Av
Nina Bahar

Essay.
Publisert 10. september 2021.

Forbi stereotypiene

Hva om litteraturen kunne gjort mer for flere av oss?

Av
Nina Bahar

Essay.
Publisert 10. september 2021.

Jeg hadde nylig en samtale med en forfattervenn. Hun er, i likhet med meg, rasifisert.1 I sin debutroman var hun opptatt av å lage en hovedkarakter som ikke hadde identifiserbar kulturell eller etnisk bakgrunn. Da boka kom ut, opplevde hun likevel at karakteren, romanen og hun som forfatter ble redusert til sin synlige minoritetsbakgrunn. Spørsmålene hun ble stilt bar preg av vante stereotypier om folk med innvandrerbakgrunn. Hun fikk spørsmål om sosial kontroll, om hvordan foreldrene hennes var, hvorvidt de var strenge og hva slags relasjon hun har til dem i dag. Dette til tross for at sosial kontroll ikke var tematisert i boka. Romanen handlet om en ung jente utsatt for omsorgssvikt og voldtekt, om vennskap og noe som kunne hinte om skeiv kjærlighet.  

Vennen min holder på med et nytt romanprosjekt nå. Hovedkarakteren er en hvit, norsk jente. Jeg tok meg i å bli overrasket da hun fortalte meg det. Selv ville det ikke falt meg inn å skrive en roman, eller hvilken som helst annen bok, med en hvit hovedkarakter. Jeg ville opplevd det som å velge meg selv bort, velge bort andre rasifiserte.

Da jeg spurte hvorfor hun hadde valgt en hvit karakter, svarte hun at hun på denne måten vil være mer fri i skrivingen. Kanskje kan hun unngå at karakteren blir tolket gjennom et etnisk forstørrelsesglass.

For noen år siden leste jeg James Baldwins Giovannis rom, en roman som gjennom karakterene tematiserer kjønn og seksualitet og det å være redd for å elske. Alle karakterene i romanen var hvite. Dette overrasket både lesere og forlaget hans. Og meg.

Baldwins første roman, Rop det fra berget, utgitt tre år før Giovannis rom, fremstilte en afrikansk-amerikansk erfaring i Harlem. Og Baldwin var kjent for å være en svart, antirasistisk aktivist. Jeg tenkte: Er det uttrykk for motstand å fremstille utelukkende hvite karakterer når man selv er rasifisert? Eller er det motsatt, at de innretter seg etter den dominante kulturen? Er det noe galt i det, i så fall? 

I et intervju uttalte Baldwin at: «I certainly could not possibly have – not at that point in my life – handled the other great weight, the ‘Negro problem.’ The sexual-moral light was a hard thing to deal with. I could not handle both propositions in the same book. There was no room for it.»

Det er 62 år mellom utgivelsen til Baldwin og min forfattervenn. Likevel er det en parallell i deres forfatterskap: De har opplevd at det ikke var plass til kompleksitet hvis karakterene, i likhet med dem, var rasifiserte. Hvis en romankarakter er rasifisert, blir det den ene tingen som definerer dem, og det er ikke plass til noe mer.

Da jeg var liten leste pappa bøker for meg og tvillingsøsteren min hver kveld. Som litteraturviter og poet var han opptatt av å videreføre iransk litteratur til oss. Gi oss tilgang. Jeg tror ikke bøkene var illustrert, men jeg husker godt følelsen av å forestille meg dem pappa leste om. De så ut som meg, som søsknene mine og som mamma og pappa. Flere av historiene handlet dessuten om barn som ikke hadde mye penger, noe vi heller ikke hadde som flyktninger, sånn sett speilet de også klassetilhørigheten vår. 

Det var først da jeg begynte på barneskolen, i første klasse, at jeg ikke lenger ville at pappa skulle lese iranske bøker for meg. De var annerledes fra bøkene jeg leste på skolen, de som var på skolebiblioteket, bøkene som var tilgjengelig andre steder enn hjemme. Jeg ville at vi skulle lese Mio min Mio, Pippi Langstrømpe og Albert Åberg.

Tilbake til samtalen med forfattervennen min. Hvorfor opplever jeg det som vanskelig at hun vil fremstille en hvit karakter istedenfor en som ligner meg?  Hvorfor tar jeg det personlig? For det gjør jeg.

Kanskje bunner det i en frykt for fortsatt å bli ignorert, misforstått og mistolket i kulturen, og – i forlengelse av det – at storsamfunnet holder ved med å gjøre det samme. Frykten er først og fremst eksistensiell, tror jeg. Jeg er redd for at barna mine vil leve med litteratur og populærkultur som ikke speiler dem og som ikke speiler meg, moren deres. Som ignorerer dem og/eller som reproduserer de samme stereotypiene som jeg vokste opp med og som fortsatt omgir oss.

Stereotypier er ikke bagateller, ikke for oss som konstant utsettes for dem. Vi som får fedrene våre forvandlet til homofobe voldsutøvere, brødrene våre til aggressive, hyperseksuelle vesener, og mødrene våre til uintelligente NAV-ere. Hvis vi står uten arbeid skyldes det, ifølge rådende stereotypier, at vi er late, ikke strukturelle barrierer, som rasisme i arbeidslivet, i helsevesenet og på skolen. Stereotypier er bakteppet til rasisme, som igjen er bakteppet til hverdagene vi lever i.

Stereotypier videreføres naturligvis også i litteraturen. Den danske barneboka Mustafas kiosk, skrevet av Jakob Martin Strid og oversatt til norsk av Erlend Loe, er et eksempel på hvordan stereotypier reproduseres i barnelitteratur. Boka gjengir et stereotypt bilde av den muslimske mannen gjennom illustrasjoner og tekst. «En gang hogg Mustafa hodet av en mann så det falt av og blødde – historien er faktisk sann».

I en ideell litteraturverden hvor Mustafa både fikk være håndballtrener, superhelt, lærer og klønete far, ville det ikke vært like problematisk. I den faktiske verden vi lever i, hvor 71 prosent2 av mediesaker knyttet til Mustafa og hans familie er problemorientert, blir Mustafas kiosk stående som en bekreftelse på eksisterende fordommer. Det er sikkert ikke slik det er ment, men det er realiteten. For oss som skriver, holder det ikke bare å ha gode intensjoner – vi må faktisk forholde oss til realiteter.

Litteratur kan ha en magisk kraft, særlig litteratur for barn og unge. Det kan tilby alternative universer som vi får tre inn i og være med på å skape. Hva om litteraturen kunne gjort mer for flere av oss? Hva om den kunne vist at vi også er en del av virkeligheten som er verdt å beskrive? Ikke som statister, ikke som skurker eller undertrykte jenter, disse impregnerte stereotypiene vi ofte knyttes til. Hva om vi kunne vært komplekse mennesker, også i litteraturen?

Jeg trodde lenge at det å se ut som meg og å være lesbisk var en umulighet, fordi det var det jeg ble fortalt av omgivelsene mine. Om enn bare gjennom symbolske signaler. Ingen var som meg. Jeg ser nesten ingen som meg i dag, heller, annet enn i egen vennekrets.

Da jeg vokste opp, trodde jeg at det var noe feil med meg. Tenk om bøkene jeg leste kunne fortelle meg at det ikke stemte. Litteraturen ville, for meg, vært langt mer magisk og fantastisk hvis den, i tillegg til å være virkelighetsfjern, også var virkelighetsnær – med all kompleksitet det innebærer. Hvis den også kunne ta utgangspunkt i samfunnet sånn som det ser ut: som meg, som kona mi fra Rælingen, som Groruddalsblokka jeg vokste opp i, som barna våre og deres fremtidige venner. 

Det å skrive meg selv og barna mine inn i litteraturen er en symbolsk kampsak for meg. En motstand mot det kommunikasjonsprofessoren George Gerbner beskrev som symbolsk tilintetgjørelse.3 Altså fraværet av representasjon og promotering av stereotypier, som igjen bidrar til å opprettholde sosial ulikhet. Hvis ikke vi, rasifiserte, selv skriver oss inn i litteraturen, hvem skal gjøre det da? Hvem skal gjøre det varsomt, ikke-stereotypt?

Bildeboka Julian er en havfrue av Jessica Love handler om et rasifisert barn som gjerne vil bli en havfrue. Julian og bestemoren observerer flere havfruer da de tar t-banen hjem fra svømmehallen. Vel hjemme, mens bestemor er på badet, kler Julian seg som de fine havfruene hen hadde observert. Bestemoren kommer ut fra badet og ser på Julian før hun, kanskje motsatt av det man ville forventet, gir hen et smykke og tar Julian med til en havfrueparade.

Boka skildrer transtematikk på en varsom, varm, troverdig og ikke-stereotyp måte. Dette til tross for at den er skrevet og illustrert av en hvit cis-person.

TV-serien SKAM portretterte en homofil gutt på vei ut av skapet og inn i et forhold med en annen gutt. Historien om Isak og Even klarte å unngå en del av de mest etablerte stereotypiene om homofile gutter i populærkulturen. Det er mulig å få til, selv for heterofile regissører og manusforfattere. Men det krever en vilje til å forstå kompleksiteter. Og vilje til å bruke empati som kunstnerisk strategi.

Det hviler, etter min mening, et ansvar på de av oss som vil fremstille marginaliserte grupper. En bør gjøre undersøkelser, være ydmyk og nysgjerrig på nyanser. Da lar man gruppen som skal fremstilles selv få bære stemmen. Det mener jeg Julian er en havfrue og SKAM lykkes med.

Og hvis man prøver, men ikke lykkes, er ikke det en katastrofe. Men det kan være en fordel å være ydmyk. Si: Søren, nå dreit jeg meg ut, sorry!

Det er flere fallgruver når man fremstiller marginaliserte grupper. Den største, etter min mening, er reproduksjon av seige stereotypier. Særlig når det blir stående uimotsagt.

Barne- og ungdomslitteraturen er langt fra fri for stereotypier. I noen bøker, sånn som Mustafas kiosk, er de dessuten med på å reprodusere fordommer og stereotypier. Likevel mener jeg at vi kan se til barnelitteratur etter inspirasjon. Det viktigste kjennetegnet ved barnelitteraturen er barneperspektivet. Forenklet sagt handler det om å skrive i øyehøyde med barn og unge, og å være bevisst på at man som voksen forfatter ikke er eller kan bli som leseren. Som forfatter må man innta en synsvinkel som kan sies å være kunstig, all den tid man ikke lenger er barn, slik som leseren. Avstanden mellom forfatter og leser er langt større enn i annen litteratur, makten likeså. Ifølge litteraturkritikeren Maria Nikolajeva er barnelitteratur noe som «bevidst skabes af de magthavende for de magteløse»4. Selv om definisjonsmakten ligger hos forfatteren, gjør hen lurt i å være i nær kontakt med leseren, justere på sin egen synsvinkel, være i øyehøyde. Slik blir kvaliteten på litteraturen bedre, men også relevant og givende for barneleseren.

Grunnen til at Julian er en havfrue og SKAM lykkes, tror jeg, er at skaperne har tenkt nøye over hvem den implisitte leseren eller seeren er. Jeg tenker mye på hvem som er den implisitte leseren når jeg leser bøker skrevet på multietnolekt, eller såkalt kebabnorsk. Jeg har så vidt sett Førstegangstjenesten på NRK, hvor en av karakterene er en hvit gutt fra Haugenstua (spilt av Herman Flesvig) som etterligner sine rasifiserte venner og som ikke ser sin egen hvithet. Da jeg så serien, tenkte jeg at den ikke snakket til meg. Jeg tenkte ikke videre på hvorfor, før jeg var på besøk hos noen venner. Der satt de hvite barna og etterlignet såkalt kebabnorsk. Det var ubehagelig å lytte til. Det gikk opp for meg hva ubehaget bestod av: At den implisitte seeren er hvit og at multietnolekten gjør narr av en marginalisert gruppe som jeg selv tilhører (rasifisert fra Groruddalen).

Det er mulig jeg har for liten tiltro til mennesker, men jeg tror at vi mangler evne til å se kompleksitet hos dem vi ikke kjenner. Så hvis man har et etablert bilde av en rasifisert person, for eksempel den vi ser i populærkulturen, får man beholde det karikerte bildet. Sjablongen. Man kan kanskje si at ja, men Herman Flesvig gjør jo narr av den hvite, ikke de brune han hvite prøver å likne på. Jeg tror dette poenget forsvinner på veien til mottakeren, det er borte når barna til vennene mine etterligner gutten fra Haugenstua. Da tillegger ikke produksjonen noen nyanser. Og hvem er det da morsomt for til slutt?

Jeg fikk ikke det samme ubehaget da jeg leste Amina Sewalis barnebok Hør'a dagbok!, selv om den ble skrevet på multietnolekt. Sannsynligvis fordi jeg visste at forfatteren var rasifisert. Jeg lot meg likevel irritere av språket, som jeg syntes var påtatt. Hele veien tenkte jeg: er det Sewali som ville skrive sånn eller er det forlaget som har ønsket det?  Jeg fikk dårlig samvittighet av tankene mine. Hvorfor kunne jeg ikke la Sewalis kunstneriske valg få være nettopp det? Jeg leste boka samtidig som jeg tenkte på hvordan den hvite leseren ville tolke multietnolekten. Det er urettferdig overfor Sewali. Det er også urettferdig overfor meg selv, fordi jeg blir med på å redusere oss til såkalte innvandrerforfattere. Jeg binder oss fast til de samme lenkene jeg vil fri meg fra.

Flere forfattere med innvandrerbakgrunn skriver sånn for tida. Jeg hadde syntes det var kult hvis jeg så for meg at det var skrevet for de av oss som snakker sånn selv. Kanskje hadde jeg selv digget å lese det som ung groruddalskid. Kanskje hadde det fungert som en bekreftelse på min realitet, et speil av mine omgivelser. Problemet oppstår i det jeg opplever at det er skrevet for et hvitt publikum. Da synes jeg det fungerer både som eksotifisering av oss og som reproduksjon av stereotypier om innvandrerbarn som ikke kan snakke eller skrive på riktig norsk.

Jeg fortsatte å lese i boka til Sewali, til tross for skuffelsen over språket. Boka viste seg å være spennende og troverdig og varsomt skildret på alle andre måter, jeg glemte språket etter hvert. Jeg glemte også mine egne fordommer om at rasifiserte forfattere lar seg forlede inn i eksotifiserte rammer for å få publisert. Flere av mine rasifiserte venner har lest denne boka for barna sine. De elsket den. Kanskje er det min ryggmargsrefleks som er i utakt med tida vi lever i?

Hvem kan eller bør jeg skrive for?

Som skribent opplever jeg en forventning om at jeg skal skrive om virkeligheter som ligner min egen. Og det er nettopp det jeg gjør. Jeg vet ikke om det er fordi jeg selv, dypest sett, ønsker det, at det faller meg mer naturlig, eller om jeg gjør det fordi det forventes av meg.

Likevel vet jeg dette om egen skriving: Jeg vil kunne skrive om Amina Sewali uten at hun blir representant for andre enn seg selv.

Å påstå at manglende representasjon i litteratur er problematisk, er i dag ukontroversielt. Det ekskluderer eller skyver vekk en betydelig andel mennesker som har ønsker om – og behov for – å se seg selv i sine omgivelser. Det gjør litteraturen mindre relevant, mindre mangfoldig og det viderefører en eksisterende maktskjevhet hvor majoritetsgrupper blir ansett som det universelle, det normale, siviliserte, på bekostning av minoritetsgrupper.

Derfor vil jeg representere de marginaliserte gruppene jeg tilhører. Jeg vil skrive oss inn på en måte som er virkelighetsnær, kompleks og sannferdig. Samtidig plasserer det meg i en særegen kategori: Innvandrerlitteratur. Jeg kjenner et ubehag ved det.

Jeg husker at Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei ble anmeldt i en avis. Overskriften lød noe sånt som: Dette er ingen innvandrerroman. I denne negasjonen bekreftes nettopp kategorien. Da jeg for et par år siden var på hovedbiblioteket i Århus, så jeg for øvrig at denne kategorien i Danmark kalles ghettolitteratur(!).

Litteraturviteren Gayatri Spivak argumenterer for at de av oss som tidligere har vært ekskludert i gitte rom, nå blir invitert inn av samme grunn som vi tidligere ble ekskludert. Hun kaller det for en multikulturell sult i samfunnet.5 Hva forventes vi å prate om? Om innvandrerkvinner, vi forventes å være autobiografiske og selvutleverende. Spivak opplever at publikum blir skuffet når hun snakker om Derrida eller Marx, som hun oversatte som 21-åring.

De siste tre årene har jeg skrevet på en dokumentarisk autobiografi om hverdagsrasisme. Prosjektet startet som en «ren» fagbok, men ble endret underveis til å handle om meg selv. Jeg er selvutleverende, akkurat slik det forventes at jeg skal være for at andre skal få tilgang på min virkelighet. Jeg tar utgangspunkt i meg selv, min familie og vår tid i Norge.

Jeg er redd for å være en såkalt innvandrerforfatter som kun skriver om innvandrerrelatert tematikk, samtidig som det nettopp er det jeg gjør, det er det jeg får en invitasjon til å gjøre.

Hvor representerte må vi være i litteraturen før vi når vippepunktet hvor en bok skrevet av meg kan løsrives fra min marginaliserte bakgrunn? Når vil jeg slutte å ta det personlig at min venn skriver om en hvit hovedkarakter? Når kan Mustafa være skurken uten at det er en stereotyp klisjé? Når kan jeg slutte å være selvutleverende? Når kan jeg være mer fri i skrivingen min? 

Nina Bahar

Født 1987. Skribent og samfunnsdebattant. Utdannet ved Norsk barnebokinstitutt.

1. *

Med rasifisert mener jeg personer som risikerer å bli/eller blir utsatt for rasisme på grunn av hudfarge, kultur, religion og/eller etnisitet. 

3. *

Grebner, George & Gross, Larry. «Living with Television: The Violence Profile». Journal of Communication. 26:2, June 1976 ss. 172-179. 

4. *

Nikolajeva, Maria (2006:74): «Børnelitteratur: kunst, pedagogik og magt» i Weinreich, Torben (2006).

5. *

Spivak, Gayatri Chakravorty, The Spivak Reader, eds. Donna Landry and Gerald MacLean, Great Britain, Routledge, 1996.