Uljana Wolf. Foto: Alberto Novelli / Villa Massimo
Uljana Wolf og jeg skal møtes i firetiden på en torsdag på en kafé i Schöneberg, for en samtale på tampen av hver vår lange arbeidsdag. Uljana vokste opp i Øst-Berlin og var 10 år da muren falt. Hun debuterte i 2005 med diktboka Kochanie, Today I Bought Bread (oversatt til engelsk av Greg Nissan, World Poetry Books, 2023) og har siden debuten markert seg som poet, essayist, gjendikter og skrivelærer. Poesien hennes opererer i mellomrommene mellom ulike språk og leker seg blant annet med lydlikheter og klang. Det større prosjektet hennes består i å pirke i ideer om enhetlige nasjonaliteter og morsmål.
Jeg må innrømme at jeg først leste Uljana med en fordom som poesileser. Jeg har opplevd det som at mange poeter som bryr seg om språkets bestanddeler, eller språkets materialitet, bryr seg mindre om verden og hva som foregår rundt dem. At språkføring i seg selv er så interessant at verden forsvinner. Å lese Uljana i forkant av intervjuet har sparket den fordommen vekk og fått meg til å tenke over min egen språkføring og hva jeg tar for gitt i mitt eget morsmål.
Før jeg dro til Berlin, tok jeg en øl med noen venner av meg, en av dem fra Skottland. Min skotske venn forteller at han synes det er så morsomt at det norske ordet for glove er hanske. Det er jo så bokstavelig, sier han – en sko for hånden, hand shoe! Jeg innser at jeg aldri har tenkt tanken. En hanske er jo bare en hanske. Men da jeg forbereder meg til intervjuet med Uljana, dukker denne formen for ord opp overalt. For eksempel i feilskrivinger. I notatboken min skriver jeg messimess i stedet for messiness og tenker at det barnslige messimess har en energi som jeg finner morsom, som kanskje speiler omverdenen slik den fremstår for tiden.
I arbeidet med å oversette og forkorte dette intervjuet, har jeg også møtt begrensningene som finnes i det norske språket. I et intervju som handler så mye om morsmål, er det trist at det levende engelske mother tongue, eller det klingende tyske muttersprache, blir til det betydelig mer anonyme morsmål. På norsk finnes ingen oral fiksering, ingen slangeliknende morstunge som strekker seg ut over siden, ingen gode harde lyder. Men gjennom intervjuet håper jeg du kan ta med deg den levende tungen inn i ordet morsmål.
Eira Søyseth: Kanskje vi kunne starte med å snakke om din siste bok,
Uljana Wolf: Ja. En av bokens konseptuelle ideer var å forskyve eller forstyrre morsmålet og bevege meg bort fra morsmålsparadigmet i skriving. Jeg ville destabilisere ideen om at en forfatter er knyttet fast til et morsmål, et territorium og en stat. Samtidig oppdrar jeg barna mine, som begge vokser opp som tospråklige, og deres språkbruk har beveget seg inn i skriften min, parallelt med at jeg har gitt mitt språk videre til dem. Så det er et interessant premiss. Jeg har også konseptualisert og eksperimentert med translingvistisk skrift i tidligere bøker og essays. Det som er annerledes i Muttertask, er at det multilingvistiske ordspillet lener seg mer mot rim, gjennom lydlikheter, med en nesten overflod av lyder som likner, og av ordlikheter, omflyttinger og rytmer. Noen av diktene har nesten blitt som barneregler, med en slags syngende kvalitet. Jeg ville la språket mitt bli enda mer porøst og lekent ved å hoppe fra likheter mellom ulike språk, la det andre kunne lese som nonsens, støpe nye semantiske relasjoner mellom ord som dermed får slektskap, selv om det ikke nødvendigvis er et biologisk eller etymologisk slektskap. Disse likhetene lager små hull i morsmålet, slik også en forelders hode er fullt av hull når en har små barn! Så det er ikke bare det lingvistiske som har vært en faktor i skrivingen. Jeg skrev også gjennom den fysiske opplevelsen av å ha blitt mor, følelsen av at noe var rokket ved i egen kropp, gjennom amming, søvnmangel og trøtthet.
Så på den ene siden er det som interesserer meg, å forsøke å underliggjøre språk gjennom lek og rytme og lyd, noe som får språket til å høres familiært ut, uten kanskje egentlig å være det. På den andre siden er det flere andre måter jeg skriver frem underliggjøring på. Jeg ser på det mer bokstavelig i kapittelet kalt CAL MI JANE. Tittelen er en overstrykning av bokstaver i navnet Calamity Jane. Dette kapittelet handler om et oppfunnet morskap. Jeg ble fascinert av historien om en kvinne kalt Jean Hickok McCormick, som erklærte på radio i mai 1941 at hun var datteren til Calamity Jane og Wild Bill Hickok, to berømte westernfigurer. Hun påstod at hun hadde en dagbok og flere brev skrevet av moren hennes, og at hun hadde blitt oppdratt av en sjøkaptein. Overraskende nok var det mange folk og historikere som trodde på henne, drevet av tanken om at den uregjerlige Jane kunne synliggjøre seg som en myk mor – det var bare for fristende for dem. I virkeligheten var alle brevene forfalsket, men nå kunne samtiden idealisere denne røffe kjønnsvrengende westernkvinnen som en morsfigur, reintegrere henne inn i et heteronormativt narrativ. Alle disse brevene var altså forfalsket av Jean, så oppslukt i Calamity Jane at hun oppfant henne som sin egen mor. Jeg tok brevene, skrevet på engelsk, og lagde erasure poems, hvor jeg strøk vekk tekst fra brevene for å skape noe nytt. Det ble til små dikt der det er uklart hvem som er mor, og hvem som er datter. Boken min handler dermed ikke kun om biologisk morskap eller språk, men også om mytedannelse og funksjonen morsmyter har i samfunnet.
ES: I flere intervjuer og tekster har du nevnt teksten «My Language and I» av Ilse Aichinger, og jeg lurer på hva som fortsetter å fascinere deg med den teksten?
UW: På et vis kobler den seg til morsmålsparadigmet. I denne teksten fra 1978 presenterer den østerrikske forfatteren Ilse Aichinger fortellerens forhold til språket som et unaturlig forhold. Språket er en karakter i teksten som oppfører seg ikke-kommuniserende mot fortelleren. Språket har sitt eget sinn. Mens alt dette skjer, har språket og fortelleren en piknik rett ved siden av et grensevaktskur. De befinner seg alltid langs denne grenselinjen mellom to land. Teksten etablerer ikke bare en ikke-medfødthet i språket, men også en ikke-innfødthet med tanke på territorium. Det er alltid en trussel knyttet til det å krysse en grense, eller til det å ikke få lov til å krysse den. Fortelleren er alltid bekymret for å miste passene deres, og hun, eller han, stoler ikke på språket til å passe på passene, for hun tror at det kommer til å miste dem. Så i teksten er språket en mistenkt som ikke holdes fast av én makt eller ett prinsipp. Språket er upålitelig. Ustabilt. Denne portretteringen reflekterer mye av språkskepsisen hos Aichinger som en jødisk holocaust-overlevende og til det tyske språket i den østerrikske iterasjonen. Som forfatter eller menneske kan du ikke bare bruke språket ditt som om det er noe gitt, du kan ikke dominere det, og språket er aldri uskyldig. Du må alltid stille spørsmål ved forholdet mellom språket ditt og deg selv.
«My Language and I» har altså vært en veldig inspirerende tekst for meg. Teksten minner meg på at du alltid må stille spørsmål ved felles nasjonal oppfatning om språk. Å stille spørsmål ved ideen om at språket tilhører noen, og bare er et einzelsprache, et enkeltspråk, å stille spørsmål ved ideen om at språket må forbli kommunikativt, rent og anvendelig. Dette er noe vi må peke på igjen og igjen for å motarbeide disse nasjonalistiske, identitære og renhetsskapende tendensene som vi ser skje i Europa og overalt ellers.
ES: Det får meg til å tenke på den martinikanske filosofen og poeten Édouard Glissant. Å lese ham på universitetet fikk meg til å tenke helt nytt om identitet og språkføring!
UW: Akkurat! I forordet hans til Poetics of Relation skriver han om oversettelse og hvordan en kan skrive på ett språk, altså være monolingvistisk, uten å tenke monolingvistisk. Han sier at selv om en bare har ett språk, så kan en bruke det på en måte som erkjenner alle de andre språkene som eksisterer parallelt i verden, og all skaden som har blitt gjort i verdenskaoset. I mitt hode er denne tankegangen viktigere enn det å skrive translingvistisk. Når jeg underviser i translingvistisk skriving, oppfordrer jeg studentene til å tenke og forsøke å skrive med forskjellige språk, men det er ikke nødvendigvis alles preferanse. Men du kan enda bruke språket på en måte der du løsner sammenkoblingen mellom identitet og språkpolitikk, skrive deg inn i åpningene, i de sprekkene som kommer fram ved en slik tenkning. Yoko Tawada, en tysk-japansk forfatter har skrevet en nydelig tekst på tysk kalt «Von der Muttersprache zur Sprachmutter». Der er det jo et ordspill, men direkte oversatt kan det bli «Fra morsmål til lingvistisk mor». Og der beskriver hun hvordan hun kom til Tyskland og lærte tysk og erfarte – ved å se verden gjennom et annet språk og en annen grammatikk, et språksystem som for eksempel bruker kjønnede artikler for verb, som på tysk – det unaturlige forholdet mellom objektet og ordet som beskriver det. Hennes skrivemaskin ble etter hvert hennes nye «sprachmutter». Hun jobbet på kontor på den tiden og lar en stiftfjerner, eller heftklammerentferner som det heter på tysk, bli en metafor for denne nye måten å tenke på. Tawada skriver: «In your mother tongue, words are attached to your person, so that you rarely experience a playful sense of pleasure in language. There your thoughts cling so closely to words that neither can take flight independently. But in a foreign language you have something like a staple remover: it removes all the things that are fastened together and cling to one another.» (Oversatt til engelsk av Rachel Nichol.)
ES: Når du ser tilbake, tenkte du alltid på språk på denne måten i poesien din?
UW: Jeg har endt med å forstå at det tematisk alltid har vært der, jeg hadde bare ikke konseptualisert det i starten. Russisk var mitt første fremmedspråk siden jeg vokste opp i Øst-Berlin, og jeg lærte det fra tredjeklasse av. Jeg husker følelsen av å prøve språket på, som en frakk, gå rundt i gaten med språket, snakke med folk. Det var en veldig spennende opplevelse for meg. Eller, kanskje det ikke var som en frakk, men mer som en telefon? Språket gikk gjennom munnen min, jeg kunne føle det, og det fikk meg til å oppleve meg selv annerledes. Jeg vil nok egentlig nøle med å si at når du snakker et annet språk, så opplever du andre sider av deg selv, slik mange snakker om. Jeg vil ikke si at jeg er enig i det, fordi det nettopp fordeler ulike deler av selvet til forskjellige språk. Jeg tror at selvet mest av alt er uoversiktlig, et stort søl, og at selvet kobler seg til de forskjellige språkene som er til stede i deg. Et annet avgjørende lingvistisk øyeblikk var da jeg deltok på min første oversettelsesworkshop, fra polsk poesi til tysk. På dette tidspunktet kunne jeg ikke polsk, men vi jobbet sammen med polske poeter, og vi skrev ved siden av den originale versjonen. Vi skrev øre mot øre, kropp mot kropp, inn mot et annet språk. Etter det dro jeg til Polen for å studere og jobbe og skrev min første bok, kochanie, ich habe brot gekauft (kookbooks, 2005). Så når jeg ser tilbake på det, var det tematisk alltid tilstedeværende, nå har jeg bare flere måter å utforske språk på.
ES: Jeg har tenkt mye på språk i det siste. I går ga kulturbyråden i Bergen beskjed om at kommunen kutter kunstnerstipend tilsvarende 2,7 millioner kroner allerede fra inneværende år, omtrent på samme tid som vi skulle fått svar på søknadene våre. Og jeg har jo sett at det også er store kulturkutt i Tyskland for tiden. Det jeg lurer på, er hvordan vi skal finne et språk for hva kultur og litteratur gjør og kan gjøre for oss? Jeg hører folk snakke om kunst på en så rasjonell og tørr måte, som at det skaper empati og er viktig for oss som samfunnsborgere, og jeg er jo enig i det altså, men kunst er jo ikke bare fornuftig. Dette perspektivet utelater møter med verk som klarer å formidle noe vanskelig eller nytt, det utelater følelsen av fellesskap og forbindelser jeg kan kjenne på i møte med verk – at vi liksom alle er deler av en elv, et rhizom?
UW: Absolutt. Jeg holdt en forelesning i Bonn for Thomas Kling Lectureship in Poetry, hvor jeg snakket om poesi og morsmålsparadigmet, men også om hvordan interessant poesi skaper nye forbindelser og skifter noe i oss. Tittelen på forelesningen var «Langdistansesamtaler med morsmålet», og jeg forsøkte å portrettere morsmålet ikke som et lokalt nettverk med ett språk, men som et langdistansenettverk bestående av mange ulike forgreininger, altså språk. Vel, det er metaforen, og jeg fant bildet veldig givende. Da jeg hadde bildet i hodet, fant jeg så mange faktiske telefoner og telefonlinjer i tekster skrevet av forfattere som har skrevet tekster som ikke er på deres såkalte morsmål. Det var interessant. I mitt nettverk av ledninger kommuniserer de ulike språkene ved å utveksle lyder og ord som ser like ut, men som ikke har samme mening. Falske venner kalles det, men det er også en slags poetikk av underliggjøring gjennom likhet, en interesse jeg deler med poeter som Yoko Tawada og Jevgenij Ostasjevskij, som jeg har gjendiktet til tysk.
ES: Det er kjempeinteressant. Jeg har akkurat gjendiktet et dikt av den amerikanske poeten Mary Ruefle til utgivelsen Alltid klar for ein sump (2024) på Slow Fire Press. I diktet dukket ordet trash opp, og jeg hadde en innskytelse om å bruke det bergenske ordet for søppel – boss. Da jeg mailet med David, redaktøren, sa jeg at jeg var redd for at å bruke ordet boss kanskje ville forankre diktet for mye i en bergensk stemme. David svarte meg og sa at han nok trodde at Mary Ruefle ville elske at det er et ord for søppel på norsk som er boss, ja, altså sjef på engelsk. Og jeg ble helt lamslått, for jeg hadde aldri forbundet det bergenske boss med det engelske boss!Det er jo stavet helt likt til og med, men det var som om det bare befant seg i en skuff der det stod BERGEN utenpå med store bokstaver, langt vekke fra min engelske skuff. Etter å ha lest deg i det siste, har jeg begynt å se flere sånne forbindelser, og det har vært veldig spennende.
UW: Akkurat! Hva skjer når du drar alle de skuffene ut eller begynner å lage hull i dem? Det er en prosess som jeg synes er både vakker og foruroligende.
Vinduets litterære artikkelserie om ytringsfrihet, høyrebølgen i Europa og krigen på Gaza er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
