Hopscoth Reading Room i Berlin. Foto: Eira Søyseth
Hør Eira Søyseth lese
0:00 / 0 sekunder
Nyheter fra Tyskland det siste året har forbauset meg. Helt siden utdelingen av litteraturprisen Liberaturpreis til den palestinske forfatteren Adania Shibli ved bokmessen i Frankfurt i oktober 2023 ble avlyst, har det dukket opp stadig nye eksempler på det som med norske øyne er en uforståelig kanselleringspolitikk. Jødiske demonstranter i palestinademoer har blitt banket opp og arrestert av politiet for å være antisemittiske. En flokk med politimenn har løpt etter en 10 år gammel gutt med palestinaflagg. Administrative kulturarbeidere er blitt sparket på dagen fordi de har undertegnet et opprop om våpenhvile. Verden kjennes forvirrende. Skulle ikke Berlin være en kunstnerisk friby, liksom? Hva er det som skjer?
Ideen om en armlengdes avstand mellom kulturstøtte og politiske saker står stadig svakere i Berlin. I januar i 2024 fikk det berlinske senatet gjennom en egen klausul i kontraktene til alle som mottar kulturstøtte. Alle kulturaktører og visningssteder måtte nå forplikte seg til at det ikke skal finnes antisemittisk innhold i kulturproduktene. International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) vedtok i 2016 en arbeidsdefinisjon av antisemittisme som ikke er juridisk bindende, men som Tyskland følger, og som klausulen tar utgangspunkt i. Den lyder slik: «Antisemittisme er en bestemt oppfatning av jøder og kan komme til uttrykk som hat mot jøder. Språklige og fysiske former for antisemittisme rettes mot jødiske og ikke-jødiske enkeltpersoner og/eller deres eiendom, og mot jødiske institusjoner og religiøse samlingssteder.» Arbeidsdefinisjonen er kritisert for å etterlate et stort tolkningsrom for hva antisemittisme er, men også for at syv av elleve eksempler på antisemittisme i offentligheten som arbeidsgruppen nevner, handler om Israel.
Kultursenatoren i Berlin, Joe Chialo, skrev på Instagram da de fikk klausulen gjennom: Kunsten er fri! Men det må være noen regler. De endte med å fjerne klausulen ikke lenge etter fordi så mange internasjonale kunstnere nektet å komme til Berlin. Men i november 2024 ble det vedtatt en ny resolusjon i den tyskenasjonalforsamlingen: «[a]ldri igjen er nå – beskyttelse, bevaring og styrking av jødisk liv i Tyskland», der et av punktene sikrer en lignende ordning, nemlig å holde tilbake støtte til prosjekter som har antisemittisk innhold – innen kulturproduksjon så vel som innen akademia.
Christina Sharpes bok Ordinary Notes (2023) består av 248 små notater om erfaringen av å være svart i USA, tanker Sharpe gjør seg både i sitt virke som professor og som datter og som leser. Et tilbakevendende moment i boka er minnesmerker og hvordan minnesmerker forholder seg til fortiden. Om det å være på Nazi Documentation Center i Tyskland skriver Sharpe:
By the time we left (…) we were convinced that depending on where one stood, this memorialization would actually attract people to Nazism. The objects function as memorabilia, a memorialization not of the wounded, but the perpetrator. (5)
Hun siterer videre den haitiske antropologen Michel Rolph Trouillots bok Silencing the Past (1995), som ser på den amerikanske og europeiske fortielsen av slaveopprøret som førte til Haitis frigjøring i 1871. Fortielsen, sier Trouillot, henger sammen med at et slaveopprør var utenkelig i den koloniale tidsalderen. De hvite hadde allerede definert slaver som mindre menneskelige og dermed som ute av stand til å ha en egen politisk agenda. Det betyr noe hvilke narrativ som blir fortalt, og hvordan vi forholder oss til vår fortid. Trouillot siteres videre av Sharpe, som skriver:
What is obscene is not a relation to The Past, but the dishonesty of that relation as it would happen in our present. The trivialization of slavery – and of the suffering it caused – inheres in that present. The Past fails to stay in the past. (27)
Hva skjer når fortiden ikke klarer å bli i fortiden? Hvilke konsekvenser får det tyske holocaust-narrativet for palestinere i dag?
Uken før jeg drar til Berlin, møter jeg min far på Café Opera i Bergen. Han er pensjonert arkitekt og tipser meg om å besøke det jødiske museet i Berlin når jeg er der. Han forteller om da han selv var der, rundt årtusenskiftet. Han dro på befaring med flere andre norske arkitekter og fikk besøke museet før det åpnet for offentligheten. De fikk se selve reisverket til bygget og arkitektens visjon. Bygget er brutalistisk og har flere arkitektoniske trekk som fremmer et ubehag. Det er et eget rom viet til holocaust – 24 meter høyt i betong, helt tomt og mørkt, med unntak av en liten lysglipe helt øverst. En tung dør lukker seg bak deg når du går inn. Da pappa ble tatt med inn i rommet på omvisning, kjente han på en voldsom klaustrofobi; han ville bare komme seg ut derfra så fort som mulig. Det faktum at bygget var helt tomt, var det som gjorde størst inntrykk på ham. Tomheten tydeliggjorde alle livene som har gått tapt, arkitekturen forsterket det svimlende ubehaget i alt som ikke lenger er.
ANKOMST BERLIN
En uke senere ankommer jeg et sommerlig Berlin, en siste varm uke før høsten setter inn. Blader har begynt å falle fra trærne og ligger forvirret, knusktørre på gaten i tjuefem graders varme. Vepsene er overalt, på alle kafeer, barer og restauranter jeg besøker. Det er slutten på sesongen for dem, de er late, sløve, vet at de kommer til å dø snart. Akkurat som om varmen gjør dem villere. Jeg drar på en kafé i Prenzlauer Berg og befinner meg i en språklig glipp i møte med baristaen. Jeg bestiller en lemonade, han sier at drikken er en vepsemagnet, og jeg svarer: It’s okay, I’ll take the chance, they are slow now, just waiting to die, og det er noe med leveringen min som gjør at han ser rart på meg. Fordi jeg snakket om døden som så selvsagt, som om det er jeg personlig som skal drepe byens veps, én etter én. Da jeg setter meg ved et bord og ser på de ville vepsene, er det lite som tilsier at de er spesielt slow. Jeg tenkte på det norske ordet sløv.
Fire av intervjuene jeg gjorde i Berlin, har i løpet av høsten blitt publisert i Vinduet. Jeg har snakket med Lana Bastašić, med Logan February, Uljana Wolf og Ghayath Almadhoun. I intervjuene var jeg interessert i hvordan de ser sin egen praksis i lys av presset på ytringsfrihet som foregår i Tyskland for tiden. Mens jeg var der nede, snakket jeg også med Katharina Schultens, som nylig tok over som leder for Haus Für Poesie, en institusjon som jobber for poesien, og jeg snakket med Erin Honeycott, som er med på å lede bokhandelen og visningsstedet Hopscotch Reading Room. Møtene tydeliggjorde for meg de ulike strategiene kulturinstitusjoner i Berlin har laget i møte med struping av kulturstøtten.
Da jeg forbereder meg til reisen, finner en spontan protest sted utenfor rådhuset i Bergen etter at kulturbyråd Reidar Digranes har offentliggjort at han kutter 2,7 millioner kroner i kunstnerstipender i inneværende år, samme dag som svarene på stipendene skulle blitt offentliggjort. Vennene mine står der denne morgenen og minner meg på hva som kan finnes i fellesskapet, og hva som står på spill. Når Digranes ankommer demonstrasjonen, blir han spurt av en journalist om hva han synes om protesten, og svarer: Kutt skaper engasjement, og det er fint, og de har vært heldig med været for demonstrasjonen. Et par uker tidligere kuttet han også kunstnerleiligheten Bergen kommune har hatt i Berlin, der lokale kunstnere har kunnet søke opphold. De årlige utgiftene var 180 000 kroner, han omtalte det som det enkleste kuttet han kunne gjøre. Hvordan kan vi organisere oss når kulturbyråden først og fremst ser på kultur som sløsing? Hvilket språk, hvilken handling skal vi bruke i møte med det?
HAUS FÜR POESIE
Jeg drar for å møte Katharina Schultens, som er daglig leder på Haus Für Poesie («hus for poesi»). Hun er en poet som etter å ha jobbet administrativt i universitetssektoren i mange år, tok over som leder i 2022 da Thomas Wohlfahrt, som startet prosjektet i 1991, gikk av med pensjon.
Foto: Eira Søyseth
Jeg blir geleidet inn i biblioteket. Det er et åpent, lyst rom der veggene er fylt med diktsamlinger. Jeg får lyst til å stille meg foran hyllene, vende hodet til siden for å lese titlene på bøkene. Rommet har store vinduer ut mot bakgården, hvor det er sykkelutleie for turister. Katharina forteller om de voldsomme kuttene i kulturbudsjettet i Tyskland de seneste årene. Det slår meg at kuttene i kulturstøtte som vi ser flere steder i Europa, fremmer et særlig narrativ: Kunst og kultur har ikke en funksjon for samfunnet, og angår ikke folket, kun eliten. Kommentarfeltene til saker om kulturkutt er fylt med påstander om at kunstnere er snyltere som ikke ville ha klart seg uten at staten forsørget dem. Gjengangeren er en klar forakt for kulturproduksjon som ikke er forankret i gratisarbeid og frivillighet. Du kan jo bare holde på med det som en hobby hvis du ikke klarer å ordne penger selv. Nå som vi er inne i en dyrtid, setter politikerne sosialhjelpsklienter som får kuttet støtte eller barnehager som ikke har råd til vikarer, opp mot late kunstnere som snylter på skatten. Som om Digranes’ kutt i arbeidsstipender vil gjøre at barnehagene plutselig har råd til vikarer igjen? Samme dag som jeg er på besøk, har Katharina fått beskjed om at senatoren for kultur skal kutte ti prosent i driftsmidler til alle kulturinstitusjoner i Berlin. Hun forteller:
– Det politikerne ikke virker å forstå når de gjør så store kutt i kultur som de har gjort de siste årene, er at det ikke er gitt at alt som har blitt bygget opp, kommer til å bestå. I år har den digitale poesiplattformen som vi styrer, lyrikline, 25-årsjubileum. Plattformen har for øyeblikket opplesninger og gjendiktninger av 1679 poeter og totalt 15 175 dikt på 93 forskjellige språk. Et viktig arbeid vi gjør, er å gjendikte poesi fra bøker som ikke er blitt oversatt til tysk, og dermed gjøre poetiske stemmer fra et bredt spekter og mange språkgrupper tilgjengelig – både i skrift og som opplesning. Men det er samtidig både tidskrevende og dyrt arbeid, og disse kuttene vanskeliggjør slike prosjekter.
Katharina forteller om de ulike prosjektene institusjonen står bak. Det er alt fra den årlige poesifestivalen i juli, som i 2024 ble gjestet av poeter som Terrance Hayes, CAConrad, Fatemeh Ekhtesari og Sara Uribe. De har en poesifilmfestival ved navn «Zebra», ukentlige mindre arrangementer, poesikonkurranser for ungdom, pedagogiske poesimoduler for barn og arrangementsserien «Vocations», som jobber med lyd og poesi i sammenheng.
Mye av dette arbeidet står i fare hvis budsjettkuttene fortsetter. Katharina er redd for at alle arrangementer som er mer komplisert enn at en tysk forfatter som bor i Berlin kommer og leser, står i fare for å ryke. Idet en institusjon blir en etablert institusjon, er det også begrenset hvor mye oppdragsgivende arbeid som kan gjøres på goodwill:
– Det er typisk innenfor kulturlivet at mange institusjoner har bygget opp enormt med fagkunnskap på veldig små budsjetter, sier Katharina, men påpeker at det er annerledes nå. Hun kan ikke gå rundt i 2024 og spørre poeter om å gjøre oppdrag for Haus Für Poesie uten betaling. Levekostnadene har gått opp, og de kan ikke utnytte folks arbeidskapasitet uten å gi noe tilbake når de har eksistert i over tretti år.
Jeg spør henne hvordan hun ser poesiens status i Tyskland i dag, og hun svarer:
– Jeg snakket nylig med Lea Schneider, som er poet, men også gjendikter av kinesisk poesi, og hun snakket om hvordan poesien har en helt annen rolle i Kina, fordi det er så mange flere strukturer i språket som rimer eller har lydlige likheter. Dermed finnes det poetiske språket allerede integrert i dagligspråket. På tysk er det vanskeligere å rime, og hvis du gjør det, vil det snarere datere teksten, eller fordre at du jobber med et annet type språklig register enn dagligtale.
– Det er også et problem hvordan det undervises i poesi i skolen. Sønnen min, som er tolv år, er mest interessert i naturvitenskap og matte. Han kom hjem fra skolen en dag og sa: Nå vet jeg hvordan man gjør poesi. Og jeg så opp på ham og spurte: Hvordan funker det, da? Han svarte at du har en rimstruktur du følger, og så får du et dikt. Jeg forsøkte å ymte frempå at han kanskje bare hadde analysert diktets struktur, at det jo er mange måter å tenke om dikt på, men det hadde han ikke lært. Dette kan skape et hat mot poesi, som vi ønsker å bryte opp i på Haus Für Poesie. Det er jo også et poeng i navnet. Vi er et hus for poesien. Det vi forsøker å gjøre her, er å skape en plass for det som på tysk heter aufgehoben, som betyr å bli løftet, men også å være skjermet mot noe fellesskapelig. Og det vil vi gjøre for poesien.
Jeg går fra møtet med Katharina inspirert over denne flaten for poesi og kjenner på en sympati med dem på grunn av den økonomiske situasjonen huset står i, og for hennes engasjement for å gjøre det til et sted for poesiens mange forskjellige typer stemmer. I heftet til årets poesifestival finner jeg en slags programerklæring som jeg jo ikke kan unngå å være enig i:
Questioning one’s own language through poetry always means admitting doubts, shaking convictions, breaking taboos and crossing different sorts of borders. The poems of these poets from 15 different countries go a long way when they document historical injustices in innovative language, find ways of expressing marginalized perspectives and dream up utopias – and in doing so, repeatedly adopt differentiated points of view that are often lacking in current discourses.
Det er likevel påfallende hvordan huset ikke har hatt noen arrangementer med palestinske poeter det seneste året, og det forbauser meg at det er en grense huset ikke gir rom for å krysse. I Norge har det vært et bredt engasjement for formidling av palestinske poeter som et motstandsarbeid, og som en måte å trekke fram enkeltdikt og enkeltskjebner i møte med dehumaniseringen av palestinere i mediebildet på. Det mye delte diktet til Refaat Alareer, «Om eg må døy», skrevet i 2023 rett før han blir drept i et israelsk luftangrep, ender i Anna Kleivas gjendiktning med linjene: «om eg må døy / la det bere håp med seg / la det bli ei forteljing».
Hvorfor er ikke palestinske poeters fortellinger velkomne hos en litterær institusjon som Haus Für Poesie? En forklaring er den allerede nevnte manglende avstanden mellom politikere og kulturmidlene. Det har vært reelle konsekvenser for kulturinstitusjoner med programmering som kan defineres som antisemittisk. For eksempel har visningsstedet Oyoun, som med en fast stab på 32 personer og prosjekter med perspektiver spesielt innen dekolonialisering, skeiv feminisme og migrasjon, gjennomgått store endringer det seneste året. De fikk beskjed av senatet i Berlin om at støtten kunne bortfalle hvis de hadde arrangementer som var for politisk ladet. Da de likevel gjennomførte et arrangement med gruppen «Jewish Voice for a Just Peace in the Middle East» i november 2023, som de ble bedt om å avlyse, trakk senatet den flerårige driftsstøtten de allerede hadde fått innvilget til og med 2025. I november 2024 fikk Oyoun også vite at senatoren for kultur, Joe Chialo, i et møte som ble streamet digitalt, planla å legge ned hele institusjonen, og at de måtte trekke ut fra lokalene sine innen fem uker. Dette hadde de ikke fått noe informasjon om i forkant, og de er per i dag uten lokaler. Den skjulte antisemittismen som de har blitt anklaget av senatet for å holde på med, har de ikke fått mer grep på eller direkte informasjon om. De blir bare kastet ut. Det er altså ingen tvil om at å invitere en palestinsk eller jødisk propalestinsk poet til et kulturelt arrangement i Berlin kan ha økonomiske konsekvenser om du er avhengig av offentlig støtte.
Jeg kan ikke unngå å tenke på hva som ville ha skjedd hvis det hadde vært en politisk mobilisering blant kulturaktørene i Tyskland. Hva hadde skjedd hvis de største aktørene hadde gitt klar beskjed til det berlinske senatet om at de ikke gikk med på premisset om at driftsstøtte til kultur var knyttet til politisk bestemt innhold? Men det har de altså ikke gjort, og stillheten fra kulturelle institusjoner er påfallende.
I slutten av november åpnet riktignok Neue Nationalgalerie en stor retrospektiv utstilling, morsomt nok kalt «This will not end well», av den enormt innflytelsesrike jødiske fotografen Nan Goldin. Hun startet åpningstalen sin med fire telefonfrie minutter i stillhet, for å minnes de døde i Palestina, Israel og Libanon. Det første hun sier etter stillheten, er: Were you uncomfortable? I hope so. Fordi hun er en av de mest berømte fotografene i verden, bestemte hun seg for å bruke plattformen sin som en stresstest. Kunne hun holde en tale til støtte for Palestina i Berlin uten å bli kansellert? Da er det flere som kan gjøre det samme. Alle tyske ministere som var der, distanserte seg fra talen i ettertid, men hun fikk holde den, og utstillingen hennes står til april i år.
HOPSCOTCH READING ROOM
Gjemt vekk, i en bakgård ved U-bahnstoppet Bulowstraẞe, finner du Hopscotch Reading Room. Stedet huser en uavhengig bokhandel, et visningsrom og et mikroforlag, og ble etablert av Siddharta Lokanandi i 2017. Etter å ha bodd i New York i femten år, og drømt om å åpne en bokhandel som spesialiserer seg på litterære perspektiver utenfor den vestlige kanon, flyttet han til Berlin i 2016 for å gjøre alvor av drømmen.
Jeg drar til Hopscotch for å intervjue Erin Honeycutt, som Lokanandi har drevet bokhandelen sammen med siden 2019. Hun er også redaktør for mikroforlag Cutt Press, som hun startet i 2020, og gir ut alt fra smussfanzinen Womanwood til pamfletter med dikt av palestinske poeter og fagartikler i småformat av teoretikere som Saidiya Hartman og Lisa Robertson, alt trykket på risoprinteren på loftet.
Google Maps forteller meg at jeg skal gå inn i en anonym bakgård. Det er ingen skilt, og jeg forstår ikke hvor bokhandelen befinner seg, men til slutt ser jeg Erin, sittende ved et bord utenfor i solen. Jeg går bort til henne og introduserer meg. Bokhandelen er ikke åpen enda, vi har møttes tidligere for intervjuet, men hun åpner glassdørene for meg, til det som fortoner seg som en drøm av et sted. Stabler på stabler med bøker, både nye og gamle, noen organisert i bokhyllene, andre i mer eller mindre tilfeldige stabler.
Hopscotch Reading Room har tatt et aktivt valg i spørsmålet om offentlig støtte. Selv om de kunne mottatt kulturstøtte, søker de ikke om midler. Det er en måte å forbli fri på. Det er ingen politikere som kan trekke vekk driftsstøtte de kunne gjort seg avhengig av.
Jeg begynner med å spørre henne om hvordan bokhandelen er utformet. Hun forteller:
– Ja, det finnes jo en estetikk her, med bøker som er stablet i ulike bunker, og at det er rotete og overveldende. Det ville nok vært slik uansett, men det gjør jo at stedet skiller seg fra den tyske estetikken og idealet om hvordan en bokhandel skal se ut, organisert og oversiktlig. Man kan også merke det på folk. Kunder kommer i to kategorier: Enten kommer de inn og blir overveldet, ser bort på meg med et blikk som sier hjelp meg, guide meg gjennom hva som skjer her, eller så bare går de til verks selv, graver seg gjennom bøkene.
Gjennom årene bokhandelen har vært her i Berlin, har Hopscotch hatt flerfoldige arrangementer i bakgården, lenge flere i uken, og Erin snakker om ønsket om å utvide rammene som finnes for boken som produkt. Ofte har de hatt introduksjonsarrangementer i forbindelse med at en bok har ankommet bokhandelen, som en feiring, uansett om det er en ny eller gammel bok. De har villet tenke annerledes rundt hva en bokhandel signaliserer eller skal bety. Pandemitiden, som for mange kulturaktører var harde tider, var for Hopscotch en tid for oppblomstring. Erin forteller:
– Det som var så spesielt i Tyskland under pandemien, var at når alt annet var stengt, ble bokhandlene gitt samme status som matbutikker og apotek. Myndighetene omtalte bokhandlene som spirituelle påfyllssentre. Vi holdt åpent, men folk måtte lage en avtale i forkant. Dermed visste vi når de kom, og de fortalte oss gjerne på forhånd hva de likte, slik at vi kunne ha anbefalinger klare. Jeg tror ærlig talt ikke at vi hadde klart oss hvis ikke det hadde vært for pandemien. Vi ble virkelig kjent med kundene våre, og det skapte et større fellesskap for hele sjappa, noe som gikk langt utover å selge bøker. Det fikk meg til å tenke mye over hvilken rolle en bokhandel og folkene som jobber i den kan ha.
– Det var også på denne tiden at jeg bestemte meg for å etablere Cutt Press, som gir ut egne tekster printet på risoen i andre etasje, men som også lager bootlegs av bøker. Det startet som et lytteprosjekt. Når jeg hadde alle disse en-til-en-pratene med kunder, fikk jeg en følelse av hva folk var interessert i å lese, og mange av titlene var vanskelige å få tak i. Spesielt akademiske bøker med harde permer kan lettkoste 800 kroner for én bok og være vanskelig å bestille til Europa. Det var en bok jeg hadde kun en kopi av, men som en kunde ville ha, og da endte jeg med å kopiere den opp i noen eksemplar på risoen. Det er jo også en del bøker som får en ny vår men som ikke blir trykket opp på nytt. Da kan vi være der.
– Den første boken jeg kopierte opp, var Dictee av Theresa Hak Kyung Cha. Dette var før University of California Press hadde trykket den opp på nytt, men verk av Cha hadde blitt en del av Whitney-biennalen, og materialet hennes hadde fått nytt oppsving og etterliv. Vi ønsket å ha en maratonopplesning av hele boken, men det var nesten umulig å oppdrive noen eksemplarer av den. Theresas nevø, som også er forfatter, bor i Warszawa, så vi kontaktet ham og hørte om det ville være greit for ham om vi trykket opp 100 eksemplarer av Dictee, og om han ville være med på opplesningen. Det ville han gjerne. Det ble en helt fantastisk kveld.
– Det finnes jo en form for utopisk tenkning i litteraturen, eller i alle fall for meg så innebærer troen min på litteraturen og det den kan gjøre, en utopi. At endring er mulig, håp er mulig, at litteraturen kan være en drivkraft. Hva tenker du om det?
– Jeg har nylig lest om igjen en bok av James Hullman som heter Dreams and the underworld, og i den snakker han om Freuds første bok om drømmetolkning og peker på at drømmetolkning alltid vil innebære en oversettelse fra drømmebilder til språk, nesten som en ekfrase. Drømmer når oss jo ikke gjennom språket alene. I dette finnes det kanskje en form for utopi som vi kan ta med oss videre. Men når jeg tenker konkret på litteratur og på jobben vi gjør her, så tror jeg nok at en utopi blir for stort? På dette stedet fortoner det seg mer konkret for meg. Vi blir i større grad som formyndere av en fremtid gjennom hvilke bøker vi kopierer opp, og hvilke bøker vi anbefaler gjennom arrangement og distribusjon. På den måten velger vi jo hele tiden tingene vi ønsker å fortsette med. Vi snakket om dette for et par uker siden, Siddharta og jeg, og da sa han at alt vi som bokselgere kan gjøre, er å forsøke å kultivere måten folk leser på, og forsøke å skape en form for sosialisering rundt boken som kan være bærekraftig, åpen og inklusiv. Men med pamflettene jeg trykker opp, så finnes det kanskje en utopi i dem, en tro på at tekster kan endre liv.
Hopscotch Reading Room skal til å åpne, og vi avslutter det offisielle intervjuet. En ung tysk mann har kommet for å hente noen flyers som Erin har kopiert opp for ham på risoprinteren oppe. På flyeren er det kopiert opp et presseskriv fra Den internasjonale domstolen i Haag fra juli i 2024 der de erklærer at Israel er skyldig i apartheid. Han venter tålmodig i butikken mens Erin henter kassen med arkene oppe på kontoret. Bokhandelen er åpnet, så jeg går til verks inne i Hopscotch, henter frem en bunke bøker og pamfletter som jeg kjøper med meg hjem og tar U-bahn hjemover. Man kan jo aldri ha nok bøker.
PÅ DET JØDISKE MUSEET
Every memorial and museum to atrocity already contains its failure. Påstanden fra Christina Sharpe er med meg i bakhodet denne siste dagen jeg har i Berlin. Det har begynt å regne, temperaturen går nedover. Hvem er det minnesmerket er laget for, og hvem er det som har laget det? Hva er det de skal minnes? Ofte er minnesmerkene store, monumentale blokker i stein som tar plass i landskapet, på samme tid abstrakte og noe du ikke kan komme unna.
Jeg tar bussen til Det jødiske museet for å se hva dette museet vil gjøre med meg. Da jeg ankommer, er det første jeg ser den ekstreme sikkerheten som omgir bygget. Hele området er bokset inn med antiterrorgjerder, utenfor er en drøss med patruljerende politimenn. Du ankommer først et lite, sikret rom og går gjennom en metalldetektor, og allerede før du er kommet ordentlig inn, er du delaktig i et narrativ om frykt og fare.
Mot slutten av Naomi Kleins siste bok, Dobbeltgjenger, reflekterer hun over hvordan fortellingen om holocaust ble presentert da hun som barn gikk på hebraisk førskole i Montréal. Hun skriver: «[D]et var rom for overflatefølelser: gru over ugjerningene, raseri mot nazistene og et ønske om hevn.» Klein skriver videre at hennes venninne Cecilie Surasky mange år seinere snakket om hva denne historiefortellingen gjorde med dem:
«Det er retraumatisering, ikke bearbeidelse. Det er en forskjell her.» Så snart hun hadde sagt det, visste jeg at det var sant. Bearbeidelsen setter bruddstykkene av oss selv sammen igjen som reparasjon, den er et forsøk på å hele, å gjenskape en helhet. På sitt beste kan bearbeidelsen åpne for at man blir forandret og forvandlet av sorg og tap. Men retraumatisering går ut på å få oss til å stivne til i en knust tilstand: Det er et system som er skapt for å sørge for at skaden forblir fersk og lidelsesfull. (304)
Jeg sjekker inn den klissvåte sommerkåpen min i garderoben og får en billett i skranken til den faste utstillingen, «Jewish Life in Germany: Past and Present». Fra det åpne ankomstrommet går du ned en lang trapp og inn mot nybygget, tegnet av arkitekten Daniel Libeskind og åpnet for offentligheten i 2001. Allerede i denne gangen finnes et lett svimlende ubehag. Ingen flater har rette vinkler, og gulvet har en uvant, ujevn helling oppover. Bygget i seg selv er formet som en sikksakk, og allerede i inngangspartiet til utstillingen er det som om de tre ulike veiene man kan velge å gå, representerer et tomrom. Selve arkitekturen representerer holocaust som traume, som avbrytelser i en koherent fortelling, sikksakk. Det er vanskelig å orientere seg, og det er vanskelig å forstå rommenes logikk. Jeg går gjennom hovedutstillingen idet tre turister åpner en branndør i et forsøk på å komme seg ut. Alarmen begynner å pipe, og de forter seg kjapt videre, søkende etter den egentlige utgangen.
Utstillingen har nylig blitt endret: Der den før fortalte en kronologisk fortelling om jødenes historie i Tyskland, har de brutt opp deler av kronologien etter at utstillingen åpnet på nytt i august 2020. Siden store deler av bygget er uten telefondekning og jeg glemte å laste ned museets svært informative app før jeg gikk ned trappene, står nedlastingen til app-ikonet helt stille på skjermen min, og jeg går rundt uten hjelp fra en ledende stemme som kan fortelle meg hvilken retning jeg skal gå.
Mens jeg går rundt, tenker jeg igjen på dette med narrativ. I britisk-palestinske Isabella Hammads essay «Recognizing the Stranger» er et av hennes bakenforliggende poeng at historiens flyt alltid overgår de narrative rammene vi påtvinger historien. Det er et poeng som går igjen som et gjenferd gjennom hele turen min.
Jeg spør meg hvem denne utstillingen er laget for. Den består av både innsiktsfulle og spennende elementer, som lyddusjer med opptak av gamle jødiske bønnekall og objekter som rører meg. For eksempel står en sølvlysestake utstilt, og bak den et bilde av den jødiske familien som eide lysestaken. Bildet er fra en høytid, med sølvlysestaken på bordet foran den lille familien. I bildet stjeler lysestaken fokuset fra familien, plassert forrest som viktigst. Den ble stjålet fra dem under andre verdenskrig, og familien ble drept i løpet av krigen, informerer en liten plansje meg om. Senere har lysestaken kommet seg tilbake hit, til museet. Det minner meg på objekters magi, hvordan de bærer i seg en verden og en historie. Ellers er det i mange rom en pedagogisk fortelling som forvirrer meg.
Langs en vegg i et annet rom fortelles det om kashrut, altså reglene for hva som er kosher å spise. I et innhukk i veggen ligger ulike plastreplikaer av matvarer som ikke er kosher, med tegneserieillustrasjoner på veggene rundt som skal representere hvordan det finnes ulike innfallsvinkler til det å være jødisk i dag. Illustrert er en ung kvinne med lilla hår og tatoveringer, en eldre mann med en kippah og kortermet skjorte. Seinere, på vei ned trappen, er det svære strektegninger på veggene av berømte jødiske stemmer, en slags jødisk Hall of Fame. Ved siden av en kul strektegning av Jesus finner du Hannah Arendt, du snur deg rundt til Leonard Cohen og Sigmund Freud og Amy Winehouse, i en slags potpurri som, selv om den i og for seg er lystig, ikke gir mer informasjon enn nettopp tegningene. Hva er det de skal fortelle meg? Er dette en utstilling for noen som ikke vet noe som helst om jødedom, er den for skolebarn, er den for jødiske etterkommere av holocaustofre i Tyskland, er den for turister som meg?
Til slutt går jeg til rommet min far snakket om, holocausttårnet. Tilbake i gangen jeg først kom til, går jeg langs aksen bort til døren. Arkitekten kaller rommet for a Voided Void. Rommet er en tjuefire meter høy silo i betong, uten innhold, men med en liten stripe av lys som kommer inn fra taket. Ellers er det mørkt. Jeg forstår godt at min far ble klaustrofobisk av å være der inne. Nettopp tomheten og mørket og den usikre følelsen av å være så liten i rommet er påfallende. Min opplevelse av å være der inne var riktignok litt mindre klaustrofobisk siden jeg var der samtidig som tre eldre amerikanske turister. En av dem holdt døren åpen med foten og slapp slik lyset inn og holdt fluktmuligheten veldig åpen, mens kvinnen i følget, sto midt i rommet og spilte av infosporet fra appen på en gammel mobiltelefon med sprengte høyttalere. Stemmen til audioguiden spraker og gjaller mellom betongveggene og forteller at det er best å ta av seg hodetelefonene når man kommer inn i rommet, fordi man skal være i følelsen av tomrom, følelsen av et mørke. Kvinnen tar ikke dette som et tegn på at hun burde skru av lyden på telefonen, hun har vel bare fulgt instruksene om å ta av seg hodetelefonene. Mannen i døren tar heller ikke dette som et tegn på at han bør lukke igjen bak seg, la rommet få stå på egne bein.
Foto: Eira Søyseth
Men selv når aldrende amerikanske turister bryter opp stemningen i mitt møte med minnesmerket, gjør det noe med meg. Kanskje nettopp fordi det er tomt der. Arkitekturens ubehag skaper et refleksjonsrom i meg som ivaretar noe privat. Det er ikke en konfrontasjon med navn, med historie, med et stort monument, det er jeg som er i et rom som er tomt.
Jeg sliter med å finne utgangen da jeg skal gå. Etter å ha gått opp igjen trappene som førte meg ned til utstillingen, og hentet jakken min i garderoben, følger jeg et exit-skilt og ender i bakhagen, helt alene. Men bakhagen er i likhet med fronten inngjerdet, og det finnes ingen utganger for meg. Det pøsregner, og jeg kjenner på en litt desperat følelse av ikke å klare å komme meg vekk fra en så brutalistisk arkitektur, så preget av historien. Jeg går tilbake inn i bygningen, ser enda ikke hvor jeg kommer meg ut, fordi inngangen fungerer kun som inngang, og må til slutt spørre kvinnen i infodesken, litt febrilsk: Hvordan kommer jeg meg ut? Hun peker mot en liten sluse jeg gikk rett forbi, til venstre for museumsbutikken. Jeg kommer meg ut på gaten, i regnet, ikke sperret inne. Jeg puster ut.
Da jeg gikk på videregående, husker jeg hvordan den tyske minnepolitikken, holocaust-minnesmerkene, fremmaningen av at vi aldri skal glemme hva som har skjedd, ble trukket fram som eksemplarisk. At Tyskland ikke gjemmer vekk brutaliteten i holocaust, skulle etter hvert bli en måte å møte et nasjonalt traume på som vi alle skulle anerkjenne og beundre. Det var det riktige. Men i Tyskland i dag ser jeg også konsekvensene av å holde det nasjonale traumet oppe på den måten det er blitt gjort; uten muligheter for bearbeidelser, minne som minne alene. Holocaust som må huskes som noe eksepsjonelt, uten mulighet til å trekke historiske paralleller, verken i fortid eller i nåtid, selv når parallellene finnes. Hva skjer når holocaust, som er så viktig å minnes, blir plassert omtrent utenfor historien som en eksepsjonell hendelse av grusomhet? Da slipper vi å forholde oss til alle som så vekk, til alle som ikke var onde mennesker. Vi slipper å forholde oss til at vi ser den samme umenneskeliggjørende retorikken som ble brukt under holocaust, bli brukt om palestinere i dag.
Mens jeg er i Berlin, er det lokalvalg i valgkretsen Brandenburg, som omkranser Berlin. Det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) blir det neststørste partiet. Partiet som seinest i januar i 2024 fikk offentlig kritikk etter at pressen fant ut at flere av medlemmene høyt oppe i partiet hadde vært på en lukket konferanse med flere nynazister for å snakke om «remigrasjon» av millioner av asylsøkere og andre «ikke-assimilerte». Nestleder i AfD, Alice Weidel svarte at selvfølgelig er alle med tysk statsborgerskap en del av folket, men det er akkurat derfor tyske pass ikke skal bli gitt ut til hvem som helst fremover. Riktignok ser jeg flere T-skjorter med «FUCK AFD»enn støtteaksjoner for dem den uken jeg er i Berlin. En fyr passerer meg på gaten om morgenen, tydelig på vei til jobb, med T-skjorten på. En jente ved siden av meg på bussen har det som mobildeksel. Men er det ikke påfallende at mens den tyske stat mener å imøtegå antisemittisme i kultursektoren, er høyreekstremismen i framvekst?
Etter å ha besøkt National Memorial for Peace and Justice i Montgomery i Alabama, minnesmerket for lynsjingene i USA, blir det tydelig for Sharpe at dette ikke er et minnesmerke laget for henne. Hun ser på de monolittiske steinkistene med navnene til ofrene, redd for å se et kjent navn, da en hvit kvinne kommer bort til henne, gråtende, og sier: Unnskyld meg, jeg vil bare si at jeg er lei meg, og peker ned på minnesmerket. Senere reflekterer Sharpe over hvordan det finnes et så stort bildemateriale fra lynsjingene. Bilder på bilder med hvite folk som dro ut for å se svarte folk bli drept. Kanskje, spør Sharpe seg, er det heller dette en bør reflektere over, og skriver:
What if white visitors to a memorial to the victims of lynching were met with the enlarged photographs of faces of those white people who were participant in and witness to that terror then and now? What if they had to face themselves? Might that not be a different endeavor? Might that not hit a different note? (66)
Tiden min i Berlin og arbeidet med dette prosjektet tydeliggjør for meg hvor viktig det er å etterspørre narrativene som skapes og være nysgjerrig på flere perspektiv. Å la fortiden stå som et monument vi ikke kan gripe inn i, interagere med, er noe av det som skaper den forvrengte situasjonen i Tyskland i dag. Jeg tenker på de fire forfatterne jeg intervjuet, og som har blitt publisert i Vinduet allerede. Hvordan alle kunne fortelle ulike historier om hva de gjør for å skape motstand mot forenklede narrativ, og hvordan litteraturen nettopp er et av de stedene der vi kan finne forgreininger inn i andre fortellinger om oss selv.
På et personlig plan minnet også turen til Berlin meg om hvor lett narrativ om trygghet og utrygghet kan skapes for en selv. En av mine første kvelder i Kreuzberg, etter flere intervjuer og masse inntrykk, gikk jeg ut for å ta en øl. På baren rett ved siden av der jeg bodde, der jeg hadde tenkt å dra, var det helt fullt, og jeg begynte å gå opp og ned gatene for å finne ut av hvor jeg skulle sette meg ned. Denne virringen fra min side gjorde at jeg følte meg utsatt, et slags utvendig blikk på meg selv som en forvirret og sårbar turist, og da jeg endelig satte meg ned på en bar, var jeg sliten og stressa. Det faktum at jeg var alene, og alle andre i flokk, ble så tydelig for meg. Jeg satt meg innerst inne i en stor bar, og etter ikke lang tid satte det seg ned en guttegjeng på bordet ved siden av meg, selv om det var masse annen ledig plass i lokalet. Jeg ble fiksert på at jeg ikke skulle se ut som om jeg var noen som trengte å bli snakket til, passet på at jeg ikke møtte blikkene deres, og så på dem, strengt tatt, som utrygge og gikk hjem ikke lenge etterpå. Morgenen etter våknet jeg og tenkte over min egen oppførsel, så preget av en tankegang om verden som et farlig sted, at alle rundt meg bare er ute etter å huke tak i meg. Hva skjer hvis jeg aktivt går inn for å snu på denne tankegangen? At det at jeg er alene, snarere gjør at jeg kan snakke med flere fremmede enn jeg ville gjort hvis jeg var hjemme, i Bergen? Jeg bestemmer meg for å være nysgjerrig på byen, på folkene der, og kjenner meg ikke utrygg igjen. Det kan også være så enkelt.
Vinduets litterære artikkelserie om ytringsfrihet, høyrebølgen i Europa og krigen på Gaza er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
