Kjære Vinduet-leser,
Selv om ordet «sakprosa» i og for seg kanskje ikke er spesielt opphissende, har sjangeren blitt behørig debattert i den norske offentligheten. Simen Sætre og Bernhard Ellefsen har nylig diskutert i Prosa hvorvidt det er «kunnskapstyveri» når en sakprosaforfatter lener seg på andres forskning – det vil si: når lener man seg for hardt? Hvor går grensen?
Og det er ikke så lenge siden den store norske «essay-debatten», som startet med en scenesamtale på utestedet Blå i Oslo om hvordan det står til med essayet i Norge i dag, som foranlediget en tekst av Morten Strøksnes i Vinduets temanummer om essayet (3/2015). Strøksnes tok et oppgjør med det han oppfattet som «en særnorsk tradisjon for at bøker der det sto essays på omslaget, uforholdsmessig ofte inneholdt metalitterære tekster» – tekster om andre tekster, bøker og forfatterskap. «Verden er som kjent full av forfatterskap, men den er også full av landskap, vitenskap, aksjeselskap, arkivskap, faenskap, brorskap, lederskap, dårskap, fellesskap, ekteskap, lokalkunnskap, regnskap, nestenmedlemskap, torturredskap, vennskap, ulykkesberedskap, råskap, kåtskap og latskap», påpekte Strøksnes og utløste en debatt som blant annet forgrenet seg til Vagant og avstedkom et nytt debattmøte om det norske essayet.
I den videre offentligheten er det imidlertid biografien som vel må sies å være den høyest ansette formen for sakprosa. Biografier om Ibsen, Hamsun og andre nasjonalsymboler er ikke bare kioskveltere, men også bidrag til en spesifikk litterær sjanger med potensial for stor innsikt i både enkeltmenneskene som beskrives og samfunnsforholdene de levde under. En av Norges fremste biografer er Tore Rem, og på fredag publiserte vi hans essay «Vorter og det hele» – om arbeidet med trebindsverket om Kong Olav V, hvis tredje bind utkommer denne høsten. I essayet kommenterer Rem en Klassekampen-anmeldelse av fjorårets andre bind, hvor det ble reist en innvending opprinnelig formulert av Virginia Woolf i hennes analyse av britiske kongehusbiografier: «For mange kilder, for lite fiksjon!» Tore Rem hørte i denne etterlysningen av fiksjonsgrep et ekko av kritikken Ari Behn i en annen litterær debatt en gang rettet mot en eldre generasjon romanforfattere: Implikasjonen var at han også hadde havnet i «faktahelvetet».
«I stedet for å konstruere meningsløse motsetninger» – mellom faktahelvete og fiksjonshimmel – «kunne kritikere kanskje heller [...] utforske hva henholdsvis sakprosaen og fiksjonen utretter», foreslår Rem: «Samtidig er det igjen mulig at vi sakprosaforfattere har oss selv å skylde fordi vi ikke oftere formulerer vår poetikk.» Det har han nå gjort, og den poetikken anbefaler vi å lese.
I tillegg til sakprosapoetikk publiserte vi i går en lettere bearbeidet versjon av en samtale på Deichmans hovedbibliotek fra oktober ifjor, under programtittelen «Det svarte blikket». Samtalen ble ledet av Hanna Wozene Kvam, og Sarah Smith Ogunbona, Kingsford Siayor, Louisa Olufsen Layne og Nina Bahar deltok. Samtalen tok sitt utgangspunkt i sistnevntes Vinduet-essay «Forbi stereotypiene» fra september i fjor, og handlet om en ny bølge av litteratur produsert av nordmenn med synlig minoritetsbakgrunn.
Og så har vi gjort «Innsnevring av kampsonen», Morten Strøknes’ nevnte tekst fra Vinduets essaynummer 3/2015, tilgjengelig på nett.
Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt