigen i Palestina som en direkte konsekvens av opprettelsen av staten Israel, og den svært tilstedeværende frykten for atomkrig er temaer som er høyaktuelle anno 1948. «Kollektivmennesket» står igjen som et av Hofmos mest omtalte politiske dikt, også i avisanmelderiet.

Ta dine hender vekk fra denne mørke tiggeren, fra denne
skjelvende mannen, han står i et skyggehav av svarte elver
som barn druknet seg i, av alle tornekroner der sønderrevne faner skriker,
der mødres tretthet suser som en grå vind over morken lem, der alle søstre
spytter over en ring, der alle brødres gudstørst vokser bak gitteret.

(...)

           Men ved siden av ham står de andre, de peker på overskriftene
i avisene og sier:
           Ser du, gislene som blir skutt i Hellas, krigen i Palestina,
Atombomben! Og han rykker litt på seg og svarer ja! men et eller
annet sted i tåken ser han et forvridd ansikt, og det er hans eget.

(Utdrag fra «Kollektivmennesket», Hofmo 1948)

Enkeltkritikere og enkeltlesninger til tross eksisterte det i kritikken av Hofmos tidlige forfatterskap en diskurs som i dag oppleves som tåkelagt og ullen. Ordlyden i anmeldelsene bidrar til en avpolitisering av Hofmos diktning, men også av deres egen kritikk. Handler det som Opstad er inne på, om en slags sensur eller berøringsangst? Gjenreisningsarbeidet og fremtidsoptimismen sto sterkt i den norske offentligheten i årene etter andre verdenskrig, men Hofmo var en forfatter som nektet å gi slipp på det som hadde hendt – passet ikke stemmen hennes inn i den offentlige diskursen og det litterære klimaet? Engasjementet ble anerkjent, men nøyaktig hvordan diktene formidler dette engasjementet, ble behandlet kun på overflatenivå, og det eksisterte liten vilje til å tilby avisenes lesere noen form for lesning eller tolkning av de politiske implikasjonene i diktene. Til tematiske lesninger ble det som oftest valgt mer klassiske dikt om årstider og naturfenomener.

Mellom 1946 og 1955 kom Hofmo med fem diktsamlinger. Ifølge kritikerne ble hun mer og mer utilgjengelig og privat i diktningen sin gjennom disse årene. 17.12.1951 skriver litteraturhistoriker og professor i nordisk litteratur Edvard Beyer i Bergens Tidende at Hofmo «mer og mer vender seg bort fra de andre». Her fulgte Beyer tendensen som foreligger i kritikken av Hofmos samlinger på 1950-tallet, men påpeker allikevel: «Riktig nok er det også her gjennomlidde dikt om menneskers nød og ulykke, om døde barn, om flyktende og hjemløse.» Var Hofmo vendt innover og bort fra samfunnet, eller var hun ikke? Beyer nevner her flere dikt som i kjent Hofmo-stil formidler en samfunnsmessig tematikk som krever en leser som ønsker og evner å ta hensyn til en kontekst utenfor selve diktet, men ordlyden i anmeldelsen reduserer denne tematikken i samlingen til en kort notis.

Etter 1955 ble det stille i seksten år. Men det var ikke stille inne i Hofmo. Til tross for at hun var syk og tilbragte flesteparten av disse årene på Gaustad psykiatriske sykehus, skrev hun. Fra tårnet på Gaustad så hun ut i verden og skrev om det som foregikk. Var hun et menneske som anså verdenssamfunnets kriser og kriger som minst like viktige som det som foregikk inne i henne selv? Det kan virke sånn, på det hun formidlet gjennom poesien sin.

Etter et langt fravær kom Hofmo til stor overraskelse med en ny diktsamling i 1971. Majoriteten av anmeldelsene tok opp i seg at Hofmo hadde vært syk, og lesninger av sykdom, institusjonsopphold og psykologi preger kritikken. Paradoksalt nok er Gjest på jorden og 1973-utgivelsen Veisperringer to av Hofmos mest politiske samlinger. Flere av hennes mest eksplisitte politiske dikt finner vi i disse bøkene. Lesninger av disse politiske diktene utgjør dessverre en forsvinnende liten andel av et høyt antall anmeldelser. For så verdsatt var hun at når hun utga lyrikk, ble den trofast anmeldt i de fleste av landets små og store aviser. Selv om det politiske også i disse samlingene utgjorde en liten andel av resepsjonen, er det likevel, i lys av Hofmos forfatterskap, kanskje kritikken på 1970-tallet som viser en viss vilje til å vurdere det politiske budskapet i diktene og diktenes kunstneriske funksjon.

Da Hofmo vendte tilbake med samlingen Gjest på jorden i 1971, var det i et ganske annet litterært klima enn i 1955. Nærlesningen som dominerende metode hadde myknet noe opp. Nye kritikere var kommet til, og et generasjonsskifte hadde funnet sted. Mange var på dette tidspunktet positive til Hofmos politiske inn- og utsyn, og kanskje kan man spore noe av opprøret og temperaturen ute i det norske samfunnet i anmeldelsene av Hofmos utgivelser på 1970-tallet. Enkeltkritikeres vilje til politisk lesning til tross: Majoriteten var opptatt av helt andre ting ved diktene, som for eksempel lidelsestematikk og Kristus-symboler. Enkelte anbefalte dessuten Hofmo å styre unna det hverdagslige og dagsaktuelle i diktene, det var med andre ord ikke av interesse.

Fellesmarked

Vi kjenner hverandre. Vi
har hvert vårt rum
i det store huset
Skjønt rottene piper
og tapetene henger i laser
(mens andre har stillhet
som rører ved malerier
og skap med kinesisk porselen)
er det vårt.
Fram med flaggene, la
dem vaie utenfor vinduene
i den varme vinden.
I den varme vinden mellom husene
Det kommer gjester
med hemmelighetsfullt bittersøt musikk
i de lange tyste korridorer
men vi vil ikke ha dem.
Heng de knitrende flagg ut
at de kan overdøve
budet som kommer:
En ny felles vert for alle husene
i gaten. Rottene skal bli borte,
tapetene skiftes ut.

Men vi vil ikke miste vår suverenitet
rottene er iallefall våre.
Vi henger våre flagg ut og roper nei!

(Hofmo 1971)

I diktet «Fellesmarked» formidles debatten omNorges medlemskap i Det europeiske fellesskap (EF), det vi i dag kjenner som EU, slik den foregikk på starten av 1970-tallet. Tittelen viser til den spesifikke politiske kampen diktet omhandler, og selve diktet bærer preg av å være et kampdikt, med oppfordring om å vise motstand: «[f]ram med flaggene, la/dem vaie utenfor vinduene». Utover denne konkrete appellen er det estetiske elementer som metaforer og annen billedbruk som formidler diktets tematikk, og på denne måten kombineres både et politisk budskap og estetiske elementer i Hofmos diktning. I diktets siste verselinje «[v]i henger våre flagg ut og roper nei!» blir diktets budskap eksplisitt uttalt og maner til konkret politisk handling.

Gjennom 1970-tallet var det enkelte anmeldere som påpekte hvordan Hofmo syntes å «være på vei tilbake» med sine politiske og engasjerte dikt, at hun på sett og vis åpnet seg mer ved å gi plass til dagsaktuelle temaer som EF-strid, Ho Chi Minhs død og den betente situasjonen i Nord-Irland. Når det gjaldt diktsamlingene fra 1980-tallet, derimot, var konsensusen at Hofmo fremsto enda mer utilgjengelig og privat for leserne enn tidligere. På 1990-tallet utga Hofmo fire diktsamlinger, den siste i 1994, ett år før hun døde. Samlingen Navnløst er alt i natten ble utgitt på Hofmos 70-års dag, og det ble skrevet lengre anmeldelser og kronikker om boken og forfatterskapet som helhet. Kun en liten del av kritikernes oppmerksomhet var rettet mot det politiske i Hofmos diktning – for samlingene på 1990-tallet var også preget av Hofmos engasjement – blant annet i apartheid-striden i Sør-Afrika.

I det som ofte kalles den andre perioden av Hofmos forfatterskap, etter 1970, hadde kritikerne naturligvis et langt større forfatterskap å se til i lesninger av Hofmos diktning, og det er i enkelte av disse lesningene en for første gang kan spore en vilje til å lese Hofmos diktning inn i en større historisk og politisk sammenheng. Slike lesninger har bidratt til at det er mulig å bevege seg i Hofmos forfatterskap med et mer vidtfavnende perspektiv hvor de ulike elementene ikke er isolerte størrelser: De fungerer sammen for å løfte et større budskap og en overordnet tematikk.

En av kritikerne som fulgte Hofmo tett gjennom hennes tidlige forfatterskap, var forfatter og litteraturanmelder Paal Brekke. Allerede i en anmeldelse i VG, 17. november 1954, antydet han at det finnes en gjennomgående linje i Hofmos diktning. Brekke var opptatt av den historiske konteksten diktene sprang ut fra, og hvordan en slik kontekst formidles gjennom naturbilder, mystikk og religiøsitet. Brekke omtalte blant annet Hofmos diktning som en personlig kamp preget av sorg og avmakt. Forsøket på å sette disse elementene inn i en større sammenheng, og å holde fast ved en rød tråd i Hofmos forfatterskap, var nytt.

Nesten 30 år senere legger Sigrid Bø Grønstøl seg tett opptil Brekke da hun forsøker å lese Hofmos forfatterskap inn i en helhet. I en anmeldelse for Nationen 22. oktober 1981 tar Grønstøl særlig opp hvordan kritikere har omtalt Hofmo som så utilgjengelig og privat at hun «forsvant» for leserne, dette var ifølge Grønstøl en av årsakene til at Hofmo ble ansett som «upolitisk», og hun la særlig vekt på det religiøse, kosmiske og mytiske som det «utilgjengelige» i diktningen. Grønstøl mener derimot at Hofmos symbolbruk må dekodes for at et større budskap skal kunne åpenbare seg:

Bileta er henta frå naturen, frå himmelrommet, frå årstidene og er så velkjende at dei i seg sjølv kan bli utydelege [...] Hofmo gir natursymbola si eiga tyding, som ofte ikkje får full meining utan at ein les dikta i samanheng og dermed får tak på Hofmos personlege symbolmønster. (Grønstøl 1981).

29. juni 1991 skrev Liv Riiser i Vårt Land om det samme opprøret som Brekke og Grønstøl tar opp i sine tekster. Riiser tilbyr leserne en annen måte å lese Hofmo på: Riiser mener at Hofmo bruker gammeltestamentlige og religiøse motiver som formidlere av en samtidsaktuell tematikk. Dermed åpner Riiser for at Hofmos diktning kan være både religiøs og politisk, at dette ikke er to størrelser som står i kunstnerisk motsetning til hverandre, men som har som funksjon å formidle det samme budskapet.

30. juni 1991 skrev forfatter og professor Andreas Lombnæs en kronikk i Dagbladet om den samme forbindelsen i Hofmos forfatterskap. Lombnæs er særlig opptatt av hvordan det individuelle og kollektive i Hofmos diktning henger sammen. Avstanden og utilgjengeligheten som andre kritikere har vært opphengt i, er ifølge Lombnæs knyttet sammen. Følsomhet og ufølsomhet, deltakelse og utenforskap, politisk aktualitet og eksistensiell allmenngyldighet blir elementer i diktningen som fremhever hverandre og tjener til å formidle et større budskap:

Gunvor Hofmo er bare den nødvendige betingelse for en skrift hvor de(n) dødes klage kommer til orde. Dette ville kanskje vært privat, om ikke smerten var representativ for krigens alle skyldige og uskyldige ofte – og om ikke den meningsløse lidelsen var menneskets grunnvilkår (Lombnæs 1991).

Brekke, Grønstøl, Riiser og Lombnæs går langt i å foreslå at de ulike elementene som preger Hofmos diktning, og som ofte er blitt omtalt hver for seg eller som motsetninger, i realiteten bør leses som forbundet med hverandre, bevisst konstruert av dikteren.

For det er selvsagt ingen grunn til å lese enkeltdikt politisk der det ikke hører hjemme, og et medmenneskelig eller etisk engasjement kan ikke forsvares som uttrykk for ideologi eller politiske standpunkter dersom det ikke finnes et tolkningsgrunnlag for en slik lesning. Men i Hofmos tilfelle finnes det en historisk og en biografisk kontekst samt flere teksteksempler som tilsier at politiske lesninger kan være interessante, til og med viktige for å forstå diktenes utsigelsespunkt. Dette gjenspeiles i kritikken som faktisk tok den politiske konteksten i diktene på alvor, slik eksempelvis Brekke, Grønstøl, Riiser og Lombnæs gjør i sine lesninger, der de antyder et mer omfattende dikterisk prosjekt, og hvor estetiske virkemidler leses i sammenheng med diktenes engasjement og historisitet, og ikke som motsetninger.

Et skudd i Belfast

Og et barn som vokser
fra sitt liv.
Det stryker over innskriftene
i trappeoppgangene
med sitt hjertes svamp.

Så lenge siden. At gatene
var fyllt av uskyldig larm
at de sparket fotball
på løkka i hete junikvelder
der hundekjeksen sto som
en geriljastyrke i bakhold
og duftet bittert av kveld.

(Hofmo 1971)

«Et skudd i Belfast» er et godt eksempel på et av Hofmos dikt som bruker natur- og årstidsreferanser som formidlere av en politisk tematikk. Diktets tittel er en direkte referanse til konflikten som preget Nord-Irland i årene 1960 til 1998. Diktet tar opp i seg barndom, å bli voksen for tidlig: «Og et barn som vokser/fra sitt liv». Sommeren skrives frem med bilder av barn som sparker fotball i hete junikvelder, et tilsynelatende fredfullt og idyllisk bilde. Alvoret i diktet og konkretiseringen av konflikt blir formidlet i de siste verselinjene: «der hundekjeksen sto som/en geriljastyrke i bakhold/og duftet bittert av kveld». Her bruker Hofmo naturen som virkemiddel og sammenligner sommerblomsten hundekjeks, som ofte vokser tett i tett, med en geriljastyrke som venter faretruende i bakgrunnen. Mørket befestes i diktet gjennom en dag som glir over i kveld og lys over i mørke. Slik skrev Hofmo frem et kontrastfylt dikt som med en til dels idyllisk og forskjønnende symbol- og billedbruk formidler et dystert politisk bilde av en barndom i Nord-Irland anno 1971.

Hofmos diktning insisterer på at vi ikke må glemme: ikke glemme holocaust, ikke glemme fascismen som spredte seg i Europa og hva den førte til, ikke glemme enkeltmenneskene som forsvant. Være på vakt mot mørke krefter i samfunnet, være på vakt mot dem som undertrykker og dreper. Være på lag med minoritetene og de svake. Være våkne. Holde øynene åpne. Slik protesterte Hofmo, og disse protestene er kanskje det viktigste vi kan ta med oss fra hennes forfatterskap i en tid hvor mange av oss ser med bekymring på endringene i verden rundt oss.

«I sin protest utsier diktet drømmen om en annerledes verden», hevder Theodor W. Adorno i Tale om lyrikk og samfunnnår han argumenterer for poesiens iboende potensial. Hofmos politiske og samfunnsmessige engasjement ble stort sett utelatt i samtidskritikken til fordel for andre aspekter ved diktningen, og det har antageligvis preget hvordan Hofmo har blitt lest i hennes egen samtid, men også i ettertid. Forhåpentligvis finnes det tid og rom for å lese Hofmo på nytt nå og i fremtiden, med en større villighet til å sette diktene inn i en historisk og politisk kontekst. Det vil i så fall bety å ta Hofmos forfatterskap på alvor, poesien på alvor og ikke minst den tiden vi selv lever i, på alvor.¹