Når katedralen kollapser

Camp Nou, Barcelonas mektige stadion, i et ikke spesifikt angitt år: Annenhver søndag sitter de her, klubbens såkalte socis, tilhengerne som gjennom en årlig medlemskontingent også eier FC Barcelona; hit kommer de for å se én mann danne et hele angrep alene. Lenge kan han være nærmest usynlig, før han umerkelig har løpt seg fri og står med ballen i beina, et lite stykke ut på siden. Det er som en bryter slås på. Han eksploderer fremover, forbi en motspiller, forbi en til, med en lynhurtig høyre-venstre-finte legger han den siste av dem bak seg, og nesten like plutselig som han sto med ballen ute på kanten, ligger den i nettet. På tribunen har de sett dette hundrevis av ganger, likevel er ekstasen den samme som den var under den første forelskelsen. Om ingenting annet fungerer, om laget sliter med å trenge seg gjennom motstandernes elleve mann store forsvarsmur, kan de alltid regne med at han til slutt finner åpningen, med et lite øyeblikks magi som får kveldshimmelen til å lyse opp og hele Camp Nou til å gynge. På sånne kvelder er alt som det skal være her; tilhengerne, direktørene og medspillerne er sikre på at han kommer til å bli i klubben ut karrieren. Likevel skjer det utenkelige: Før de i det hele tatt rekker å reagere, har han skrevet under for Paris Saint-Germain. Spilleren ingen trodde noen gang skulle forlate Camp Nou, har forlatt Camp Nou. Fins det fortsatt et liv for Barcelona etter dette? Et liv etter Eric Castel?

Eric Castels første møte med FC Barcelona og Camp Nou (tidligere kjent som Nou Camp). Faksimile fra Eric Castel og Pablito-gjengen (Semic, 1980).

Om du ikke husker – eller kjenner til – den lyshårede driblevingen som i 1979 signerte for den katalanske storklubben, er ikke det så underlig: Av til sammen femten tegneseriealbum om ham, utgitt mellom 1979 og 1992, ble bare to oversatt til norsk, Eric Castel og Pablito-gjengen og Eric Castel: Pablito i knipe, som begge høres hakket mer Døden på Oslo S ut enn det de virkelig er. Det er ikke så mye leseren får vite om Eric Castel da historien starter, utover en del korte faktaopplysninger: Han er fransk, han har en fortid i Barcelonas ungdomsakademi – noe som indikerer at han må ha reist hjemmefra tidlig – og han har spilt i Internazionale, den italienske klubben bedre kjent som Inter Milan i resten av verden, som han signerte for da han innså at han aldri kom til å utkonkurrere Johan Cruyff på Barcelonas midtbane. Nå er han imidlertid tilbake, hentet for å hjelpe dem med å vinne den nyopprettede «Europacupen mellom kunstbyer» (som jo unektelig høres mye gjevere ut enn en lukket og eksklusiv hagecup forbeholdt en lyssky krets av sjeiker og oljeoligarker. Take note, Florentino Pérez). Hva leseren derimot fort oppdager, er at Eric Castel ikke er en fotballspiller hvis liv utelukkende består av treninger på ukedagene og kamp på søndag – Eric Castel er en fotballspiller som sliter med å håndtere presset, og som plages av mye stress og stor indre uro. I garderoben er han keitete og utilpass, på banen usikker og nølende. Er denne spilleren, denne skyggen av en fotballspiller, virkelig den som skal vinne pokaler for Barcelona?

Her må vi nesten spole tilbake, til 1974 og verdensmesterskapet i datidens Vest-Tyskland. I forkant av VM, i det tyske magasinet Zack, dukker det opp en ung fotballspiller ved navn Max Falk, som litt ut av ingenting legger fotballverdenen under seg (og jobber deltid som grafisk designer, for dette var i en tid da mange fortsatt var halv-amatører), ført i pennen av den fransk-belgiske tegneren Raymond Reding. Fem år senere har Raymond Reding alliert seg med en annen fransk tegner, Françoise Hughes, og ut av Max Falks ribbein skapes en ny helt: Barcelona-stjernen Eric Castel.

Eric Castel, FC Barcelona og deres socis. Faksimile fra Eric Castel og Pablito-gjengen (Semic, 1980).

Eric Castel figurerer ikke blant persongalleriet i britiske Simon Kupers nylig utgitte bok-han-var-født-til-å-skrive¹ The Barcelona Complex, med undertittelen Lionel Messi and the Making – and Unmaking – of the World's Greatest Soccer Club (som snart kommer i norsk oversettelse på fotballbokforlaget Tolvte mann²). Dessverre, må en nesten si, gitt at Barcelonas nåværende president Joan Laporta, i forordet til boken Un món en blau i grana: el Barça d'Eric Castel (2004), skrev at «Eric Castel har vært en av de beste signeringene i FC Barcelonas historie».

Men Simon Kupers persongalleri – han innleder faktisk boken med en forklarende dramatis personae, lik et teaterstykke – som består av både spillere, trenere, klubbpresidenter og Antoni Gaudí, den stormannsgale katalanske arkitekten hvis Sagrada Familia-katedral har vært under konstruksjon i 139 år, er uansett en mer enn fyllestgjørende introduksjon til de viktigste skikkelsene i klubbens historie. Og ingen, heller ikke Pep Guardiola eller Lionel Messi, har vært viktigere enn nederlenderen Johan Cruyff, eller Hendrik Johannes Crujiff, som det sto i dåpsattesten hans.

The Barcelona Complex av Simon Kuper.

Det er for så vidt mye som er oppsiktsvekkende ved The Barcelona Complex, ikke bare det faktum at det lille ordet soccer i undertittelen kan synes å antyde at boken, akkurat som klubben den handler om, ønsker å ha en global reach, men for eksempel det faktum at Johan Cruyff, da han i 1973 ble kjøpt fra Amsterdam-klubben Ajax, gikk for en så stor overgangssum at Barcelona, for å sno seg rundt de statlige spanske importrestriksjonene, registrerte kjøpet hos tollmyndighetene under rubrikken «husdyr».

Johan Cruyff var 26 da han reiste til Barcelona, etter å ha havnet på kant med spillergruppa i Ajax, klubben han hadde vunnet den europeiske serievinnercupen med tre år på rad mellom 1971 og 1973 (å havne på kant med andre var forøvrig noe som syntes å ligge hans hjerte nært, livet ut), med den følge at han mistet kapteinsbindet. Cruyff hadde vokst opp i 1950-årenes Amsterdam, i den nye bydelen Betondorp, med gater så fulle av brostein at han ikke hadde annet valg enn å utvikle både god kroppsbeherskelse og god ballkontroll, for slik å unngå at ballen spratt i alle retninger. Kombinert med en forkjærlighet for geometri og matematikk – å se fotballbanen som et mønster av rektangler, kvadrater og rette vinkler – og en vunnet fotballkamp som den beste utnyttelsen av disse kvadratene og rektanglene, helst gjennom diagonale pasninger, fløt Cruyff rundt på banen som en blanding av da Vinci og Pelé (og fløt er antakelig det riktige ordet her – han røykte 30 sigaretter om dagen og var nødig med på lagets løpeturer; da han døde i 2016, 68 år gammel, var det etter å ha fått påvist langt fremskreden lungekreft). Resultatet ble det som fikk navnet totaalvoetbal («totalfotball»), en organisk spillestil der alle spillerne i teorien skulle kunne bekle alle plasser på banen, med Johan Cruyff som dirigent.            

I 1973, da han kom til byen, var Barcelona en annenrangs klubb i en annenrangs liga, og treningsfeltet deres var en golfbane de hadde fått låne. Likevel var klubben, takket være sine betalende medlemmer, de nevnte socis, en velstående klubb med penger i banken, og følgelig var Barcelona og dens mange directius, direktører og rådgivere i stand til å legge om lag 20 millioner norske 1973-kroner på bordet (alle disse socis og directius kan høres ut som noe fra bystatene i oldtidens Hellas – antakelig fins det også noen likheter her, i alle fall hva angår likestilte borgere, medbestemmelsesrett og denslags, selv om kampen om presidentembetet i Barcelona fra utsiden virker å være en temmelig grisete affære, valg eller ikke). Johan Cruyff fikk tilnærmet carte blanche til å omforme Barcelona og spille fotball slik han og trener Rinus Michels, også han nederlender, mente den burde spilles. Altså fremoverrettet, uten å gi fra seg ballen, med mindre noe annet var umulig. «Hvis vi har ballen, kan ikke de score», messet han. Og på denne grunnsetningen bygde han, som Simon Kuper skriver, en hel katedral.

En av pilarene i Cruyffs katedral er rondo, klubbens høyintensitets signaturøvelse på treningsfeltet, i dag standard i alle klubber med respekt for seg selv, der fire spillere utgjør en ytre ring hvis kollektive mål er å ikke miste ballen til en eller to motspillere som er plassert inne i ringen (eller firkanten, som vi foretrekker å kalle det i Norge). Rondoen definerer måten laget ønsker å spille på: «Ta ballen. Spill ballen», som Pep Guardiola pleide å si da han skulle forklare hva hans filosofi bunnet i, og resultatet er noe som innimellom kan likne på sakte dans like mye som eksplosiv fotball. I en nesten rørende passasje i The Barcelona Complex skriver Kuper om hvordan en pasning, i dette tilfellet mellom de tidligere nøkkelspillerne Xavi og Andrés Iniesta, til og med kan bli mer enn bare et spark på en ball:

The club’s very style of play – «talking» to each other through passes – enhanced their intimacy. Xavi, in a public message to Iniesta, said he «loved speaking to you in a footballing way, without speaking to you».

En annen grunnpilar er klubbens mye omtalte og feirede ungdomskademi, La Masia, der både Iniesta og Xavi gikk gradene, sammen med spillere som Gerard Piqué, Jordi Alba, Cesc Fàbregas og selvsagt Lionel Messi, som kom dit da han var tolv år, og knapt ytret et ord de neste tolv – til gjengjeld snakket han jo mer enn høyt nok med beina. La Masia, med sin kombinasjon av Cruyffs totalfotball og spansk en-touch-spill, såkalt tiki-taka, var lenge en utømmelig kilde til suksess: 25. november 2012 slo Barcelona Levante 4-0 på bortebane – samtlige elleve spillere hadde da kommet opp gjennom akademiet.

Men det var naturligvis før, ikke nå. Johan Cruyffs katedral var på mange måter ferdig i det øyeblikk det tidligere La Masia-produktet og Cruyff-eleven Josep Guardiola tok over som Barcelonas trener i 2008, og i løpet av de neste fire årene perfeksjonerte take the ball and pass the ball-filosofien. Mange vil mene at den endelige apoteosen fant sted 29. november 2010, da Jose Mourinhos Real Madrid ble slått 5-0 på Camp Nou, i noe som fortonet seg som en fullstendig demontering av det som hadde vært lagets hovedfiende siden Cruyff første gang trakk i den blå- og granateplerøde trøya på 70-tallet. Men i dag knaker den samme katedralen i forføyningene, under vekten av en enorm gjeld, feilslåtte kjøp og tomrommet etter Lionel Messi, som i august signerte for Paris Saint-Germain (PSG).

Eric Castel signerer for Paris Saint-Germain. Faksimile fra Eric Castel: La Gran Decision (1985).

En av de mer omtalte populærvitenskapelige bøkene denne høsten er den australske sosiologen Roman Krznaric’ Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden (Res Publica), der han blant annet vier et kapittel til såkalt katedraltenkning: Menneskets evne til å bygge for generasjonene som følger etter oss, til å bygge noe som vi selv aldri vil kunne få utbytte av. Frølageret på Svalbard og Oljefondet nevnes som norske eksempler i boken, og hadde Krznaric vært fotballinteressert ville han kanskje inkludert Johan Cruyffs katedral – om det ikke var for at den står i reell fare for å kollapse.

Å lese The Barcelona Complex fortoner seg innimellom som en nærmest eksistensiell opplevelse – det man trodde var etablerte sannheter, står for fall. Når selv klubben som gjorde alt riktig, som på mange måter faktisk var més que un club («mer enn en klubb»), som det offisielle mottoet lyder, reduseres til en hvilken som helst annen klubb, og ender med å løpe rundt som en tragisk påminnelse om alt den ikke lenger er, hva skal man da tro på?  

Men kanskje er ikke alt helt ødelagt. Kanskje fins det en twist, en uventet vending der fremme et sted, noe som snur opp ned på hele historien. Eric Castel dro altså også til PSG, der han i sin andre sesong scoret to mål i europacupfinalen mot sine gamle lagkamerater i Barcelona. Dette falt, overraskende nok, i så dårlig jord hos ikke bare spanske, men også franske lesere, at de to franske tegneserieskaperne satt der med postboksen full av klagebrev. I det påfølgende albumet var klubbens talisman tilbake i den sagnomsuste Barcelona-trøya.

Sånn er det med katedraler: De kan brenne ned, og bygges opp igjen. Men kan hende er det best om de aldri bygges helt ferdig.