Et fall og en (slags) løsning

Yoga. Fins det et moderne menneske, der det kreker seg ut av senga om morgenen med stiv rygg, tynget av tanken på de mange gjøremål og plikter som venter, som ikke på et eller annet tidspunkt i livet har tenkt: «Kanskje jeg skulle begynne med yoga?» Jeg har vært der selv, flere ganger, og hver gang har det startet med innkjøp av en av B.K.S. Yiengars lærebøker, og endt med men det var jo veldig mange indiske ord, da. Det hjalp for så vidt ikke at buddhisten jeg en gang kjøpte en av disse bøkene av i Majorstukrysset, en tidligere finansakrobat som hadde kvittet seg med alle sine jordiske eiendeler, foreslo at jeg kunne betale det jeg selv mente boka var verdt; da jeg ga ham 200 kroner, ville han ha 300, og da jeg kun hadde to 200-lapper for hånden, lurte han på om jeg ikke kunne betale 400 også, noe som ville gjort det til den dyreste pocketboka i den vestlige hemisfære. Den står i bokhylla en plass, fortsatt uåpnet.

Om en finner en bok av Emmanuel Carrère, er det desto vanskeligere å la den ligge uåpnet. Dette gjelder for romanene han skrev i de første 20 årene som forfatter, og det gjelder i enda større grad for dem han har skrevet de siste 20, en streng av nonfiction novels som alle sammen utforsker, i mangel av bedre ord, mulighetsrommet som fins mellom fiksjon og fakta, det som Truman Capote i sin tid åpnet døren til. Alle er de forankret i hans eget liv, og de fleste av dem, som Riket (Pelikanen, 2020), hans forrige, dveler ved hans mangeårige depresjon.     

Carrère er en av dem man, kanskje en smule lettvint, kan gi merkelappen «franske ufranske forfattere». Selv om man innerst inne vet bedre, dukker gjerne bilder av vingårder i Provence og blussende gatelykter i Montmartre opp når man tenker på Frankrike, lenge før bilder av gule vester, opptøyer og biler som brenner i forstedene til Paris. Som Michel Houellebecq og Édouard Louis representerer han noe radikalt annerledes fransk enn Den fabelaktige Amelie, og likevel er det som om han ikke kunne kommet fra et annet land, heller. Uten at det er like lett å sette fingeren på hvordan det spesifikt franske kommer til uttrykk hos disse – kanskje bare gjennom noe som oppleves som en sterk vilje til å være arrogant, moderne og sint, rett og slett alt det som ikke er en vingård i Provence.  

Da Yoga begynner, er Emmanuel Carrére snart 60 og på et godt sted i livet. De dårlige tankene er for så vidt aldri langt unna, men heller ikke fremst i frontallappen, og han bestemmer seg for å ta fatt på det han ser for seg skal bli en annerledes selvhjelpsbok om meditering. Han legger seg inn på et vipassanā-retreat, isolert fra omverdenen, og der sitter han, på sin lille zafu-pute, mens han reflekterer over sitt liv som mediterende menneske, samtidig som han prøver å styre tankene mot luften som sirkulerer gjennom neseborene. Det går sånn passe: Tankene vandrer isteden til hvordan han best kan strukturere boka. I Tove Bakkes oversettelse:

Det ergrar meg, dette vesle babbelet inni meg. Det ergrar meg, og eg misliker det. Eg skulle gjerne tenkt andre tanker enn dei eg tenkjer, for dei eg tenkjer og så mang ein gong har lista opp, er fåfengde, gjentakande og så sjølvsentrerte at det er ynkeleg.

På den fjerde dagen av det som er ment å være et ti dager langt opphold, rives han ut av boblen: En bekjent, den 68 år gamle økonomijournalisten Bernard Maris, er et av ofrene for terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo. Carrère reiser tilbake til Paris, der tragedien skal få alt til å rakne: Ekteskapet hans går til grunne, hans redaktør de siste tre tiårene dør av kreft, selv synker han lenger og lenger ned i depresjonen. Midt i denne nedadgående spiralen blir han intervjuet av en New York Times-journalist, hjemme i Carrères uvaskede og nesten møbelløse leilighet; i intervjuet blir han beskrevet som en forlatt hund som venter på at sin eier skal komme hjem. Til slutt legges han inn på mentalsykehus, med diagnosen bipolar lidelse type 2.

Om første del av Yoga er som en stille ferd nedover floden, er det i den andre delen at Carrère goes electric: beskrivelsen av kollapsen og veien mot elektrosjokkterapi er så full av «utoleleg sjelenaud», som det står i hans epikrise, at den som leser innimellom må fysisk opp og gjøre noe annet. Det er her, før den første elektrosjokkbehandlingen, hvor det føles som om det er ingen vei tilbake, han ser «det du aldri må sjå: botnen av sekken». Ordet han benytter om forsøket på å beskrive det som befinner seg på bunnen av sekken, er «uhugseleg», et ord som ikke fins i noen ordbok, og likevel et ord som – opp til et visst nivå – dekker det han går igjennom.   

Et halvt år senere ankommer han den greske øya Leros, der Carrère, for å få fri fra seg selv og tankene, involverer seg i frivillig arbeid: Sammen med en eldre amerikansk kvinne arrangerer han skrivekurs for flyktninger fra Syria og Afghanistan, unge tenåringsgutter som har gjort den livsfarlige reisen over Middelhavet i åpen båt og drømmer om å komme seg til Tyskland og Belgia, der en eller annen slektning med egen pizzarestaurant har et ledig rom til dem.

Yoga er kanskje ikke blitt den humørfylte og artige lille boken den opprinnelig var tenkt å være, og man kan vel ta seg i å tenke at han aldri hadde kommet til å skrive den boken uansett. Likevel er det mye trøst å finne i den, for alle som går rundt med uro i seg. Det langsomme tempoet kjennes trygt: Carrère skynder seg ikke, men jobber seg innover og nedover, og når livet hans går i oppløsning, er det som om han er den som tar leseren i hånden og forsikrer om at alt kommer til å bli bra igjen. Også Carrères hjelpeløshet føles betryggende, eller i det minste ærlig. Han er usikker og famlende når han forsøker å knytte bånd; han prøver å hjelpe en av guttene som har reist ifra alt, men det eneste han kommer på, er å kjøpe en mobiltelefon som han aldri får gitt ham, og etter at den amerikanske kvinnen han har bodd hos i tre måneder, reiser fra øya, hører han aldri fra henne igjen. I det ligger det et håp. Livet kan nå gå videre.