En palestinsk refleksjon i utslettelsens tidsalder

I

Hiba Abu Nada skrev og publiserte sitt siste dikt ti dager før israelske bomber drepte henne og mange andre i Gaza 20. oktober 2023. Hun var 32, med en bachelorgrad i organisk kjemi og master i klinisk ernæring. I løpet av sitt korte liv rakk hun å publisere én roman, Oksygen er ikke for de døde. Fortelleren i det siste diktet hennes er et indre jeg, antakelig Guds stemme som veller opp i brystet. Her er et utdrag:

Jeg gir deg og de små ly,
de små som nå sover som unger i et
reir.

De går ikke i søvne
mot drømmer.
De vet at døden lurer utenfor huset.

(…)

Jeg gir deg ly
for skade og lidelse.

Med ord fra hellig skrift
skjermer jeg appelsinene for fosforens sting
og skyens skygge for smog.1

II

I august 2017 passerte den regntunge orkanen Harvey Houston. Huset vårt var ett av de utallige som ble oversvømt. Først ble jeg overveldet av opplevelsen av tvangsforflytning, panikk, materielt tap og PTSD som hører med til det å vokse opp som palestiner i verden. Men snart ble disse følelsene erstattet av irritasjon over innsatsen det krevde å bygge opp igjen det privilegerte livet mitt. Det gikk bra med oss. Vi hadde god forsikring, kunne betale egenandelen og følte med de som ikke var like heldige.

Morgenen da vannet trengte inn i huset vårt, skyndte vi oss, alle fire, å redde det vi kunne fra første etasje. Deriblant bøkene mine, særlig de på de nederste hyllene. Noen måneder senere, etter at huset var blitt renovert, tok jeg bøkene ut av eskene for å sette dem tilbake i hylla. I flere dager var jeg fullstendig oppslukt av minnene jeg fant i bøker jeg hadde lest for flere tiår siden: notater i margen, understrekinger, markerte avsnitt, piler, eselører. Så mange tegn og symboler jeg hadde etterlatt meg – som et kart til meg selv for et liv etter døden jeg var sikker på at ventet, uten at jeg visste når eller hvordan. Hvem jeg en gang var, hvordan jeg tenkte da, hva jeg følte, lette etter, elsket, og hvorvidt jeg fortsatt føler det samme.

Er det ikke dette begravelsesriter handler om? Vi sender de fortapte menneskene vi har kjær, som er en del av oss, til et etterliv, med eller uten ting, men alltid med ord, bønner som markerer inngangen deres til vår minneverden. Og slik er det med bitene av oss selv som vi begraver i bøkene våre: Når vi kommer tilbake til markeringene vi etterlot oss på boksidene, er minnene om selvet vi møter, en versjon av etterlivet.

Hiba Abu Nada levde ikke lenge nok til å støte på etterlivet gjennom bøkene sine.

III

Her gjør jeg et kort opphold for et øyeblikks stillhet for de myrdede palestinerne i Gaza og andre steder. Og for alle myrdede og lemlestede overalt, sivile og ikke. Se for deg at du skjenker denne jevnbyrdige menneskeligheten til alle, hver gang. Det er det undertrykkerne frykter mest. For de er alltid de verste voldsutøverne.

Hva skjer med de ubegravde? Har palestinerne lov til å telle og hente sine døde? Den amerikanske administrasjonen sier, gjennom president Bidens² munn, at palestinerne ikke kan få i pose og sekk; få de døde og attpåtil begrave dem. Det høye, stigende tallet på palestinere som er drept etter 7. oktober [2023] er mistenkelig, propaganda. Palestinere lyver, slik de ofte gjør på engelsk, selv etter at de er myrdet. Amerika snakker på deres vegne i en sykelig projiserende identifikasjon som dekker over den amerikanske tilbøyeligheten til å skamfere sine drapsofre – en indikator på at det nasjonale narrativet sympatiserer med det israelske.

I The Blue Light skriver den palestinske forfatteren Hussein Barghouthi nokså flåsete: «Amerika skaper schizofrene slik det skaper sandwicher.» Jeg er ikke sikker på om han har vært i dialog med Deleuze og Guattaris arbeid om schizofreni og kapitalisme, om produksjonen av ensomhet som et begjær etter å søke og frykte samtidig, og eksportert som en universell ambisjon, et frihetssymbol. Men for Barghouthi er det engelske ordet «Palestine» en trigger for den kollektive psykosen, forvrengningen av selvbildet som ser ut til å hjemsøke amerikansk og israelsk dagligtale, særlig i krisetider.

Jeg skjønner at Israel og USA ikke er individer, og at enhver generell uttalelse om en gruppe er diskutabel, om ikke farlig. Men om man likevel, åpenhjertig og hederlig, gransker alle de negative tingene som amerikanere forbinder med navnet «Palestine», oppdager man at de også omfatter Amerika og Israel. Projiserende identifikasjon som massefenomen.

Palestina er speilbildet av et vestlig selv som sliter med å kjenne seg igjen i dette. Når denne versjonen av selvet leker titt-tei foran speilet, ser den ikke seg selv. Den åpner øynene, og speilbildet er Palestina.

Denne prosessen begrenser imidlertid utøveren, eller nekter den adgang til sine mer flatterende vinkler. Før eller siden oppfatter man ikke mørket sitt som sitt eget.

Verken Amerika eller Europa, som Aimé Césaire sa, virker i stand til eller villig til å helbrede sin koloniale avhengighet, sin sivilisasjons grunntanke. Israel er en oversettelse av denne fiaskoen, og et høyt skattet vestlig begjær. Men Israel har makt til å mekanisere dette begjæret.

Israel og USA visker ut selv palestinske gjenferd.

IV

For flere år siden fikk jeg en henvendelse fra en framstående redaktør om en strofe i Mahmoud Darwish’ langdikt «Den røde indianers nest siste tale til den hvite mannen» (Hadde jeg vært en annen). Diktet formidler høvding Seattles stemme og ånd. Den aktuelle strofen, i den andre delen av diktet, følger en henvendelse til Columbus, «den frie [som] har rett til å finne India i hvilket som helst hav / og rett til å navngi gjenferdene våre som pepper eller indianere».³

Strofen lyder som følger: «Du har revnet sytti millioner hjerter … nok, / nok til at du kan komme tilbake fra døden vår som monarken for den nye tiden»:

Er det ikke på tide at vi møtes, fremmede, som to fremmede i en tid
og et land, slik fremmede møtes ved en avgrunn?
Vi har det som er vårt … og vi har din del av himmelen.
Du har det som er ditt … og vår del av luften og vannet.

«Jeg skjønner bare ikke hvor han fikk disse sytti millionene fra?» spurte redaktøren.

Jeg svarte ikke. Jeg stusset ikke over nøyktigheten i Darwish’ påstand. Kanskje telte han med alle de innfødte som har blitt utslettet i Amerika i århundrenes løp. Min eneste tanke var: «Er det virkelig dét som plager deg med dette diktet?»

Flere år senere kom et notat fra bunnen av min sjel til meg i en dagdrøm, og sa: «Husker du de sytti millionene punkterte hjertene i Darwish’ dikt? Hvis noen spør deg igjen, hvis de sier at historiske granskninger viser at tallet ikke kan stemme eller noe slikt – husk på bøflene.»

Bøffelhjertene er også innfødte hjerter.

Hvem skal telle eslene, hundene og kattene i Gaza?

Fuglene kommer tilbake.

V

Men hva har alt dette å gjøre med orkanen Harvey som oversvømte den imperialistiske byen min i august 2017?

I august 2005 kom jeg tilbake fra Darfur etter å ha jobbet for Leger uten grenser i et par måneder. Jeg kom hjem til orkanen Katrina i nabostaten New Orleans. Jeg kom hjem til fordrevne, forkomne amerikanere uten borgerrettigheter, flesteparten svarte. Anderson Coopers hjerte blødde virkelig på TV. Rapporteringen hans var likefram og medfølende.

Likevel syntes jeg han var ynkelig. Jeg betvilte ikke Coopers intensjoner, men jeg visste at dette var gjennombruddet hans. Jeg var allerede klar over hvilken pris man må betale for å gå på audition for vårt eldste teaterstykke, den amerikanske drømmen. Under imperiet er selv lidelse en kapitalistisk oversettelse.

I dag er hele CNN en propagandamaskin med mål om å fjerne palestinere. Gjennomføringen er på nivå med alle de andre amerikanske propagandamaskinene som gjør det samme på motsatt side av den upartiske midtgangen. Så flott at amerikanske medier kan forenes om palestinsk mord og ødeleggelse.

I det neste presidentvalget⁴står mange amerikanere overfor et vanskelig dilemma. Skal de stemme på de som sanksjonerer, driver fram, finansierer, gjennomfører det som innen spekteret som utgjør folkemord, er etnisk rensing av palestinere? Hvis ikke risikerer de at Amerika kaster seg ut i greatness igjen. Men vi amerikanere har stått overfor tilsynelatende uoverkommelige hindre før, og vi trenger ikke skyte oss selv i foten. Palestinere på sin side er ansiktsløse, navnløse.

Kan du forestille deg hva som ville skjedd hvis, et år etter at tilintetgjørelsen av Gaza er over, kulturbransjen i USA utrettelig framhevet palestinske stemmer og narrativer, uten den sedvanlige sensuren? Hvis solidaritet med Palestina på engelsk ble lukrativt?

VI

Jeg fant det. Jeg bladde gjennom bøkene som overlevde flommen i 2017, på leting etter noe navnløst. Jeg fant det. En del av mitt gamle selv som hadde sendt det til den framtidige meg, etterlivet mitt. Toni Morrisons Dukke i bek. Jeg hadde ikke tenkt på den siden jeg leste den for to årtier siden. Og der var den, etter flommen og oppussingen. Som en relikvie i et av gravkamrene mine. Notatene mine i margen. Jeg bladde gjennom boka og kom til en lang passasje, som jeg umiddelbart omorganiserte til et dikt. Toni Morrison kom tilbake til meg som den store poeten hun var.

For mange vil diktet kanskje være vanskelig å svelge. Noen vil kanskje argumentere for at teksten er frarøvet de nødvendige nyansene og manipulert til et personangrep. Fortelleren i passasjen kan for eksempel inneha motsetninger og lyter som bare en roman kan belyse. Likevel syns jeg Morrisons tekst er morsom; humor er det forsonende trekket som bringer sannheten til etterlivet. Jeg har gitt diktet tittel etter ordene som avrunder avsnittet: «Solt i det kalde lyset fra en av denne verdens mordere».

Og i disse lange palestinske dagene og nettene, hvis sol er Gaza – en sol som ikke kommer til å forsvinne etter at massakren er over – trenger jeg å smile.

VII

Idet jeg bevitner min kollektive palestinske død utfolde seg i sanntid i digitale medier og på ikke-amerikansk TV, idet jeg har blitt «en elv av kropper i ett», et utløp for alminnelig anstendighet, kondolanser, solidaritet som styrker og løfter meg, en overlevende som har sine døde, en overlevende med et velkjent navn, lyder jeg kan kjenne meg igjen i, relevant korpus, et kar for empatiutgytelse hvis virkemåte byr på synlighet som ikke kan løsrives fra markedskreftene – og det er sant at bøkene mine, i tillegg til flere andre palestinske forfatteres bøker, har solgt bra siden, i mitt tilfelle, har jeg meddelt mine døde for Amerika, i det minste fram til de tradisjonelle mediene mister interessen for å skilte med sorgen min, siden sorgen min ikke kom uten brysomt prat om felles menneskelighet, et politisk vilkår for frihet, et utenkelig vilkår for USA og Israel når det gjelder palestinere, et vilkår hvis fravær er nødvendig for den fortsatte ødeleggelsen av palestinske liv.

Jeg er livredd for å tenke på at den stødige sneglefarten mot propalestinsk solidaritet i USA ikke har anerkjent i hvilken grad den avhenger av et tilnærmet absolutt vilkår om palestinsk lidelse. Så lenge palestinerne er de eneste mottakerne av død og grusomme skjebner, legitimeres solidariteten med dem. Med moralsk overlegenhet angriper, tøyler, bagatelliserer allierte – som tidligere ikke har sagt noe nevneverdig om Israels flere tiår lange grusomheter – enhver forstyrrelse av denne balansen. Det forandrer aldri at palestinerne bærer størsteparten av lidelsen.

Når kommer du til virkelig å lytte til hva palestinere har sagt i årtier?

Det skremmer meg dypt at mange aldri har stilt seg selv det grunnleggende spørsmålet: Synes jeg virkelig at palestinske liv er like mye verdt som jødiske? For mange er svaret et rungende nei. Men de blir verken stilt dette spørsmålet eller utfordret på det. Isteden er det de som står for utspørringen. De gjemmer seg bak det enorme størrelsesforholdet på hendelsene, setter spørsmålstegn ved palestinsk etikk, og lærer palestinere hvordan de også har blitt sykelige.

Hvis du tenker gjennom hvorfor det er slik, bør det bare lede til ett spørsmål: Kommer du nå til å erklære palestinske liv som likeverdige med jødiske liv? Gi det et forsøk.

VIII

Hva er viktigst? Antallet døde palestinere eller antallet palestinere som kommer til å leve liv verre enn døden etter at den israelske blodtørsten er stilt?

Det første spørsmålet trollbinder og bedrar oss med matematikk, gjør det til et regnestykke for hva vi kan tolerere. Matematikken vi har blitt indoktrinert med i løpet av tiårene med amerikansk hegemoni. Empati-matte. Hvis målet, for eksempel, er at det må tjue tusen drepte palestinere til før vi beslutter at grensen for hva som er akseptabelt er nådd, så gir det mening for USA og Israel å betvile hvor mange palestinere de har drept. Denne forhalingstaktikken gir den siviliserte krigsmaskinen tid til å fullføre jobben – som Darwish skrev i sin «nest siste tale»:

og hvis drapet vårt er strengt nødvendig, drep da ikke
dyrene som har blitt våre venner, drep ikke vår gårsdag,
du skal savne våpenhvile med gjenferdene våre i golde vinternetter,
du skal savne en grå sol og en måne i ne så forbrytelsen framstår
mindre festlig på filmskjermen, så ta den tiden du trenger
til å drepe Gud…

Det andre spørsmålet, om et liv verre enn døden, er mye mer uoversettelig, nesten utenkelig for en amerikansk offentlighet som alltid er på farten, fra én generasjon til en annen, én syndsforlatelse til en annen, én jackpot til en annen, én foranderlig likhet til en annen, som Amiri Baraka uttrykte det. Med tiden forvandles spørsmålet til medlidenhet, kanskje til og med til et sykt kjærlighetsforhold.

Hvilken glemsomhet, hvilken utmattelse og livslede kommer til å hjemsøke den propalestinske amerikanske offentligheten etter massakren? Kommer palestinerne til å bli tilbakevist til sin lavere status i den offentlige sfæren, som subjekter for den sionistiske moralske opplysningens midlertidighet?

Men jeg har et mer vågalt spørsmål. Det israelske folket som sådan, de jødiske samfunnene utenfor Israel som identifiserer seg mer eller mindre, defensivt eller haukeaktig, med Israel, den konvensjonelle vestlige verden og alle uttrykk for sionisme – hva ønsker de seg av palestinerne?

I beste fall tror jeg ikke de helt vet det. Jeg blir livredd av å tenke på at den nådeløse fordrivelsen og massakren av palestinerne har nådd ugjenkallelige, ufornuftige proporsjoner. I mine mørkeste stunder, som det er blitt flere av med årene, lurer jeg på om Israel er ute av stand til å granske eller motstå impulsen til å tøye grensene for et folkemord på palestinerne – for det har ikke vært i stand til å bearbeide folkemordet nazistene begikk mot det jødiske folket. Et folkemord som ble muliggjort av århundrer av europeisk antisemittisme, progromer, stillhet og bortvendte blikk.

Hvis dette er hvor vi er på vei, hva skjer når den tar slutt? Er vi ikke der ennå? Palestinerne trenger ikke å identifisere seg fullstendig og i sin kropp med den jødiske erfaringen med folkemord.

Israel trenger ikke erfare fullbyrdelsen av et folkemord på et annet folk for virkelig å tilgi europeerne for hva de har gjort mot det jødiske folket.

Men hva hvis «drapet vårt er strengt nødvendig», som Darwish sa? Kommer det til å være nok, eller kommer palestinerne til å fortsette å lide under videre sammenligninger i det større bildet av lidelse og videre analyser av deres mangelfulle, grumsete offerrolle? Eller handler alt dette bare om sionismens ufullkomne offerrolle?

Hvordan kan folkemord være utilstrekkelig?

Det finnes utallige jøder som bærer med seg kjærlighet og guddommelig lys, lett og åpenhjertig, og de ønsker verken at en slik katastrofe skal ramme noen, eller, minst av alt, å bli en skamplett på det jødiske minnet.

Så, før jeg vender meg til Toni Morrisons dikt, ber jeg deg, kjære leser, huske at Dukke i bek, publisert i 1981, fant sted i Karibia, og stemmen i monologen kan bare høres gjennom det nybyggerkoloniale prismet og dets assimilerende skrekk. I hvilken grad du opplever diktet som frastøtende og krenkende, avhenger av hvor villig du er til å le av deg selv.

Jeg stiller deg også samme spørsmål som Darwish gjorde i sin «nest siste tale»: «Vil du ikke pugge litt poesi for å stanse slakten?» En fremmeds ekko av William Carlos Williams’ kjente vers: «Vel kan det være / ugreitt å gripe hva nytt diktene bringer / men folk dør hver dag, ulykkelige / av mangel på hva / som der står».⁵

IX

«Solt i det kalde lyset fra en av denne verdens mordere»

(Et utdrag fra Toni Morrisons Dukke i bek)

De eide ikke den verdigheten
du fant hos villdyr som ikke spiste samme sted som de
skeit men de
kunne skite på et helt folk
og siden dra dit og slå seg til
og skite litt mer
ved å rive i stykker landskapet
og derfor var det de elsket eiendom så høyt.

Fordi de hadde drept den
besudlet den skitt på den
og det de elsket over alt
var de stedene hvor de skeit
ville slåss og drepe for å kunne eie
kloakkene de skapte

og vel kalte de det arkitektur
men det var ikke annet enn overdådige toaletter,
dekorerte
toaletter, toaletter omgitt og omringet av
forretninger og foretakender
for å ha noe å ta seg til
innimellom all skitingen
ettersom avføring var dagens løsen
og universets ordnende prinsipp

Og særlig amerikanernes
som var de verste
fordi de var nykomlinger i avføringsforretningene
tilbragte hele livet med å
bade bade
bade vaske
vekk stanken
fra kloakkene som om ren såpe
hadde noe med renhet å gjøre.

Det var den ene lærdom deres verden hadde å by på:
hvordan skape søppel, hvordan lage maskiner
som skapte mer søppel
hvordan lage forsøplende produkter
hvordan snakke søppel
hvordan studere søppel
hvordan formgi søppel
hvordan kurere mennesker
som ble kvalme av søppel
så de ble friske nok til å finne seg i det
hvordan mobilisere søppel
legalisere søppel og hvordan forakte
slike kulturer som levde
i tøyhus og skeit
på bakken langt borte fra der de spiste.

Og en dag kom det til å drukne dem
de kom alle til å synke ned i sitt eget søppel
og det søplet de hadde gjort
verden om til og da, omsider
kom de til å føle ekte fred og den
lykken
de hadde lett etter hele tiden.

I mellomtiden kunne
denne her
tygge litt
skinke og drikke hvitvin
i trygg forvissning
om at han hadde skitt
på to mennesker
som hadde våget å ville ha
noen av eplene hans.6

X

Hvor er den palestinske Mandela?
Hvorfor er det bare hvite folk som spør om det?

Hvor er den palestinske Mandela?
Når tar denne rasistiske forstanden slutt?

Hvor er den palestinske Mandela?
Hvor er den israelske de Klerk?

Hvor er den palestinske Mandela?
Vi har passert apartheidstadiet nå.

Hvor er den palestinske Mandela?
Hvorfor spør du ikke våre sørafrikanske brødre og søstre, så de kan fortelle deg hvor? Noe å tygge på. Du kan fordøye svaret deres og utskille resten.

XI

Et palestinsk ordtak jeg har hørt fra jeg var barn, lyder som følger: Å dø i fellesskap er en nåde. Det er ikke bare det motsatte av å dø alene, eller ensbetydende med å dø omgitt av familie eller en gruppe barmhjertige mennesker. Det er et trøstende ordspråk om kollektiv katastrofe. Det blir ordløst framsagt før et stort tap, en ulykke som rammer en folkemasse, en familie, for eksempel økonomisk eller medisinsk. Man kan lett forestille seg at ordtaket ble til i en fjern fortid, da hungersnød eller massakrer utslettet hele landsbyer eller klaner.

Å leve med erfaringen av kollektiv død i sanntid, derimot, er, til tross for ordene mine, ubeskrivelig. Det at dette palestinske ordtaket har blitt en palestinsk realitet uten metaforisk betydning, er per definisjon folkemord. At palestinere løper i ly, legger seg i hauger og trøster hverandre når de går døden i møte sammen, er per definisjon folkemord. At palestinere er ute av stand til å sørge over sine døde privat, fordi hver eneste palestinske død har blitt personlig i det nådeløse drapsmaskineriet, er per definisjon folkemord.

Hva mer ber du om? Hvor mange flere argumenter må du insistere på å vri på? Traumer som går i arv, følger ikke det språklige hierarkiet gjennom menneskekropper. Cellene våre gjør oss likeverdige. De kjenner ikke til religion, etnisitet eller alfabet og underkaster seg ikke tidslinjene som metter vår hunger etter herredømme.

I The Silence that Remains har den palestinske poeten og forfatteren Ghassan Zaqtan et dikt med tittelen «Kollektiv død». Han tenkte nok på massakrene i Sabra og Shatila i 1982 eller en annen massakre rundt den tiden, en massakre han hadde bevitnet på avstand. Det er uhyggelig, forbløffende å lese diktet på ny i 2023, nå etter ankomsten til fjernsyn i sanntid, sosiale medier og sensuren de praktiserer «så forbrytelsen framstår mindre festlig»:

Kvelden kom ikke uten mørke.
Vi sov uten tak, men med ly
og ingen overlevende kom i natten
for å fortelle oss om andres død.
Gatene plystret i vei
og stedet var fullpakket med de myrdede
som kom fra nabostrøket,
skrikene deres nådde oss.
Vi så og hørte
de døde vandre i lufta
bundet av sjokktrådene,
knitringen dro kroppene våre
opp av de glødende stråmattene
for å se et glitrende knivblad
som stadig falt over gatene.
Kvinnene fødte
bare de som passerte.
Og kvinnene føder ikke.

XII

Jeg har en annen bekymring. Overvåkning som slaveri i det tjueførste århundre. Israelernes attentat på familien til Al Jazeera-reporteren Wael Dahdouh 25. oktober [2023] var ikke et tilfeldig utbrudd av galskap. De kan dette å snikmyrde. En forståsegpåer på israelsk TV sa om hendelsen: «I dag visste vi hva målet var. I morgen er målet et annet.»

Ved å drepe Dahdouhs familie sendte de en beskjed til alle palestinere som har lyttet til stemmen hans i nesten to tiår, inkludert de siste ukene da han lagde livereportasjer på TV om israelske forbrytelser i Gaza. Ved å knekke ham, stilnet de fryktelig mange palestinske stemmer på en gang. Å bevitne Wael løpe i pressevesten og synke sammen over likene til kona, sønnen, datteren og det nyfødte barnebarnet, er å bevitne drapet på kona, barnet og barnebarnet til alle palestinere som har følt seg hjemme i den palestinske stemmen hans. Det er nettopp det den israelske hæren gjorde da de henrettet Shireen Abu Akleh 11. mai 2022.

Gjennom avansert teknologi og digital overvåkning har Israel og deres medsammensvorne eierskap til palestinske liv og kropper, retten til bevegelse, privatliv, barndom, til drømmer. Palestinske barn blir behandlet som voksne kriminelle når de har fylt 12, for eksempel. Israel jobber hardt for å opprettholde nesten fullstendig herredømme til å straffe palestinske kropper hvis staten anser dem som ulydige eller rebelske. Straffen er ofte brutal, barbarisk. Palestinerne blir henvist til trange rom og, i Gaza, underlagt en beleiring som kontrollerer kaloriinntaket deres, tilgangen på helsehjelp og grunnleggende hygieneprodukter, deriblant for kvinnehelse.

Hvordan blir en stat så besatt av begjæret etter å herske over et helt folk, til å gjøre kroppene deres underdanige og fordrevne? Hva får en overveldende majoritet av et folk til å stille seg bak utslettelsen av et annet, avskjære dem fra omverdenen i flere tiår, forvrenge bildet deres så de framstår som overflødige ikke-mennesker? Hva slags mennesker er besatt av å frarøve andre oliventrærne deres? Hvor dødelige er olivenene?

Hvordan endte Israel her? Hvor annerledes var det i begynnelsen? Det er på tide at du spør uten å klandre palestinerne. Stirr dypt og empatisk inn i et ekte speil, og finn tilbake til hjertet ditt.

XI

Gave med duggdråper. Hiba Abu Nada skrev sitt siste innlegg på et sosialt medium ti dager etter at hun skrev sitt siste dikt, bare timer før hun ble drept. Bevegelsen mellom de to tekstene er uforglemmelig. Guden inni og guden over:

Alle i Gaza er enten vitner til eller martyrer for frihet. Alle venter for å se hvilken av de to de ender som der oppe med Gud. Vi har allerede begynt å bygge en ny by i himmelen. Leger uten pasienter. Ingen blør. Lærere i passe fulle klasserom. Ingen kjefter på elevene. Nye familier uten smerte eller sorg. Journalister skriver om og fotograferer evig kjærlighet. De er alle fra Gaza. I himmelen er det nye Gaza fritt fra beleiring. Det tar form nå.

Nok. Nok. Jeg vil være glad, glad for tingene mine, som Ghassan Zaqtan skrev: «glad fordi jeg har hånda mi», «glad og begeistret for at hånda mi, som kalte på deg / eller rørte ved deg / fortsatt er hos meg». Og for at du fortsatt er hos meg. Jeg vil være glad for stemmen min og dens tullete gleder. Jeg vil fortelle barna mine, hva? Hva kommer jeg til å fortelle barna mine? Hva kommer du til å fortelle dine?

Dette essayet ble trykt første gang, på engelsk, i Lithub 1. november 2023.