Flukten til Egypt (søster/skisse)

I

I solen skinner elven som kvikksølv
jeg vokser opp med brødrene og søstrene
som reker inn og ut av stuen og kjøkkenet og skuret der far
snekrer og hamrer og plystrer hva er kvikksølv
spør jeg en oppfinnelse fra fremtiden svarer gud
under kveldsbønnen etter at far har lest for meg og fortalt
om barndommen sin som flyter gjennom ham
som en død bestevenn som en sang
man alltid vil synge men aldri synger

Jeg er heldig jeg har overlevd
barndommen og sykdommene og flukten vi bor i et hus
spiser sammen og lovpriser guds raushet
mor har kokt magesekk og poteter bøyd seg
mot oss barna kysset oss på pannen fars fortid
er også vår fortid barndommen hans innkapslet
i oss ørkenen de store fjellene den gang
han var lærling og lærte
å lage gjerder og dører og kors

Far full av svovel og salt
med flytende øyne jeg ser ham av og til
når han ikke ser meg på hjørnet
der han sitter med snekkervennene og drikker lunken te
og løfter armene mot himmelen er det raseri
blir jeg livredd er det hengivelse
blir jeg livreddhelt til jeg tenker på livet mitt
et barns liv er jo så lite betydningsfullt
det går kanskje ikke an å være redd for det




II

Far sitter på sengekanten
med barneboken oppslått han glemmer
ofte å se på meg er glemselen også flytende
spør jeg gud eller er den en oppfinnelse
fra fremtiden men hva er egentlig fremtiden
jeg vet ikke om det gir mening
det jeg spør om men jeg er et barn
og må lære alt
gud svarer først lenge
etterpå da har far gått ut i natten sier mor
når jeg våkner av en drøm jeg har drømt
om fremtiden sier jeg stolt da hun spør
og gnir seg i øynene og tenker vel på far
og kameratene til far som akkurat denne natten
prøver å finne en vei ut av byen
ut i ørkenen den samme ørkenen
der gud en gang var guttunge
nettopp blitt til
etter å ha deiset ned i sanden
språkløs og klønete med tynne bleike bein
men med vulkanbryst
med steinbruddsmunn
med never av sorg
sånn at alle fremtidens barn skal forstå
og ikke forstå samtidig




III

Gud og mor passer på meg og søsknene
gud lar far leve han kommer hjem utslitt og gulnet
men det er far og han lever mor
gir oss brød og melk og lærer oss om slekten
vi en gang måtte forlate hva ordet
forlate betyr, nei hva ordet forlate
innebærer hva som finnes
på innsiden av fraværet hulheten
en slags fremtid tenker jeg om kvelden når jeg ber til gud
spør kjære gud hva er det vi skal
hva er det som skal skje hva er fremtidens krav
men gud er så stille når han først snakker
har det gått tusenvis av år kanskje
jeg også blir gammel hvis jeg er heldig
i et land jeg kan kalle mitt




IV

Som alle andre barn hører vi rykter
om foreldrene hvem de var før de ble våre
det er ikke lett å se for seg dem
uten oss søstrene i skjørtene på mor og guttene
ute i skjulet med fars verktøy mens de prøver å få træler
like grove som hans far er faren vår
men lillebror har også en annen far det lærer vi tidlig
moren sier det lavt om kvelden når det har blitt mørkt
når ingen andre hører på ikke engang far for far
går ut om nettene kommer hjem først på morgenkvisten
og da kan mor endelig puste ut og vi kan våkne
fra drømmene og puste lettet ut
akkurat som mor det er sånn vi lærer
vi vet ikke alltid grunnen

En tilskuer jomfrubarnemoren vår
det finnes mange malerier
av foreldrene fra den gang de var unge og skinte
som knust glass hva er malerier spør jeg gud
en oppfinnelse fra fremtiden svarer han
når jeg har sovnet og drømmer om mor
da hun er pur ung med linkledet på fanget og en valp
som har forvillet seg som hun klapper
og kaller for mester gull fining tjukken erter den
med linkledet pakker inn valpens hode
kaller den gamla gir den kjeks
vom biter av fisk tørket kylling

Særlig lillebror liker maleriene av familien
jeg ser på ham som fra en revne han er så sped
så alvorlig og fraværende ingen konger kastet seg
ned på kne for ham ingen vise menn reiste fra østen
på eslene sine ingen hadde med seg gull eller røkelse eller myrra

Han ble født i en hule et tarvelig fjøs
i nærvær av tre gjetere snart
skal han begynne å døpe å gjøre vin av vann
å ri på et esel og dø ved påsketider etter døden
skal han fare ned til helvete og på den tredje dag
stige opp til gude-faren og stråle ved hans side

Lillebror er en halv gud det vil si
han har gudeøyne
sånne som ikke kan se eller sees
og så har han dødelige øyne
sånne som lett kan stikkes ut med en kjepp
han har ett bryst av kjøtt og ett bryst av skyer
én hånd med fem fingre og én kattepote
én fot med tær og negler og én fot av bris og svane
hodet er en ungdoms
men hjertet er et valpehjerte se hvor søt han er
hvordan han glefser i seg kjeksen og kyllingbeinet med såret sitt



V

Snart kommer fortidens engel
en gang sa en tante jeg er for gammel til å bli mor
men jeg skal bli mor og så en annen dag
var det mor som sa jeg er for ung
til å bli mor men hun ble mor
engelen over henne bud fra gudefaren
min bror min lillebror den fremtidige drepte
hengte spiddede mannen som ikke ennå er tre
men en liten gud tassende uten føtter
for ørkenen har ennå ikke begynt
å tale sitt språk av stumhet og massegrav

Snart kommer fortidens engel
det er ennå ingen som lover barnemoren noe
ingen som krever at hun skal lyse opp
som en beleiret by ennå har hun ikke føttene
på ryggen til engelen eller englenes vinger
i skrittet er mor liker ikke å snakke
om disse tingene fortiden sier hun
er en blank slette jeg er sikker på at det fantes noe der
men jeg kan ikke lenger huske hukommelsen min
kan ikke brukes til noe som helst men vi ser mor
den unge kvinnen i bønn gjennomlyst tilslørt passiv
gjennomtrengt og fanget i et uforståelig møte
i den sjette måneden i vår gamle hjemby i Galilea

Det var visst noe med en konge
en kappekledd fyrste eller en keiser med solbriller
og septer tidløs og universell stå opp
sa engelen til far i drømmen dra bort
ta barna og moren med deg og far stod opp
tok oss og moren med natten brun og grå
og svart rundt morens prøvende vesen

Et slør over verden som om verden var et hus
og huset stod tomt fordi familien måtte vekk
fordi det var krig
fordi det var farlig fordi det var bomber
husker dere bombene sier moren mange århundre senere
da har vi alle vært i jorden
så lenge at det er trygt å snakke til de levende




VI

Hun var jo bare en unge
hun likte å sy og be og synge
og regne var alltid flink med tall
valpen har fire foter
(det heter føtter men hun sier foter)
valpen har to øyer
(det heter øyne men hun sier øyer)
valpen har en liten
glefsende kjeft som tygger i seg kjeks og slintrer
en tunge som slikker hendene og et hjerte
der det er plass til henne alltid helt til han dør
blir dårlig blir bitt klapper sammen
ser en siste gang på henne før han gir seg hen
grå øyne blå tunge og et hjerte
som på slutten banker bare hvert årtusen
et forsiktig siste slag og hun tenker
på valpen som et lite talglys
som snart skal brenne helt ned
og bli en storslagen stjerne

Hun er bare en unge så liten
at hun ennå går med barnestrømper
hårbånd og bomullstruser hun vet ikke hva man gjør
med den døde pelsen valpen finnes ikke lenger
men hun ser ham overalt
kjenner de døde kroppsdelene varme seg
mot henne og hun begynner
å regne barndom + skygge = å gjøre seg fortjent
til skyggene snart kommer fremtidens engel
jeg vet så lite sier jeg til gud om kveldene
etter at mor har sluttet å snakke og bare sitter der
og ser ut i luften mens jeg napper i kjolen
som en valp hun klapper jeg spør gud
hva er dette fraværet hvorfor er fortiden
så stille og fjern skremmer vi den vekk
bare vi sier noe om den




VII

Hun overhører moren eller faren
en natt alle har helt like stemmer
hun regner mann + hammer
mann + hammer mann + hammer = en guttesønn
som skal komme hun er ennå spe ennå
ikke sammenfiltret sammenføyd ennå tar hun feil
av gutter og menn ennå er hun aktuell
det vil si begjærlig urørt myk
helskinnet og uskadd og ubrutt det har blitt skrevet
så mye om mor




VIII

Gud gyser i ørkenen når han ser for seg sønnen
utspent som en valp som strekker seg over morens barndom
gjennomsiktig + jeg = du
sier gud til bikkjesønnen og liket
åpner opp gapet på bikkja
gud regner linklede + valp teller på fingrene
null null null sover med valpen vugger
valpens søvn regner søvn + valp gud
overhører moren eller faren en natt ingen får sove
alle har like stemmer gud regner
mann + hammer skur et hjem
en guttesønn en som skal vandre
med trælete føtter fulle av liktorn og gud gyser
i ørkenen når han ser for seg liket tornekronen
han regner glass + sønn jeg er din far hvisker gud
og jeg hører ham svare jeg er også din sønn
et glasskors et utspent tre som kan ta oss imot

Gud gyser når noen vil stikke et spyd nei
et kyllingbein i siden på sønnen en metallisk klang
tenner og jern et dumpt slag tenner
mot treverk et skjærende hvin tenner
mot et hyl og hylet mot naglen kyllingbein
mot pannens bloddråper søvnens kamre
drømmer av sand sønnen skal vokse
inn i naglen og legge seg der for å hvile


IV

Barnemorens linklede
valpen som sover på fanget og guden
som våkner og kaller
på engelen på himmelen
som plutselig legger seg
oppå jentungen
som legger fra seg linkledet
dagen iskald og fryktelig valpen våkner som en gud
rister han seg og forsvinner inn i huset
mot et mørkt svalt rom der han som en gud
blir liggende og vente gjør seg fortjent
til skyggene denne dagen da barnemoren legger fra seg
linkledet og ser et lys et svevende tre som sier brystet ditt barn




X

Brunt grumsete vann lekker ut av den gjennomhullede kroppen

sønnen kan si mamma, den hengende tynne gutten med sine
hylende knokler snekkerbarnet født
som kongsbarn

snart kommer raseriet lillebror står i en hage
omringet av menn i uniformer
i kapper menn uten gaver uten duft




XI

Mor har lest ferdig fortellingen om gudefarens sønn
lillebror skal ofres og jeg sier mor jeg blir redd og hun sier
det må du ikke bli det går bra med barnet men gjør det?
går det bra med barna?

Diktene ble opprinnelig skrevet til Ludvis Karstens utstilling «Rastløs» (17.10.2025–15.03.2026) ved Munchmuseet.