Kjære Vinduet-leser,
Nytt på vinduet.no siden sist: Marius Emanuelsens anmeldelse av Erik Eikehaugs andreroman Skatten og Tyven, en skeiv feelgood-fortelling om å finne kjærligheten og seg selv, som det vil overraske vår anmelder stort om «ikke dukker opp på en skjerm nær deg om ikke så altfor lenge.»
Vi har også en anmeldelse av siste utgivelse i det vesle forlaget H//O//F sin serie for filosofi og kritisk teori i norsk oversettelse. Johan Andreas Trovik, nylig hjemvendt politisk filosof fra Princeton i USA, har skrevet om frankfurteren Christoph Menkes bok Rett og vold, og spør seg hvorvidt kritisk teori egentlig er kritisk nok lenger.
Og så har ingen ringere enn Anne Oterholm, forfatter og tidligere leder av Den norske Forfatterforening, bidratt med en debattartikkel om det som blir den store diskusjonen i Litteratur-Norge framover: Regjeringens nye forslag til boklov, som skal legges fram i løpet av høsten. Hva vil være innholdet i en slik lov? Hva har det med «fastpris» og gjøre, og hvorfor er det viktig at litteraturbransjen reguleres etter nettopp en lov, og ikke, som i dag, gjennom en frivillig avtale mellom partene?
Oterholms tekst er den siste i Vinduets Fritt Ord-støttede serie om «litteraturens materielle strukturer». Tidligere denne våren har forfatter Sandra Lillebø skrevet innsiktsfullt om hvordan penger har påvirket hennes forfatterskap, og journalist Tomine Sandal gjennomførte en lærerik kartlegging av pengestrømmene i en representativ, norsk skjønnlitterær utgivelse. Poet Lars Haga Raavand har skrevet et flott essay om hvordan klassebakgrunn er med på å forme menneskers følelse av hvorvidt de kan og bør ta plass i verden, for eksempel ved å skrive litteratur, og litteraturkritiker Anna Serafima Kvam har tatt for seg hvordan noe av betingelsen for Torborg Nedreaas’ forfatterskap i sin tid var pengene hun tjente på å skrive ukebladromaner, noe som gikk fullstendig under radaren til (eventuelt over hodet på) klasseblinde kritikere som holdt opp Nedreaas’ noveller som selve motsatsen til slik vulgærlitteratur.
Med alt dette in mente, og samtidig i en slags forlengelse av Sigrid Undset-dagenes britiske fokus, som vi omtalte i forrige nyhetsbrev, dro jeg (Ola Innset) til selve Storbritannia forrige helg, hvor jeg deltok på det bittelille arrangementet Words and Music at the Skep, i nærheten av landsbyen Rolvenden i Kent. Kanskje går jeg rundt og tenker mer på kunstøkonomi enn de aller fleste, men festivalen brakte likevel fram enkelte paradokser som må ha vært tydelige for flere enn meg: For eksempel spilte artisten Pete Astor, en slags «indie-legende» fra åttitallsband som The Loft og The Weather Profets. Den gangen var det mulig å tjene til livets opphold og vel så det ved å selge noen titusen album, mens ungjentene i bandet Panic Pocket, en nykommer på minifestivalen, vil måtte nå millioner på millioner av Spotify-streams for å komme i nærheten av noe slikt.
På Words and Music-festivalen var musikerne brakt sammen med en annen type kunstnere som nok er mer vant til at markedskreftene ikke alltid spiller på lag, nemlig poeter som amerikanske Jane Yeh og jamaicanske Winsome Monica Minott. Selv i det enorme engelskspråklige markedet hører det vel til sjeldenhetene at en nyskrevet diktsamling tjener særlig mye penger, og festivalen var et utrykk for at også den britiske indiemusikken er i ferd med å måtte lene seg mer og mer på samme type finansieringskilde som poesien: mesénvirksomhet. Den bittelille festivalen ble nemlig arrangert av noen andre «indie-legender», i hagen på deres herregård (de er blitt rike på annet vis), og ville neppe kunne blitt karakterisert som særlig «økonomisk bærekraftig», tross relativt godt salg av surdeigspizza og økologisk mikrobrygg.
Og det er jo for all del veldig fint at de omtalte legendene er sjenerøse nok til å bruke av ressursene sine på sånt! Når velstående mennesker gjør slike livsstilsvalg, monner det også mer enn når for eksempel den jevne festivalgjenger på dette arrangementet insisterer på å kjøpe CD-er og vinyler for å få nedlastingskoder for mp3-filer, siden de boikotter Spotify og vil støtte artistene direkte. Alt dette er flott i seg selv, men det blir likevel litt smått, og selv når mesénvirksomhet inntar store formater, er det problematisk at velstående enkeltmennesker skal ha såpass mye makt over hva slags kunst som får livets rett og hvilke kunstnerskap som får utvikles.
Å tenke på litteraturens materielle strukturer er egentlig ikke så ulikt å tenke på samfunnets materielle strukturer mer generelt. Til syvende og sist handler det om hvordan hver og en av oss skal bruke vår tilmålte tid her på jorda og hvilke forhold som begrenser oss. Hvorfor har noen frihet til å bestemme ikke bare hvordan de skal bruke sin egen tid, men også hvordan andre skal bruke sin – samtidig som de aller fleste andre holdes tilbake av tallene i nettbanken? Hvilke ideer og tenkemåter rettferdiggjør disse forskjellene? Hvilke utfordrer dem? Den helt åpenbare løsningen for å finansiere et levende kulturliv utenom både det svikefulle markedet og de lunefulle mesénene, er statlig støtte. Gjennom en demokratisk stat kan flere av hierarkiene og maktforholdene snus på, og det er på mange måter det vi gjør i Norge, gjennom utstrakt statsstøtte til blant annet litteraturen.
Som mer enn antydet over, er jeg ekstremt positiv til enhver demokratisk kulturstøtte som bidrar til å utvide rommet for hva vi mennesker kan drive med, også utover ting som kan tjene penger i et marked eller ting som en sjenerøs rik person er interessert i å støtte. Samtidig innebærer det «litterære økosystemet» i Norge en ganske omfattende subsidiering av en forlagsbransje som i stadig mindre grad forsøker å skjule at de først og fremst er kapitalistiske markedsaktører. Burde det kanskje stilles noen tydeligere krav til dem for at de skal motta fritak fra både moms og konkurranseregler, samt nyte godt av en lang rekke støtteordninger?
Uansett er det bare å håpe at debatten fortsetter på det nivået Anne Oterholm nå har lagt den, med en kombinasjon av høy prinsipiell forståelse og store detaljkunnskaper.
Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt