Er kritisk teori fortsatt kritisk?

I linjen etter blant andre Theodor Adorno (førstegenerasjon) og Jürgen Habermas (andregenerasjon) regnes den tyske filosofen Christoph Menke som en viktig representant for Frankfurterskolens tredje generasjon. Han er særlig kjent for sine bidrag til estetikk og kritisk rettsteori. I serien til miniforlaget H//O//F med oversettelser av filosofi og kritisk teori foreligger nå boka Rett og vold, først utgitt på tysk i 2011. Boka etterlater spørsmål om hvorvidt teorien kan forbli kritisk, når den i så stor grad skriver seg vekk fra marxismens utgangspunkt i konkrete, materielle livsbetingelser.

Christoph Menke. Foto: Wikimedia Commons

En forståelse av forholdet mellom rett og vold krever ifølge Menke at man begynner med to påstander som står i innbyrdes spenning. Første påstand: «Rett er det motsatte av vold.» Andre påstand: «Rett er også vold.»

Den siste av disse to påstandene er, iallfall ved mitt første øyekast, enklest å forstå. At rett innebærer voldsutøvelse, vil framstå åpenbart de fleste steder i verden hvor innbyggerne fortsatt marsjerer i politisk protest. Det er loven som legemliggjøres der på gatene, det er retten som venter bak sorte hjelmer og brede skjold, klar om nødvendig til å gå løs på kroppen din med pepperspray, strips og batonger.

Eller tenk på fengselet. Å sperre medborgere inne, å ta fra dem retten til å velge hva de vil gjøre med tiden sin og hvem de vil dele den med, å nekte dem noe så grunnleggende som muligheten til å bevege seg fritt, er å utsette dem for både ytre og indre vold.

Jo lenger vi dveler ved det, jo mer intuitivt åpenbart framstår det at rett må innebære voldsutøvelse. Er ikke en rettsorden nettopp en måte å organisere og legitimere visse former for vold på? Spesielt tydelig trer rettens voldelige natur fram, hvis vi erkjenner at enhver rettsorden vil være preget av sosiale og materielle strukturer som gjør noen innbyggere mer sårbare, mer utsatte for rettens voldsapparat.

Men jo lenger vi dveler ved rettens iboende vold, jo vanskeligere blir det samtidig å få tak på paradoksets første påstand. I hvilken forstand er rett også det motsatte av vold?

Ifølge Menke er rett det motsatte av vold fordi rettslige beslutningsformer innføres «for å bryte [en endeløs kjede] av vold, motvold og mot-motvold». Til forsvar for denne påstanden, legger Menke fram en tolkning av greske tragediefortellinger.

Rettens genealogiske stamfar er, ifølge Menkes framstilling, hevnens rettferdighetsorden. Hevnen kan ses på som rettferdig, fordi den rammer den som fortjener det. Den er imidlertid også uten ende, ettersom den ikke bare er en reaksjon på en fortidig udåd, men også gir en foranledning for framtidig hevn.

Retten bryter hevnens endeløse rekke av voldshandlinger ved å kreve av de stridende at de gir avkall på hevnens rettferdighet, anerkjenner fienden som en likeverdig part, og overfører myndigheten til å dømme til en tredjepart. Denne tredje part løftes opp over de to like motpartene, og råder over dem begge som deres herre og mester. Den nøytraliseres, den gjøres «upartisk», ved å tilrettelegge for en prosess hvor de uenige partene begge kommer til orde. En forsikring om rettferdig slutning bærer med seg et løfte om voldens slutt. Slik gir også retten form til ideen om politisk suverenitet: «I rettslig dom fullbyrdes den politiske enhets herredømme over de enkelte partene.»

Om vi aksepterer denne forklaringen av retten som voldens motsetning, må vi imidlertid gi avkall på vår umiddelbare, intuitive forståelse av dens iboende voldelighet. Det han kaller det «realistiske blikket på retten», en analyse som tar sikte på å belyse de voldshandlingene en rettsbeslutning fører med seg, og skjevhetene i hvordan de rammer, henger seg ifølge Menke opp i rettens voldelige «tilsynekomst». En slik analyse avvises som utilstrekkelig for å få grep om hvordan retten viderefører hevnens vold.

Rettens voldelighet hører ikke først og fremst sammen med hvordan den råder over dem som faller under dens herredømme, hevder Menke. Rettens voldelighet handler i stedet om hvordan den hevder seg mot og overfor det «utenomrettslige». Det utenomrettslige er en «utside» til rettens rettferdighet som nødvendigvis eksisterer, iallfall som en mulighet. Retten feller sine dommer på vegne av et politisk felleskap, og som Carl Schmitt ville kunne uttrykt det, eksisterer det utenomrettslige dermed som en uutslettelig ontologisk kategori.

Overfor denne nakne utsiden trer retten fram, uten argumenter, men som ren vold. «Å hegne om rettens herredømme mot muligheten for det utenomrettslige er i sitt vesen, tvers gjennom, vold.» Og fordi det utenomrettslige alltid vil forbli en trussel mot retten, er rettens vold mot denne utsiden, som hevnens vold, uten ende. Den er «skjebnemessig», eller «mytisk»: «Rettens vold består i at den i det evinnelige må gjenta sin voldelige hevdelse overfor det utenomrettslige.» 

På bakgrunn av denne analysen av forholdet mellom rett og vold, går Menkes essay i dets andre del over i en refleksjon rundt betingelsene for det Walter Benjamin kalte «rettens avlastning». Som det blir foreslått i H//O//F-redaksjonens forord, kan Menkes bruk av Benjamin leses som et forsøk på å gjenskape en motvekt til Schmitts kritikk av liberalismen, som på sin side er organisert rundt ideen om «rettens suspendering».

Rettens avlastning består ifølge Menke i å befri retten fra dens voldelige forfølgelse av det utenomrettslige. Dette krever en «selvrefleksiv rett», en rett som vet at den er frembrakt gjennom sin kontrast til det ikke-rettslige, som den kontinuerlig må hevde seg overfor. Hvordan skal dette forstås? I en av sine mest praktiske passasjer skriver Menke: «Å utøve retten på en selvrefleksiv måte vil si å gjennomføre prosessen i tråd med upartisk-egalitær undersøkelse, hensyntaken og domfellelse så nøyaktig som mulig, og å fristille «atspredelsens» ikke-rettslige krefter: glemsomhet, vegring, rettsudyktighet.» 

Det er vanskelig å ikke oppleve denne konklusjonen som noe av et antiklimaks. Hva betyr det egentlig å fristille «atspredelsens» ikke-rettslige krefter? Hvem er det som skal utøve retten på en selvrefleksiv måte? Retten? På hvilken måte kan vi egentlig forstå retten selv som handlende subjekt? Og hva slags sosiale, politiske, og institusjonelle forandringer vil en selvrefleksiv rett kreve?

Essayets andre del er imidlertid først og fremst antiklimaktisk fordi del én etterlater ubesvarte spørsmål på helt vesentlige problemstillinger. Kan hende er Menkes essay offer for eget abstraksjonsnivå. Men hvem eller hva er det egentlig det bes om medfølelse for når det manes til bekymring for rettens voldelighet overfor det utenomrettslige? Menke gjør det klart at han ikke ønsker å utslette enhver form for rettsorden. Handler det da om å gi rom for utfoldelse for livsformer og levemåter som begrenses av borgeres krav om å måtte underkaste seg retten? Er virkelig vår subjektivering som autonome, rettslige personer så total at den truer ethvert annet livsfelt?

Menkes tekst fôrer seg på en intuitiv bekymring for rettens vold, men basert på hans originale analyse, er det langt mindre åpenbart at rettens iboende voldelighet egentlig er et problem. Muligens underdriver Menke nødvendigheten av rettens vold, slik denne er beskrevet av ham. Retten gir som sagt form til ideen om politisk suverenitet; spiller den ikke også opp en demokratisk grunntone? «Domsavsigelsen virkeliggjør borgernes likhet som de samlede borgernes herredømme over hver enkelt», skriver Menke. Hvordan vil rettens «avlastning» påvirke mulighetene for kollektivt folkestyre, for demokrati?

Kan hende har Menke gode svar på alle disse spørsmålene, men de finnes ikke i dette korte essayet. Heldigvis finnes det mer enn nok å kritisere i rettens tilsynekomst. Spør bare dem som marsjerer mot urettferdighet og blir banket opp av opprørspoliti. Spør dem vi sperret inne fordi de krysset feil grenser, fordi de ruset seg med feil rusmiddel. Spør dem hvis hudfarge gjør det mer sannsynlig at de havner i fengsel.

Inntil vi har skapt rettsordener som hviler på et annet grunnlag enn det vi kjenner i dag, og som derfor ikke er så avhengig av et voldsomt maktapparat, vil et realistisk blikk på retten se mer enn nok vold som fortjener vår kritiske oppmerksomhet.