Kjære Vinduet-leser,
Vi har nettopp dumpet et helt lite e-sommernummer på Vinduet.no, denne siste uken før redaksjonen tar ferie. Her er innholdet i det:
1) «Et fall og en (slags) løsning» av Thomas Karlsen (bokanmeldelse)
Magasinjournalist og sportsbokforfatter Thomas Karlsen, som sist skrev for Vinduet om FC Barcelona-litteraturen, har anmeldt den franske og uforlignelige sakprosaroman-forfatteren Emmanuel Carrères nye bok Yoga (oversatt av Tove Bakke), som Pelikanen forlag kaller «årets sommerlektyre». Vår anmelder er tilbøyelig til å være enig, hvis det du i sommer ønsker deg er en bok som fører til «at den som leser innimellom må fysisk opp og gjøre noe annet», for så å «ta leseren i hånden og forsikre om at alt kommer til å bli bra igjen.»
2) «Er far besatt av djevelen?» av Carina E. Beddari (kunstanmeldelse)
Carina Beddari, fast Morgenbladet-anmelder og Kritisk kvartett-medlem, som sist intervjuet den meksikanske nasjonalskatten Elena Poniatowska for Vinduet, har anmeldt kunstutstillingen Fra Far av Lene Berg, årets festspillutstiller i Bergen Kunsthall. Anmeldelsen tar også for seg en art book-versjon av Fengsel (Gyldendal, 1979), erindringsboken til Lene Bergs far Arnljot Berg, NRK-profilen og filmarbeideren som i 1975 ble dømt for drapet på sin tredje kone. Den oppsiktsvekkende utstillingen, som ifølge vår anmelder «setter spørsmål om kjønn, samfunn og hukommelse i spill», kan tildels «sees som et fadermord», men «har samtidig en sirlig ømhet i seg».
3) «Vinduet er lukket for sommeren» (enquête)
Dette kan være norgeshistoriens minst klikkutløsende overskrift, men klikk på den likevel og en verden av ord vil åpenbare seg: For å markere at sommeren står for døren og vi tar pause, har vi nemlig gjennomført en rundspørring blant skribenter, forfattere og en og annen forlagsdoldis, og crowdsourcet en utførlig sommerlektyre-guide – fra Inger Christensens Alfabet til Pål Norheims Z og et vell av lesetips imellom. Ole Robert Sunde dukker også opp, både på den ene og andre måten; det samme gjør Bibelen, Jahn Teigen og en overambisiøs 1800-tallskvinne.
4) «Leo Robsons metode» av Simen V. Gonsholt (intervju)
Den britiske litteraturkritikeren og journalisten Leo Robson, som tilsynelatende skriver for hele den angloamerikanske tidsskriftsfloraen på én gang, holdt åpningsforedraget til Kritikerseminaret under årets litteraturfestival på Lillehammer. I foredraget snakket han om sin metode som skribent og kritiker, hvordan han forsøker å gjøre mer enn å «bare forklare hvorfor vi synes noe er bra eller dårlig». Dette høres i og for seg kanskje ikke så grensesprengende ut, men kritikergjerningen hans – som gjerne inkorporerer feltintervjuer, tung historisk research og tidvis også kontrafaktiske spekulasjoner – minner ofte mindre om regulære anmeldelser og mer om å spille et flipperspill hvor det er opptil flere ekstraballer i omløp. Poenget, i fall dette fortsatt ikke helt selger ham godt nok inn, er at Leo Robsons tekster kan være en svimlende opplevelse, i beste forstand.
I intervjuet jeg (Simen V. Gonsholt) gjorde med ham, beskrev han sin metode som en søken etter et mønster, en form for «tessellering». Dette var et nytt konsept for meg, både som ord og organiserende prinsipp, men tessellering er ifølge Store Norske Leksikon «utfylling av et plan med et uendelig antall identiske geometriske figurer uten at det er noen åpne felter mellom figurene» – tenk kunsten til M.C. Escher eller «Tetris» eller marokkanske fliser, for enkelhetens skyld. Selv har jeg trodd at det er rhizomet – den kafkaske nodestrukturen til for eksempel ingefærrot, som de postmoderne franske filosofene Deleuze og Guattari transponerte på deres kulturteori – som fortsatt var den mest zeitgeisty tankemodellen. Men det er kanskje bare fordi det er ingefær oppi alt.
Det er sikkert mye mer vi skulle ha rukket før vi tok ferie – kjenner du følelsen! – men avslutningsvis vil vi bare tipse om at forhenværende Vinduet-redaktør Audun Vinger har vært redaktør for en bok inspirert av og titulert Det nye nasjonalmuseet og at Lars Mørchs Finboruds bidrag til den, en tekst kalt «Røtter kaster ingen skygge», som ikke handler om rhizomer, men om hans oppvekst og ungdomstid omkring Vestbanetomten, er så bra at den burde fått sitt eget Fredriksen-rom; at tidligere Vinduet-bidragsyter Runar Dahle har en ny roman ute, kalt Tom. Den andre viljen; og at Vinduet-huskritiker og snart bokaktuelle Tor Eystein Øverås’ desiderte favorittfilm, Bo Widerbergs Ådalen 31 (1969), har gitt navn (via en replikk i filmen) til den anonyme svenske elektronikaartisten Civilistjävel!, som lager den perfekte arbeidsro-musikken, det er bare å sette på hans nye utgivelse Järnnätter, et erklært «somewhat cold summer album», hvis du fortsatt skulle ha noe ugjort.
Vinduets nyhetsbrev er tilbake i august.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset