Jeg tror du hadde likt Jonas Sundquist

Omslaget til Jonas Sundquists debutroman Jeg tror du hadde likt Ulrik (2021) viser en mann som sitter ved et vindu i tredje etasje. Fargene som omgir ham, er rød, rosa, og et enslig hvitt tre poserer på siden. Mannen er Theodor, og han tenker ikke, slik jeg først antok. Han sitter fast. I sitt eget hode, i sin egen måte å være i verden på.

En tyve år gammel Theodor Wolden returnerer til Oslo etter å ha vært stasjonert i Indre Troms. Året er 2012. Theodor har aldri drukket IPA eller whisky, jobber på kino og hater, ironisk nok, film. Hans første forelskelse var Thomas, som han hadde matte med på videregående. Theodor bor på gutterommet på Røa. På psykologistudiet – interessen for studiet kom gjennom filmen Shutter Island (2010) – blir han kjent med den forfriskende og frekke Kaia og den keitete Daniel. De er i samme kollokviegruppe. Før Theodor overveldes av pensum, møter han Ulrik. Even, Theodors tidligere nabo, har bursdag, og en rekke folk skal overraske ham. Ulrik skal også dit. Sundquists skildring av kjærlighetens skuespill er fin og velkjent: «Frem til da hadde oppmerksomheten min drevet mot Ulrik, og jeg kjente instinktivt på en trang til å unngå han.» Og: «Han steg ut av mengden og gjorde alle rundt seg uskarpe.» Det fine er at klisjeene akkompagneres med subtil humor som gjør det hele verdt det: «Kun Ulrik hadde dress. Jeg lurer på hva slags kveld han så for seg.» Sundquist kan virkelig skrive fram det romantiserte blikket. For det er dessverre slik at vi blir til i andres blikk, vi er evige slaver av andres definering. Likevel, det er synd at Theodor er på sitt klareste når han er med eller tenker på Ulrik. Er dette en kommentar til kjærligheten generelt? Kan hende. Men det er dessverre ikke godt nok for en roman, ettersom det gjør at boka bare tidvis er levende, bare tidvis elektrisk.

Kaia sier til Theodor at han er unnvikende og ikke like opptatt av nærhet og personlige relasjoner som av andre tilknytningsstiler som desorganisert og ambivalent tilknytning. Kaia og Daniel liker nemlig å diagnostisere folk rundt seg med utgangspunkt i pensum. Det Kaia egentlig utviser, er en sårhet for at Theodor ikke har vært interessert i å bli bedre kjent med henne og Daniel. Det de ikke vet, er at Theodor ikke lenger er interessert i noe som helst annet enn Ulrik. Theodor bryr seg kun om filmene han og Ulrik ser (ja, han ser mye film selv om han ikke er interessert i film), maten de spiser, whiskyen og den andre alkoholen de drikker hver eneste kveld. Theodor er med Ulrik til det er tid for å ta siste bane hjem til Røa, han drar på forelesninger som han ikke følger med på, for å så dra hjem til Ulrik igjen. Og så gjør han det samme dagen etter.

En dag lyver Theodor til foreldrene. Han sier han har funnet seg rom i et kollektiv, men egentlig bor han hos Ulrik. Theodor mistet banen en kveld og måtte overnatte. Siden har han alltid overnattet, ikke lenger hatt behov for å dra hjem. Hva skulle han hjemme? Hele livet hans er nå i Ulriks øyne, øyne som ikke aner hvilke følelser som rører seg bak Theodors. De sover andføttes, de har ikke et seksuelt forhold. Nei, Theodor blir. Han blir og fortaper og underkaster seg fullstendig til forelskelsen.

Og så er han så redd.

Theodor er forelsket i en gutt, bor sammen med en gutt, og han skammer seg sterkt og inderlig over det. Han sover hos Ulrik hver natt, og ingen vet om det, absolutt ingen kan vite om det, for Theodor lider av selvforakt, internalisert homofobi, og en overveldende frykt for å bli avslørt: «Samtlige andre (studenter) satt bøyd fremover, slukte hvert fagord, men jeg kunne føle hvordan øynene deres var usynlig dreid i min retning, på en måte bare jeg forsto, alle låst om den samme dommen: vi vet.»

Romanens såreste og vakreste scene kommer en kveld Theodor og Ulrik er fulle. Det er ikke første gang de er det, men denne gangen durer Ulrik i vei om hvordan en må gjøre det en vil gjøre, koste hva det koste vil. Dette gir motløse Theodor styrke til å kysse Ulrik. Brått så er den åpenbar, hemmeligheten han har skjult i tyve år. Det er nesten grøssende hvor realistisk Sundquist skildrer skam og selvhat her. Og det er så ekstremt kroppslig: «Jeg kunne ikke føle fingrene mine. De var avkappa, fantomfingre.» Skammen dirret og sivet ut av boksiden, la seg over mitt lesende hjerte, fikk det til å verke. I skammens univers ikles det alminnelige brutal språkdrakt. Dagen etter inviterer Ulrik på middag hos seg. Det er det første møtet etter at Theodor kysset ham. Ulrik er snill og åpen, rolig og nysgjerrig, mens det herjer i Theodors kropp: «Hver skraping av gaffelen mot porselenet var et lite, mekanisk skrik. Biffkniver sagde gjennom kjøttstykkene. Saftglassene smalt mot bordflaten som pistolskudd. Uutholdelig.» Og: «Jeg var for uvel til å spise – faktisk ønsket jeg kun å opphøre min eksistens på stedet.»

For noen dager siden fikk en venn av meg en melding på Instagram om at han burde bytte etternavn og ikke minst: ta selvmord på grunn av sin legning. Fordi han er en offentlig person, fordi han er homo. Det er dette hatet Theodor har internalisert, det er dette landskapet Theodor befinner seg i, og her har han vært i tjue år. Han har levd hele livet sitt side om side med skammen. Hvordan avlærer man det?

Jo mer jeg leste, jo mer investert ble jeg i Theodor og Ulriks relasjon. På et tidspunkt ble jeg så sint. Jeg forsto det ikke, hvorfor skal Ulrik plutselig til Argentina? Hva har han der å gjøre? Theodor sier: «Bare en natt til, vær så snill, bare litt lenger, jeg vil ikke miste deg allerede.» Det er her romanen er på sitt beste, når Sundquist ikke er opptatt av å gjøre Theodor mer interessant enn det han er, men isteden skildrer han på en hudløs måte de fleste kan kjenne igjen.

Det morsomme er at Theodor blir til Ulrik. Han blir mer framoverlent, mer til stede, mindre i sitt eget hode, og det er gledelig lesning. Mest av alt fordi det sier noe vakkert om hvordan vi har med oss folk overalt. De tar bolig i oss: «Det er merkelig, hvordan noen kan komme og gå på den måten, og allikevel ryste ens egen grunnmur så fundamentalt», står det et sted. Når jeg møter mennesker jeg blir glad i, det være seg i seksuelle eller i rent vennskapelige relasjoner, tar jeg meg i å oppføre meg som dem. Latter, håndbevegelser, måten de prater på, toneleie, gange, det er noe av det fineste jeg vet om. Har du noen gang tenkt på det, hvor mange mennesker du bærer med deg? Theodor gjør det samme.

De stereotypiske framstillingene av enkelte karakterer er en av romanens svakheter. Faren til Theodor ser på Top Gear og drikker Guinness, mens moren leser interiørblader i en lenestol. Selv Theodors skeivhet er til tider heteronormativ. Theodor og vennene møter Dennis på nyttårsaften. Dennis forteller at han er homofil. Da tenker Theodor: «Det var ingenting ved han som ville vekket mistanke hos meg – ingen spesiell lukt, ingen fakter eller avslørende blikk.» Etter mitt syn er det noe foruroligende ved at en dannelsesroman om skeiv kjærlighet gir plass til og forsterker forslitte, negative forestillinger knyttet til skeivhet. For ikke å nevne hvordan det litterært sett er en snarvei. Men på den annen side: Er det ikke realistisk at en ung, skeiv mann som har slitt med selvhat hele sitt liv, nettopp ikke er løsrevet fra den voldelige kulturen som gjør at han bærer på all denne unødige bagasjen? Vi er alle på en eller annen måte knyttet til eller påvirket av kulturen ettersom vi bærer den i oss. Det er nesten ikke til å unngå, og det er trolig det Theodor viser her.

Videre er språket til tider noe pretensiøst, men denne enkle poeten frydet seg enormt over hvordan Sundquists prosa ofte oppsummerer overveldende følelser på en enkel, poetisk og direkte måte: «Torsdag morgen var lydløs, som om den ikke egentlig ventet på utsiden av soveromsdøra.» «Jeg kunne liksom ikke helt huske hvem jeg var eller hvordan jeg havnet der.» «Jeg er homo. Det var fremdeles de tyngste ordene i verden.» «Jeg snudde meg mot dem; de så ut som jeg følte meg.» «Og der, i den smerten et sted, skrek jeg.»

Tidsperspektivet er til tider sjanglete, og en del av romanen bærer preg av å være rapporterende. Det eksisterer et hastverk her, som etter at Ulrik takker og bukker for seg i slutten av del én, blir irriterende. Kanskje hastverket har noe med tilbakeblikkene å gjøre? I et tilbakeblikk kommer vi faktisk ikke tilbake til den opprinnelige situasjonen vi var i, romanen ruller videre til neste stopp. Som ei som holder på med et romanprosjekt, vet jeg godt hvor vanskelig det er å holde seg til den konkrete situasjonen når fingrene løper over tastaturet og alt skal ut på en gang. Men det er derfor en skal ha en redaktør som kan få en til å dvele. En redaktør som kan foreslå at en kanskje bør vurdere å sy mindre stoff sammen. Særlig de mange fest-scenene, hvis funksjon ikke er noe annet enn luft, og hvis dialog er intetsigende, kunne fint ha blitt luket ut.

«Jeg tror du hadde likt Ulrik» er en roman om å høre til, først og fremst i sin egen kropp, sine egne følelser, sin familie og venner, sine omgivelser og sitt liv. Jonas Sundquist skriver godt og sårt om sorg og savn etter første kjærlighet, selvhat og homofobi og om hvordan vi dypest sett er ensomme i vår lidelse: «Nå ville det skje, den fremtiden jeg hadde fryktet siden jeg var tolv.»

Del tre er romanens sterkeste. Den er ikke pretensiøs som første del, ei heller er den seig og rotløs som del to. Theodor, Victoria, Kaia, Daniel og Even er her på sitt klareste, mest sanselige og komplekse. Og det er her, mot slutten, at jeg innser at grunnen til at jeg ikke likte Theodor noe særlig i begynnelsen, grunnen til at jeg hadde misforstått mannen på omslaget, var at der var han et spøkelse, et skall. Utviklingen hos Theodor er også en utvikling i leserens forståelse av Theodor, og i løpet av del tre ender man med å endre syn på romanens første to deler. Dette er så velgjort, for det er hemmeligheten, skammen og selvforakten som fulgte med den, som gjorde Theodor til et skall. Da jeg innså dette, kjente jeg på en berusende varme for Theodor, og en fascinasjon for Jonas Sundquist, som med denne gode debuten lekent har skrevet seg inn i norsk litteratur.