Kommer sorgen fra bygda?

Er det mulig å forene stemmer fra bygdas konservative bestemødre med en moderne, skeiv tilværelse i Beograd? I diktsamlingen Mamma vet hva som foregår i byene (Moja mama zna šta se dešava u gradovima, Enklava, 2021) tar Radmila Petrović oss med til en oppvekst på den serbiske landsbygda, et sted der tradisjoner og overtro spiller en vel så stor rolle som aktuell politikk. Familien er hardtarbeidende bønder, rike på skikker og magi. Gafler og råtne egg blir gravd ned på naboens tomt som forbannelser, hvite småstein kan høres som varsler, romfolk reiser forbi med salgsvogner før jul, og det eneste som likner på en pub, er den lokale butikken. Det er et sted der det å være kvinne fremdeles setter begrensninger for livet og skaper bekymring for familien. Diktets Radmila lengter dessuten etter kjærligheten. Da hun flytter til Beograd, åpner verden seg, men med på lasset følger stemmene til bestemødre og nabokjerringer, de som tilbrakte bryllupsnatten i en rakiatønne, og de som ble slengt i veggen av brutale ektemenn. Like fullt følger også barndommens kunnskap om folk og natur diktets Radmila, og det samme gjør suset i maisåkeren og kapitalismens urettferdighet.

Radmila Petrović (f. 1996) kommer fra Stupčevići, vest i Serbia, hun tok en grad i økonomi Beograd før hun bestemte seg for å vie livet fullt og helt til poesien. Hun vokste opp i et hjem uten bøker, omgitt av en muntlig kultur med episk folkepoesi og gamle skrøner. «Jenta som ikke tror på myter», åpningsdiktet i gjennombruddsboka, er en skapelsesmyte, men diktets Radmila nekter å la seg styre av den. Født som tredje datter i en familie som ønsker seg en sønn til å arve gården, overlever hun med hjelp fra en spåkvinne som kanskje ljuger om sine syner. Hun gjør denne fortellingen til en kraft, å være «enda en datter» er et sted å kjempe fra, bli «noe stort» både for seg selv og for andre døtre.

Petrović er en poet som utfordrer konservative verdier i Serbia, et land som i lang tid har vært i krise. Den autoritære regjeringen har sittet ved makten siden 2012, og landet sliter med korrupsjon samtidig som demokratiske rettigheter stadig innskrenkes. Petrovićivrer etter å tenke nytt og skriver broer mellom det tradisjonelle og det moderne. I 2025 utkom Nisam znala šta nosim u sebi, en lesbisk kjærlighetsroman på vers. Petrović har nylig startet et forlag med de to søstrene sine, Šmeker-devojka, som utgir feministisk litteratur. Felles for alt hun har skrevet, er et muntlig, uanstrengt og ofte morsomt språk, preget av ordspill og fraser. Hennes dikt betrakter verden fra et skeivt perspektiv, i en stil som er like særegent direkte som den er fylt av varme for menneskene hun beskriver.




Jenta som ikke tror på myter

vi gikk til spåkona
pappa, mamma og jeg
hun sa jeg skulle bli en gutt
og noe stort
hun redda livet mitt

jenter som blir født på denne måten
kjenner ingen guder
på sjuårsdagen
slakter de en hane på hoggestabben

de bruker ikke mascara
men knivsliper og skiftenøkkel
kjører traktor
siler svinekarameller
og spiser kavurma

det er disse langbeinte jentene
som går alene
mens de første snøfnuggene smelter
på taket av Hotel Moskva

nærm deg dem bare om du kan
elske mannen i dem




Muldvarphaugen

vi pleide å finne gafler
nedgravde i maisåkeren
de skal få igjen med samme mynt
gjentok bestefar

noe er ikke som det skal
kjente jeg da en hvit stein slo
mot vindusglasset om natta

ingen fortalte meg noe som helst
mamma fylte kålruletter med hemmeligheter
vi fant pålene der kyrene bindes
kjørt opp ned i jorda
i tre dager var det ikke melk
ikke engang til kaffen

noen kom til beitemarka vår
før vi slapp kyrne løs
og gravde ned et råttent egg ved grinda
hunden knurra
og vi trodde den bjeffa på rev

sånn er denne bygda
man kjenner øynene dens på huden
her handler folk med flaggermusvinger
og mister livet utenfor butikken

da jeg ble eldre lærte bestefar meg

den fremmede gjenstandenskal du grave ned
i en muldvarphaug før morgengry
når sola stiger
vil det dundre i nabolaget

vi har aldri latt noe stå ugjengjeldt
det er ikke mer å si




Jeg drømmer om faren min og kniver kniver kniver

jeg husker vi hørte på nyhetene

Montenegro vedtok et lovforslag om
samkjønna ekteskap

du reiste deg, korsa deg og sa
Montenegro nå er du enda svartere

du forbanna Amerika igjen, men pappa,
kjærligheten kommer ikke fra Vesten som Lidl
du kan gå til alle spåkoner for å redde meg

nytteløst, jeg vil tenke på henne
og du på kvinnen du alltid tenker på
når vi hører på Šaban Šaulić

hei, pappa, du skal få en herlig svigerdatter

den heltejenta kan skyte med gevær
så du kan hive eplet til himmels

ja, pappa, en svigerdatter selv om du ikke har noen sønn
se hvor oppfinnsom Gud er




Kommer sorgen fra bygda?

man skal samle tørr
akasieved, fyre i tønneovnen

bestefar kjøpte en på messa
og den drev oss ut av rommet på ti minutter

man skal lære seg å kløyve ved
når man er barn

jo hardere du holder i øksa, jo fortere
blir du sliten, får blemmer i håndflatene

man skal dyrke sin egen sjel
som et stykke jord, vanne den med klarhet
fylle den med vintergrønne planter
luke bort ønsket om at noen skal forstå deg

man skal definitivt plante noe

gi hjertet billig vekk til hvemsomhelst
som ikke blander kjærlighet og aksjeselskap

være lykkelig, takke tønneovnen
lenge ville bare den varme meg

man skal skjønne at det ikke er sant
at Gud hjelper deg tredje gangen

bare spør foreldrene mine