Kvinneguiden

Macron, Hollande, Valls, El Khomri, Hirsch, Sarkozy, Bertrand, Chirac. The history of your suffering bears these names. Your life story is the history of one person after another beating you down. The history of your body is the history of these names, one after another, destroying you. The history of your body stands as an accusation against political history.

Sitatet over er fra en tekst Édouard Louis fremførte under tiårsjubileet til Litteraturhuset i Oslo i 2017. Teksten var ett av tre bestillingsverk til forestillingen «Den politiske kroppen». Det handlet om klasse, kropp og identitet, om en sønn som sier til sin far: «Gjennom hele barndommen min håpet jeg at du skulle være borte.» Forestillingen var mitt første møte med Édouard Louis' litteratur, tanker og verdenssyn. Jeg var 19 år gammel, og det var litt over en måned til min egen litterære debut. Jeg hadde verken hørt om eller lest noe av Louis da jeg opplevde ham lese i en stappfull, svett Wergeland-sal. Fortsatt står det for meg som en av mitt livs aller sterkeste litterære opplevelser.

Det er tydelige likheter, både i tematikk, innhold og form, mellom det som senere ble til boka Hvem drepte faren min? (2019) og Louis’ nye utgivelse En kvinnes frigjøring – et skarpt, konsist og vakkert morsportrett på 109 sider. Der førstnevnte skildrer hvordan samfunnets politiske og klassebaserte vold virker på kroppen til en fattig arbeiderklassemann fra bygda, skildrer En kvinnes frigjøring de samme forholdene, men med utgangspunkt i moren. Fellesnevneren er sønnens blikk og virkelighetsforståelse. I begge tekstene finnes et sterkt ønske om å nærme seg en annen, for å forstå og skrive deres historie. Som erfaren forfatter vet Louis at det igjen betyr å skrive om seg selv. Det paradoksale er hvordan Louis egentlig ser ut til å være nærmere moren i teksten om faren. Der prater mor og sønn sammen med varme og åpenhet, mens i årets utgivelse, som handler direkte om moren, er det som om Louis ligner på faren, er like avvisende, undertrykkende og voldelig. Louis selv reflekterer over egen skyld og ansvar i det han ser på som inngjerdingen av sin mors frihet. Boken begynner med at Louis finner et gammelt bilde av moren fra før hun traff faren: «Jeg hadde glemt, tror jeg, at hun hadde vært fri før jeg ble født. Lykkelig?» Han skriver: «Synet av lykken fikk meg til å føle hvor urettferdig det var at den hadde gått i stykker. Jeg gråt foran bildet fordi jeg ufrivillig – eller kanskje snarere med henne og iblant mot henne – hadde medvirket til å slå den i stykker.»

Det finnes flere episoder i boken som røper at Louis gjennom hele oppveksten var sin fars sønn. Foran hele familien utbryter han at han skulle ønske historielæreren var moren hans, og ikke henne. Om den gang moren drakk seg full og satt på sin eneste CD (Scorpions), skriver han:

Jeg skjønte ikke hvorfor, men jeg hatet å se henne lykkelig, hatet smilet i fjeset hennes, denne plutselige nostalgien, jeg hatet å se hvor rolig hun ble. Jeg var så vant til å se henne ulykkelig hjemme at gleden i ansiktet hennes var opprørende, den forekom meg å være et bedrageri, en løgn som måtte avsløres så fort som mulig.

De første delene av En kvinnes frigjøring er en skildring av hvordan moren til Édouard Louis havnet der hun lenge var. Hva slags liv hun levde, hvilke håp og drømmer hun forkastet til fordel for småbarnslivet med fem barn. Som leser forstår en hvorfor moren velger å bli værende i et psykisk voldelig forhold i 20 år, og vi følger prosessen hun gjennomgår for å finne og frigjøre seg selv, noe hun til slutt lykkes med. I boken er det tre fotografier av moren, som fungerer som vendepunkter. I dem ser vi en kvinne som blir eldre, som forandrer seg og som forsøker å finne styrke og mot til å frigjøre seg fra et sete hun har grodd fast i. Utenom det finnes det en rekke episoder og hendelser fra barndommen og årene Louis levde med familien. Samtlige episoder avdekker en anstrengt mor-sønn-relasjon, samt en giftig familiedynamikk. I et av bildene ser vi moren, faren og det jeg antar er Louis’ storebror. Moren og faren sitter ved middagsbordet. Moren betrakter faren som ser bestemt mot kamerablikket. På mange måter oppsummerer bildet livet de levde sammen, rollene de hadde. Kvinnen som ser til mannen som ser en annen vei. «Hun hadde ingen historie lenger; hennes historie kunne nødvendigvis bare være hans historie.», skriver Louis et sted, og et annet: «Da jeg fortalte henne at jeg var homofil, svarte hun bekymret: 'Jeg håper i det minste at du ikke tar damerollen i senga.'»

Louis kan kunsten å fatte seg i korthet, og årets utgivelse er rik på sterke og såre skildringer. «Jeg ville ikke at du skulle vite hvem jeg var», står det et sted. I barndommen skammet Louis seg over å være homofil, noe han ble mobbet for på skolen. Skammen var så stor at han nektet å fortelle noe til moren, så han kom alltid med unnskyldninger og bortforklaringer om hvorfor det ikke var så nøye for moren å være på foreldresamtaler, danse- og sangforestillinger. Han ville ikke at hun skulle se hvordan han ble behandlet på skolen, og hva det gjorde med ham. Så han undertrykte det hele og holdt henne i skyggen. Da han flere år senere forteller moren at han hatet sin barndom, svarer hun: «Men du smilte jo hele tiden!». Det er smertefull lesning. Og Louis later ikke som han ikke forstår morens reaksjon, tvert imot. Han innrømmer at målet hans var å holde henne uvitende. I ettertid forstår han hva det har kostet, for ved å holde moren i skyggene, har han også hindret henne i å faktisk bli moren hans.

Fortellerteknisk henvender Louis seg direkte til moren, «du», samtidig som han også tillater seg friheten som følger det å skrive i tredjeperson, «henne». Denne vekslingen understreker det allmenne og strukturelle i de personlige historiene. Louis forsøker ikke å si at han vet eller kan alt om moren, tvert imot: «Jeg har ikke noe mer å si om barndommen hennes, ikke mer enn dette med arbeiderklassebakgrunnen og tapet av faren.» Formen og den ærlige og ydmyke prosaen gjør at En kvinnes frigjøring lykkes med å male et troverdig og komplekst portrett av et menneske Louis nærer en genuin nysgjerrighet på og respekt for. Særlig respekten blir tydelig når han skriver om en sen lærdom: «Jeg hadde nettopp forstått det: En sønn overfor sin mor er – selv om han er en sønn – fortsatt en mann overfor en kvinne.»

Dette er et bokprosjekt med en rekke ambisjoner. At Louis skriver for å forstå og forklare livet til moren, og dermed egen barndom, er det ingen tvil om. Gjentatte ganger undrer forfatteren selv på hvor prosjektet er på vei: «Hvorfor får jeg følelsen av å skrive en trist historie, når jeg har satt meg som mål å fortelle en historie om frigjøring?» Jeg liker kommenteringen og tilstedeværelsen i teksten, mellomrommet som oppstår når det planlagte utfordres av et diffust landskap som bare skriften kan fremkalle. Men jeg tar meg i å lure på om ikke Louis forsøker å kontrollere for mye av leserens inntrykk og tolkning. Det er i så fall forståelig, ettersom materialet er såpass personlig. I en av bokens sterkeste passasjer står det: «... Når hun slo meg med knyttet neve og jeg så at hvert slag hun ga meg fikk henne til å føle seg bedre (det skjedde bare en eller to ganger i løpet av hele barndommen).»

Er det nødvendig med en parentes? Hvem er den der for? Louis? Moren? Er den der for ikke å forstyrre det etablerte bildet av moren som hovedofferet?

En kvinnes frigjøring er ikke bare et sterkt morsportrett, men også vitnesbyrd om hva klasseforskjeller, bleke livsutsikter, giftig maskulinitet, trange kjønnsroller og internalisert homofobi gjør med en familie. Faren er homofob mot sønnen, som han mener er altfor feminin, og som han nekter å ta med til kafeen der kompisene alltid har med sine sønner. Faren er sexistisk og verbalt voldelig mot kona, som han forventer skal lage, servere og rydde vekk maten hans, og som han forventer skal passe på ham etter en arbeidsulykke som gjør ham ufør. Moren er bitter og åndsfraværende, først og fremst til stede i arbeidet og rytmen hun har skapt for seg selv. Men innimellom, når hun tar seg en røyk eller setter på musikk, kommer det frem: «Det er på grunn av dere at jeg røyker. Med så slitsomme unger er jeg nødt til å røyke»; «hvorfor får jeg ikke lov til å være lykkelig??»; «Der ser du, jeg er mye mindre stressa og mye snillere når faren din ikke er der, det er han som gjør meg slem.»

Men Édouard Louis piner henne også – med ord og uttrykk han lærte på videregående, et språk moren ikke forstår. Han pirker og retter på språket og oppdragelsen hennes, ber henne gjøre ting annerledes. «Da jeg var liten, skammet vi oss sammen – over hjemmet vårt, over fattigdommen. Nå skammet jeg meg over deg. Mot deg. Min skam hadde skilt lag med din», skriver han. Jeg spør meg selv hvilke navn hver og en av dem ville ytret, dersom de ble spurt hvem som var ansvarlig for deres lidelse.

Først når moren går fra faren, nærmer mor og sønn seg, først da kan livet endelig begynne for henne. Bokas høydepunkt finnes i skildringen av morens forvandling, som selvfølgelig tar tid. Det er hjertevarmende å lese at moren og sønnen som tidligere gled fra hverandre, nå møtes jevnlig og blir kjent på ny. Og når moren etter hvert møter en ny mann, skriver Louis: «Han likte min mors lattermilde og sprudlende vesen, uten å ane at denne personligheten var nyutsprungen, at den hadde vært undertrykket i tjue år.» Édouard Louis skriver vakkert om hvordan han gradvis lærer moren å velge og elske seg selv, lærer henne å leve uten skyld og skam, uten evig plikt- og ansvarsfølelse. På grunn av sønnen som insisterer på at hun må tre ut av morsrollen, kan hun endelig være i nået, for seg selv.