Kjære Vinduet-leser,
Vi er tilbake etter to måneder i sommerdvale, med fire nye tekster og – som seg hør og bør semesterstart ... tror vi? Er det ikke det fadderuka kulminerer med, da – et back to the 90s-party.
Forfatter og forlagsredaktør Mattis Øybø, som var en sentral bidragsyter til Vinduets første nettside på slutten av 90-tallet, og som gjorde comeback i fjor høst med et essay om «Hitlers fis» (og mye, mye mer), skriver i sitt nye essay «På besøk i andres sorg» om forskjellen på sannhet og løgn, om forskjellen på å være vitne og forfatter, og om hvem som «eier» fortellingen om nasjonale traumer som andre verdenskrig og 22. juli. Han skriver også om en søndagskamp i fotball, spilt «mellom togrampen og kvinneleiren», om sin familiehistorie og hva den har med en av Jorge Luis Borges’ siste noveller å gjøre. Les mer her.
Marius Emanuelsen, skrivelærer ved Nansen-skolen på Lillehammer og fra denne høsten ny fast kritiker for Vinduet (i likhet med Live Lundh), har under overskriften «Guden i maskinen» anmeldt den nye boken til den sunnmørske systemromanforfatteren Bjørn Vatne. Hans fjerde roman Underliv, som har en hovedperson som identifiserer seg som «onaniens Hans Nielsen Hauge», oser av «lystbetont overskudd» og virker «mer spill levende enn noe han har skrevet før», ifølge vår anmelder.
Lekpredikanten Hans Nielsen Hauge figurerer også i ukens to siste tekster, som begge handler om Trygve Riiser Gundersens lenge bebudede historieverk Haugianerne: Sofie Marhaug, litteraturviter og stortingsrepresentant for Rødt fra Hordaland, har anmeldt boken og konkluderer med at «[f]or de av oss som ønsker å skape endring, er det viktigste med denne utgivelsen hvilke lærdommer det går an å trekke fra dem som bygde en så betydningsfull folkebevegelse tilsynelatende ut av intet.» Les hele hennes anmeldelse, titulert «En åndelig epidemi».
Mens Tore Renberg, som sist bidro til Vinduet.no i 1999 med «et lett og informativt foredrag om den norske romanen for et relativt lite oppdatert publikum» i den amerikanske delstaten Colorado, parallell-leser Haugianerne som en nøkkel til å forstå hvordan det kunne «ha seg at dette som heter religion, tro, menighet, frelse, med jevne mellomrom ble så brennende at det brant folk opp?» og dessuten blant annet hvorfor hans morfar aldri spiste krabbe. Tore Renberg avslutter sin tekst «De glødende» med å bekjenne at han i motsetning til Hans Nielsen Hauge aldri har «opplevd dette lyset», men spør i en parentes om «TRG, har han opplevd det?»
Dette spørsmålet ble på en måte besvart da Vinduet forrige fredag møtte TRG, eller altså Trygve Riiser Gundersen, i Telthusbakken i St. Hanshaugen bydel i Oslo, hvor han bor (og hvor Hans Nielsen Hauge, påpeker han, pinsen 1798 holdt et møte i et vertshus). Som flere av de ovennevnte har han en fortid som skribent for Vinduet.no – han anmeldte, som han skal komme inn på, blant annet Ari Behns debut Trist som faen i 1999 – men hans historie med Hans Nielsen Hauge går enda lenger tilbake. Her er et riss av den 27-årige tilblivelseshistorien til Haugianerne.
Høsten 1995: TRG (f. 1970) flytter til Bergen for å ta hovedfag. Han har tidligere studert litteraturvitenskap grunnfag i Bergen og idéhistorie mellomfag på Universitetet i Oslo, og på begge studier «følte vi at vi var smartere enn alle andre», minnes han. «Begge steder var det en følelse at du lærte noe som var utrolig nyttig og midt i tiden, noe som hjalp meg til å forstå verden rundt meg. Og i ettertid kan dette virke tåpelig, for [idéhistorie] fremstilles jo nå som det minst nyttige av alle 90-tallsstudiene. Men jeg følte bare at verden åpnet seg veldig.»
Valget står dermed mellom hovedfag i idéhistorie og litteraturvitenskap. Han velger det siste. «Men da ville jeg gjerne jobbe med noe som var historisk, det er jeg i og for seg litt stolt av i ettertid. For ingen drev med historie, det var liksom det døveste på littvit. Historiske ting passet dårlig inn i den tekst- og dekonstruksjonsbagen. Men jeg tenkte da at a) Det er ikke noen grunn til at det skal være sånn, og b) Da er det litt kult å gjøre det, nettopp fordi det er litt off. Og den tredje faktoren var at det ble utlyst stipend for studier i norsk sakprosa. Så begynte jeg å lese Norsk kirkehistorie av Andreas Aarflot – jeg er prestesønn, og visste vel et sted med meg selv at selv om jeg ikke er fryktelig opptatt av norsk kirkehistorie, har jeg litt bakgrunn der, og det kunne kanskje være nyttig. Og så dukker Hans Nielsen Hauge opp. Han er jo i utgangspunktet ganske kjedelig, men det står her hos Aarflot at han trykket utrolig mange tekster. Det har jeg aldri hørt om. Hvorfor har jeg aldri hørt om det? Hvorfor har jeg aldri hørt om ham omtalt som forfatter, bare som muntlig predikant?»
Høsten 1998: Går opp til muntlig slutteksamen etter å ha levert oppgaven «Om å ta Ordet: retorikk og utsigelse i den unge Hans Nielsen Hauges forfatterskap» ved Universitetet i Bergen, med Arild Linneberg som veileder. «Hvorfor tok det så mye som tre år?» spør Trygve Riiser Gundersen seg selv. «Da var det liksom å levere på to år som gjaldt … Ja, nei, jeg var litt forsinka, bare fordi … Ingen hadde dårlig tid. Alle tenkte at de skulle beseire verden med postmodernismen og litterær teori, og alle var sikre på at vi kom til å få jobber. En lykkelig tid!»
Han får god karakter på den skriftlige oppgaven, bare ikke helt i toppsjiktet. «Men det hadde ifølge ryktene etterpå vært kjempeuenighet internt i kommisjonen, blant annet fordi noen mente at mitt retorikkbegrep slik jeg brukte det i oppgaven – som i og for seg var det klassiske retorikkbegrepet – ikke var mulig å bruke, fordi jeg forutsatte at retorikk handlet om kommunikasjon og at språk faktisk fungerte. Jeg var uenig med Paul de Man, hvordan kunne jeg være så idiotisk? Så jeg hadde to fryktelige minutter i starten av muntlig, hvor jeg skjønte at jeg alene måtte redde språket, her og nå, hvis ikke ville drømmen om et doktorgradsstipend ryke. Men den debatten mener jeg at jeg vant. I alle fall gikk jeg opp maks på muntlig, og det liker jeg å tro var fordi jeg klarte å overbevise dem om at språket kan brukes til å snakke med.»
Høsten 1999: «Og så hadde jeg tenkt at jeg skulle gå videre og søke stipend [til doktorgrad], men det var ingen på faget i Bergen som virket spesielt opptatt av at jeg skulle levere noen søknad. Så ble jeg i stedet oppfordret til å søke en stilling i Universitetsforlaget som markedskonsulent. Det var litt gøy og litt deprimerende. Da skrev jeg den Ari Behn-teksten. Den er litt cocky. Så kunne jeg føle meg som en kul litteraturvitenskapelig intellektuell mens jeg egentlig ringte rundt til høyskolelektorer og prøvde å få inn pensumbøker på listene deres.» Siden blir Universitetsforlaget kjøpt opp og fordelt mellom Gyldendal og Aschehoug. Trygve Riiser Gundersen tar sluttpakke, som han bruker til å ta seg fri til å skrive en doktorgradssøknad.
2003: Får støtte av Forskningsrådet til en lesehistorisk, bokhistorisk analyse av haugianernes litterære kultur og havner som doktorgradsstipendiat på Nordiske studier ved Universitetet i Oslo, med professor og retorikkforsker Kjell Lars Berge som veileder. «Det betydde masse. Men faglig gikk jeg fra den ene ytterligheten til den andre, kan du si. For hvis det er noe [Kjell Lars Berge] tror på, så er det språkets evne til å kommunisere.»
2004-2005: Har «et fantastisk år, forskningsmessig, i Danmark, hvor jeg sitter på Det Kongelige Bibliotek og bare leser gamle bøker. For i København ligger førsteeksemplarene av Hans Nielsen Hauges tekster, som ble sendt fra trykkeriet på 1790-tallet. I mint condition, for ingen bryr seg om Hauge der nede.»
2008: Stipendperioden, som har blitt drøyet ut med pappapermisjon og andre forlengelser og permisjoner, er over. «Plutselig – eller ikke plutselig, men delvis på grunn av annen jobbing, annen skriving, og delvis fordi livet hadde pågått, og gjort at det av ulike grunner var vanskelig å jobbe i perioder – så skjønner jeg på et tidspunkt at jeg blir ikke ferdig. Jeg har jo nesten ikke begynt engang.»
2009: Blir intervjuet i Dagbladets lørdagsbilag Magasinet om økningen i antall doktorgradsavhandlinger i Norge. Karakteriserer doktorgradsdisputasen som «akademia på sitt aller, aller beste», «en måte å vise at man har trådt inn i de voksnes rekker på» og «en mulighet til å skjerme alt jabbet du hører til daglig, fra det som virkelig er vitenskapelig holdbart», og seg selv som «han som aldri ble ferdig med oppgaven sin».
2010-20: «Det var kanskje her jeg så lyset – i en annen form», sier Trygve Riiser Gundersen. «Jeg søkte stipend for et fagbokprosjekt som jeg i ettertid ser var en dårlig skjult versjon av den opprinnelige doktoravhandlingen, og satt og skrev det jeg klarte i små permisjoner fra jobben min. Det gikk sakte. Og det ble ikke særlig bra. Men gradvis skjønte jeg at jeg må drite i hele avhandlingsformatet. Jeg må legge vekk drømmen om en stor disputas og ønsket om å gjenopprette tapt ære og tilfredsstille alle de som er litt skuffet over at jeg ikke fikk den ferdig. På et vis var det da det løsna.»
2021: Tar et halvt år fri fra dagjobben som forlagsredaktør i Press. «Skrapte kassa. Og skrev konsentrert. Da bare rant det ut. Eller det este ut, er riktigere å si.» Men på grunn av barkebiller og den internasjonale papir- og trykkerikrisen utsetter Cappelen Damm utgivelsen av Haugianerne. Enevelde og undergrunn, med sine 700 sider, fra november 2021 til august 2022
August 2022: «Jeg vet jo, som forlagsmann med kaldt hode, at å komme ut på slutten av høsten i fjor … Altså, boka ville bare blitt borte. 700 sider som ingen bokhandlere hadde kjøpt inn, og ingen hadde hatt tid til å lese, du kan jo se det for deg», sier Trygve Riiser Gundersen. Men i skrivende stund er boka utsolgt fra forlaget og på fjerdeplass av bestselgerlisten for sakprosa. «Den papirkrisa var en Guds lykke.»
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset