De glødende

Mot slutten av 1600-tallet hendte det noe i Johann Georg IIs Sachsen, noe som skulle få langvarige virkninger over store deler av kloden: En bevegelse begynte å bre om seg. Etter at den eksperimentelle evangeliske teologen Philipp Jacob Spener i 1675 utga Fromme ønsker – en kirkereformtraktat som fremelsket den enkeltes inderlige omgang med Bibelens ord – var det som det ble satt fyr i det religiøse gresset: Bevegelsen vi i dag kjenner som pietismen, som etter hvert ble dansk-norsk statsreligion under eneveldet til Christian VI, var født.

Litt kontekst, det er alltid godt: Vi befinner oss her i en fortvilt etterkrigstid, og er det ikke sånn at i fortvilte tider søker folk en ny løsning? Trettiårskrigen hadde fått sin formelle slutt i 1648, etter tre tiår med ubegripelig brutalitet på tysk jord. Store deler av det tyske riket lå brakk – ødelagt infrastruktur, ødelagt økonomi, ødelagt selvtillit; det var en katastrofe for svært mange av de tyske landene, og bare sakte bygget de seg opp igjen, mens resten av Europa skjøt fart. Og er det ikke sånn at i denne typen tider så lever troslivet også urolig? Jo. Vi befinner oss i en voldelig tid med voldelige løsninger og en tid med stor religiøs uro: reformasjon og motreformasjon, mange plages av det de opplever som en usann avstand mellom den enkeltes trosliv og den ortodokse kirkens formstyrte trospraksis. Svært mange plages av et «nytt pavevelde», institusjonalisert kristendom, for å si det enkelt.

Løsningen til Spener er en individualistisk løsning, og en dypt konservativ løsning: Vi må tilbake til sannheten, vi må tilbake til kilden. Make Scripture Great Again. Dette selger også billetter i dag, gjør det ikke, jo, det gjør det; tilbake for å komme fram – og dette funket dengang: Det bredte om seg. Ja, sa folk, ja, vi vil ha større nærhet, ikke mer avstand, ja, vi vil ha større inderlighet, vi vil se lyset! For å gjøre en lang historie uskjønt kort og reduktiv: Folk forlot kirkehusene og samlet seg, vakte, i stuer, på marker, i låver og på loft.

Vi kan se for oss situasjonen: En ledende geistlig, la oss si en av Leipzigs mest betydningsfulle teologer i tiden, Johann Benedict Carpzov II, skal holde sin søndagspreken i Thomaskirken et lite steinkast fra markedsplassen og det gamle rådhuset. Carpzov, som er en beryktet og berømt prost, beryktet for nådeløs strenghet så vel som retoriske åndegaver, venter på de tallrike sognebarna. De han er vant til å se i benkeradene. Eller han skal holde en av forelesningene sine ved det teologiske fakultetet i Leipzig, hvor han venter det samme, en tallrik lytterskare. En befestning av det luthersk-ortodokse systemet han ser som sin oppgave å bevare, å styrke, til evig tid. Den rette troen, forvaltet av dem som har studert, av de lærde.

Men det er altså inntruffet noe annet: konkurranse, uro. I en tilstøtende menighet – eller kanskje hjemme hos en åndelig søkende kjøpmann, eller i en tilstøtende sal ved fakultetet – er det en annen som står på scenen. I Carpzovs sal er det uvanlig slunkent med tilhørere. I den tilstøtende menigheten, derimot, er det fullt av folk. Mange hundre. Hva er det som er skjedd? Hvorfor er salen til Carpzov nærmest tømt? Jo, folk har forlatt ham til fordel for en av Speners etterfølgere: August Hermann Francke. Den nye bevegelsens ledestjerne, mannen som ifølge Spener selv «glødet av fromhet».

Hva skal den geistlige øvrigheten, og myndighetene, gjøre med dette? Det er blitt slutten av 1680-årene i Sachsen, og de nye fromme tar plass. De truer hegemoniet til de ortodokse, og dermed – i en tid hvor stat og kirke aldri viser seg uten den andre ved sin side – truer de hele systemet. Det er ikke det at de nye gudfryktige preker så veldig mye annet, egentlig, enn hva Carpzov & co. preker – også pietistene er ortodokse lutheranere, de bygger sin tro på det samme som Carpzov & co. – men de gjør det på en annen måte, og de insisterer på å få lov til å gjøre det på en annen måte, mer inderlig, friere, og, kanskje viktigst, de følger ikke reglene; de er den nye vinen (eller de er, som nevnt, den veldig gamle vinen) og de ser ut til å preke omtrent hvor som helst.

Det kan ikke fortsette slik, ikke for den geistlige øvrigheten, som må ta grep overfor disse selvglødende vakte: I 1690 blir det utstedt forelesningsforbud mot Francke i Leipzig, han engasjerer den unge advokaten Christian Thomasius til å forsvare seg. Naturrettsforkjemperen Thomasius, kjent for en rekke radikale skrifter, kjent for både mot og overmot, kjent for et spottelystent sinnelag, og senere kjent som opplysningstidens foregangsfigur i Tyskland, raljerer på pietistenes vegne mot det «teologiske hovmodet» til de geistlige lederne, men det nytter ikke. Francke må forlate byen. Året etter blir Spener utvist fra Dresden.

Handler dette om teologi? Ja, Carpzov & co. vil nok gjerne fremstille det slik, og hvem vet, kanskje har de faktisk opplevd det slik – at dette nye virkelig er en form for kjetteri, at det er teologisk vranglære «det pietistiske uvesenet» kommer med. Men nei, ikke egentlig. Det handler om den andre faktoren: om makt og om den truende opplevelsen av maktforskyvning.

*

Da jeg var en ung mann, fanget jeg opp det følgende: Det ser ut til å være to steder, eller to områder, av menneskelivet hvor vi kjekler som aller verst. I familien og i religionen. Der kan vi visst aldri holde fred. Jeg så ektefeller gå løs på hverandre som om de ville den andre til livs. Jeg så katolikker og protestanter kjekle i Nord-Irland, kjekle så blodet rant; bombene i UK på 80-tallet. Jeg så en muslim foreta attentatforsøk mot William Nygaard fordi han var forlegger av Rushdies Sataniske vers. Jeg fikk høre en historie om et søskenbarn av min farfar nede i Bjerkreims-traktene, han var forelsket i en kvinne hele livet ut, og hun var forelsket i ham, men gifte seg kunne de ikke, for de var medlemmer av to forskjellige religiøse sekter. Jeg forsto dermed at religion er farlig – livsfarlig – og jeg ville gjerne forstå hvorfor det hendte, om og om igjen.

Men hva var det egentlig for noe? Hva bunnet det i? Hvordan kunne det ha seg at dette som heter religion, tro, menighet, frelse, med jevne mellomrom ble så brennende at det brant folk opp? Jeg kikket rundt i min umiddelbare nærhet; kunne familien min gi noen svar? Jeg hadde utsikt til stikk motsatte bevegelser: til hedninger og ateister på farssiden og til fromme religiøse dissidenter på morssiden; min morfar og min mormor var syvendedagsadventister. Jeg hadde altså muligheten til å studere begge leirer, og begge leirer interesserte – og interesserer – meg. Kunne jeg lære noe om dette jeg ikke forsto, men som interesserte meg sånn – det religiøse kjekleriet, den iltre kampen som oppstår fra lengselen etter det gode – av å studere de fromme, de på morssiden? Kunne jeg se om det var mulig å forstå dem? (For jeg elsket dem jo, mine besteforeldre.)

Min morfar var en from og sterkt troende mann, han var født ved 1900-tallets start og kom fra lutfattige kår nordpå. En gang, jeg vet ikke når, må han ha blitt frelst, hva ga ham det puffet – fattigdommen, det frelsende lyset? Morfar leste kun én bok, Bibelen, og han drakk bare vann (helst varmt) og melk. Jeg kan huske at jeg en dag ved inngangen til 90-årene stilte ham følgende spørsmål: Hva er forskjellen, morfar, på din religion, altså adventistenes, og de vanlige kristnes? Hva er det som er så viktig for dere å peke på, å holde i hevd, at dere må ha en egen menighet? Hvorfor er det så viktig for dere å skille dere fra de andre som kaller seg kristne? Morfar, som var en mann av ufattelig få ord (hvordan var det inne i ham?), sa at det sto i Bibelen at man skulle holde hviledagen hellig, men hviledagen, sa han, den syvende dagen, var ikke søndagen, som Den norske kirken hevdet, nei, det var lørdagen. Det tror vi på, sa han, det er vår sabbat. Derfor klipper vi ikke gresset om søndagen. Vi tror Jesu rike kommer snart, sa han. Vi tror på Det gamle testamentets råd og regler om mat. Ja, det siste hadde jeg flere ganger fått med meg; morfar spiste ikke krabbe. Men Tore, sa morfar, den hellige skriften er alt. Bibelen er alt. Og tro, sa morfar, er også dette: en viljeshandling.

Jeg tenker ofte på min nesten mystisk fåmælte morfar. Jeg lyttet til svarene hans, jeg så at han mente det han sa, jeg så at han opplevde det sterkt, men det ga ingen saklig mening for meg, ikke som et svar på det jeg hadde spurt om: Hvorfor kan dere ikke holde sammen, dere inderlig troende?

Etter som jeg har blitt eldre, og har vedblitt å være interessert i alt som har med religion å gjøre, på tross av at jeg er troende ateist (en viljeshandling, morfar; jeg beklager), har jeg kommet til å se morfar som en gyldig og taust glødende representant for en tid og for en større bevegelse av lengselstroende mennesker med røtter tilbake til slutten av 1600-tallet, dengang det glødet av fromme August Hermann Francke i Sachsen, dengang det pietistiske uvesenet ble så farlig for myndighetene. Jeg mener ikke å stille meg over morfar, jeg mener ikke å redusere livet hans, blir jeg skyldig i det, må noen tilgi meg; jeg tror ikke noen menneskers liv fortjener en slik behandling. Men jeg tror det er nyttig å se ham – og meg – i lys av historiske prosesser. Sakte prosesser. Gamle prosesser. Vi må historisere – også oss selv. Og sett sånn blir morfar brått en samtidig av Francke, og det lyser av morfar, inne i ham, for endelig kan han forstå Herrens ord, endelig høres det friskt og levende ut og ikke, kanskje, slik det høres ut i statskirken, hvor alt er så stivt og formelt, og det slår ham aldri, det som slår meg, at denne mengden av menigheter som har piplet fram fra hver vakte krinkel og krok siden slutten av 1600-tallet, ikke bare er en frigjøring, men også en invitasjon til maktkamp og menneskelig kjekleri; for ham er det sannheten, og den kommer fra Gud, og den sannheten er det lett å forholde seg til, for den står å lese i den inspirerte Bibelen.

*

I sommer har jeg lest Trygve Riiser Gundersens imponerende historiske verk Haugianerne, enevelde og undergrunn (Cappelen Damm), som nyleser moderne norsk historie med den religiøse undergrunnen som optikk. Boka, over 700 sider lang, har nylig kommet ut, den har fått en rad med strålende anmeldelser, Edvard Hoem, som har enormt god greie på disse sakene, skrev i Klassekampen at han var «overtydd om at eit storverk er i emning», så forfatteren trenger slett ikke min applaus. Men likevel: Så ansporet av denne boken har jeg blitt, så heftig har den igangsatt tankene mine (de ovenstående, om morfar, skyldes denne boka), at jeg vil skrive litt om den likevel.

For alle som vil skrive om den dype historien, inntreffer fort, vil jeg tro, følgende innsikt: Det er umulig å nå fram til den fjerne fortiden. Det er, punktum, helt umulig. Historien, den dype, er prinsipielt utilgjengelig for oss. Uansett hvor mye du lærer om den, uansett hvor mye du leser, det du begynner å si om den, vil være en mer eller mindre kvalifisert spekulasjon. Dette er Riiser Gundersen veldig klar over. I tillegg er han klar over noe annet, som kanskje oftere havner i skyggene: Mellom oss og den dype fortiden, hva finnes der? Fortellingene om den dype fortiden. Mytene. Legendene. Forestillingene. De som har blitt til våre fakta om fortiden. Så mellom oss og fortiden står ikke bare det prinsipielt umulige i forsettet om å nå den, vi kan ikke reise i tiden via annet enn imaginasjonen, som må formidles i språket; det står også et sett av fortellinger. Og noen ganger, som i tilfellet Hans Nielsen Hauge og haugianerne, er de veldige og mange. Slik sier den godtskrivende Riiser Gundersen dette (han er jo egentlig litteraturviter, det kan man se i boka, håndlaget med litteratur og språkforståelsen hans – språkgleden – gjør den så levende): «Vi åpner munnen, og inni oss snakker gamle fraser og forhåpninger uten at vi hører det.» Dette utsagnet peker, slik jeg leser det, mot en arv Riiser Gundersen bekjenner seg til: opplysningsarven (ikke uten å problematisere også bildet av den; TRG viser for eksempel hvordan opplysningsbevegelsen og pietismen er vevet inn i hverandre). Det er tradisjonen han skriver fra når han vil forsøke å nå fram til den bevegelsen som etter hans syn formet og dannet Norge fra og med 1790-årene, altså vekkelsen, altså haugianerne, altså den religiøse dissidenttradisjonen, altså lekmannsbevegelsen, altså den sterkt troende og vandrende undergrunnen; forsøke å nå fram til den ved å by de eksisterende fortellingene om den betydelig motstand.

Riiser Gundersen er enkelt og greit ikke enig i det som har blitt sagt om bevegelsen og om Norge som et resultat av den. Den nasjonalromantiske fortellingen om bondesønnen fra Tune stemmer ikke. Perspektivet er skakt. Han ser noe annet. Han ser en bevegelse. Han har studert originalkilder og lest til hele ham har blitt proppfullt, og han har oppdaget noe annet enn det som har blitt ham fortalt: En lang tradisjon av folkelig, religiøs bevegelse i en dansende kamp mot statsmakten, med eneveldet.

Metoden hans er sympatisk, jeg liker den veldig godt: La oss gå til kildene og se på det vi har tatt for gitt, og se etter om vi får øye på hvordan det klang dengang det oppsto; er det mulig? Kan vi få det til?

(Det er som om han vet dette: Nei. Det går ikke. Men vi kan forsøke, som Jan Erik Vold en gang sa, eller var det Beckett? Fail better.)

Ved å lese denne boken, som er essayistisk og springende, som Karl Ove Knausgårds bøker, som er påståelige og tvilende, som Enquists bøker, som er levendegjørende, som Peter Englunds bøker, opplever jeg det følgende: Jeg opplever historiens nærvær.

Og hva er historien her? Det er historien om Spener og Francke og Sachsen, om trusselen Johann Benedict Carpzov II opplevde da det «pietistiske uvesenet» bredte om seg mot slutten av 1600-tallet, det er den historien i sin norske variant: Altså historien om den bevegelsen som kommer nedenfra, eller fra siden, eller fra smuget, korridoren, loftet, og plager makten med sin folkelige popularitet.

Hans Nielsen Hauge på en mark. Han taler til folket. Han begeistrer. Hvor kommer det fra? Fra Hauges store omvendelseshistorie, den berømte ute på markene, omvendelsen 5. april 1796? Eller fra «det store skjulte sinnet mot kirken og presteskapet», som Riiser Gundersen ofte viser til, som det skal vise seg at Hauge deler med så mange andre, bønder og vanlige folk, kvinner som menn (og især unge mennesker; dette er de unges bevegelse), så mange at det blir en større bevegelse – fordi det viser seg at det allerede er en folkelig tradisjon for en slik bevegelse i Norge, som er poenget til TRG?

Riiser Gundersen er innom det som foregår i Halle, hvor Francke fikk gjort pietismen til en større bevegelse, men går ikke så ofte tilbake til Sachsen på slutten av 1600-tallet som jeg skulle ønske han gjorde – jeg er ingen historiker, så hvem vet, kanskje jeg tar feil? Det er imidlertid utrolig interessant å lese hans mange påpekninger av at Hauges norske lekmannsbevegelse har sine røtter i herrnhuterbevegelsen, disse utrolig rare folka som flokket seg rundt grev Zinzendorf – også i Sachsen – på første halvdel av 1700-tallet og forelsket seg i Jesu blod. Brødremenigheten. I denne bevegelsen smelter pietismen inn, og fra den kommer mye inspirasjon opp til Norge, slik Riiser Gundersen utlegger det; ingenting kommer ingensteds fra i hans historiesyn, og heller ikke her, i hans overveldende (og i enkelte strekk litt utflytende; jeg tror det måtte bli sånn, han følger sin fascinasjons veier, de kan ikke stanses) verk om «den folkelige religiøse annerledestenkningen».

Hva er problemet til myndighetene? Dette bruker Riiser Gundersen mye tid på (mye mer enn på teologi, som han ikke er veldig interessert i; det er nesten som om han ser haugianismen som en bevegelse som ikke handler om religion, egentlig, men om folkelig motstand og dens gode grobunn i den norske utposten av eneveldet), og det er utrolig spennende lesning. Myndighetene, som reagerte så sterkt i Tyskland, de reagerer sterkt, som mange vet, når haugianismen breier seg ut. Til slutt havner jo Hauge i fengsel. Først forsøker de å tie ihjel uroen som oppstår i norske bygder og byer – alt dette ekstatiske svermeriet på marker og i låver og i stuer – men når den taktikken ikke nytter, må de gripe inn. Det er blitt 1799, og de vakte må settes i tukthus, anklaget for løsgjengeri og for å bryte med konventikkelplakaten. Her er det en veldig interessant opplysning: Myndighetene kan ikke gå etter dem på teologisk grunnlag. De er ikke ordentlige kjettere. Hvorfor ikke? Simpelthen fordi det de preker, Hauge & Co., så å si er identisk med læren som prekes hver søndag i kirkene. Riiser Gundersen får bekreftet poenget sitt, altså: Det er ikke teologisk motivert, det handler om noe annet. Om uroen de skaper. Om maktforskyvningen nedover. Men myndighetene, som nevnt, kan jo ikke sitte stille når dette brer om seg, slik de ikke kunne sitte stille i Leipzig i 1680-årene: Skal hvem som helst bare få lov til å kle seg i skjorte og vest og hatt og stille seg opp ute på et jorde og kalle seg Guds representant, og synge ut?

Ah. Vanskelig.

Nei! Sier de, hvem som helst kan ikke bare gjøre dette. Det er vi, de lærde, som er satt til å gjøre dette. Romerbrevet 13: «Det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud.» Og vi, myndighetene, er de innsatte.

Men står ikke dette i Bibelen, da, at alle skal gjøre dette, forkynne? Jo, det er jo det Paulus sier: «Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide.»

Ah. Vanskelig. Så hva er problemet? Riiser Gundersen viser det, gang på gang: Popularitet. Hauge og de andre vakte vandrerne fungerer overfor folket. Den dumme allmuen vil ha dem, vil høre dem. Det er for øvrig dem boka til TRG er på lag med: Allmuen. Småfolket, bondestanden, fillefransen – eller, som han bruker tid på å skrive om: Pícaroen. Det er et skikkelig løft i boka hans når han trekker fram den omflakkende standardkarakteren fra den gamle pikareskromanen, pícaroen, og gjør en temmelig overbevisende lesning av Hauge og hans vandrende likemenn som pikareske karakterer og dermed leser hele bevegelsen i dette omflakkende og urolige lyset. Riktig så ville og friske som Grimmelshausens Simplicius og de andre litterære omreisende er ikke disse fromme (og strenge, noe TRG nedspiller, synes jeg; han er svært glad i dem, det er tydelig), er nok ikke haugianer-pícaroene, men la gå. Bildet lever og fungerer og lyssetter bevegelsen, samtidig som det gir motstand til forestillingen om 1700- og 1800-tallet som stillstandens tid under det strenge eneveldet.

Noe av det fineste og mest levende ved denne boka, er det jeg forstår som TRGs individuelt orienterte metode. Mens han leser gruppen som et uorganisert kollektiv, et av kulturen oppstått fenomen, et resultat av historiske prosesser og av maktkonstruksjoner i tiden, så er han påpasselig med å si: Dette var enkeltmennesker. Dermed gir han leseren en rekke små og halvstore portrett av for lengst glemte «bikarakterer», som han kaller dem, og han understreker et simpelt, men godt poeng, at uten hver og en av oss så fungerer ei heller den som blir kalt helten i dramaet, her: Hauge. Jeg har frydet meg stort ved å lese om disse folkene som liksom dukker opp langs vandreveien i fortellingen om den religiøse undergrunnen i landet vårt, jeg skal nøye meg med å nevne en: Mette Magdalena Kyhneln. Hun er en, etter eget utsagn, foreldreløs jente fra Senja, en omreisende selvlært harpespiller som på et eller annet tidspunkt lander i Bergen, hvor hun i 1771 oversetter den tyske mystikeren Jacob Böhme til norsk. Fantastisk.

Det har tatt lang tid å lese denne detaljrike, springende og levende boka. Noen få ganger har jeg tenkt at forfatteren kunne ha strøket noen avsnitt, det ble vel langt om strilekrigen, men det er bagatellartet og nærmest bare sutrete av meg å nevne: Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette verket blir stående. Og når en lekperson som jeg, med bare beskjedne kunnskaper om norsk historie, kan få så mye ut av det, så har Riiser Gundersen også klart noe annet: å formidle nedover. Det passer et verk som dette, som ikke står på maktens side. En skikkelig levende bok, en grundig bok, en ekte god bok.

*

Anbefalt parallell-lesning til Haugianerne: P.O. Enquists roman om den svenske pinsebevegelsen, Lewis reise, og Alexander Kiellands glimrende roman om de vakte, Skipper Worse – som nærmest er et tidsvitne til det TRG skriver om. Jeg har lest begge disse i sommer, samtidig med denne, det har vært enormt givende.

*

For mange hundre år siden, føles det som, skrev jeg en roman jeg i dag tenker på som min første ordentlige roman. Den het Renselse og kom ut i 1998 og var et forsøk på, i garborgsk ånd, å gi et portrett av den religiøse manien, galskapen, besettelsen, fra innsiden. Et forsøk på å gi det et språk. Plutselig, i sommer, ble denne ringen sluttet da jeg kom til å huske, under lesningen av TRGs bok, hvilken bok jeg hadde størst inspirasjon av da jeg skrev min Jakobskamp: Det var Sverre Nordborgs Hans Nielsen Hauge-biografi fra 1966 (en av mange bøker jeg arvet fra min underlige grandonkel Arthur i Egersund). Mens jeg skrev Renselse, leste jeg denne fra perm til perm, oppslukt av det bildet av Hauge som TRG for en stor del irettesetter. Især var jeg betatt av vekkelseshistorien til «ildprofeten fra Tune», han som livet ut skulle vedbli å kjempe i den sanne troens tjeneste, for et liv i kamp mot kjødets syndefulle fristelser; det som hendte 5. april 1796 da Hauge var ute og arbeidet på markene. Sønnen på Hauge var så gjennomlyst da han kom inn fra pløying på vårjordet, at han ikke var til å kjenne igjen, han «lyste av forløst glede og talte i overstrømmende ord om Guds kjærlighet». Han var frelst, han hadde fått kallet.

Jeg har aldri opplevd dette. Hans Nielsen Hauge har opplevd det (TRG, har han opplevd det?), Lewi har opplevd det, morfar har opplevd det, Spener har opplevd det, Francke har opplevd det, og så enormt mange kvinner har opplevd det; Enquist skriver veldig godt om det, at sannheten om den svenske pinsebevegelsen er at det er kvinnenes bevegelse, det er de som gang på gang finner ekstasen. Jeg har aldri opplevd dette lyset.

Men så skrev jeg om det likevel, fordi det er i kulturen vår, fordi morfar opplevde det, fordi vi er så mange som kommer fra dette. Jeg skrev om det i åpningskapitlet av Renselse, jeg modellerte det hele etter Hans Nielsen Hauges opplevelser 5. april 1796, men kalte det «fredag 29. juli 1983» og beskrev hvordan den unge Jakob Malde fikk møte Gud – i egen person, slik det var vanlig for Herren å opptre i Det gamle testamentet – og ble «en annen, den jeg skulle være».