Den Kvinnelige Bosniske Forfatteren eller utakknemlig immigrant er roller hun er blitt tildelt i Tyskland. Men nøkkelspørsmålet for Lana Bastašić, både i kunsten og livet, er og forblir hva hvis?
Å begynne en intervjuserie med forfattere bosatt i Berlin med en forfatter som nettopp har flyttet derfra, er kanskje rart. Men Lana Bastašić var et av de første navnene som dukket opp da jeg så etter forfattere å intervjue i byen, og hun bodde der fram til i sommer.
Da hun først kom dit, så hun byen som et sted for frihet, men jo lenger hun ble værende, jo tydeligere skjønte hun at den friheten ikke gjelder alle. For å få statsstøtte til kulturarrangementer må man som regel forfekte et proisraelsk standpunkt. Hun har selv opplevd å få oppdrag avlyst som en konsekvens av sin aktivisme for Palestina. Samtidig ser hun at hennes arabiske venner behandles enda hardere enn henne selv når de protesterer mot krigen på Gaza. Hvordan kan man være fri i skrivingen under disse vilkårene? Dette ville jeg snakke med henne om.
Romandebuten Catch The Rabbit har blitt oversatt til 20 språk og ble tildelt EUs litteraturpris i 2020. Fortelleren i boka, Sara, er en bosnisk poet som flytter til Dublin for å komme seg vekk fra det balkanske og for å gli inn i et nytt liv med en irsk kjæreste. En dag får hun en telefon fra barndomsvenninnen, Lejla. De har ikke snakket sammen på tolv år, men nå ber Lejla henne komme til Bosnia. Broren hennes – som forsvant da de var i tenårene – er blitt observert i Wien, og Lejla trenger noen som kan kjøre henne dit. Catch the Rabbit er en road trip-roman, en fortelling om et vennskapsforhold, en barndom og en vedvarende søken etter identitet i et land som prøver å stable seg på beina igjen etter krigen.
Da vi skal snakke sammen, er Lana i Beograd hos søsteren sin. Da vi møtes på Zoom, ser jeg gjesterommet i bakgrunnen. Bak henne er en seng, langs veggen henger lyslenker av typen jeg som tenåring alltid ønsket meg, men aldri fikk. Hun begynner med å spørre meg ut om prosjektet jeg holder på med. Jeg sier at jeg i løpet av høsten skal publisere en serie artikler i Vinduet, med utgangspunkt i samtaler med poeter, forfattere og institusjoner under en reise til Berlin i september.
Vi begynner med å snakke om da Lana kom til Berlin:
Lana Bastašić: Første året mitt i Berlin var jeg en del av et fantastisk residensprogram, DAAD (Deutscher Akademischer Austauschdienst) Artist-in-Berlin. Jeg hadde tilgang til egen leilighet, jeg fikk penger, sykeforsikring og flerfoldige oppdrag. Jeg kunne konsentrere meg om skrivingen. Hvordan kan man si nei til noe sånt? Jeg møtte masse fantastiske kunstnere som også var en del av programmet. Men så var jeg på et arrangement for å feire at DAAD fylte 60 år, og en av talerne var en kvinne fra det tyske utenriksdepartementet. Noe av det første hun sier fra scenen er:Og jeg så rundt meg og tenkte: Hva er dette for noe, hvilken relevans har det på et arrangement som dette? Det var flere hundre folk der inne, og bare fem–seks av oss som forlot lokalet. Vi ble riktignok alle sammen gode venner i etterkant. Men å bo i Berlin fremmedgjorde meg i stadig større grad. Jeg ble mer og mer oppmerksom på min egen naivitet og privilegier. Jeg bodde i Neukölln, hadde en arabisk omgangskrets og så hvordan de ble behandlet. Flere venner av meg får leilighetene sine raidet av politiet jevnlig, selv om de ikke har gjort annet enn å delta i demonstrasjoner og dele oppslag om Palestina i sosiale medier.
Eira Søyseth: Det som er så rart med tiden vi lever i, er at når jeg snakker med venner om tilstanden i Tyskland for øyeblikket, altså med tanke på kanselleringer av propalestinske stemmer og politivold mot demonstranter, så er det mange av dem som ikke har fått det med seg og derfor blir overrasket. Berlin, sier de? Er ikke det en kul kunstnerby? Berghain og döner, liksom? I møte med det innser jeg at veldig mye av den informasjonen jeg har fått, har jeg fått via Instagram, gjennom aktivister jeg følger der. Det skapes forskjellige soner med informasjon.
LB: Ja, absolutt. Verden har blitt så fragmentert, det er som om vi eksisterer i forskjellige virkeligheter. Og jeg forstår virkelig hvor lett det kan være å stenge ut bildene fra Gaza, kjøpe seg en havrelatte og se på Netflix. Slå det hele av. Jeg klarer det bare ikke selv.
ES: Samtidig tror jeg at man som menneske og aktivist må skape noen rom for seg selv for å klare å holde ut? Hvordan ser du på akkurat det? Jeg mener, man må jo gjøre det uten å havne i en slags selvoptimaliseringsloop. Finner du tid til det?
LB: I det siste har jeg tenkt at hele ideen om separate rom kanskje er kjernen av problemet. At jeg skal ha ett rom der jeg bryr meg om det som foregår i verden, for så å ha et annet der jeg bare bryr meg om meg selv? Jeg har ikke svaret. Men hvis vi kunne likestilt omsorg for fellesskapet med omsorg for oss selv, tror jeg at noe nytt ville oppstått. Å vise omsorg for meg selv er å gi omsorg til venner, til andre forfattere, og det kan gi meg mer håp enn det å dra på en spabehandling kan. Ikke at jeg fordømmer spaopphold i seg selv, men er det godt for oss å være så sentrert om selvet?
Jeg tror ikke lenger på at vi kan endre verden. Altså, jeg tror ikke at vi kan endre noe nevneverdig når det gjelder geopolitikken. Men jeg har begynt å tro helhjertet på de små forskjellene vi kan utgjøre i hverandres liv. Hvordan vi behandler kjærester, venner, familie, men også folk på gaten, hun som jobber på nærbutikken din. Det er noe som begynner der, med å vise empati overfor mennesker rundt deg.
ES: Hvordan ser du på litteraturen i denne sammenhengen?
LB: Litteraturen har jo nettopp i seg denne plassen for empati, å få mulighet til å se verden gjennom noen andres blikk, bruke flere timer på å tenke i andres ord. For meg ligger skjønnheten i kunsten i dens kraft til å endre oss, litt etter litt. Jeg føler meg ofte annerledes etter å ha lest en bok, selv når det bare er en liten forskyvning fra det vante. Her tenker jeg at vestlige litteraturstudier har gjort mye skade når det gjelder hvordan vi ser på kunst og litteratur. Vi har gjort så mye for å separere kunstneren fra verket og slik skapt et vakuum hvor kunst eksisterer for middelklassen og for akademia, samtidig som den er helt fjernet fra vanlige folk. Kunst kan være transformerende og nyskapende, og knyttet til det menneskelige. Uten det menneskelige bryr kunsten meg lite.
ES: Tidligere i år valgte du å bryte kontrakten for den nye boken din med det tyske forlaget ditt. Henger det sammen med hva du snakker om nå?
LB: Jeg tror på å være konsekvent. For meg slutter det å bety noe å snakke om et fritt Palestina hvis jeg fortsatt tjener pengene mine hos tyske institusjoner som holder kjeft om det som foregår. I første omgang tenkte jeg egentlig bare ikke å utgi min neste bok hos dem. Men de svarte med en reprimande der de trakk alle bøkene jeg hadde gitt ut hos dem, fra markedet. Etter det rant det inn med avlysninger av litteraturoppdrag i Tyskland. Det føltes som om jeg hadde en rik tysk ektemann hvis ego hadde blitt såret av meg, en utakknemlig bosnisk immigrant. Men jeg angrer ikke på valget jeg tok. Den dagen kunsten min er mer inspirert av hva som vil passe inn nå, hva som er lurest å skrive med tanke på salg, er dagen kunsten blir irrelevant for meg.
ES: Ja, og selv om Tyskland er et stort marked, har du jo blitt oversatt til mange andre språk.
LB: Altså, det jeg tjente på den tyske oversettelsen, inkludert oppdrag og residenser, er sikkert like mye som jeg har tjent på alle de andre oversettelsene til sammen. Inkludert den engelske. Men det er jo nettopp fordi Tyskland har et enormt marked for oversatt litteratur at de kan holde på slik de gjør. Det er da du innser hvor sammenfiltret kunsten er med holdningene til den tyske stat. Det er noe som først har blitt ordentlig synlig for meg i løpet av det siste året.
Det finnes dessuten en tysk arroganse overfor forfattere fra Balkan. Vi er jo en del av en stor diaspora, men blir for det meste sett på som white trash her. Jeg har snakket med folk som har barn som er født i Tyskland, altså andregenerasjons innvandrere fra Balkan. Etter fjerdeklasse i barneskolen kommer læreren med anbefalinger om hvilke studieløp barna bør følge. Enten gymnasium for de akademisk sterke, realschule for de som er i mellomsiktet, og hauptschule for de som ikke har samme akademiske anlegg. Dette har så klart masse å si for fremtiden til barna, og jeg vet om flere tilfeller hvor lærere har anbefalt bosniske barn med gode karakterer å starte på hauptschule. I deres optikk er vi alle håndverkere, liksom. For meg sier det mye om hva de tenker om oss, og om hvilke roller vi er forventet å fylle. Så klart er vi mer spiselige enn andre innvandrere fordi vi er hvite, men vi er jo ikke som tyskerne. Når jeg da ikke ønsker å ta del i den tyske offentligheten, blir jeg stemplet som utakknemlig. Det avslørte for meg hva som forventes av kunstnere som også er immigranter. Hold deg til minnene om din lille krig på din del av kontinentet, ikke tro at du kan si noe om konfliktene som foregår i dag.
ES: Du har en ganske stor plattform på Instagram, med over 40 000 følgere. Hvordan ser du den plattformen opp mot fellesskapet?
LB: Det endrer seg hele tiden, for å være ærlig. Jeg startet kontoen for ti år siden, mest fordi jeg har så utrolig dårlig hukommelse. Noen ganger tror jeg at det er grunnen til at jeg startet å skrive i det hele tatt; jeg var så redd for å glemme. Først var Instagram en måte å huske på, og å være i kontakt med venner som bor andre steder i verden. De siste årene har det utviklet seg til noe annet, og jeg har følt på at det har vært fint å være en aktivistisk stemme med en plattform. For eksempel når jeg deler innsamlingsaksjoner fra Gaza, så nytter det faktisk. På den andre siden kan jeg kjenne på en avmakt ved å se alle bildene og tekstene fra Gaza, og så dele dem, igjen og igjen og igjen. Hvilken forskjell kan det utgjøre? Men så har jeg også mange palestinske venner som ber meg om å dele, og det er jo ikke vanskelig å gjøre. Det er så lett å bli kynisk, tenke at ingenting hjelper eller betyr noe. Men det gjør jo det. Instagram har også hjulpet meg. Da jeg mistet inntektene mine i Tyskland og ikke helt visste hva jeg skulle ta meg til, for å tjene penger, laget jeg en side på Patreon, hvor jeg nå publiserer tekster ukentlig. Det er faktisk de pengene som utgjør grunnstammen i økonomien min i dag.
ES: Jeg har akkurat lest Christina Sharpes essaysamling Ordinary Notes, hvor hun blant annet skriver om hvordan vi forvalter minnekultur gjennom monumenter og minnesmerker. Hvem er monumentene til for, spør hun seg. Arkitekturen til minnesmerker iscenesetter konfrontasjon, men som hun skriver: Spectacle is not repair. Jeg har tenkt mye på det i forbindelse med Tyskland. På skolen lærte jeg jo at det er et land som har tatt et reelt oppgjør med uretten som ble begått under holocaust, ved å holde fortiden nær, som en påminnelse, gjennom monumenter i det offentlige rom. Men nå er det vanskelig å ikke se minnekulturen som nettopp et stort monument der ingenting trenger inn, verken fortid, nåtid eller fremtid.
LB: Ja, hva er det minnekultur egentlig betyr? Hvem er det som drar nytte av den? Jeg synes at Deborah Feldman har snakket godt om dette, hun ser ikke minnekultur som noe som reparerer, men som noe som retraumatiserer. Hvordan interagerer du med noe etter at det har blitt til et monument? I tillegg kommer skammen inn i bildet. Audre Lorde skriver så godt om hvordan skammen egentlig bare sentrerer undertrykkeren og skaper et sted hvorfra man ikke kan bevege seg mot endring. Skam holder deg i en slags selvskapt offerrolle hvor du ser hendelsen kun fra ditt perspektiv. For å komme videre fra traumatiske hendelser må man ha muligheten til å snakke fritt, kunne se hendelsen fra det andre siden og ta ansvar for hva som har skjedd. Hvem har gjort det i Bosnia? Som en person født i Jugoslavia, har jeg tre forskjellige nasjonaliteter og har bodd i Bosnia, Serbia og Kroatia i løpet av oppveksten min. Det handler ikke bare om å ta ansvar for sine egne handlinger, men også om å bringe noe nytt, en lærdom, inn i konflikten og dette har ikke skjedd i Bosnia på noe meningsfullt vis. Det er fortsatt farlig å snakke om krigen. På overflaten virker det annerledes i Tyskland, det ser ut som at de har akseptert det ansvaret, håndtert det, puttet det i museum. Men om du ser nøye etter, er det ikke mye lærdom som er blitt tatt fra Holocausttraumet.
ES: Her er det mange paralleller til temaer i boken din Catch The Rabbit. Da jeg leste den, tenkte jeg at det narrative plottet fungerer som et slags prisme for å undersøke problemstillinger som arv, minne og nasjonalitet?
LB: Ja, absolutt. Spørsmålet mitt i arbeidet med boka var for meg: Hva hvis jeg forestiller meg livet mitt fra noen andres ståsted? Hvordan ville det sett ut dersom jeg hadde en annen type navn i Bosnia, eller befant meg et annet sted? For meg var bokas store spørsmål: Er det noensinne mulig å forstå den andre og dens erfaringer? Hvordan forsøker vi i så fall å gjøre det? Det er så mange bøker som har blitt skrevet om Bosnia. Mange av dem som har blitt utgitt her i Vesten, reduserer ofte historien til tomme krigstroper, klisjeer. Den ekte historien for meg stiller spørsmålet om hvem som snakker og hvilken posisjon vedkommende snakker fra. Hvem har privilegiet det er å være forteller, og hvem har privilegiet til å forme historien? Fremdeles er det slik at ut ifra hvor du befinner deg, vil du høre vidt forskjellige fortellinger om hva som skjedde i Bosnia under krigen. Du vil fremdeles høre krigsforbrytere bli hyllet som helter. På begge sider. Hva skjer når du har vokst opp med én fortelling om det som skjedde, men så begynner å kjenne at noe ikke stemmer? Å spørre seg: Hva hvis dette ikke er hele historien? Bare denne ene formuleringen: Hva hvis? Det er her jeg føler at kunsten kan hjelpe, for bare ved å stille seg det spørsmålet ser man verden på en litt annen måte.
ES: «Hva hvis» er absolutt et spørsmål med mye liv. I løpet av det siste året har jeg vært del av flere initiativer med poeter som har møttes i sammenhenger utenfor det store institusjonene, og det har vært så mye energi og glede i å snakke og tenke utenfor de rammene. Det har vært så håpefullt. I en av samtalene snakket vi om hvordan institusjoner, uansett hvor velmenende og energirike de kan være i starten, ofte ender med å miste den håpefulle eller idealistiske energien. Det er så lett at de liksom kommer opp på et nivå der de kanskje ikke lenger er der for å utrette endring? Og da går det jo an å spørre seg: Hva hvis det å skape fellesskap og endring som kunstner innebærer at vi også må jobbe sammen utenfor institusjonene?
LB: Det der er så interessant å tenke på. For om du inngår i et system, er det da mulig å beholde sin egen uskyld? Jeg tenker på hvordan politikere som går inn i politikken fra utsiden, med en folkelig idealisme, så ofte ender opp med å spille det politiske spillet akkurat slik som de på innsiden gjør det, og dermed viker fra sine opprinnelige idealer og tanker. Når det gjelder institusjoner, er det jo alltid penger det handler om. Der det er penger, er det makt. Jeg tror mer og mer at hvis vi som kunstnere drar nytte av institusjoner, må vi også forsøke å stille spørsmål til institusjonene fra innsiden. Stille spørsmål som ikke nødvendigvis bare er behagelige for dem å svare på. Dessuten mener jeg at å bruke posisjonen du faktisk har, til å skape andre typer nettverk utenfor det etablerte er utrolig viktig. For vi kunstnere har faktisk en form for makt. Institusjonene blir jo irrelevante hvis de mister kunstnerisk diversitet.
Jeg tror vi trenger å tenke nytt om fellesskap innenfor kunsten. Jeg ser hvordan mange av de nåværende institusjonene ender med å individualisere oss. Når jeg kan tre inn i rollen som Den Kvinnelige Bosniske Forfatteren, trenger de jo ikke flere av dem. Dermed fragmenteres fellesskapene. Men det er samtidig vanskelig å si nei til oppdrag når du trenger penger. Jeg tror også dette er noe som er utrolig lett å reprodusere. Vi kan starte vår egen organisasjon med de beste av intensjoner, men vil ende med å gjenskape de samme mønstrene. Vi må forsøke å tenke helt andre måter å støtte hverandre på. Jeg har tenkt mye på dette i forbindelse med oversettelse. Jeg synes det er så trist at mange skjønnlitterære oversettelser mellom såkalt små språk går via engelsk eller andre store språk. At en serbisk bok først blir oversatt til engelsk, for så å bli oversatt til rumensk eller norsk.
ES: Du oversatte Catch The Rabbit til engelsk selv, hvordan gikk det til?
LB: Jeg hadde ikke noe valg. Sannheten er at hvis du har en bosnisk roman, er det veldig vanskelig å få den oversatt. For å få en internasjonal agent må du være oversatt til engelsk, og for å bli oversatt til engelsk trenger du en internasjonal agent. Jeg bodde i Barcelona på det tidspunktet og ønsket å bli oversatt til spansk, ønsket meg en agent, og da måtte jeg ha en engelsk prøveoversettelse og ordnet det selv. Det burde jo ikke være sånn, men oversettelsen ble plukket opp, de likte den og spurte meg om jeg kunne tenke meg å oversette hele boka. Det kjentes som den eneste måten å komme meg ut i verden på. Jeg kunne liksom ikke vente på at noen oppdaget meg i Bosnia og satte meg i kontakt med noen.
ES: Når vi har snakket nå, tenker jeg på hvor viktig det er ikke å underkjenne begeistringen som finnes i å fasilitere fellesskap. Om det er et middagsselskap eller et arrangement, det er noe med å skape rom for andre som gir dyp menneskelig glede. Vi vil jo skape for andre.
LB: Absolutt. Jeg er egentlig en introvert som trenger mye tid alene, men fellesskap handler ikke kun om å være sammen. Det handler også om å vite at du har folk som støtter deg. Når jeg nå har dratt fra Berlin, vet jeg at jeg har sofaer jeg kan sove på, folk som hjelper meg hvis jeg trenger det, noen som gjerne vil servere meg et varmt måltid. Det finnes en reell kraft i disse uformelle støttestrukturene. Her om dagen leste jeg om et forskningsprosjekt hvor de samlet folk med alvorlig depresjon og ba dem samarbeide om å plante en felleshage fra bunnen av. I takt med at plantene vokste, fikk alle det bedre. For all del, jeg tror ikke at å plante noen trær vil løse alt for alle, men det er en påminnelse om hvordan det å føle seg forbundet til andre og til naturen er livsviktig. Nå høres jeg kanskje ut som en new age-heks fra Portland her, men vi er jo ikke laget for å skulle overleve alene.
Vinduets litterære artikkelserie om ytringsfrihet, høyrebølgen i Europa og krigen på Gaza er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
