Stjerneskuddet Logan February startet med å skrive emo tenåringspoesi på Instagram. Nå ønsker hen å ta tilbake kroppen, og spør seg om ikke frihet først må komme innenifra.
Jeg er i Berlin, det er en søndag i september, solen skinner, og byen er preget av en siste skvis med sommer. Behagelige, varme temperaturer. Det er først når det blir mørkt, at du merker at høsten er på vei. Jeg skal møte den nigerianske poeten Logan February. Et av busstoppene på veien er Audre Lorde-Straẞe. Gaten har fått navnet sitt for bare noen måneder siden, i juni i år. Den nordre delen av Manteuffelstraẞe er nå oppkalt etter den radikale poeten Audre Lorde, mens den søndre delen av gaten enda bærer navnet til en konservativ, tysk aristokratisk familie, som under andre verdenskrig hadde tilknytninger til nazistpartiet. Berlin er og forblir en by der historien dukker opp som troll i eske.
Vi møtes på en kafé i Kreuzberg, som Logan til min lykke foreslo. Jeg hadde vært usikker på hvor vi skulle ha møttes ellers, i en by jeg har vært i flere ganger, men stadig ikke føler meg helt kjent i. Det er likevel noe befriende uoversiktlig ved Berlin. Der andre byer har klare sentrumskjerner, måter å få kontroll over byen på, er det som om den eneste måten jeg kan bli bedre kjent med Berlin på, er ved å gå formålsløst rundt, velge gater etter innfall, lene meg vekk fra ideen om å ha oversikt. Jeg kommer meg til kafeen Logan har valgt. Den har en stor, lys bakgård, og jeg finner meg et bord i skyggen, helt innerst for å snakke med hen om poesi og frihet. Jeg har notert ned starten på diktet «Stillbirth, Yemọja», som åpner samlingen Mental Voodoo (2024), og er nysgjerrig på hvordan hen jobber med det tospråklige i skrivingen:
In Yorùbá, there is no translation
for mismatch and no word for membrane.
Skin translates to flesh translates to body.
A person is bound to make them heavy.
Logan February er poet og multidisiplinær kunster, født i Anambra i Nigeria i 1999. Etter å ha gitt ut flere chapbooks, debuterte hen med diktsamlingen In The Nude i 2019 og vant i 2021 The Future Awards Africa Prize for Literature. Etter å ha tatt en master i kreativ skriving ved Purdue University i USA, flyttet Logan til Berlin i 2024 via DAAD sitt residensprogram, Artist-in-Berlin. Diktene hens er fylt med utforskning, sorg og begjær. Diktene samtaler med stemmer som Sylvia Plath, Anne Carson, Sapfo og Lilith, men også med døde fedre og nye elskere.
Eira Søyseth: Jeg leste at du nylig har ferdigstilt din kommende diktsamling. Gratulerer! Skal vi kanskje begynne med å snakke om den?
Logan February: Ja, boken som kommer til neste år, Nude Imperative, er en utforskning av Marina Abramović sitt tidlige arbeid, og boken er grunnen til at jeg kom til Europa i det hele tatt. Det har vært interessant å lære seg dynamikkene rundt det å skrive en bok. Hvordan hver bok ber deg om å lytte til hva som trengs.
ES: Hva var det Nude Imperative ville si deg, da?
LF: Den ville si noe om begjær. Der den første boken min handlet om begjær og død, med trykk på død, har jeg nå vært interessert i rent begjær. Begjær som i seksualitet, men også begjær i videre forstand: som eros, som hva det er som driver oss, hva det er som drar oss mot andre. Begjær kan være en sterk forbindelse, et ønske om å fjerne seg fra sitt eget ego og smelte sammen med et annet. Men når alt kommer til alt, så er det en fantasi. Og fantasien må bli brutt. Du må bli kjent med noen på ordentlig og akseptere noe annet enn det du nødvendigvis så for deg. Dette skjer jo i forhold, men det foregår også i familiedynamikker. Jeg har tenkt på denne forbindelsen i forlengelse av å ha opplevd politibrutalitet i Nigeria. I møte med volden jeg opplevde, stiller jeg meg spørsmål som: Eier jeg min egen kropp? Hva betyr det for meg å være sårbar? Vil jeg være sårbar? Vil jeg være sterk? Kan jeg være begge deler på en gang? I møte med disse tankene har Marina Abramović sitt arbeid vært viktig for meg.
ES: I skriften nå til dags ser jeg at det er mange som beveger seg mot begjær og lyst, mot natur og omsorg, nesten som om det kan reparere noe i tidsånden vår? Hvilken kraft tror du finnes i det erotiske?
LF: Det handler om å være tilkoblet noe eller noen. Som skeiv afrikaner har det betydd mye for meg å skape et rom for det erotiske og forsøke å bevege meg utenfor det heteronormative og monogame. Det er komplisert, for i en vestlig kontekst blir politivold ofte lest inn i konteksten av Black Lives Matter, altså politivold mot afroamerikanere i kraft av at de er nettopp afroamerikanere, mens i Nigeria har det vært en annen type kolonimakt som har preget landet. Hos oss er det det å være skeiv som har vært, og fortsatt er, farlig. Dermed finnes det noe radikalt i å ta tilbake det kroppslige. Hva vil det si å gå utenfor de sedvanlige narrativene vi plasserer kroppen vår i? Det har vært viktig for meg å åpne opp og se på mine mørke sider. Hva er jeg redd for, og hvorfor er det viktig for meg å gå dit? Jeg tror at det finnes noe potent i det traumatiske som, hvis du finner måter å gå det i møte på, kan gi utløp for noe nytt i poesien. Hvis du har noe voldelig i deg, så vil det uansett komme ut på et eller annet vis. Det er nok derfor Marina Abramović, og spesielt hennes tidlige arbeid har fascinert meg. Hun kobler en interesse for det spirituelle, for stillhet og taushet, opp mot en aggressiv tilnærming til selvet. I min nyeste bok ser jeg ser for meg at jeg skriver ekfraser til hennes tidligere performanceverk, uten å ha vært i rommet selv. Jeg forestiller meg selv der, med henne.
ES: Hvordan endte du med å bo i Berlin, var det noe som interesserte deg med byen?
LF: Det viktigste for meg da jeg var i Nigeria, var å komme meg vekk derfra for å studere og bo. Grunnen til at jeg ble interessert i Berlin, er egentlig litt tåpelig. Jeg sendte meldinger med noen på Instagram, og det fikk meg til å skrive en sang kalt «Berlin» som handlet om distanse og tidsforskjell. Samtidig hadde Literarisches Colloqium Berlin snakket med meg om å gjøre et skriveopphold i Berlin, men på grunn av covid var det bare på nett. Vi fikk gjort mye godt arbeid, og da jeg gjorde research til Nude Imperative, tenkte jeg: Hvorfor ikke dra innom Berlin? På det tidspunktet studerte jeg i Midtvesten i USA, og møtet med Berlin ga meg en helt annen type frihet, en ny type håp. Samtidig som jeg søkte på stipendiatstillinger for å få forlenget studentvisumet mitt, slengte jeg inn en søknad til residensen til DAAD og endte med å bli invitert hit. Det har definitivt vært godt, selv om en også må være forsiktig med hva en ønsker seg.
ES: Hvordan da?
LF: Det er så mange forskjellige energier i byen her, det er virkelig som et univers i seg selv innen kunst og litteratur. Du får mulighet til hoppe uti så mye forskjellig, og da kan det bli litt mye. Samtidig har det vært en glede å utforske andre kunstneriske uttrykksformer. I morgen skal jeg på innspilling til en kortfilm som blir det første jeg regisserer og selv spiller i, og det har vært noe utrolig spennende med å kunne bruke kroppen min i rommet med kameraets blikk.
På noen arrangementer, kanskje mest utenfor Berlin, har jeg merket at jeg blir invitert inn for å være en del av et representasjonsspill. Selv om jeg er glad for å kunne snakke om arbeidet mitt, er det spesielt å være den eneste svarte på arrangementet, og det har vært nytt for meg å navigere i som forfatter fra Nigeria. Men når jeg sier at en skal være forsiktig med hva en ønsker seg, handler det også om at jeg har store kreative ambisjoner, men ikke nødvendigvis profesjonelle ambisjoner. Så når jeg har all denne plassen og tiden til å gjøre ting, så kan jeg ende med å svømme helt til den dype enden av bassenget uten helt å kunne svømme.
ES: Nylig snakket jeg med Uljana Wolf, og hun er veldig opptatt av å oppløse språklige hierarkier knyttet til morsmål. Jeg lurte på hvordan du ser på språk i skriften – du har vokst opp med engelsk som offisielt språk, men du bruker jo også vendinger fra joruba i tekstene dine?
LF: Ja, jeg vokste opp med engelsk som nasjonalspråk. Men med hensyn til hva morsmålet mitt er, så vokste jeg opp uten å se joruba eller engelsk i hierarki og brukte ord fra de ulike språkene om hverandre hjemme og sammen med venner. Så klart finnes det hierarki og språklige maktstrukturer generelt i Nigeria, altså. Engelsk er hovedspråk på skolen, og det blir oppfordret til ikke å snakke joruba utenfor joruba-timene. Det håper jeg endrer seg med tiden. Men i hodet mitt er ikke språkene i hierarki, de blander seg naturlig. Der det engelske språkets symbolisme stopper ved ritualer som bryllup og begravelser, har joruba helt andre kulturelle dynamikker. Joruba som språk er dypt knyttet til religionen joruba og til ritualer som har foregått over lang, lang tid. Du kan resitere et dikt på joruba og påkalle gudinnen for vann og skjønnhet samtidig. Språket er knyttet til spiritualitet på en helt annen måte enn det engelske er. Nigeria er et land der kristendom og islam er dominerende, og der den typen spiritualitet som joruba representerer, er blitt forsøkt undertrykt. Så det er vanskelig å bygge et sterkt forhold til joruba, samtidig som det gir en selvstendighet å ha vokst opp med alternative språklige modeller. Det kristne, engelske paradigmet bruker modeller av språk knyttet til ideer om nøytralitet for å forstå verden, og jeg føler meg ikke så dratt mot det. Jeg dras mot det mytologiske, og det gir meg rom for å undersøke og tenke annerledes rundt språkføring. Språket er et helt system av symboler, og for virkelig å forstå verden må du også forstå at det finnes en nominativ determinisme. Alt som vi navngir rundt oss, gir det mening, og hva navnet ditt betyr, er kontekstuelt og følger deg gjennom livet gjennom både morslinjen og farslinjen.
ES: Hvordan startet du med å skrive poesi?
LF: Jeg har alltid villet skrive. Lenge trodde jeg at jeg skulle skrive en stor roman. I tenårene hadde jeg en vanskelig periode psykisk, og i Nigeria er det ikke lett å få tilgang til psykisk helsehjelp. Det finnes et tankesett i Nigeria der det å være deprimert er et problem for den hvite mannen, ikke for oss. I en kultur med en taushet rundt psykisk helse ble dikt en form for terapi, men også en måte å opponere mot dette synet på. I tenårene opprettet jeg en Instagram-konto hvor jeg skrev veldig emo tenåringspoesi. Apropos navn, så er det fra denne kontoen navnet Logan February oppstod. Nå følger navnet meg inn i karrieren min enten jeg vil det eller ikke. Det har vært spennende å utforske hvordan man kan bruke poesien til å skrive om egne erfaringer på. Jeg har vokst opp med en poesitradisjon som tar opp i seg nasjonens tilstand, men fra mitt ståsted, i den situasjonen jeg var, så representerte den poesien en kultur som ikke var opptatt av det indre livet til unge folk. Det fikk meg til å forstå hvordan poesi og det å ha en plattform kan komme sammen og skape mening, og helt intuitivt begynte jeg også å utvide hva diktene mine kunne handle om. Jeg begynte å tenke på arbeidet med å sette dikt sammen omtrent som en mixteip og kom i kontakt med andre poeter fra andre deler av verden som inspirerte meg. Det nigerianske skolesystemet er sårbart, spesielt offentlige skoler. Fordi myndighetene ikke hadde utbetalt lønn til lærerne, var det en langvarig streik da jeg var i tenårene. Dermed endte jeg med å ha fire måneder helt fri, der jeg gjorde dypdykk inn i poesien og skrev min første diktsamling.
ES: Hva er frihet for deg?
LF: Til en viss grad tror jeg at frihet er muligheten til å bestemme selv over sitt eget liv, noe mange har til en viss grad. Men egentlig mener jeg at ingen av oss er helt fri, for vi eksisterer på innsiden av en veldig gammel historie. Frihet betyr også å forstå at du befinner deg innenfor dette narrativet der du kan spille roller, men der du også kan bytte rolle hvis du ønsker. Frihet er å ha kapasiteten til å iverksette endringer, men kanskje ikke å endre på alt. Muligheten til å være dynamisk, endre måter å se verden på. Så klart er ikke dette mulig for mange akkurat nå. Mange av oss lever i versjoner av fascisme eller politistater, der det kan være vanskelig å se veier ut.
Å være fri kan også handle om anonymitet, men for meg er jeg også fri gjennom å ha et kjønnsnøytralt pronomen. Å ha muligheten til å omfavne det flytende som finnes i å være. Beskriver jeg faktisk frihet nå eller bare idealer? Da jeg vokste opp i Nigeria, følte jeg meg ikke fri, spesielt ikke da jeg begynte å forstå meg selv i kraft av min identitet som skeiv. Mot slutten av tiden da jeg bodde der, så jeg meg ofte over skulderen da jeg var ute. Jeg trakk meg veldig tilbake. Frihet er å være fri for trusler og fri til å skape.
ES: Jeg kan kjenne på at jeg egentlig er en som setter mye lit til både fellesskap og håp, men jeg kan merke, spesielt det siste året, med angrepene i Gaza, at det nesten kan føles nytteløst eller naivt å være optimistisk, ha troen på endring. Jeg er jo optimistisk, å være det er en av motorene i livet mitt, men jeg har også flere dager nå hvor jeg bare tenker: Fuck.
LF: Jeg har nok en fot i begge leirer, men pleier å helle mot det optimistiske. Samtidig har det siste året vært heftig. Det finnes noe vakkert i å være naiv og tenke at verden er god, og som en som også tror på håp fordi det driver meg fremover, så er det påfallende hvor ofte man får seg en trøkk når man tror. Jeg studerte i Chicago og var på flere av protestene til støtte for Palestina, også på en protest da Joe Biden var i byen. I min naivitet tenkte jeg at det ville være viktig for ham å se disse protestene, se at det er så mange som bryr seg om hva som skjer i Palestina, men det som skjedde, var at massevis av politifolk dukket opp for å bryte opp alt. Jeg måtte komme meg vekk før vennene mine fordi jeg jo bare var i USA på studentvisum og ikke kunne risikere å bli arrestert.
Det er forresten et annet aspekt ved frihet som jeg har tenkt mye på som skeiv nigerianer. Det handler om friheten som du skaper innenifra. Når du vokser opp i et land der det er forbudt å være skeiv, når du og alle rundt deg har vokst opp i en kontekst der det er noe feil med alle som er skeive, og du har internalisert det, så må du skape et rom der det ikke er feil. Selv om du kan bli slått av andre, eller arrestert, så er ingenting så galt som når du internaliserer ideen om at identiteten din ikke er riktig. Så det er også frihet, å skape rom innenfra.
Vinduets litterære artikkelserie om ytringsfrihet, høyrebølgen i Europa og krigen på Gaza er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
