Mashallah, for en debut!

I debutsamlingen til Eira Søyseth, Farget flekket nå, stadfestes det tidlig at «ingenting hang egentlig sammen.» Søyseth er litteraturviter, jobber til daglig som kontorfullmektig på Skrivekunstakademiet i Bergen og er blant annet oversetteren av danske Mette Moestrups Til den skjønneste (Cappelen Damm, 2020). Jeg liker tittelen godt, særlig ordene farget og flekket, for de fungerer som følgesvenner, størrelser som sier ulike ting om tid, rom, miljø og emosjonell kapasitet. Vi har å gjøre med en ung kvinne som sliter med å finne et feste i nået, ettersom all historien som har vært, og alt som skal komme, er så urovekkende for henne: «Hvem er denne kroppen / jeg / og hvem er inne i hodet / jeg.»

En rotløshet brettes gradvis ut: «I natt / mister jeg en viktig buss / tre ganger på rad / fordi jeg aldri vil stå / og vente der jeg skal.» Forflytning på indre og ytre plan er gjennomgående, jeget flytter fra leilighet til leilighet: «Rom vi ikke klarer / fylle opp / før andre flytter / inn.» Her finnes det en samfunnskritikk rettet mot ytre forhold, men også personlige erkjennelser og en innrømmelse av å kanskje ikke alltid strekke til.

I et av de første diktene ser jeget tilbake på da hun var et «vanlig barn», som likte å se ut av vinduet mens hun gjentok visse ord. «Hvis jeg gjentok et ord / mange nok ganger / vindu / vindu / vindu / var det som om verden / mista sin mening.» Denne hangupen på språk kan sies å være et av flere spor i Søyseths utforskning av identitet, arv, familie, historie og hvilken plass individet har oppi alt dette.

Jeget blar seg gjennom «farfars hefter til barnebarna / om tiden under krigen / skrevet for at vi skulle / huske.» Forfatteren virker å være særlig opptatt av nedtegnelser og historieskrivning, de ulike motivasjonene vi har for å ville fange et eller annet i egen samtid for fremtidige øyne. Mens jeg leser disse diktene, kommer jeg til å tenke på Nina Bahars sommerprat i P2 fra august i år. Bahar sier: «Når man har familie, trenger man ikke å huske barndommen sin selv. Det er alltid noen andre som husker for deg. Noen man kan ringe og spørre om spaden i minnet egentlig var gravmaskin og om steinen var grus. Når de dør, må man begynne å huske selv.»

Likevel går noe alltid tapt i overføringsrommet, uansett om gjenfortellingen er verbal eller skriftlig, for vi mennesker er bundet til vår subjektive virkelighets- og selvforståelse, og det er ikke alltid vi ønsker å ta innover oss hvor selektiv og mangelfull hukommelsen er. Dette virker å være noe jeget i Farget flekket nå er innforstått med: «Jeg husker deg bare som kritthvitt hår / en skygge i trappen (…) vil huske deg som noe annet enn skrift.»

En rekke av diktene starter med «men så er jeg midt i», og da mener jeget en boligannonse, i en eller to flytteprosesser, midt i en artikkel, midt i et dikt, en øl, en forelskelse. Jeget ser seg mye rundt og det later til at hun forsøker å se seg selv utenifra. «Lasagnerester i munnviken / bilder av meg selv / gråtende.» Søyseth fanger dobbeltheten i hvordan vi blir til i møte med andres blikk og måten andre definerer oss på, men også hvordan det samme blikket kan ta bolig i og bli del av oss: «Kanskje jeg har blitt / sett for mye på? / kanskje jeg har sett / for mye på meg selv?»

Men Søyseth har ikke skapt en selvopptatt karakter, for her er det flere, og særlig tosomhet skildres i relasjonen mellom jeget og moren: «Jeg som ligger i sengen / hodet mitt ved hodet hennes / tærne mine som stopper ved magen / vi kunne se på hverandre / i timevis / sier hun.» 

Her finnes det familiære kjærlighetserklæringer til å bli beveget av, men også bearbeidelse, for moren nevner stadig mormoren. Det finnes kommandoer og opplæring – moren lærte jeget å lage kaffe så hun kunne få den servert på senga. Tosomheten er altså både vakker og skjør, og tynges hovedsakelig ned av arvens mange krav. «Når jeg dør / må du lese gjennom alle dagbøkene mine / fra tiden før du ble deg», sier moren. Hun minner stadig datteren på mormoren og ber henne se på seg selv som et speilbilde av det og de som har vært. Men barnet, som ikke lenger er et barn, er ikke alltid interessert i å føye seg etter morens krav. «Hvorfor må døtre alltid tjene sine mødre?» spør hun. Et annet sted sier hun: «Jeg blir sint / alltid skal du blande / historiene dine i mine.» Det fine er at Søyseth har skapt rom til både forsøk på løsrivelse og ønsket om å nærme seg og dermed forstå de som kan oppleves som vanskelige og kravstore.

Helt bakerst i boka nevnes 13 navn Søyseth har lånt fra eller latt seg inspirere av. Det er gjort på en dialogpreget måte som lar samlingen stå på egne ben. I samlingen er det også en rekke populærkulturelle referanser som får den til å kjennes nær og samtidig. Disse passasjene inneholder lavmælt humor i det jeg opplever som en vakker, rik og melankolsk bok. Det er godt gjort å skildre indre uro og omveltende tematikk på en øm måte som avføder en indre ro, en slags stillhet, hos leseren. Mashallah, for en debut.