Etterkommarane tek ordet

Ein morfar som reiste til Austfronten i SS-uniform, eit barnebarn som ser på fotefara hans og forsøker å forstå. Det er utgangspunktet for Peter F. Strasseggers fjerde vaksenroman Om stein og jord, som i desse dagar føyer seg inn i rekka av nyare, norsk (skjønn)litteratur som famlar etter noko handgripeleg å halde fast i etter kvart som avstanden mellom den andre verdskrigen og notida aukar. Tenk, blant fleire døme, på Wencke Mühleisens Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden (2015), der forfattaren – som, lik Strassegger, har austerriksk familie – ser si eiga livshistorie i lys av farens og hans val om å slutte seg til tysk militærteneste i 1941. Eller på Ida Jacksons Morfar, Hitler og meg (2014), der tittelen vel seier det meste. Eller, for å ta det eg reknar med er dei siste åras mestseljande døme, Simon Strangers Leksikon om lys og mørke (2018), som er eit forsøk på å skrive seg inn i Henry Rinnans veg til gestapist- og torturistvirket, parallelt med at forfattarens jødiske svigerfar vert forsøkt skjerma frå historias gløymsel.

Lik Stranger fordeler Strassegger framstillinga si langsetter to spor: ein skjønnlitterær rekonstruksjon av det av ettertida fordømte livet, frå barnsbein til vaksenalder, og ei metalitterær, halvt essayistisk framstilling av forfattarens eige strev med å ordne trådane. Kva kan forståast, kvar går grensene for tilgjeving, kva ringverknadar når dei levande etterkommarane? Forteljarens morfar i Om stein og jord – og her går eg, med utgangspunkt i dei påfallande likskapane mellom forteljarens og forfattarens liv, utifrå at dette òg er Strasseggers morfar, sjangernemning «roman» eller ei – vaks opp som fabrikkeigarson på Bryne, mista mora og systera i ung alder og vart tidleg forført av forteljingar om eit sterkt fedreland forankra i den norrøne arven. Med utgangspunkt i eit 50-siders «skriftemål» morfaren etterlét seg, skriven for å gje «et riktigere bilde» av kva han og slike som han hadde opplevd i tida før og under den andre verdskrigen, gjev Strassegger seg i kast med å dramatisere livet hans: Korleis det kan ha gått føre seg då han fekk vite at mora var i ferd med å døy, kva han kan ha tenkt då han var med på å skipe Nasjonal Samlings ungdomsfylking på Bryne, korleis det kan ha kjendes å skilje lag med veslebroren Georg, som kort tid etter at Strasseggers morfar reiste til Tyskland for til slutt å ende opp ved austfronten, reiste med båt til England for å kjempe saman med dei allierte.  

Innimellom desse skjønnlitterære konstruksjonane – og oftare og oftare ettersom morfarens handlingar vert meir og meir uforståelege for forfattaren – bryt den notidige forteljarstemma inn, med sine refleksjonar kring kva morfaren kunne og måtte ha forstått så vel som kring sin eigen oppvekst, sitt noverande tilvære som familiefar.  

Peter F. Strassegger. Foto: Maja Hattvang/Cappelen Damm

«Etterkommar»-tradisjonen innan litteraturen om den andre verdskrigen, som Strassegger med Om stein og jord skriv seg inn i, er langt på veg ein naturleg konsekvens av slekters gang: Tidsvitna er snart vekke, og i tomromma etter dei som ikkje trong bøker for å forstå korleis det kjendest å stå i midten, i utkanten av eller i skotlinja til det førre hundreårets største mareritt, oppstår forsøka og førestillingane. At dette er eit nødvendig arbeid, gjer diverre ikkje utfordringane knytt til å gje det form som litteratur noko mindre. Hovudproblemet til Om stein og jord er det same som vart tydeleg i nemnde Leksikon om lys og mørke: å finne eit språk for dei veldige, umoglege proporsjonane i stofftilfanget. I dei drøftande partia i eg-form er den mest tonegivande løysinga på dette problemet ganske enkelt å anerkjenne det: «Å leve seg inn i dette og forstå hvordan han egentlig hadde det, er alt annet enn enkelt», skriv Strassegger ein stad – ei sann, men alt anna enn revolusjonerande innsikt. Og seinare, mot slutten av boka, då han funderer på moglegheitene for at han og morfaren kunne ha møtt kvarandre til samtale:

Da jeg ikke har egne erfaringer å spille på, har jeg kanskje ikke de rette forutsetningene til å forstå hvordan det er å bli skutt på, hvordan det kjennes å finne vennen sin drept og gjennomfrossen en morgen, hvordan kameratskapet som dannes blant soldatene virker, hva det vil si å overleve i en skyttergrav. Kunne vi derfor ikke ha snakka sammen, på grunn av min mangel på erfaringer, ville det vært bortkastet, selv om jeg hadde hatt et aldri så stort ønske om å lære og [sic] forstå han? Når forutsetningen til å begripe hva krig faktisk innebærer ikke er der, ville samtalen kanskje heller ikke blitt mer enn en enveiskommunikasjon mellom to verdener som aldri kan møtes, ser jeg for meg at en innvending kunne vært. Med mindre morfar selv ønska å åpne seg til meg om det som skjedde. Da kunne vi ha møttes. Og et slikt møte kunne kanskje blitt til noe nytt, noe mer enn at jeg skulle forstå han og det han hadde vært med på, et slikt møte kunne kanskje ført til at han også ville prøvd å forstå meg, og hvordan livet hans har preget meg. Men hvorfor skulle han hatt behov for det?

I dette avsnittet formulerer Strassegger problemstillingar knytt til eige prosjekt, som det ferdige resultatet ikkje heilt maktar å løyse.

Også når forfattaren trer inn i eit meir skjønnlitterært modus og forsøker å skrive frå morfarens synsvinkel, er det sjølve den språklege forvaltinga av stoffet som haltar. Replikkar i spørsmålsform vert påfallande ofte avslutta med «?!», ein teiknbruk som berre understrekar det konstruerte, overforklarande preget mykje av dialogen lir under, og eit typisk avsnitt kan elles lyde slik:

Stein satt alene igjen på hybelen. Snøfloker piska mot ruta, og han hørte at Georg slo igjen døra etter seg. Han så han gå mot jernbanestasjonen og ble sittende i vinduskarmen, tente seg en røyk, og da hørte han den igjen, den kjente lyden fra barndomsåra; historiens brus. Den banka på ruta og ropte på han med en forførende stemme, så isende kald: Vi burde ha skutt. Stein la håndflata på ruta og kjente den ble varm. Han lukka øynene og kjente den gode varmen spre seg i kroppen, ja, vi burde ha skutt.

Er null undertekst riktig mengd undertekst i eit slikt prosjekt? Er lett melodrama det riktige litterære moduset å operere med når ein landsvikars opplevingar skal rekonstruerast? Nei, det er ikkje det. Ikkje om ein ynskjer å tilføre stoffet noko substansielt utover den historiske og personlege interessa det sjølvsagt vekker.

Estetiske spørsmål vil alltid, i handsaminga av eit tema som andre verdskrigen, ha eit etisk aspekt, slik òg Morgonbladets kritikar Bernhard Ellefsen har vore inne på. Stega Strassegger tek for å problematisere si eiga rolle som historiefortellar, må samstundes anerkjennast. Då Hanna Dahl i fjor gjorde roman av det fiksjonaliserte «skriftemålet» til ein norsk frontkjempar, stussa eg over kor lite kontakt Dahl la til rette for mellom forteljarens erfaringar og dei verkeleg vanskelege sidene ved landsforræderi – var det meininga at me lesarar skulle ta forteljaren på ordet då han sa at den nazistiske ideologien spelte ein forsvinnande liten rolle for livsvala hans? Når det gjeld Strassegger, er det ingen tvil om at han vegrar seg for rolla som ukritisk mikrofonstativ for morfarens sjølvforståing – denne vegringa er tvert imot sjølve motivasjonen for prosjektet. Også i partia der han skriv frå morfarens perspektiv, går han langt i å tydeleggjere kor tilgjengeleg informasjon om konsekvensane av den nazistiske ideologien og krigføringa var, for dei med eit minstemål av interesse og kritisk sans. At morfaren visste at han gjekk på tvers av den ålmenne oppfatninga av rett og gale på det tidspunktet då han handla, vert gjort heilt klart. Og når morfaren reiser til Tyskland som student, for herifrå seinare å verve seg til Den norske legion, gjer eg-forteljarens avsmak for sin protagonist seg verkeleg gjeldande. «Det finnes ingen ordtak som sier at kåthet gjør blind for folkemord», skriv han i det som kanskje er bokas beste setning, om morfarens svipptur innom jødekvartalet i Berlin i 1941, på jakt etter eit kvinnfolk å ha seg med.

Etter å ha følgd morfarens livsløp kronologisk, når Strassegger i bokas siste del fram til Leningradfronten, der morfaren tok del i kringsettinga av byen fram til han vart skada av ein granatsplint og send heim. Klokeleg nok riv forfattaren her blikket vekk frå morfaren og festar – nærmast som ein konsekvens av eit moralsk imperativ han, ulikt morfaren, kjenner seg bunden til – blikket på ofra. Plassen han vier historiske dagsboksnotat og tekstar skrivne av overlevande etter kringsettinga av Leningrad er eit velkomen tilskot av rå, emosjonell tyngde til prosjektet. Men nettopp slik endar også desse tekstane – som slett ikkje er frie for sjølvstendige litterære kvalitetar, som ei forlenging av den historiske relevansen deira – opp med å framheve kva det er Om stein og jord manglar: kjensla av at avstanden mellom språket og det som vert skildra forsvinn.