Kvifor spør vi alltid forfattarar om sanninga? Om overtalande løgner og viktige historier.
Forfattaren og sanningas paradoks
Omsett frå engelsk av Julia Wiedlocha.
Essayet inngår i serien «sanning», og er eit samarbeid med LitFestBergen 2025. Under festivalen kan ein høyre essayet som foredrag.
Tidlegare i denne serien:
«Spillrornas år» av Johannes Anyuru

Eg visste at far låg for døden ei veke før det skjedde. Ikkje før nokre dagar i førevegen hadde eg fått vite at han var sjuk, lagt inn på sjukehus med omgangssjuke fordi fetteren min hadde insistert. Fetteren min sa det ikkje var noko å uroe seg for, og det var absolutt ikkje naudsynt at eg eller søskena mine tok fri frå jobben og drog til heimstaden, sidan resten av familien kunne ta seg av alt.
Nokre timar seinare ringde fetteren min igjen og sa i ein dyster tone: «Eg trur de bør kome og sjå til far dykkar no». Eg visste at noko var alvorleg gale, og at eg og søskena mine var blitt logne for.
I timane mellom telefonsamtalen og heimkomsten, medan eg køyrde den lange vegen med ein flammande himmel som bakgrunn, tenkte eg på korleis eg skulle få frakta far til Abuja, der eg budde, for å gi han betre helsehjelp. Medisinar og hyppige legebesøk hadde alltid halde hjartefeilen og det høge blodtrykket i sjakk. Kva hadde gått gale?
Då eg såg far min den kvelden, utstrekt i senga, ikkje i stand til å snakke, mista eg motet. Han fekk lindrande behandling, han var blitt send heim for å ta dei siste andedraga blant dei han var glad i. På dette tidspunktet var sanninga at det ikkje var noko eg eller nokon andre kunne gjere for å hjelpe han. Ei sanning som var nærverande og knusande.
I timane og dagane som følgde, hadde eg grunnar til å kontemplere handteringa av denne sanninga, og dei mange sanningane og usanningane som førte til denne avgjerande augeblinken. Til dømes avgjerda til far om å halde sanninga frå oss, og usanningane søskenbarna mine, som budde i lag med han, fortalde oss i tråd med ønska hans. Og sanninga eg no forvalta og måtte ta hand om. Kor mykje skulle eg fortelje – til tantene mine, som forventa at barna til den einaste broren deira ville ta grep og raske han med seg til Abuja og så frakte han sunn og frisk tilbake?
Eg måtte avgjere kor mykje sanning kvar person trong å få, nett som søskenbarna og far hadde gjort.
Då han til slutt døydde ein fredagskveld ei veke seinare, forstod eg at sorga er ein prosess der ein godtar sanninga om eit tap. Å sørgje er å bale med verkelegheita, det vi får vite om den døde (eg fekk vite mange sanningar om far først då), og kor mykje av dei vi ønskjer å dele.
Dette handlar derimot ikkje om far min, men om den evige knivinga med sanninga, kva ho er og kva ho tyder, kva vi gjer med ho og korleis vi gjer det.
Alle er einige om kva sanning er, eller burde vere, men ingen er samde om kva innhaldet i sanninga er. Det er eit paradoks i seg sjølv. Det er kanskje fordi alle trur, på bakgrunn av eiga erfaring og eigne verdiar, at dei veit kva ho er. Dette sitatet, som blir tilskrive den persiske mystikaren Rumi, gir eit betre bilete: «Sanninga var ein spegel i hendene på Gud. Spegelen fall og vart knust. Alle tok ein bit, såg på han og trudde dei heldt sanninga.»
Som forfattar av skjønnlitteratur og sakprosa, som journalist, og no også som forskar på journalistikk, har eg grubla over kva sanning er kvar einaste dag og på forskjellige høve.
SANNINGAS FIKSJON
I sommar heldt eg skriveverkstad i Abuja. Tidleg i den første økta såg eg på andleta til dei unge, ivrige forfattarspirene medan dei tenkte på orda eg viste på skjermen.
«Alle lesarar kjem til fiksjonen som innforståtte medskuldige til løgnene dine. Vi godtar kontrakten idet vi opnar eit skjønnlitterært verk.» – Steve Almond.
Eg såg dei tippe hovudet til den eine og den andre sida, myse og rynke bryna i møte med orda til den amerikanske forfattaren og essayisten.
I alle åra eg har organisert og undervist på skriveverkstadar, har eg sett dei same reaksjonane om att og om att: erkjenninga av at løgna er det grunnleggjande verktøyet til den skjønnlitterære forfattaren. Sjølvsagt nyttar vi ulike eufemismar: handverk, fantasi, kreativitet, jamvel inspirasjon. Her stod det svart på kvitt. Løgn!
Den første gongen eg las desse orda, for fleire år sidan no, sat eg og grubla over kva dei innebar. Den religiøse oppfostringa mi som muslim gjorde at eg mislikte ordet. Den moralske kjensla mi kjempa mot det. I dagevis strevde eg med å forlike verkelegheita i det eg elska å gjere med midla eg hadde til rådigheit – handtering av løgner. Heilt til eg spurde meg sjølv: Viss fiksjon er sett saman av løgner, kvifor spør vi alltid forfattarar om sanninga? Kvifor blir fantasiens tryllekunstnarar spurde ut om essensen i det verkelege, eller til og med om meininga med livet?
Sanninga er eit paradoks som forfattarar må kjempe med kvar dag. Kampen er ofte meir synleg i forventningane til afrikansk forfattarar som ikkje berre må vere kreative, skrive forteljingar som tyder noko, hos arkivarar som dokumenterer historier og saumfer samtida, men også hos aktivistar som spaserer inn og talar makta midt imot.
Her ligg ironien: Handverket til forfattaren, viss ikkje han eller ho skriv sakprosa, dreier seg om å mane fram usanning. Oppgåva til forfattaren er å gjere usanninga til eit kunstverk, ei samanhengande historie som opphevar mistrua til lesaren, skyv han varsamt inn i det imaginære og held han der.
Ved sida av forventinga om ei overtalande løgn, ofte fortald i et oppfinnsamt eller fargerikt språk, i underhaldande, interessante eller fengslande historier, ligg det på lur ei forventning om å konfrontere lesarane med sanning. Kva denne sanninga er, er det som står på spel. På sett og vis må forfattaren dikte opp løgner – det førestilte – for å undersøkje essensen til sanninga og verkelegheita. I den mest fantastiske eller sinnrike forteljinga, som ligg langt frå verkelegheita – til dømes magisk realisme eller science fiction, som finn stad i framtida, på ein planet som er eller ikkje er Jorda, eller ein planet som menneska ikkje eingong kan nå, med vesen som kanskje ikkje er verkelege, som dragar, eller ein utanomjordisk sivilisasjon – finst det ei forventning om at ho skal fortelje ei sanning om verkelegheita vår. Ofte blir desse tydingane og sanningane tolka fram av lesaren, nokre gongar utan forfattarens intensjon.
Forfattarar som har tatt politiske standpunkt og snakka makta midt imot, som Wole Soyinka, blir hylla og haldne fram som førebilete. Sjølv om han ikkje er politikar, er dei politiske meiningane hans etterspurde. Forfattarar som ikkje kritiserer makta på same vis, som Mo Yan, og har vigd handverket til skjønnlitteraturen, blir avfeia som «nikkedokker for regimet» (formuleringa kjem frå Salman Rushdie).
Ifølgje denne logikken er forfattaren ein navigatør som utforskar sanning gjennom løgn, det verkelege gjennom det uverkelege og vice versa. Viss sanninga let seg oppnå, må ho prøvast mot løgn eller fantasi for å stadfeste sanninga eller verkelegheita si. Lesaren kan oppdage at ved å forstå det fiktive blir også det verkelege meir forståeleg. Når vi reiser i lag med fiktive karakterar kan lesaren, og nokre gongar også forfattaren sjølv, lære å setje pris på verkelegheita til menneska rundt seg.
Så viss ein afrikansk intellektuell spør ein afrikansk forfattar som skriv ei kjærleikshistorie: «Kva seier historia di om verkelegheita til folket vårt?» forventar ein at ho talar makta midt imot (på openbert vis), eller at ho tar opp den sosiale usemja på den gitte geografiske staden og i den gitte tida. George Orwells roman 1984 fortel sanninga om den overvakande staten, medan Margaret Atwoods Tjenerinnens beretning fortel sanninga om framtidsdystopien så vi kan kjenne att landemerka på reisa vår dit.
SANNINGA TIL SAKPROSAEN
Då eg som tenåring bestemde meg for å studere journalistikk, ønskte eg å utforske kreativiteten min og fortelje viktige historier. Ved hjelp av journalistikken ville eg utforske det verkelege, det som låg under overflata, og ikkje berre kritisere dei med makt, men også få resten av oss til å stå til svar for kvarandre. Dei ikkje-så-mektige har trass alt ofte meir makt over livet til kvarandre enn det dei mektige har i maktas fjerne korridorar.
Godtrua mi blei rykt opp med rota dei første vekene på jobben etter studiet. Idealismen fekk dødsstøyten då eg forstod at nokre gongar kan sanninga skade dei ho skal hjelpe.
På eit oppdrag der eg skulle finne oppløftande historier i støvet som terrorgruppa Boko Haram hadde etterlate seg – historier om trott og mot – kom eg i staden over fakta om korleis lastebilar med sårt tiltrengd bistandsmateriell køyrde inn leiren der tvangsflytta personar var samla, og seinare køyrde ut av leiren, framleis fullasta. Dei som tappar av forsyningane, er rike og mektige med tentaklar som stikk djupt inn i systemet. Å blottleggje sanninga vil ikkje medføre nokre konsekvensar for dei, særleg i ei korrupt klima, men vil ha store konsekvensar for hjelparane på golvet.
I dagevis kjempa eg med sanninga og strevde med å forstå kva eg skulle gjere med ho. Eg kjende att slaga. Eg kjende også att intensiteten i kor mykje ho svei, og kor tung vekta til avgjerda var.
Det kjendest som den gongen eg stod framfor tantene mine og måtte avgjere om eg skulle fortelje dei at vi ikkje kunne redde broren deira, som eg og søskena mine hadde reist for å hjelpe.
Gjennom sakprosaen eg har skrive som journalist og som spaltist i ei av Nigerias leiande aviser, har eg lærd at sanninga verkeleg er ein knust spegel. Når folk spør om sanninga, er dei ofte ikkje førebudde på ho, særleg viss ho ikkje svarar til biletet i spegelfragmentet dei held i handa si.
Dei ikkje-så-mektige som krev sanninga om dei mektige, likar ofte ikkje sanninga om korleis dei sjølve er medskuldige i nasjonens tilkortkomingar. Dei som meiskar seg i kritikken av ei gruppe eller ein religion, grip til våpen når nokon i sin tur fortel sanninga om dei gjennom same objektive linse.
No som eg skriv doktoravhandling i journalistikk, har eg tatt den pinsame avgjerda om å undersøkje grumset – granske giftarmålet mellom sanning og usanning ved forske på desinformasjon. Eg har kome fram til at ikkje på noko anna tidspunkt i historia har manipulering av sanning og løgn vore så gjennomgåande som no. Reiskapane for å manipulere informasjon er i dag så utbreidde at skiljelinjene mellom sanning og løgn er viska heilt ut. Manipuleringa har vore der sidan antikken – frå munn til munn til inskripsjonane på dei egyptiske pyramidane eller propagandaen på romerske myntar som ropte ut Julius Cæsar som guddommeleg eller Marcus Antonius som kjeltring. I vår tid synest det endå meir relevant fordi reiskapane for å manipulere sanninga – og i forlenginga av det, verkelegheita eller noko som liknar – er endå meir sofistikerte. Dermed er sanninga meir uhandgripeleg.
PARADOKSET
«Alle kretarar er løgnarar», sa Epimenides.
Det er kan hende ein banal påstand som ein kan avfeie som fyllerøret til ein død, skjeggete grekar på ei hjørnekro, og som ikkje fortener alvorleg ettertanke. Kanskje berre viss du kjem frå Kreta og vel å ta deg nær av han. Eller om du veit at talaren ikkje berre var ein full slubbert kasta ut av ein bar med toga og det heile, men ein akta gresk filosof. Påstanden hans er ein av dei mest granska i den menneskelege tenkingas historie og eit utmerkt døme på sanningas paradoks.
Epimenides kjem frå Kreta, og viss påstanden hans er sann, lyg han, og dermed er påstanden falsk. Viss påstanden er falsk, er ikkje alle kretarar løgnarar, noko som tyder at påstanden ikkje kan vere sann. Paradokset impliserer at påstanden ikkje kan vere uimotseieleg sann. Og dette, kjære lesar, er korleis ein platt påstand fekk evig liv i logikken som løgnarparadokset.
Det som kanskje viser den illusoriske jakta på sanning best, er forteljinga om Ikilimu Bilbis, vandraren som drog til den eldgamle byen Timbuktu for å sjå Den absolutte sanningas bok, eit verk som inneheld svar på alle spørsmål i universet. Mange lærde, filosofar og eventyrarar frå alle verdas hjørne drog til Timbuktu i håp om å få sjå ho.
Etter månadar med reising og leiting stod han framfor storbibliotekaren i Timbuktu, ein eldre mann med auge like gamle som stjernene.
«Eg søkjer Den absolutte sanningas bok», sa Bilbis.
Bibliotekaren nikka og førte han til eit kammer gøymd djupt inni biblioteket. Der, på ein pidestall låg Boka. Bilbis nærma seg, pusta djupt inn og opna ho. Han sperra opp auga medan han bladde om.
Forvirra snudde han seg til bibliotekaren. «Ho er tom. Kvifor er Boka tom?»
Bibliotekaren smilte. «Sanninga er eit paradoks. I den augeblinken du trur du har funne ho, smett ho unna. Det same gjeld Den absolutte sanningas bok. Ho har alle svar, og ho har ingen.»
Bilbis grubla på dette ein stund. «Så sanninga er at det ikkje finst ei absolutt sanning?»
«Nettopp», svarte bibliotekaren og falda saman hendene. «Søkinga etter sanning er ei reise, ikkje målet for reisa. Det er i granskinga og søkinga vi finn meining.»
Korleis jagar ein eit paradoks eller alle dei brotne fragmenta i spegelen til Rumi? Korleis erkjenner vi at motviljen mot sanning og lysta på ho kan vere like store? Korleis veit du kva som er sant? Til dømes finst korkje Ikilimu Bilbis eller Den absolutte sanningas bok. Det er berre noko eg fann på for å få fram eit poeng, for vi navigerer ofte på eit hav av usanning for å nå fram til sanninga. Og som på alle ferder kan vi ikkje vere sikre på å kome fram.
For meg var bortgangen til far nett ei sånn ferd. Eg oppdaga bitar av spegelen som held sanningar om han, sanningar som kunne ha endra korleis eg var mot han, eller kva eg sa dei siste dagane, endra forståinga mi av nokre av avgjerdene hans dei siste åra han levde. Fleire år seinare arbeider eg framleis med å forstå nokre av desse sanningane. Likevel er eg medviten om at eg har gøymt brotstykka i hjartet, gøymt dei vekk frå andre som var glad i han, men kanskje ikkje visste desse tinga.
Det er ironisk all den tid eg har brukt storparten av livet til å få eit glimt av dei forskjellige brotstykka av ein knust spegel: gjennom journalistikk, skjønnlitteratur, gjennom grundig akademisk forsking, gjennom å navigere og handtere sanninga om døden til far. Sanninga om sanninga er at sanninga er eit endelaust paradoks. Og i dag er ho meir uklar enn nokosinne.