En åndelig epidemi

«Se! Det ser ut som haugianerne.»

Jeg er på besøk i barndomshjemmet til lederen av Naturvernforbundet i Sogn og Fjordane, Anne-Line Thingnes Førsund. Hun viser entusiastisk frem et bilde fra Bergens Tidende. Lederen har vokst opp i Vevring, den lille bygda som står i fare for å bli forvandlet, nå som Nordic Mining skal lete etter rutil – et stoff som blant annet brukes for å gjøre tannpastaen hvitere enn den ellers ville vært. Denne vinteren har hun invitert aksjonister, politikere og journalister til bygda for å vise frem galskapen.

Fotografiet avbilder aksjonister fra Natur og Ungdom, samlet rundt organisasjonens leder, i stuen til et hus som står for fall. Huset står nærmere bestemt ved enden av Engebøfjellet. Derfra skal det ikke bare tas ut rutil, men også masser med avfall. Sistnevnte skal dumpes i Førdefjorden. Bakgrunnen for reportasjen i regionavisen er ungdommer som hadde ankommet Vevring for å lenke seg fast til anleggsmaskinene. Sivil ulydighet! Dermed er det behov for forberedelser og mobilisering.

Anne-Line Thingnes Førsund er strålende fornøyd. Dette er tradisjonen demonstrantene vil stå i: Små menn, kvinner og ungdommer med idealismen i behold, som står opp mot makten. Dette er grasrotorganisering med lokal forankring, som nå har kommet på kanten med styresmaktene. Finnes det egentlig noe mer haugiansk?

Det vil mange hevde. For naturvernerne er ikke de første som har påberopt seg arven fra Hans Nielsen Hauge (1771–1824). Mannen som har gitt navn til en hel bevegelse, har blitt trykket til brystet av alt fra indremisjonen til statskirken, fra gründere og småkapitalister til revolusjonære sosialister.

Senest i fjor, i anledning Hauges 250-årsjubileum, gikk debatten i Klassekampens spalter om haugianerne kunne anses å være feminister eller ei. Journalisten og forfatteren Magnhild Folkvord argumenterte i et innlegg for at Hauges innsats for å «myndiggjera og frigjera kvinnene» blir oversett (22. mai, 2021), mens historiker Bjørg Seland svarte med å advare mot å se Hauge som en «eksponent for moderne liberalisme» (12. juni, 2021).

Flere av disse eksemplene tyder på at en rekke samfunnsaktører ønsker å gjøre krav på haugianismen. Arven etter Hauge kan påkalles for å styrke egen sak. Dette er det heller ikke noe galt i. Mangfoldet av retninger som står i gjeld til haugianismen, gir tvert imot mening. For haugianerne organiserte seg på en måte som har påvirket organisasjons- og foreningslivet slik vi også kjenner det i dag. Ifølge Anders Johansens oppsummering i Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913 bidro Hauge til å oppløse eneveldets nedarvede, politiske kultur, og – på lengre sikt og uten å være klar over det – beredt han også grunnen for nye folkebevegelser.

Enhver som ønsker å mobilisere folk i Norge for sin sak (meg selv inkludert) har derfor interesse av å påkalle Hauges ettermæle. For de av oss som ønsker å skape endring, er det viktigste med denne utgivelsen hvilke lærdommer det går an å trekke fra dem som bygde en så betydningsfull folkebevegelse tilsynelatende ut av intet.

I et lanseringsintervju i Klassekampen, for sin nye bok Haugianerne. Enevelde og undergrunn, hevder Trygve Riiser Gundersen at vekkelsespredikanten har blitt «gjenstand for et konservativt kupp» (11. august). Denne kupp-anklagen er delvis ny for meg, for mitt møte med haugianerne har oftest funnet sted på venstresiden. Som regel overfladisk og gjennom utsagn som at Hauge egentlig var en revolusjonær opprører, eller som med fotografiet i Bergens Tidende av aksjonistene i Natur og Ungdom. Et kjapt søk på Retriever viser at venstresidens dagsavis har hatt flere titalls oppslag med referanse til Hauge de siste fem årene før jubileumsåret, flere av dem med referanse til flyktningkrisen. Som en kristen innsender formulerte det: Han føler sterkere slektskap til Hans Nielsen Hauge enn til Sylvi Listhaug. Og ikke bare dét: Hauge er til og med kanonisert i Klassekampens egen kortstokk.

Går vi mer historisk til verks, slik Riiser Gundersen gjør, er det derimot hold i påstanden om det konservative kuppet. Forfatteren viser i bokens første del hvordan pendelen har svingt. I 1854 beskrev Andreas Munch Hauges forkynnelse med et dengang «moderne Udtryk», nemlig «Communisme blandt de Opvakte». Riiser Gundersen setter denne skildringen i sammenheng med samtiden både i Europa og i Norge. Dette var få år etter det europeiske revolusjonsåret 1848, rundt samme tid vi daterer Adolph Tidemands Haugianerne-maleri til. For på 1840- og 50-tallet er det også bevegelse hjemme i Norge. Embetsmannsstaten utfordres, og konturene av en politisk arbeiderbevegelse vokser frem, anført av Marcus Thrane.

Adolph Tidemand: Haugianerne, 1852. Maleri. Fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Billedkunstsamlingene.

Så skiftet vinden retning for 1800-tallets haugianere. Hans Nielsen Hauge ble i stedet en forsonende figur for ulike religiøse spenninger. Riiser Gundersen trekker fram Lutherstiftelsen, som evnet å forene lekfolket og statskirken, og Anton Christian Bang hvis Hauge-biografi fra 1874 påvirket ettertidens bruk av vekkelsespredikanten. I denne biografien var Hauges visjon, da Gud åpenbarte seg for ham på åkeren, selve «kronen på verket», ifølge Riiser Gundersen. Åpenbaringen ga Hauge en unik tilgang til Gud, som man til og med kunne si var i konflikt med haugianernes radikale praksis – at vanlige folk kunne forkynne Guds ord. Hauge ble forvandlet fra en politisk radikaler til en konservativ kristen.

Skal vi tro Riiser Gundersen, er spørsmålet om vi skal forstå Hauge i et religiøst eller politisk lys, feil stilt. «Vi bør heller spørre: Hvordan var forholdet mellom religion og politikk i Danmark-Norge rundt 1800? Og hvordan grep haugianismen inn i disse sammenhengene?»

Når vi forbinder haugianerne med de moderne folkebevegelsene, kan vi også miste av synet at haugianismen oppstod i et religiøst diktatur der politikken nettopp var religiøst begrunnet. Da går det ikke an å tenke seg politikk uten religion; kongemakten er en del av Guds orden. Påpekningen kan synes selvfølgelig, men for lesere som meg er den nyttig. Det er nødvendig å minne om hva det dansk-norske eneveldet innebar av formell og uformell kontroll og utestengelse. 

I Haugianerne inntar Riiser Gundersen ofte enevoldsmaktens perspektiv. Ikke bare fordi dette er et perspektiv som er nokså tilgjengelig på grunn av de skriftlige kildene vi sitter igjen med, men også fordi de herskendes blikk forankrer «haugianervekkelsen i 1700-tallet – i eneveldets glemte verden». Videre formet 1700-tallets makt og vekkelsesbevegelsen hverandre. Forfatteren peker blant annet på hvordan styresmaktene gikk fra å benytte forbudet mot private religiøse møter (konventikkelplakaten) som våpen mot Hauge, og over til å forfølge haugianerne som løsgjengere. I det dansk-norske eneveldet hadde Hauge brukt de religiøse grunnsetningene til sin fordel. Den nye straffeforfølgelsen ble dermed et middel for å ta brodden av haugianernes religiøse troverdighet. Slik ble de «bare» løsgjengere, ikke lenger predikanter forfulgt på religiøst grunnlag.

På sikt lyktes likevel ikke styresmaktene. Det var noe med Hauge og hans entourage som tross alt ga gjenklang på 1700-tallet og overlevde utover 1800-tallet. Dette leder til det som synes å være et sentralt poeng for Riiser Gundersen, og som er en av bokens store styrker: Haugianerne har i for stor grad blitt forstått gjennom ettertiden, og i for liten grad gjennom 1700-tallets ulmende folkemening. Innsikten finner vi allerede i bokens tittel. For dette er en beretning om en kollektiv vekkelse, og ikke én enkelt manns verk. 

Riiser Gundersen interesserer seg for hva som skal til for at folk blir vekket, eller som han formulerer det: «det kollektive som gjør 'omvendelse' til 'vekkelse'». Han er opptatt av hvordan det forkynnende ordet virker i et fellesskap. Svaret – eller svarene – er komplisert(e) og kan hende uuttømmelig(e). Jeg mistenker dessuten at vi får enda noen utfyllende svar i bokprosjektets bebudede andre halvdel.

Forfatteren kommer like fullt med noen viktige forklaringer. Gjennom et rikt kildetilfang, så vel som teoretiske innsikter og fruktbare spekulasjoner, viser Haugianerne hvordan folkemeningene – i opposisjon til offentligheten, der allmuen allerede var utestengt i det religiøse diktaturet – kan ha utviklet seg til haugianernes fordel. Riiser Gundersen diskuterer opprør og oppstandelser på 1700-tallet som peker frem mot Hans Nielsen Hauges virksomhet, med særlig vekt på det han kaller for «opprørsminner» i Kongsberg og Bergen. Disse må ha overlevd i en felles bevissthet og som kommunikasjon blant pøbelen – eller vanlige folk, som vi sier i dag – uten nødvendigvis å være på myndighetenes radar. Kombinert med pietismens gjennombrudd i 1730- og 40-årene, kunne haugianismen få fotfeste «fordi en form for bevegelse allerede var der i den folkelige kulturen». Det religiøse diktaturets virkemiddel (den inderlige religiøsiteten) ble dets egen fiende. Vekkelsen var således religiøs og politisk på én og samme tid.

Den norske demografien var dessuten mindre ensartet enn man muligens skulle tro. Riiser Gundersen understreker at hvis man teller med oppstander fra de to tidligmoderne norske gruvebyene Røros og Kongsberg, ser ikke eneveldstiden like suveren ut som enkelte historikere har fremstilt den. Og haugianerne var ikke en ren bondebevegelse, den fikk også fotfeste i urbaniserte strøk.

Til sist er bevegelsens bevegelse, altså mobiliteten og forbindelsene, viktig i Haugianerne. En «Aandelig Epidemie» kalte prosten Christopher Leganger bevegelsen, entusiastisk gjengitt av Riiser Gundersen. Vekkelsen spredde seg fra talerne til tilhørerne. Kommunikasjonen bredte om seg bokstavelig talt, og sammenfalt dessuten med en transportrevolusjon, særlig knyttet til trelastindustrien på Østlandet.

Selv om jeg vil trekke frem det dansk-norske eneveldets betingelser for haugianervekkelsen som det vesentlige i Haugianerne, dreier det seg ikke om noen summarisk fremstilling. Her er det mengder av fakta, fortellinger og forklaringer. Det er også noen spørsmål som forblir ubesvarte. Riiser Gundersen veksler mellom «tjukk beskrivelse», et begrep som han låner fra sosialantropologene, og litteraturvitenskapens nærlesning – og det er like gjerne beretninger om Hauge og haugianerne som er gjenstand for fortolkning, som Hauges egne ord.

Dette er en bok om en nasjonsbyggende bevegelse som Riiser Gundersen mener vi må utforske på nytt. Forfatteren kan knapt tenke seg et fenomen i norsk historie som så til de grader har blitt «forklart gjennom sine konsekvenser». Jeg er like fullt overbevist om at haugianerne fortsatt vil bli gjenstand for troløs og ublu identifikasjon i samtiden. Vi slipper aldri helt unna nåtidstyranniet – og for min del er dette helt i orden. Ikke bare ungdommene i Vevring, men også lokalbefolkningen, organiserer seg etter noen av de samme prinsippene som haugianerne – med folkemøter og høytlesning. De låner styrke fra haugianerne og andre radikale bevegelser i norsk historie for å fremme sin egen sak. Riiser Gundersen gir verktøy, lesninger og anekdoter som gir bedre forståelse for hvordan haugianismen kunne oppstå og hvorfor haugianernes arv kan forvaltes så ulikt.