Feelgood som lugger

Fryktelig mye skjer på de aller første sidene av Erik Eikehaugs andre roman, Skatten og Tyven. Etter en sjarmerende liksom-paratekstuell oppramsing av de 29 titlene i den fiktive Skatten og Tyven-serien som faren til romanens forteller har blitt berømt for («Skatten og Tyven møter gjenferdet til Theodor Kittelsen» er spesielt pirrende), får vi en stikkordsmessig oppramsing av motiver vi om litt vil kjenne igjen som romanplottets byggesteiner, der alt fra løse dørhåndtak til den «tolv centimeter lange penisen» til en slovakisk pornostjerne er inkludert. Allerede her begynner leseren å famle etter steder å gjøre av slike iøynefallende, ikke umiddelbart meningsbærende informasjonsbiter. Og verre skal det bli. For idet fortellingen begynner, har fortelleren Vetle allerede ligget på en issvull i ti minutter, med det venstre kneet ute av ledd, etter et fall.

Den klassiske måten å gå videre fra en slik åpningssituasjon på, ville være å kjapt etablere hva som har ledet opp til fallet, samtidig som man lar det føre noe nytt inn i hovedpersonens tilværelse. Innledende fall leder som oftest til nye begynnelser. Eikehaug skuffer ikke i dette henseendet. Vetle, får vi snart vite, nærmer seg 40. Det eneste han har fått til i livet er å skrive en mislykket debutroman som han ikke har klart å følge opp på ti år. Han står uten jobb, og pengene han har mottatt fra faren, den berømte forfatteren bak tittelens Skatten og Tyven-serie, en sterkt idealisert og mytologisert fremstilling av barndommen til Vetle (Skatten) og broren hans (Tyven) på Jomfruland utenfor Kragerø, er oppbrukt. Dessuten har kjæresten hans, Kyrre, som han har delt leilighet med i selveste «homoblokka» på Enerhaugen, forlatt ham til fordel for en kul influenser i andre etasje. Hvem dukker opp i Oslo-våren for – bokstavelig talt – å få Vetle på beina? Jo, kjekke Tord, ungdomsforelskelsen over alle ungdomsforelskelser, med en ulveliknende elghund oppkalt etter Hanne Krogh i bånd.

Dette er i hvert fall den sterkt forenklede, salgbare versjonen av Eikehaugs romanåpning. Debutromanen hans, James Franco spytter når han snakker (2017), fikk mye ros, men også noe kritikk for sin episodiske struktur. Årets roman er stramt komponert, med hendelser i fortiden som påvirker nåtiden, og et mangslungent og fargesterkt persongalleri som utnyttes kløktig. Tannhjulene griper elegant inn i hverandre, og det hele ender i en nokså tilfredsstillende happy ending etter en rekke forviklinger. Det ville overraske meg stort om denne skeive feelgood-fortellingen om å finne kjærligheten og seg selv ikke dukker opp på en skjerm nær deg om ikke så altfor lenge.

Likevel lugger det en del underveis. Og selv om det nok også er meningen at det skal lugge, for luggingen fungerer som en form for karakterisering i Skatten og Tyven, detter jeg nesten av lasset før romanen kommer ordentlig i gang.

For der ligger altså Vetle, på issvullen, med kneet ute av ledd, og har ligget der i hele ti minutter når romanen åpner. Gjør det ikke veldig vondt, undrer leseren seg. For det må det jo strengt tatt gjøre, men i romanen får vi knapt nok vite om det. Vetle er mer opptatt av heliumballingen han har mistet, som nå stiger opp mot himmelen, av musikken som spiller fra hodetelefonene han mistet i fallet, av den søte sennepen som klistrer seg til fingrene hans etter at han glapp wienerpølsa han holdt. Dette leder inn i fortellingen om hvor Vetle kom fra da han falt, en prisutdeling på Litteraturhuset der broren hans, Fartein, har vunnet pris for sin femte roman, Håpet, om flyktningskjebner, en roman Vetle ikke har lest fordi han foretrekker «bøker hvor ingenting skjer». Vi får høre om hvordan han foretrekker TV-serien Gilmore Girls fremfor «Woolf, Hamsun og Hemingway», og om hvor fortapt han følte seg under prisutdelingen til broren, som han altså var på vei hjem fra da han falt.

Alt dette er relevante etableringer som sier noe om hvem Vetle er og hvorfor han, den mislykkede forfatteren, ikke finner seg til rette, og altså har falt og fått kneet ut av ledd. Men det stopper ikke der. For under prisutdelingen var også en viss «Pikkhode-Karsten» tilstede, som debuterte skjønnlitterært samme år som Vetle, med punktromanen Pung, og som i romanen representerer nettopp det heteronormative litterære miljøet som nå har trykket Fartein til sitt kollektive, mandige bryst, men som stakkars gullbuksekledde Vetle ikke finner sin plass i. Og mens han ligger der på issvullen, går tankene hans ti år tilbake i tid, til da han møtte Pikkhode-Karsten for første gang, og deretter til festen han nettopp har forlatt. Men det leseren lurer mer og mer på er a) om det ikke må gjøre veldig vondt og være veldig kaldt å ligge slik på bakken, og b) hvorfor Vetle ikke ringer noen som kan komme og hjelpe ham.

At han ikke ringer noen blir pinlig tydelig i neste kapittel, da Vetle, der han altså fortsatt ligger på issvullen, i stedet blir oppringt av nevnte Kyrre, som vil inn i leiligheten deres for å hente et par metallspisepinner han vill imponere den nye typen sin med. Forteller Vetle ham at han har det vondt og trenger hjelp? Selvsagt gjør han ikke det. Tvert imot senker han stemmen så ikke en passerende guttegjeng skal oppdage ham der han ligger. Og når Tord endelig dukker opp i tredje kapittel, får vi ikke bare vite at denne Tord har glemt navnet hans og kaller ham «Daniel», et flashback tar oss også med til da Vetle møtte Tord for første gang, 20 år tidligere, i et guttekollektiv ved navn «Bjørnehiet». Og før beinet endelig vris på plass, helt sist i fjerde kapittel, har Tord forsøkt å innlede en samtale om svarte hull i Melkeveien med stakkaren på bakken.  

Åpenbart forsøker forfatteren å fortelle oss noe. Vetle sliter med å være til stede i eget liv, i sin egen kropp og sin egen smerte. Han dissosierer. Han forsøker å tilpasse seg alle andres forventninger, og klarer ikke ta plass på andre måter enn gjennom en forutsigbart prangende garderobe. Kneet som er ute av ledd er mindre en skade enn en tilstand. Ingen forbindelser betyr noe, alt mulig dill kommer i veien, og Vetle klarer ikke å være noe for noen. Det er ikke tilfeldig at det er så mye støy rundt romanens jeg-svake forteller. Selv om det hele oppleves kaotisk for leseren, er det likefullt litterært motivert. Og jo, Eikehaug ønsker også åpenbart å etablere Bjørnehiet såpass tidlig i romanen fordi noe traumatisk, som fortsatt påvirker Vetles væremåte, hendte der for tjue år siden. Og ja, også Tord har sitt å stri med. Selvsagt har han det.

Spørsmålet er likevel om Eikehaug hadde trengt å bruke fullt så store bokstaver for å tydeliggjøre Vetles eksistensielle krise. De svakeste partiene i romanen kommer når forfatteren gjerne vil vise frem akkurat hvor lite i kontakt med seg selv Vetle er, som når han og Tord skal ligge med hverandre for første gang, og Vetle, etter å ha iført seg fiskepinnemønstret pysjamas, går helt i stå og begynner å plapre i vei om en drøm Tord fortalte ham om i Bjørnehiet for tjue år siden:

Jeg husker spesielt en drøm du fortalte om, hvor du møtte kontaktlæreren din fra barneskolen inne på dyrebutikken på Oslo City. Han løftet deg i lufta som om du var en baby, og ga deg til kona si, som forsøkte å amme deg –

Og slik fortsetter det. Leseren skjønner selvsagt både at Vetle har intimitetsproblemer og at disse problemene er knyttet til nettopp Bjørnehiet. Men når skravla går og Vetle lirer av seg dialogfattige replikker som «[å] være i Bjørnehiet var som å være en ny karakter i en populær situasjonskomedie», alt mens Tord kysser og slikker ham etter beste evne, tappes også fiksjonen gradvis for kraft. Forfatteren glemmer at vi må kunne tro på situasjonen som beskrives om vi skal kunne leve oss inn i disse skakkjørte skjebnene. Hvis Tord er en så bra fyr som Eikehaug vil ha oss til å tro at han er, ville han neppe insistert på å ha sex med en mann som sa ting som «[d]ere pakket vanskelige ting inn i tullete drømmer, og når dere lo, var det for å vise hverandre at dere forsto», mens man prøvde å penetrere ham.

Stadig tar jeg meg i å tenke at Vetle aller mest minner meg om en skeiv og litt aldrende utgave av ungdomsromanheltene til en Arne Svingen, skakkjørte gutter som prøver å holde alvoret på en armlengdes avstand gjennom utstrakt bruk av kjekk selvironi, inntil Virkeligheten uvilkårlig innhenter dem. Det funker utmerket i Svingens ungdomsromaner, men i en voksenroman som denne føler jeg meg litt for ofte undervurdert av forfatteren, som stadig føler seg kallet til å TYDELIGGJØRE hvor ille det er fatt med Vetle. Litt for ofte blir også observasjoner som kunne fungert helt greit som indirekte tale, eller indre monolog, plassert i sitatklemmer der de fremstår som merkelig kunstige («Han bor i et gammelt menighetshus i Gamlebyen sammen med en gjeng andre kunstnere. Jeg har aldri vært der selv, men fasilitetene skal være mangelfulle»). La gå at Vetle ikke helt henger sammen og at dette speiles, for ikke å si demonstreres i språket hans. Men siden Vetle nå engang også er romanens forteller, er det hans oppjagede stemme som i siste instans må bære romanen. Det gjør den ikke alltid.

Likevel er det flust av sympatiske trekk ved Skatten og Tyven. Som antydet i første kapittel, er dette kanskje aller mest en roman for lesere som (tror de) foretrekker Gilmore Girls fremfor Virginia Woolf, og som romantisk komedie betraktet er Skatten og Tyven slett ikke ueffen. Men romanen vil også noe mer. Et av hovedsporene i fortellingen går ut på at den avdankete førstebokforfatteren Vetle drømmer om å fullføre den tapte Åsmund Sveen-romanen Vinduet og Vaaren (1937), der forfatteren skildret «hverdagslivet til en gjeng homofile menn i Oslo», bare for å bli refusert av selveste Sigurd Hoel.  

Skatten og Tyven er på sitt sterkeste når den senker skuldrene, rydder vekk plottmaskineriet sitt og legger ambisjonsnivået omtrent der: i skildringen av de mer eller mindre hverdagslige utfordringene kjærlighetshigende og skadeskutte homofile menn står overfor, enten de er unge eller aldrende. Det finnes intense passasjer her om å være ung og skeiv, ute av skapet og ute på byen for første gang, passasjer som er både vemodige og vakre, fulle av omsorg og kjærlighet for alle dem som kaster seg ut i det ukjente fordi de vet at de må leve ut en identitet som hittil har vært skjult. Og det finnes vare skildringer av det fryktinngytende i å gi seg hen til noen som kan komme til å forlate en for en annen når som helst. Det eneste Vetle vet helt sikkert, er at han har lengtet etter sin Tord i nesten 20 år. Han har håpet på ham «i hver gate, i hver kø, på hvert dansegulv, hver nye venneforespørsel på Facebook, hvert hjerte mottatt på Instagram.» I slike partier finnes det et nakent, litterært sug.