Odin Adelsten Aunan Bohmann, statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet, åpner den offisielle markeringen av oppstarten av utredningsarbeidet med ny boklov, på Deichman Grünerløkka 19. november 2021. Foto: Kulturdepartementet
Når det er sagt, at Norge trenger en boklov, er det likevel naturlig å spørre seg hva som gjør at faste bokpriser, som er et av de viktigste virkemidlene i en boklov, er så viktig. Blir bøker billigere eller dyrere med faste bokpriser? Blir det færre eller flere titler, mer eller mindre mangfold, blir det lettere eller vanskeligere å få tak i bøkene? Har dette valget av prisregime egentlig noe å si for betalingen til forfatterne, og virker prisregimet ulikt om litteraturen selges digitalt, analogt eller i kombinasjon, slik som i dag? Det er mange sider ved bokbransjen jeg kunne ha skrevet mye om, men jeg vil konsentrere meg om den faste bokprisen, om politikkens betydning for bokbransjereguleringene, om endringer de siste 50-60 årene, og om hvorfor jeg mener at befolkningen i Norge bør velge boklov og ikke bokbransjeavtale, når begge deler strengt tatt innebærer faste bokpriser. Det som er sikkert, er at all regulering og all litteraturpolitikk er avhengig av politikerne, så jeg starter der: i politikken.
Dersom en, av litteraturpolitiske grunner, ikke ønsker såkalt «frie» bokpriser, må et lands lovgivende forsamling vedta en boklov hvor prisene er faste, eller som i Norge, stortingsflertallet må stille seg positivt til en forskrift som gir unntak fra konkurranseloven, slik at bokbransjeaktørene kan inngå en bokavtale. Allerede mot slutten av Jens Stoltenbergs regjeringsperiode, i 2013, vedtok Stortinget innføringen av boklov, en lov som siden ble trukket tilbake. Jeg vil her sitere formålsparagrafen i den loven som forsvant:
Formålet med denne loven er å legge til rette for bredde, mangfold og kvalitet i norsk litteratur, samt god tilgjengelighet for alle i Norge. Målet er å ivareta forfatter- og leserinteresser og legge til rette for et mangfold av aktører. Loven skal bidra til å fremme kultur- og kunnskapsformidling, og styrke skriftkultur og norsk språk i begge målformer. (Lov om omsetning av bøker (bokloven), kunngjort 21. juni 2013)
Den borgerlige regjeringen tilbakekalte altså den ennå ikke implementerte loven da de overtok regjeringskontorene høsten 2013. Politikken deres var fortsatt fastpris gjennom bokavtale, og de beskrev hvordan de ønsket å legge til rette for bredde, mangfold og kvalitet samt god tilgjengelighet for norsk litteratur gjennom en forskrift og en avtale. De brukte mange av de samme ordene som var anvendt i lovens formål, men pekte samtidig på betydningen av gode konkurransevilkår for at målene skulle nås. Da Senterpartiet og Arbeiderpartiet dannet ny regjering i 2021, tok det kort tid før boklovsdiskusjonen ble løftet på nytt. Kulturminister Annette Trettebergstuen sier på regjeringens : «Folk i hele landet skal ha tilgang til et mangfold av litteratur. Derfor vil regjeringen legge frem en ny boklov som skal sikre forutsigbarhet, bredde og kvalitet.» Målene i norsk litteraturpolitikk om bredde, mangfold, kvalitet og tilgjengelighet for bøkene endrer seg altså i liten grad. I Norge dreier diskusjonen om boklov eller bokavtale seg i stor grad om hvilke virkemidler som anses for å være de beste. Målene som skal oppnås, er de samme. Det er få politikere som går inn for en fullstendig liberalisering av bokmarkedet i Norge i 2022. Det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle om en velger boklov eller bokbransjeavtale.
Kulturminister Anette Trettebergstuen gratulerer Erlend Skjetne, vinner i kategorien Barne- og ungdomsbøker med Eit anna blikk, under utdelingen av Brageprisen 2021 på Dansens hus i Oslo. Foto: Annika Byrde / NTB
Faste priser
Kjernen i både en boklov og en bokavtale er faste bokpriser. Faste bokpriser betyr at det er utgiveren, altså forlaget, som bestemmer prisen på boka, og ikke forhandleren/bokhandelen. Det betyr at boka i en viss periode vil koste det samme uansett hvem det er som selger den eller hvor den selges. Så enkelt. I Norge kan det i dag settes fast pris på alle bøker i alle formater første gang de lanseres, og slik unntas de fra priskonkurransen i noen måneder (gjennom utgivelsesåret og fram til 1. mai året etter). Det er imidlertid viktig å være klar over at det kun er medlemmer i Forleggerforeningen, som er tilsluttet bokavtalen, som er forpliktet på faste bokpriser. Uorganiserte forlag må ikke følge avtalen. Årsaken er at fastprisen ikke er regulert gjennom lov, men i en bokbransjeavtale med unntak fra konkurranselovgivningen.
Poenget med fastprisregimet er at det skal bidra til at et mangfold av titler tilgjengeliggjøres på et mangfold av utsalgssteder, og gjennom det har mulighet til å nå et mangfold av lesere. Tanken er at en bok ikke er et hvilket som helst produkt. Bøker er ikke som tannpastamerker, mer eller mindre gjensidig utbyttbare. Den ene tittelen kan ikke byttes ut med den andre. Å lese Karl Ove Knausgård er ikke det samme som å lese Cecilie Løveid. Det er ikke sånn at når ekspeditøren sier til leseren: Nei, den har vi ikke, kan du ikke bare ta en som likner? Eller om leseren en og annen gang skulle gjøre det, er det fremdeles ikke fordi leseren mener at litteratur er som tannpasta. Det er fordi leseren tenker jaja, hvorfor ikke prøve noe jeg ikke hadde tenkt på? De som mener at litteratur er som tannpasta, vil være svært, svært uenig i at bokbransjen skal ha unntak fra konkurranselovgivningen.
Grunnen til at et land velger å tillate faste bokpriser, er med andre ord at valg av prissystem virker inn på hvor mange ulike titler som distribueres og gjøres tilgjengelig og dermed selges og leses. Rapporter og utredninger er stort sett enige om at prissystemet har en virkning på hvordan bokmarkedet ender opp med å se ut. Det merkelige er at så mange forestiller seg at fast bokpris innebærer en fast høy gjennomsnittlig bokpris. Et slikt syn finner støtte verken i norske eller i internasjonale rapporter og evalueringer. I Hervé Gaymards rapport skrevet i forbindelse med evalueringen av det franske bokmarkedet i 2009 (Situation du livre. Évaluation de la loi relative au prix du livre et Questions prospectives), sies det at det er vanskelig å finne noen sammenheng mellom prissystem og bokprisnivået. I den grad rapporten finner en slik sammenheng (etter å ha sammenliknet prisutviklingen i en rekke ulike land, europeiske og andre), så medfører fri prisdannelse at prisen på bestselgerne synker litt, mens den gjennomsnittlige bokprisen øker litt. Helge Rønning og Tore Slaattas rapport fra 2021, skrevet på oppdrag fra Forleggerforeningen (Fastpris-regulering i Europa for omsetning av bøker i utvalgte land) konkluderer: «Ut fra de statistiske oversiktene vi har funnet fram til, er det ingen ting som tyder på at prisen på bøker er lavere i friprisland enn fastprisland. Dette er også konklusjonen i en stor studie som ble gjennomført for den tyske bransjeforeningen i Tyskland i 2019 av professor Georg Götz, som vi refererer til.» Forestillingen om at faste bokpriser gir høye priser, er likevel en av de mest hardnakkede mytene som eksisterer om bokprising i Norge.
Bokhandlene bruker naturlig nok prisen aktivt i sine forsøk på å øke butikkens salgsoverskudd. Det betyr ikke at prisen på alle titler blir satt ned. Hadde det vært tilfellet, ville ikke bokhandelen ha overlevd. Det selgere i regelen gjør, er å sette ned prisene på et lite utvalg titler som potensielt kan selge i store volumer. Disse titlene er ment å skulle trekke kundene inn i butikken. Det er ofte snakk om bestselgende titler. Slik rapportene viser, blir disse i gjennomsnitt litt billigere i et friprissystem enn med fastpris. Folk er ikke upåvirkelige når det gjelder litt billigere bestselgere, så stablene av en del titler vokser i slike markeder, og oppmerksomheten omkring bestselgerne øker. Salgsstedene bruker ganske enkelt pris som virkemiddel for å få kunden inn i butikken og håper at kunden tar med seg flere titler eller andre produkter fra akkurat hans eller hennes utsalg før de går ut igjen. I land som har gått fra faste til frie bokpriser, for eksempel Island og Danmark, har en sett at det ikke bare er bokhandlene som setter ned prisen på et lite utvalg titler/bestselgere. Også supermarkedene gjør det. I friprismarkedene blir de langsomt større aktører innen bokomsetning enn i fastprisland. Derfor øker ofte tilgjengeligheten for de titlene som selger veldig godt i friprismarkedene. Supermarkedene har ikke nødvendigvis noe mål om å skulle tjene mye penger på boksalget, så lenge de får kunder som kjøper melk og brød og sjokolade og kjøttdeig, inn i butikkene sine, kan de gå i minus på dette. Når det er fri prisfastsettelse, blir det altså ganske lett å konkurrere ut bokhandlene som ikke har råd til å sette ned prisene på samme måte som dagligvarebutikkene. Den danske rapporten Bogen og litteraturens vilkår 2017, som er Bog og litteraturpanelets årsrapport, beskriver at av de over 24 000 titlene som var tilgjengelig i Danmark på undersøkelsestidspunktet, så var 95,5 prosent av disse kun tilgjengelige i bokhandelen. I supermarkedene var det altså bare 4,5 prosent av titlene som var til salgs. Rapporten peker på at supermarkedenes tilbud i tillegg fordeler seg på færre sjangre enn bokhandlenes: «hvor især krimier, romantik og erotik samt historiske romaner fylder relativt mere end i boghandlerne». Panelet skriver videre at supermarkedene utfyller en annen funksjon enn bokhandlene, «de bidrager ikke til mangfoldighed, men til en større udbredelse af titler, genrer og forfattere, der allerede har opnået popularitet».
Digitale bokhandler
I fjor høst utkom en ny rapport fra Menon Economics, som understreker at utviklingen i bokmarkedet viser en overgang til stadig mer kjøp og salg gjennom digitale salgskanaler. I løpet av kun ti år har nær 100 bokhandler forsvunnet ut av markedet i Norge, i hovedsak frittstående bokhandler.3 Det er strømming og direktesalg til forbrukerne som øker, ikke dagligvare og kioskmarkedet. Når de digitale salgskanalene blir viktigere for at litteratur skal nå ut til lesere og lyttere, er det åpenbart at deres betydning for bredde og mangfold i litteraturen må trekkes inn i diskusjonene som pågår om markedsregulering og lovgivning.
Av og til virker det litt som om sympatien med de fysiske bokhandlene er mindre i Norge enn for eksempel i Frankrike. Under koronanedstengningen i februar 2020 ble bokhandelen i Frankrike satt på lista over forretninger som selger såkalt nødvendige varer, og kunne dermed holde åpent sammen med dagligvarebutikker og apoteker. Noe liknende er vanskelig å se for seg i Norge. Likevel pekes det i rapporten fra Menon Economics på at fysiske bokhandler har en viktig rolle som formidlere av litterær bredde til forbrukeren. Rapporten viser til at forbrukeren i en bokhandel lett blir kjent med andre og flere titler enn den vedkommende opprinnelig kom inn for å kjøpe, og understreker at selv om bøker er lett tilgjengelige på nett, skjer ikke det samme i netthandelen som i den fysiske bokhandelen. Formuleringene i rapporten er ganske forsiktige, men helt tydelige: «Nedgangen i antall fysiske bokhandler, og den reduserte fysiske tilgjengeligheten, kan derfor tenkes å gå utover bredden av leste utgivelser».
Men kan ikke internettets uendelige «hyllemeter» sørge for større bredde? Teorien om «den lange halen» sier at det er gjennom internett den virkelige bokbredden blir solgt, fordi det er her denne er tilgjengelig. Tanken er at omsetningen til en boktittel faller raskt i starten og flater så ut (i en haleliknende kurve). Salget av halens enkelttitler er ubetydelig, men på internett, hvor antallet titler er svært stort, vil altså det samlede salget være betydelig, og kunne utgjort en stor litterær bredde. I Frankrike ønsket en i 2009 å se nærmere på teoriene om denne bokhalen ved å undersøke hvordan salget av bøker på nett artet seg. I evalueringen kommer det fram at det en ser i nettbokhandelen, i virkeligheten er det de kaller «hjemmesideeffekten», som betyr at salget i nettbokhandelen konsentrerer seg mer og mer om de få titlene som «stilles ut» på forsiden. Det blir pekt på at en i nettbokhandelen må vite hva en leter etter, og at en dermed oppdager færre nye forfatterskap eller titler enn i den fysiske bokhandelen. Og det er altså omtrent det samme som Menon-rapporten peker på i 2021.
Forhistorien
Bokbransjeavtalene i Norge har endret seg mye i løpet av de siste 60–70 årene, men mange av endringene skjedde lenge før det digitale markedet begynte å bli viktig. Avtalene har sakte, men sikkert gått mot mindre og mindre regulering og mer og mer plass til «vanlige» markedsmekanismer, som at fastprisperioden blir stadig kortere. I et litteraturpolitisk perspektiv virker liberaliseringen av bokmarkedet merkelig, med tanke på hva blant annet den tidligere nevnte evalueringen av fransk boklov (2009) eller for eksempel en nylig evaluering av den tyske (2019) har påpekt.
Allerede i 1962 gikk avtalen mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen fra å bli kalt «samhandlingsregler» til å hete «bransjeavtale», og den faste bokprisen ble med det eksplisitt. I avtalen het det at forleggeren for hver enkelt utgitte bok til enhver tid skulle fastsette en «bokhandelpris» (en utsalgspris), og at alle forhandlerne ved salg til forbruker måtte overholde utsalgsprisen. Bokhandlernes avanse og mulighet for rabatt til sluttkunde var fastsatt i avtalen. Prisnedsettelse kunne skje bare én gang i året, og ingen prisnedsettelse kunne skje før etter to til tre år. Bokbransjeavtalen fra 1962 tok også for seg, og begrunnet hvorfor, bokhandlerne skulle forplikte seg til å motta førsteeksemplar av alle bøker. Av kulturelle grunner forpliktet nemlig utsalgene seg til å holde forlagenes forskjellige publikasjoner på lager, mot at dette ble gjort risikofritt for dem. Det vil si, de hadde full returrett på bøkene dersom de ikke ble solgt. En tittel kunne imidlertid ikke returneres før den hadde vært hos bokhandelen i fire år! I årene som fulgte, ble kravene til lagerhold og fastprisperiode langsomt redusert. Fra 1983 var fastprisperioden utgivelsesåret pluss to år. Det var likevel fremdeles lagerplikt for de fleste bøker og faste rabatter mellom forlegger og bokhandel, framforhandlet av Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen i fellesskap. Det fantes altså ikke noe intensiv for å utvikle bokhandelkjeder med større forhandlingsmakt. I juni 1995, det året jeg kom med min første roman, ble fastprisperioden igjen forkortet med ett år og var nå utgivelsesåret pluss påfølgende kalenderår. Fastprisperioden fikk da samme varighet som den fremdeles har i for eksempel Frankrike. Lagerplikten ble opprettholdt, og returavtalene og rabattnivåene var fremdeles kollektivt forhandlet. Fram til bransjeavtalen ble endret i 1998, var altså relativt mange bokhandler forpliktet til å ha bøker på lager i utgivelsesåret samt ett år til – enten alle norske originalutgivelser (fra forlag som var medlem i Den norske Forleggerforeningen) eller alle bøker påmeldt innkjøpsordningene for skjønnlitteratur. I den nye bransjeavtalen fra 1999 falt denne forpliktelsen og bokhandelens enerett på å selge nye bøker i fastpris bort. Abonnementsordningene forsvant ikke, men de ble såkalt frivillige. Bokhandelen var heller ikke lenger forpliktet til å re-bestille nye utgaver av de titlene de solgte gjennom slike litteraturabonnementer. I Norge diskuteres det nå om det bør være et tak på bokhandelavansen, altså hvor mye bokhandelen kan tjene per eksemplar, i en ny boklov. Etter mitt syn er det viktigste ut fra et litteraturpolitisk perspektiv at bokhandelen gis mulighet for gode rabattbetingelser når de tar litteraturpolitisk ansvar for tittelbredde (gjennom for eksempel abonnementsordninger), og at det finnes insentiver som gjør at bokhandelen møter leserne med fagkunnskap.
Siden 1999 har det gått ytterligere tjue år med større eller mindre endringer av rammebetingelsene i bokmarkedet. Det overraskende er kanskje at liberaliseringen av bokbransjeavtalene i mindre og mindre grad har vært ønsket av bokbransjen selv. Utviklingen har i stor grad vært villet av politikerne, til tross for det uttrykte målet om litterært mangfold til leserne. I 2004 var det moderniseringsministeren som satte betingelsene i den nye forskriften som skulle gi unntak fra konkurranseloven, mens kulturministeren fikk lite gjennomslag for litteraturpolitiske synspunkter. Fastprisperioden ble da redusert til dagens lengde på utgivelsesåret og fram til 1. mai året etter. I tillegg ble det mulig for bokhandlene å gi sluttkunden en rabatt på 12, 5 prosent, slik at prisen ble et stadig viktigere virkemiddel i kampen om leserne. Bokhandelens skolebokmonopol ble også opphevet, og skolebøkene fikk frie priser i 2004. En av de viktigste enkeltgrunnene til at forfattere og andre aktivt begynt å jobbe for boklov for litt over ti år siden, var en pressemelding fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet i forbindelse med at ny bokavtale var framforhandlet i 2009. Pressemeldingen slo fast at samarbeidet om faste bokpriser fremdeles skulle tillates, men kun i en «overgangsperiode». Rigmor Aasrud, som den gang var fornyingsminister (senere kulturpolitisk talsperson for Arbeiderpartiet og i skrivende stund parlamentarisk leder), sa rett ut at unntaket fra konkurranseloven nå var ment som en overgangsordning fram mot «vanlige» konkurransevilkår. Bransjen har behov for en periode med en viss stabilitet for å tilpasse seg den teknologiske utviklingen blant annet i forbindelse med e-bøker, sa hun da. Den rødgrønne regjeringen varslet altså at bokbransjeavtalen skulle avvikles, ikke for å gi plass til en boklov, men for at vanlige konkurransevilkår skulle innføres.
Det er ingen tvil om at fastprisen fremdeles er et svært viktig litteraturpolitisk virkemiddel for å opprettholde fagbokhandelen og distribusjon og synlighet for bredden i norsk litteratur. Når fastprisen kombineres med ulike litteraturabonnementer som sørger for at bokhandelen blant annet tar inn debutanter og ukjente forfatterskap som de kanskje ellers ikke ville gjort, er bokhandelen fremdeles ett av de viktige stedene hvor en skal snuble over nye forfatterskap. Det er i dag returrett kun på abonnementsordningsbøkene i de såkalt «selektive innkjøpsordningene», noe som betyr at de fleste bøkene som går ut i abonnement, før eller siden blir solgt. Titlene finner fram til noen, og bokhandelen har høy avanse på dem, slik at de i liten grad taper penger selv om noen av disse titlene må selges på salg etter at fastprisperioden har utløpt.
Hvorfor lov?
I dette essayet fokuserer jeg mye på den faste bokprisens betydning for at en bred og mangfoldig litteratur skal være synlig og tilgjengelig og dermed ha en reell mulighet til å nå fram til nye lesere. Jeg har ennå ikke sagt noe om hva som helt konkret gjør boklov (det avhenger naturligvis av innholdet i bokloven) til et bedre valg enn bokbransjeavtale, kanskje særlig for forfattere, men også for leserne. En av de viktigste grunnene har jeg likevel nettopp vært inne på, nemlig behovet for forutsigbarhet. Historien har vist at de politiske partiene kun i rykk og napp ser det som mer vesentlig å prioritere litterær bredde ut til leserne framfor økt kommersialisering. Litteraturen og alle mulighetene som finnes i et stort litterært mangfold, bør sikres gjennom langsiktige rammebetingelser, som ikke stadig eller med ujevne mellomrom endres eller strammes til. Når Trettebergstuen går inn for boklov nå, så er det de framtidige norske leserne og forfatterne som vil vinne på det. En boklov vil også, i motsetning til en bokavtale, ha obligatoriske bestemmelser og omfatte alle utgivere og forhandlere av bøker i det norske bokmarkedet – ikke bare dem som har lyst til å bli omfattet. I de senere årene har norske forlag stadig fått nye eiere. Nå sist da Egmont kjøpte hele Bonniers andel av aksjene i Cappelen Damm, før Bonnier til gjengjeld kjøpte seg kraftig opp i Strawberry Publishing. Da Bonnier først ville kjøpe Strawberry, rapporterte VG at Bonnier og Strawberry, i brev til Konkurransetilsynet, skrev at de ville forplikte seg til ikke å sette fastpris på bokutgivelser. Det hemmelige brevet var ment å sikre at Konkurransetilsynet tillot oppkjøpet og dermed økt markedsmakt til Bonnier. Motytelsen skulle være at Bonnier lovet å ikke benytte seg av det litteraturpolitiske virkemiddelet fastpris.
En boklov vil gjøre at alle markedsaktører må følge like regler, regler som styres ut fra litteraturpolitiske formål. I en boklov vil forfatternes rett til normalkontrakter kunne stadfestes en gang for alle. Det at forfatterne i Norge, i felles framforhandlede kollektive avtaler, har samme vilkår, enten de er debutanter eller bestselgere, er ifølge konkurranseloven ulovlig. Forfatterne er nemlig selvstendig næringsdrivende og dermed innbyrdes konkurrerende enkeltpersonforetak. Normalkontrakten tillates i dag gjennom forskrift, men forskrift er et langt mer omskiftelig dokument enn en lov. At forfatterne skulle miste retten til å framforhandle normalkontrakter, virker utenkelig, men det holdt på å skje i 2004/2005, og i Danmark er det det som er situasjonen. For forfatterne er det også vesentlig at de i en boklov vil stå på like fot med de andre aktørene i bokbransjen. Vilkår som har betydning for forfatternes økonomi, vil ikke lenger kunne styres gjennom bokhandlerne og forleggernes bokavtaleforhandlinger og skiftende politikeres ønske om frislipp i bokmarkedet. Det er ikke tvil om at den stadig kortere fastprisperioden på bøker har gjort at det er blitt enklere for forlagene å mene seg berettiget til å endre/redusere forfatternes royaltygrunnlag (som i utgangspunktet altså er den forlagsbestemte faste bokprisen) på et tidligere tidspunkt enn før. Det er sjelden dette slår positivt ut for forfatterne, og det er derfor reaksjonene på avdekkingen av denne praksisen nå nylig har vært så sterke. Nettopp på grunn av endringene i bokbransjen, og fordi en tittel som ikke er solgt i løpet av få måneder, anses som «ferdig» om den ikke kan tilbys på salg ganske fort med en markant prisreduksjon, er det i dag uenighet mellom Forleggerforeningen og forfatterforeningene om fortolkningen av normalkontrakten og hva som er forfatternes royaltygrunnlag når boken kommer på salg. Iveren etter å gjøre forfatternes andel av bokkrona lavest mulig, er åpenbar. Det betyr at boklovens fastsettelse av fastprisperiodens varighet vil kunne ha en betydelig innvirkning på forfatterinntekten, fordi varigheten påvirker utgivernes forståelse av hva som er forfatternes royaltygrunnlag.
Nye formater
En boklov er nødt til å inkludere både den analoge og den digitale delen av bokmarkedet. Boklovens mål om at en stor litterær bredde skal være tilgjengelig for alle lesere i Norge, har betydning langt utover papirboka. Menon Economics’ rapport beskriver konkurransen i strømmemarkedet og hvordan «de rimeligere formatene – e-bøker og strømming av lydfiler – har tatt stadig større markedsandeler de siste årene. Dette har gjort at gjennomsnittsprisen forbrukerne betaler for å lese eller lytte til en bok har falt de siste årene». Rapporten understreker at den samlede omsetningen i markedet har gått ned, noe som igjen påvirker inntektsgrunnlaget til aktørene i alle ledd i verdikjeden. Det blir mindre penger å fordele. Spørsmålet er om boklovens mål om en mangfoldig litteratur gjør at loven også bør bidra til å sikre nivået på forfatternes inntekter. Det er åpenbart ingen som ønsker at det ikke skal utvikles nye formater. Ulike formater har betydning når en ønsker å nå ulike lesere. Det er noe litt paradoksalt i det, når bokstrømmeøkonomien benytter begrepet «heavy users» som noe negativt. Burde vi ikke være positive til storleserne? Samtidig bekrefter rapporten til Menon Economics at forbrukerne lytter smalere enn de leser, og at det er underholdningslitteratur og barnebøker det lyttes mest til i strømmetjenestene. Det konkluderes med følgende i rapporten: «En økning av andelen lyttinger og en reduksjon i antallet solgte papirbøker kan derfor tilsi redusert bredde i allmenmarkedet».
Det er i dag strid mellom ulike aktører i bransjen og strømmetjenestene om hvorvidt de samme virkemidlene som har vært brukt i det fysiske markedet, skal brukes i det digitale, for eksempel skaffe- og leveringsplikt. Skaffe- og leveringsplikt betyr i den analoge verden at enhver bokhandel, etter forespørsel fra kundene, har plikt til å skaffe de bøkene som lagerføres av forlagene. Forlagene har på sin side leveringsplikt til bokhandlene. I praksis betyr det at når en bokkjøper går inn i en butikk og spør etter en bok som fremdeles finnes på forlagenes lager, så vil bokhandelen bestille boka, og det vil ikke koste kunden ett øre ekstra i frakt. Det som diskuteres, er om en liknende skaffe- og leveringsplikt i strømmemarkedet vil bidra til økt bredde i litteraturlesingen/-lyttingen, som fremdeles er formålet, eller om det vil ha motsatt effekt og føre til at enda flere lytter til det samme. Når utfordringene i dagens lydbokmarked diskuteres i rapporten fra Menon Economics, er konklusjonen at skaffe- og leveringsplikt ikke er veien å gå.
*
Så hva er veien videre, dersom litterært mangfold, som når leserne, er et ideal, og dersom en ikke ønsker at de som skriver skal tjene mindre, eller at en større og større andel av bokkrona skal tilflyte strømmetjenestenes eiere? Fysiske bokhandler vil fremdeles være viktige med tanke på å gjøre nye forfatterskap og ny litteratur synlig i samfunnet, noe en boklov må tilrettelegge for. Men en boklov må tilrettelegge for at også de nye distribusjons- og formidlingsformene bidrar litteraturpolitisk. Som et minimum bør en vurdere å utvide fastprisperioden i en boklov, både for å sikre litterær mangfold (gi titlene tid til å bli oppdaget) og for å styrke forfatterinntektene. Fastprisperioden må gjelde for alle formater, og hvert format bør ha en selvstendig fastprisperiode. Bokhandlerne og forleggerne må kunne forhandle fram gode rabattbetingelser for bokhandler som tar inn og synliggjør en stor litterær bredde (for eksempel gjennom abonnementsordninger). Og dersom strømmetjenester utvikler systemer som i større grad enn i dag synliggjør og formidler litterær bredde, må det være rom for at det premieres. Om skaffe- og leveringsplikt ikke er nok til å opprettholde og synliggjøre litterært mangfold i strømmetjenestene, må virkemiddelet endres eller videreutvikles slik at det bidrar til det det skal: en mangfoldig litteratur som når fram til alle typer lesere.
Født 1964. Forfatter. Tidligere leder av Den norske Forfatterforening, tidligere medlem av Norsk Kulturråd og Kulturrådets faglige utvalg for litteratur. I dag leder for Forfatterstudiet i Tromsø ved UiT Norges arktiske universitet.
Fotnoter
1.
Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak) om oppheving av bokloven, godkjent i statsråd 13. desember 2013.
2.
Utredning av unntaket fra konkurranseloven § 10 for samarbeid ved omsetning av bøker. (Menon-publikasjon nr 104/2021 av Kristoffer Midttømme, Erika Karttinen, Øyvind Vennerød, Katrine Holm Reiso, Anders Myklebust, Leo Grünfeld, Tore Slaatta, Helge Rønning og Erling Hjemleng
