Kjære Vinduet-leser,
Denne helgen publiserte vi et «Åpent brev til Europa» av den galiciske poeten Chus Pato. Brevet er oversatt av Endre Ruset fra den engelske oversettelsen, og publiseres i disse dager på en rekke språk. Poetens åpne brev går inn i en årviss tradisjon koordinert av Versoteque, nettstedet til den slovenske litteraturfestivalen Days of Poetry and Wine, og tidligere har blant andre belgiske Stefan Hertmans og svenske Athena Farrokhzad skrevet til kontinentet. Patos brev begynner en vinterdag i ukrainske Lviv, og omtaler Europa som «et landområde som i første halvdel av det 20. århundre utviste befolkningen sin i retning Amerika.» Les hele her.
Få også med deg Sumaya Jirde Alis entusiastiske anmeldelse av poesidebutant Eira Støyseth og hennes Farget flekket nå: «Mashallah, for en debut!», skriver hun. (PS. «Mashallah» er en arabisk interjeksjon «som brukes for å uttrykke en følelse av ærefrykt eller skjønnhet angående en hendelse eller person som nettopp ble nevnt», hilsen Wikipedia.)
Vinduets radarpar Live Lundh og Anna Marie Nesheim har på sin side vandret elvelangs i Roma for å skrive et utforskende essay om både poesien og dramatikken til Cecilie Løveid. Fjorårets samtalebok med Kaja Schjerven Mollerin, Kamerat livet, utgitt i forbindelse med Løveids 70-årsdag, bar bud om en ny utgivelse fra Løveid kalt Piggeple. Denne har imidlertid fortsatt ingen dato fra hennes forlag Kolon, så mens vi venter, har Lundh og Nesheim forsøkt – og lyktes, må man definitivt kunne si – å komme på innsiden av Cecilie Løveids forfatterskap. «Vi oppdager henne, den gamle kvinnen, og håper at vi en dag skal vite det hun vet», skriver de. «For selv om Løveids dramatikk kan skape rom det er vanskelig å puste i, der viljen ikke er fri, så kan livslysten og handlekraften likevel overleve. Og når den plutselig gir seg tilkjenne i forgrunnen av det helt hverdagslige, da glitrer det!»
I helgen ble Kapittel-festivalen ved og omkring Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger arrangert, hvor flere av programpostene markerte tiårsjubileet til Pelikanen forlag – som strengt tatt ikke er et tiårsjubileum, Karl Ove Knausgård og hans storebror Yngve brønnøysundregistrerte forlaget i 2010 og den første boken (Geir Angell Øygardens Bagdad Indigo) kom ut i 2011, men det er ti år siden tidligere Kapittel-sjef Eirik Bø tiltrådte som eneste ansatt og forlaget ble basert i Stavanger. I fjor, da Pelikanen rundet 100 utgivelser, ble Bø portrettintervjuet av Jan Zahl i Stavanger Aftenblad, som karakteriserte forlaget som et «kulturelt overmotsprosjekt», noe intervjuobjektet ikke protesterte på.
«Det finnes ingen fordel med å være et forlag som Pelikanen og drive fra Stavanger. Dette er et prosjekt på trass», sa Eirik Bø dengang. «Bransjen og markedet er ikke rigga for sånne som oss. Ikke spiller vi med på spillereglene, heller. Vi gir ut litteraturen vi mener fortjener plass – uten å tenke målgrupper eller kommersiell verdi». Men i sommer fikk da Pelikanen en aldri så liten crossover-hit med utgivelsen av franske Emmanuel Carréres sakprosaroman Yoga.
«Altså, det er på en måte ingenting på Pelikanen som blir en bestselger, hvis man sammenligner med andre forlag sine tall», presiserer Eirik Bø i telefonen, dagen etter endt festival. Men Yoga crosset i alle fall over, siden Pelikanen insisterte på å rubrisere den som sakprosa og ikke roman. «Det får de konsekvensene at det er helt hipp som happ hvor du finner den i bokhandelen, den ender jo fort [i og med tittelen] på selvhjelpshylla. Så kan man si, jaja, kanskje den har et bedre og lengre salgsliv der. Det blir interessant å se.»
Carrére var ikke tilstede på årets Kapittel, det fikk heller ikke Karl Ove Knausgård til, han deltok bare på skjerm fra London, men Eirik Bø klarte likevel så vidt å stille lag under fredagens noe opphaussa fotballkamp på Midjord stadion, hvor Pelikanen møtte Kapittel-laget, ledet av nåværende festivalsjef Siri Odfjell Risdal. Kampen endte 7-5 til Kapittel. Her er Eirik Bøs fortettede handlingsreferat:
«Det var jo en del fotball på festivalprogrammet – dessverre for oss, viste det seg, for da var det litt for mange fotballspillende forfattere på Kapittel-laget, både [fotballbokaktuelle Johan] Mjønes og Thomas Marco Blatt og Peter Strassegger, men gangen i det hele var at det var relativt jevnspilt, lenge. Kapittel tok ledelsen og vi kom tilbake til 2-1 til pause – vårt første mål var det Frank Tønnesen, eller altså Tønes, som scora, faktisk. Så fikk vi 3-1 i andre omgang, men da begynte vi å bli litt slitne og hadde ikke så mange innbyttere, heller, festivalen var litt overlegne tallmessig. Og jeg hadde selvfølgelig husket å ta med øl til spillerne i pausen, det hadde Siri, heldigvis for henne, glemt. Det kan jo ha vært en taktisk bommert av meg. Det styrket muligens moralen, men ikke nødvendigvis beina. Så da raknet det litt for oss utover i andre omgang, inntil vi kom på at vi kunne prøve å bare skyte fra lang avstand, siden tidligere Kapittel-sjef Espen Røsbak var satt i mål da. Så vi tok litt innpå igjen mot slutten. Et par langskudd til og fem minutter overtid, så kunne vi kanskje klart uavgjort. Ellers var det mye … mye vold og filming, som det skal være i fotball. Jeg fikk meg en på trynet av Mjønes og Peter Strassegger måtte avlyse arrangementet han skulle ha dagen etter, på grunn av hjernerystelse. Han fikk en Pelikanen-spiller rett i bakhuet og måtte legge seg strak ut. Det var en litt tørr kunstgressbane hvor vi snubla inn i hverandre innimellom. Så det ble mange kamper i kampen. Men man må ha litt dynamikk under en festival. Og det er veldig godt å få samlet mange på en gang. Det gir en slags falsk følelse av at man har både en redaksjon og et forlag. Det booster moralen, det også.»
Dagen etter festivalen er imidlertid Eirik Bø alene igjen. «Ja, nå er vi tilbake der», sier han, ikke med påtakelig vemod i stemmen; han bare konstaterer det. Men det kan kanskje også være fordeler med å være alene noen ganger. «Jeg har skrubbsår på låret etter en ekstremt vond sklitakling. Så jeg sitter her og lufter skinka.»
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset