Om krimjournalistikk

1.

Regjeringen vil granske Baneheia-saken etter at Viggo Kristiansen ble frikjent. Medieledere har beklaget etter tur, skrevet om «en dag for skam og anger», «vi har sviktet vår oppgave», «beklager at vi ikke gjorde jobben vår», «vår plikt å lære av det». De har sagt unnskyld for at de ikke gransket saken på nytt, ikke satte folk på det, men der er ingen systemkritikk, ingen blikk på strukturer. Noen har foreslått at pressen burde gjøre en egen granskning. Presseforbundet sier nei, men: Sett at noen likevel ville granske. Sett at de satte seg ned.

2.

Det første de ville finne, er at politiet har absolutt informasjonsovertak. Krimjournalister arbeider i blinde. Sportsjournalister kan se kampene de skriver om, de filmer, snakker med utøvere, følger lag over tid, men i krimjournalistikken er det som om kampene foregikk i et lukket rom, og alt du skrev var basert på intervju med treneren. Sportsjournalistikken ville da handle om å få treneren til å si mest mulig, sportsjournalistene ville henge rundt treneren, invitere ham på øl. De beste sportsjournalistene ville være myteomspunne for sine kilder blant trenerne, slik det i årtier har vært krimjournalister som blir legender for sine kontakter i politiet. De er ofte menn. Før i tiden kunne man høre kontorene deres med sine summende politiradioer.¹ De visste det meste før andre. De gikk kledd i den universelle journalistuniformen – dressjakke, olabukse og skinnsko – og i redaksjonene stod de ofte for et kulturkonservativt syn, i opposisjon til kulturhodene, disse finraddisene som hadde kommet seg inn i redaksjonene og satt i høyhalsede svarte gensere og flikket på anmeldelser. Også politiske journalister og kommentatorer kunne se ned på dem, men krimjournalistene hadde ingenting å forsvare seg for, de leverte «godt stoff». De kunne alltid redde avisen med et forsideoppslag, de var deskens helter, og når journalistene i uhøytidelige konkurranser telte hvem som hadde flest forsideoppslag, vant gjerne krimjournalistene. Det sies at de beste av dem også har kilder blant kriminelle, men politikilder var og er opphavet til deres legendestatus. Tonen med politiet bør være god, råder Bjarne Kvam i læreboken Krimjournalisten, «det er helt avgjørende at du kan ha en litt uformell tone med kildene, slik at det ikke bare blir ‘offisielle’ samtaler».² Han mener at noe informasjon som ikke kan sies offentlig, likevel bør sies til pressen – i fortrolighet. Man må sette seg i posisjon til å få god informasjon, gjerne lekkasjer, før andre. Før ble det snakket om «Kripos-hoffet». En håndfull krimjournalister fulgte Kripos på deres reiser fra åsted til åsted, bodde på hotell med dem, drakk øl med dem, utviklet en felles kultur og fortrolighet. Det kunne være byttehandel. Politiet hadde også sine vinklinger de ville ha ut, de trengte tips og ville engasjere «den store detektiven», folket. Ofte var politisjefen der, lett tilgjengelig for den journalist som trengte en helt, en myndig mann som fortalte om nitid etterforskning og søvnløse netter, før man nå, endelig, hadde fanget skurken.

Forfatter Bjørn Olav Jahr skriver det slik: «Politiet er avhengig av pressen for å nå ut med informasjon, mens pressen er avhengig av politiet for å få tilgang til informasjon som selger. Det finnes et underforstått kretsløp der fellesinteresser skaper tett kontakt partene imellom. En konsekvens av dette kan bli ukritisk og ensidig pressedekning, ofte omtalt som ‘blodtåke’».³ I dette ligger det ovennevnte, at krimjournalisten sjelden kan sjekke politiets opplysninger mot avhørsprotokoller og vitneutsagn. Han må ofte stole på sine fortrolige politikilder. Som nyhetsredaktøren i TV2 sa i NRK-programmet «Mediemenerne» i 2002, på spørsmål om hvorfor de hadde identifisert Viggo Kristiansen: «Fordi vi var ganske sikre på det tidspunktet vi gjorde det, at vi her hadde ei veldig alvorlig sak og et solid politiarbeid etter veldig lang tid.»

Ja, hvorfor skulle noen tvile på at Viggo Kristiansen var skyldig, når politiet hadde lagt ned et «solid arbeid» over «lang tid?» Først senere kommer en rettssak, med flere kilder tilgjengelig, forsvarer, vitner, tiltalte, men troverdigheten er fortsatt på politiets side, man aner alltid at de vet noe mer, og hvem tror egentlig på personer så suspekte at de blir tiltalt? Nei, ingen vil vel gjøre seg til talsmann for en kjeltring. Så dette er punkt 1: Informasjonsovertaket gir politiet definisjonsmakt over krimjournalistikken og setter krimjournalisten i et avhengighetsforhold.

3.

Det andre man ville finne, hvis man skulle granske krimjournalistikken, er at den kommer fra en sensasjonalistisk tradisjon. I pressens organer ville man kanskje bruke et annet ord, da betegnelsen «sensasjonalistisk» kan ramme deler av medlemsmassen, men ordet er ikke i seg selv farlig. Det kommer fra det latinske ‘sensus’, som betyr følelse, sanseinntrykk, sinnsbevegelse.⁴ Det handler om å bevege, engasjere. Kriminelle hendelser har gjennom hele historien vært perfekt for dette. Ikke bare i den blomstrende krimsjangeren, men også i Forbrytelse og straff, fortellingene om Robin Hood og Gjest Baardsen, deler av Bibelen, ja, selv Koranen, skillingsviser og øyenvitneskildringer. I London fantes det på 1840-tallet en gruppe menn som levde av å beite rundt på politistasjoner etter historier de kunne selge, forteller Lars Arve Røssland i boken Norsk kriminaljournalistikk etter 2000.⁵ Motivet var enkelt, profitt. Avisen News of the World satset på krim og ble Storbritannias største. Gutter stod på gatene med avisbunker i hendene og skrek ut siste nytt om forskrekkelige rovmord.

Også i Norge utfoldet stemninger, følelser og drama seg i spaltene, ofte med navngitte personer. «Har Gulbrandsen drept sin hustru med gift?»⁶ I 1939 ble lensmannsmordet i Eiker ansett som tidens mest salgsbringende hendelse, av Dagbladet.⁷ Medieforskeren Thore Roksvold omtalte VG som den prototype «sensasjonsavisen», preget av krim og ulykker, det avvikende og skremmende.⁸ Da Dagbladet la om til tabloidformat i 1983 ble krimstoffet prioritert opp. Siden kom TV2 og åpnet annenhver nyhetssending med krim.⁹ Det var, som man sa, «godt stoff», og per 1993 handlet 37 prosent av VGs forsider om krim.

Den svenske forfatteren Peter Englund skriver i Drapet i Söndagsvägen om de nasjonale avissagaene som fulgte hans barndom, etter at den unge kvinnen Kikkan Granell ble drept i sitt hjem i 1965: «I mange somre fremover skulle ‘pikedrap’ av denne typen bli et tilbakevendende innslag i kveldsavisenes repertoar. Hele tiden spilte man på de samme motsetningsparene, idyll og tragedie, uskyld og ondskap, sommer og mørke. Det var ikke snakk om hvilke kvinnedrap som helst, for ofrene skulle helst være unge og pene og ugjerningen skulle helst ha en seksuell komponent. Det var også viktig at ugjerningen takket være den gåtefulle gjerningsmannen kunne trekkes ut til en føljetong publikum begeistret og indignert kunne grøsse av».¹⁰

Også Norge fikk sine sagaer, ofte knyttet til unge kvinner man var på fornavn med, mistenkelige menn i mystiske biler, fantomtegninger. Sakene var ikke bare «godt stoff», de kunne også «ha alt». Folk ble hektet, og det er fristende å forklare det med to elementer: 1) de følelsesvekkende karakterer. Ung kvinne, uskyldig, brutalt overfalt av ukjent monster, en versting som inngår i den kollektive fantasien som bildet av menneskelig ondskap (som en i letemannskapet i Baneheia sa det: «Hvilken syk satan har gjort dette»). Videre hadde sakene også 2) en klassisk dramaturgi. Et mord var skjedd, det skulle oppklares, og det gjennom et forløp som dag for dag ikke var ulikt sider i en krimbok eller episoder på Netflix. Inn med stadig nye spor, backstory om offer, politiet i arbeid. Fravær av informasjon er det sterkeste dramaturgiske grepet, slipper du ut noen få spor hver dag holder du folk i ånde. Å få disse små bitene, og få dem først, ble krimjournalistens spesialitet. Det bidro til lesing og avisens gode økonomi, slik at annen, maktkritisk journalistikk kunne finansieres. Men krimjournalistikken var ikke i seg selv kritisk og undersøkende, krimjournalistikken har ikke en maktkritisk tradisjon.

4.

I boka Kriminelt. Kriminaljournalistikk i norske populærmedium skriver Lars Arve Røssland om det han kaller «krimjournalismen».¹¹ Altså sjangerens etos, selvforståelse eller «ideologi». Ifølge denne er krimjournalisten på et avslørings- og forsvarsoppdrag på folkets vegne. Krimjournalisten skal forsvare «vanlige folk» mot kriminelle, opplyse allmennheten så den kan forsvare seg (som «Åsted Norge» på TV2 skriver, de vil «gjøre Norge tryggere»). Krimjournalisten får dermed sammenfallende interesse med politi og påtalemyndighet, de jobber sammen. Men WTF! På «Mediemenerne» i 2002 sitter en ung journalist, Marit Eikemo, og sier at «krimjournalistikkens viktigste oppgave er å overvåke rettssystemet». Denne definisjonen står i motsetning til krimjournalismen. Floken tematiseres i tv-serien The Lørenskog Disappearance.¹² Man skal være forsiktig med å bruke fiksjonsserier som grunnlag for diskusjoner om virkeligheten, men denne bygger på research, og dilemmaene som tas opp kan være interessante:

En kvinnelig krimreporter, Alex, utfordrer ideen om at karakteren «Tom Hagen» har drept sin kone. Hun vil i stedet undersøke et kriminelt miljø i Vestfold. Da stoppes hun av redaksjonssjefen, som heller vil kjøre saker av stjernereporter Erlend.

«Hvorfor behandler du Erlends materiale annerledes enn mitt?» lurer Alex.

«Erlends kilder er fra politiet», svarer redaksjonssjefen megetsigende.

Alex fyrer seg opp: «Er du i det hele tatt interessert i en annen vinkling? Er det slik at vi ikke kan trykke noe som utfordrer politiets linje?»

Det gidder ikke redaksjonssjefen å diskutere, hun går. Senere tar Alex det opp med sjefen på tomannshånd: «Når alt peker i en retning og det gir klikk, så bare fortsetter vi i det sporet. Hva om vi tar feil? Hva om vi bare ser det vi vil se?»

Red.sjef: «Vi kan ikke vingle for mye».

Alex: «Vi er jo som hunder, vi tør ikke kritisere noe av det politiet gjør!»

Red.sjef: «Forstår du hvor blind du er? Uten disse lekkasjene har vi ingenting. Vi har ingenting på denne saken. KUN rykter.»

Disse scenene må leses slik: Å utfordre politiet kan noen ganger sette deg opp mot din beste kilde. Det er å bite den hånda som gir deg mat. I så fall kan kritisk krimjournalistikk være direkte skadelig for krimjournalisten. Det ødelegger den fortroligheten du ønsker. Politiet vil bli usikre, de vil velge å spille på andre, dine konkurrenter. Du taper ditt fortrinn som krimjournalist.

Problemstillingen er muligens konstruert, en krimjournalist vil kanskje ikke være så kalkulerende hvis saken er god nok. Men det er påfallende at justismordene som er avslørt i Norge de siste årene, ikke er avslørt av krimjournalister. I stedet er de rullet opp av gravende journalister utenfor institusjonene, slik som Tore Sandberg (Per Liland-saken, Fritz Moen-saken) og Bjørn Olav Jahr (Tengs-saken, Baneheia-saken), ofte med krimjournalister som syrlig, tvilende publikum. Gravejournalistikk er, i motsetning til krimjournalistikken, undersøkende og maktkritisk. Det var bare med mange års arbeid fra utøvere i denne tradisjonen at Viggo Kristiansen ble frikjent.

5.

Spørsmålet som pressen måtte spørre seg, i vår tenkte granskning, er hvordan de to strukturene kan brytes. Politiets informasjonsmonopol kan brytes ved å gi pressen større tilgang til straffesaksdokumenter. Noe er allerede skjedd. Det er blitt lettere å få innsyn i avsluttede straffesaker gjennom politiregisterforskriften. Riksadvokaten har skrevet en god veileder om dette.¹³ Veien er likevel lang til en praksis som i Sverige, der dokumenter blir offentlige når tiltale tas ut. En utredning for Justis- og beredskapsdepartementet fastslår at det norske reglementet er utdatert og restriktivt.¹⁴ Større åpenhet, som i Sverige, vil kunne avdekke tunnelsyn hos politiet, justisfeil og falske tilståelser. Slik vil også tilliten til rettssystemet styrkes. Det som holder Riksadvokaten igjen, synes å være den andre ovennevnte strukturen, sensasjonalismen. I brev til Justisdepartementet frykter Riksadvokaten at større innsyn blir brukt til «sladder og underholdning».¹⁵ Bølgen av «true crime»-serier i tv og podkast balanserer på en knivsegg. Det handler dels om kritisk granskning av politiarbeid, men også om å selge inn produksjoner som kan utløse betalingsvilje gjennom å brette ut gamle krimsaker. For at sakene skal åpnes opp, må pressen overbevise samfunnet, og Riksadvokaten, om at den vil drive maktkritikk, ikke sladder. Krimjournalistikken må bevise sin legitimitet.