Fargeløst og klart

Svenske Inifrån Sapmi. Vittnesmål från stulet land er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Patricia Fjellgren og Malin Nord har redigert antologien som består av essays, personlige tekster og dikt på samisk, svensk og norsk. Fjellgren har i mange år arbeidet med å revitalisere de samiske språkene, mens Nord er forfatter og medlem i rådet for samisk litteratur innenfor Sveriges Författarförbund. Redaktørene proklamerer i forordet at «hela Sápmi» er representert. En bør generelt være forsiktig med å komme med slike bastante erklæringer, men la gå. Bidragsyterne er alt fra sakprosa- og skjønnlitterære forfattere, oversettere, akademikere og kunstnere til programledere, musikere, aktivister og lærere.

Antologien inneholder forskjellige perspektiver og opplevelser, deriblant erfaringer knyttet til krenkende intervjuer om identitet («Om jag vill utgöra ditt forskningsmaterial? I helvete heller!»), rasisme på arbeidsplassen, slektskap mellom den samiske kulturen og yogatradisjon osv. Like etter forordet gis det plass til en tidslinje som strekker seg fra år ca. 98 e. Kr til 2020. Fra samene første gang nedtegnes i skrift som «fenni» av romerske Tacitus, til en dom i høyesterett som fastslår at «samebyen Girjas har ensamsrätt att upplåta jakt och fiske inom samebyns område.» Den informative tidslinjen er utarbeidet av forsker Åsa Össbo ved Várdduo Centre for Sámi Research, og inkluderer deskriptive og språklige nedtegnelser om samene, grenseendringer, ulike implementeringer av sosialdarwinistisk tankegods, organisering blant samiske frihetsforkjempere, konvensjoner og lover som har hatt til hensikt å begrense samer på ulike vis, opprettelsen av Sameting i Norge og Sverige, internasjonal kritikk rettet mot nasjoner som ikke anerkjenner minoriteter, filmer og andre kulturuttrykk om samisk identitet. Tross enkelte lyspunkter er den røde tråden av undertrykkelse som går gjennom samefolkets historie åpenbar og uhyggelig.

Antologiens hovedformål er å utfordre fordommer. Nøkkelordet er definisjonsmakt. I forordet skriver redaktørene: «Samer har i alle tider beskrivits av nationalstaternas forskare och skribenter som ett primitivt folk. Men är det inte de primitiva kulturerna som lämnar spår och förödelse efter sig, de vars behov att konsumera saknar gränser?» Det er den visstnok ikke-primitive som har røvet barn vekk fra sin egen familie og kultur, og som har nektet samiske barn å tale på eget morsmål. Alt i sivilisasjonens navn. Redaktørene skriver videre: «Rasbiologiske institutet har kategoriserat och delat in människor efter skallmått. I civilisationens namn. Älvar har däms, berg har tömts, skogar har renrakats till kalhyggen och urskog har utplånats. I civilisationens namn.» I frihet- og likestillingskamper er det nødvendig å snu gitte konstruksjoner på hodet for å vise at den enkeltes sannhet i ytterste konsekvens kan bli den nestes undergang. Dette gjøres også i antologien, og det fine er at bidragsyterne evner å skildre dette spennet både direkte og subtilt. Nils-Aslak Valkeapää spør: «Vad svarar jag på deras frågor / som kommer från en annan värld.»

Redaktørene har klart å holde fast ved det enkle, umiddelbare og ømme ved de personlige tekstene og de virker verken uferdige eller for redigerte. Flere av dem holder dessuten et høyt litterært nivå, samtidig som de akademiske tekstene er blitt holdt litt igjen, slik at de ikke er overlesset med referanser og lange utbroderinger. Noen av forenklingene blir likevel litt for enkle. I et av bidragene undrer forfatteren om det er mulig å være same og privilegert. Selvsagt er det mulig å være privilegert selv innad i marginaliserte grupper. Det er typisk at undertrykte grupper som forsøker å løsrive seg fra majoritetens brutalitet og begrensninger selv ender med å omfavne homogene forestillinger om seg selv: Forestillinger som ikke tar høyde for at en kan være minoritet i en setting, og nyte goder eller privilegier forbeholdt majoriteten i en annen. Forestillinger som disse kveler mangfoldet i en gruppe, ettersom gruppeidentiteten blir den eneste rådende. 

Noe av det beste med antologien er den store plassen som vies språkets utfordringer og muligheter. Slik sett kan antologiens opplysningsarbeid sies å være vellykket. Det er ypperlig med språklige fun facts som «bara för att beskriva samiska renens päls finns minst ett 60-tal ord». Den tydelige rikdommen som finnes i de ni ulike samiske språkene fordelt på språkområdene «östsamiska, centralsamiska och sydsamiska», er slående, og forsøkene på å tilintetgjøre det samiske språket (internering av barn, tvungen endring av samiske landskapsnavn, samiske lærere som ble nektet å undervise osv.), har vært brutale. Antologien diskuterer også andre nordiske språk og hvor upresise de kan være. Elin-Anna Labba skriver: «Jag skal skriva om ett ord som inte går att översätta. Samebyn. Det finns inte på samiska. Vi har det inte i vårt språk. (...) Vad ër egentligen en sameby? (...) Det är en by som inte är en by.» Som flerspråklig minoritet har jeg selv kjent på hvor umulige forsøk på å forsvare seg mot eller nyansere forvirrende og upresise språklige konstruksjoner kan være, ettersom ens morsmål ikke tilbyr noe alternativ. Å eksistere eller ikke eksistere som minoritet på et majoritetsspråk kan føre med seg en egen form for sorg. 

Ambivalens, melankoli og usikkerhet er noen av størrelsene marginaliserte grupper kan kjenne på i møte med undertrykkelsens mange etterdønninger. Patricia Fjellgren skriver: «Men vi dansar / vi är utmattade / men vi dansar (...) Mot en osynlig motståndare / slår vi tilbaka? / slår jag tillbaka? / jag skäms.» Det er velgjort å fange makt og avmakt på en så enkel måte. Ann-Helén Laestadius skriver på sin side med en direkthet som virker smertelig blendende: «Jag blir ofta påmind om rötternas betydelse. Kanskje beror det på att man blir väldigt präglad av sina rötter när det finns en historia av utsatthet. När det finns en kedja av händelser som fått konsekvenser i flera generationer. Där matklösheten spelat en roll.» Særlig dikt og tekster der kontrasten er overveldende – som i bidraget til Lis-Mari Hjortfors, der et kjærlig blikk konfronteres med en undertrykkende institusjon – er eksplosive: «Jag ser dig / på et fotografi / du ser på mig / jag ler / baksiden av fotografiet / sa nogåt annat / Rasbiologiska institutet.» En hel natt vrenger seg inni meg når jeg leser dette.

Der Inifrån Sápmi er pedagogisk og tar seg tid til å forklare og til og med bønnfalle – «Minns mig / minns oss» (Annica Wennström) – er den tospråklige norske diktsamlingen Beaivváš mánát / Leve blant reptiler nådeløst kompromissløs. Samlingen er delt i to. Først kan en lese tolv norske dikt hvorav de lengste er på tre sider, så får man den samiske oversettelsen. Det er ikke hver dag en har mulighet til å oppleve de to språkene side om side.

Forfatter, poet og kunstner Mary Áiloneida Sombán Mari tematiserer fornorskningsprosess, rasisme og maktmisbruk. Hun debuterte allerede i 1967 med den første samiske barneboka noensinne, og har siden utgitt en rekke poesi- og prosabøker. Leve blant reptiler er vakker med sin glinsende, gullspeilaktige forside. Det er jeg ikke alene om å mene, for diktsamlingen ble i 2021 kåret til «Årets vakreste bok». Det er åpenbart en kunstner som står bak, for innvendig ledsages diktene av en rekke vakre og diffuse illustrasjoner som vekselsvis minner om store malerstrøk, tekstiler og verdensrommet. I dette koret av farger kan en passende nok skimte både død og fødsel.

Det første diktet består av en insisterende og direkte rant som stiller spørsmål. «Har samene / noen gang skrevet / sånne lover for nordmannen / at alt tilhører dem / for dermed å kunne sable ned nordmannen i retten / siden de selv har skrevet lovene?» (Tankene går til Athena Farrokzhads Vitsvit fra 2013, der det står: «Min bror sa: Det enda språk du kan fördöma förgripelsen på är förgriparens språk / och förgriparens språk är ett språk som uppfanns för att rättfärdiga förgripelsen.») Fem av diktets seks vers stiller slike spørsmål, og samtlige leder til ett svar. Det pratsomme og tilgjengelige ved Leve blant reptiler er paradoksalt nok både samlingens styrke og svakhet. Budskapet er grensesprengende ukonvensjonelt, mens virkemidlene er enkle, gjentagende og til og med kjedelige. Særlig samlingens hang til å sirkle som en hauk over egen virkelighet gjør at leseren låses til et overflateplan. «Så er fremtiden her», står det et sted, uten at det sies noe om hvordan denne fremtiden ser ut. Til tross for dette er mye av samlingen sterk kost. «Bestyreren forsto språket / uten at vi visste, uten at han ville si det / dele sin, vår smerte, med fortielsen / sa noe om skiene mine / urgammel samisk oppfinnelse / norsk nasjonalsport / ville ikke det, på hans måte, sa noe / han gjerdet min barnesjel inn i / en angstfull innhegning / full av angst som et knivsredd reinsdyr.» Barn som tvinges til å velge side og som opplever at folk som ligner på dem selv ikke bare velger bort egen identitet, men også deres. «På hans lappiske skole for fornorskning / skulle vi være fargeløse og klare.»

Før jeg begynte å lese diktsamlingen var jeg tiltrukket av den hardtslående tittelen Leve blant reptiler. Under lesningen ble jeg mer tvilende. I et av diktene står det: «Vi hadde aldri noen / agenda med dem / å gjøre et annet menneske / så fredløst / hvis de nå er mennesker / disse kaldblodige reptilene / så umenneskelige / og følelsesløse / som de er.» Jeg tar meg i å reagere på dehumaniseringen, samtidig som jeg beundrer motet. Jeg leser en gang til og forstår at det ikke er menneskene som dehumaniseres, men ideologien og den manglende humanismen. Likevel kan poeten kritiseres for å male et for statisk bilde av «oss og dem»-tankegods. Hvorfor jeg synes hun er modig, vil jeg forklare med Camara Lundestad Joof ord fra pamfletten Eg snakkar om det heile tida (2018): «Eg er sint, fordi alt handlar om å finne eit språk som ikkje er doserande, som ikkje er aggressivt, som ikkje er konfronterande, som ikkje er moraliserande. Men som er sårbart. Eit ope, søkjande og sårbart språk.» Mary Áiloneida Sombán Mari sprenger seg ut av det trange rommet som marginaliserte grupper tvinges til å skildre egen lidelse på, dersom de vil bli hørt og forstått.

Der Inifrån Sápmi i stilen adresserer et samlet Norden og da særlig majoriteten, kan Leve blant reptiler sies å ville henvende seg mer til samer. Fra kontrollert og redigert opplysningsarbeid til sint, uredd manifest, har de to verkene dermed ulik funksjon og rolle. Den litterære og intellektuelle samtalen trenger begge to. Jeg vil oppfordre alle til å lese dem side om side, og reflektere over hvilken en er mer tilbøyelig til å omfavne, og hvorfor.