Om det kriminelle

I

På en eller annen måte, samme åssen, må vi alle nå snart endelig lære oss til å leve med det kriminelle, og i urettferdighetenes verden. Vi må akseptere at det kriminelle har kommet for å bli. Det kriminelle finnes overalt, i luften vi puster inn, i kroppen vår, i alle ord, i ethvert bilde.

Altfor lenge har vi levd i den tro at rettferdighet bør eksistere, men nå ser vi at det er en illusjon, det er en feil vei å gå. Nei, for det er det kriminelle som har framtida for seg. Ser vi oss omkring, vil vi forstå at det faktisk er mulig å leve i ondskapen, leve i fred sammen med den, vi kan få testet ut toleranseevnene våre, og vi vil skjønne at ondskapen ikke er noen umulig og hatefull tilstand, som man liksom må kjempe imot, men tvert om noe bra, livgivende, nyttig. Vold, drap og kriminalitet er en effektiv motor i verdensøkonomien, og det har ikke minst satt farge på det nye verdensnorske amerikasamfunnet som nå vokser fram. Vold og kriminalitet er noe som alle kan og bør trekke veksler på, i grunnen er ondskapen og dens voldsspråk greit, bare man lærer seg å leve med den, ja, faktisk bør alle moderne mennesker lære seg å akte de destruktive ting.

For ondskapens vesen er ikke selv å være rett ut ond, voldelig, hatefull, psykopatisk, nei, det har den for lengst funnet ut at ikke nytter. For ondskapen vil heller være tvilsom, uviss, spaltet, stedløs, identitetsløs og agere utrygg, den er høyst variabel, den har et mye mer mangslungent repertoar enn denne noe ensidige godheten, i og med at den er opptatt av sine virkninger, og hvordan disse gjøremålene er mest tjenlige for hver enkelt, og den gjør vår egoisme avansert og nødvendig. Derfor virker ondskapen så mye rikere, festligere og mer innsiktsgivende enn noe annet, ondskapen driter i hva den selv er, det den skal, er å bli noe, stort og viktig, for det ser vi, ondskapen har utviklet seg mer enn noe annet.

Men så, hva er det som er galt med ondskapen? Når det virkelig kommer til stykket? Det gode var så mye bedre før. Da var folk mye mer avhengig av det gode, man hadde ikke så mye å hjelpe seg med, det gode var ikke så vanlig forekommende, (å, det var så myefælt i middelalderen dere, la oss ikke sverme for den, og begynne å kritisere dagene i dag!) og derfor var det gode verdifullt, man visste å sette pris på det gode. Da var det onde noe slitsomt, det onde var mer reinskårent, det var en slags svart rytter som slo rundt seg, i blindt raseri. Men i vår tid har det onde fått mer kontroll på seg selv, det onde er «i dialog», det onde kan defineres som en slags sykdom, og ja, det onde sliter mye med et dårlig rykte, det gjør det ikke enklere. Men derfor blir det så fryktelig mye verre når ondskapen endelig slipper fra alle disse indre psykologiske sanksjoner og beskyttelsessystemene, og rett og slett tipper over. Eller, det er bare små teknologiske vrier, et trykk på en knapp, som kan forårsake de frykteligste lidelser, eller ren glemsel, for eksempel, noe som ondskapen, eller det kriminelle står og ser på, og gladelig veit å utnytte, neste gang, når det åpner seg, en mulighet, en sjanse.

Så ondskapen gir seg ikke. Den er en haiker på motorveien, en innpåsliten fyr som dukker opp overalt, som bryr seg med hvem som helst, og det mest særpregede er at ondskapen gjør det gode dårlig, den skyver det gode ut i en verden der det gode «i-seg-selv-hvilende» utsettes for verden, og attpåtil tvinger det gode til å utsette seg for «seg selv» og sin nyinfiserte impuls, og dermed, i uendelige krysninger, hjelper det onde det gode med å bli mindre naivt, mer realistisk, og dermed blir det gode faktisk bedre. Men, her er et stort men, i tillegg gjør altså det onde seg selv «godt», som alltid har vært strategien, og som har vakt så mye irritasjon gjennom tidene. Men for moderne og opplyste mennesker virker dette helt tilforlatelig, ja, det skulle i grunnen bare mangle, at ikke ondskapen og de kriminelle instanser også skulle tjene litt på alle de anstrengelser de gjør for å skape en sannere og mer realistisk verden.

Sånn kan vi også bli gode mennesker. Og slik er ondskapen en skapende kraft i verden. Sånn sett veit vi aldri helt hvor vi har ondskapen, den skifter ansikt, figur, form, ja, akkurat som en djevel. Og det er der vi eksisterer. Hver og en av oss må kjempe oss fram i denne uklare verdenen. Vi kalles derfor for «de kriminelle». Det som kjennetegner dagens kriminelle, er at de er offer og gjerningsmann på samme tid. Og dette forgreiner seg videre, det at de både er offer og misdeder veit de kriminelle å utnytte, til egen vinning, og dermed oppstår det en tredje tilstand, som er den kriminelles selvredegjørelse, eller, det kriminelle som uttrykk, som en egen sær måte å eksistere på, fordi den er sterk og lammende. Også dette veit det kriminelle å utnytte. For spiralkverna gir seg ikke med det, helt påtakelig er det, hvor ofte det kriminelle kommer til uttrykk, i filmer, bøker og i TV, og der er ment å framstå i dårlig lys, men ofte har denslags stikk motsatt virkning, hvor sannheten om det kriminelle tyter fram, og først lang tid seinere framstår som noe forlokkende og moderne, kjeltringattityder og mafiosoholdninger danner normer for sosial omgang, med alskens ytre geberder, klesdrakt, før det så glir inn og blir kjernen i hvordan vi skal forstå hverandre, for hvordan vi skal være mennesker.

På en eller annen måte, samme åssen, må vi alle nå snart endelig lære oss til å leve med det kriminelle, og i urettferdighetenes verden. Vi må akseptere at det kriminelle har kommet for å bli. Det kriminelle finnes overalt, i luften vi puster inn, i kroppen vår, i alle ord, i ethvert bilde.

Altfor lenge har vi levd i den tro at rettferdighet bør eksistere, men nå ser vi at det er en illusjon, det er en feil vei å gå. Nei, for det er det kriminelle som har framtida for seg. Ser vi oss omkring, vil vi forstå at det faktisk er mulig å leve i ondskapen, leve i fred sammen med den, vi kan få testet ut toleranseevnene våre, og vi vil skjønne at ondskapen ikke er noen umulig og hatefull tilstand, som man liksom må kjempe imot, men tvert om noe bra, livgivende, nyttig. Vold, drap og kriminalitet er en effektiv motor i verdensøkonomien, og det har ikke minst satt farge på det nye verdensnorske amerikasamfunnet som nå vokser fram. Vold og kriminalitet er noe som alle kan og bør trekke veksler på, i grunnen er ondskapen og dens voldsspråk greit, bare man lærer seg å leve med den, ja, faktisk bør alle moderne mennesker lære seg å akte de destruktive ting.

For ondskapens vesen er ikke selv å være rett ut ond, voldelig, hatefull, psykopatisk, nei, det har den for lengst funnet ut at ikke nytter. For ondskapen vil heller være tvilsom, uviss, spaltet, stedløs, identitetsløs og agere utrygg, den er høyst variabel, den har et mye mer mangslungent repertoar enn denne noe ensidige godheten, i og med at den er opptatt av sine virkninger, og hvordan disse gjøremålene er mest tjenlige for hver enkelt, og den gjør vår egoisme avansert og nødvendig. Derfor virker ondskapen så mye rikere, festligere og mer innsiktsgivende enn noe annet, ondskapen driter i hva den selv er, det den skal, er å bli noe, stort og viktig, for det ser vi, ondskapen har utviklet seg mer enn noe annet.

Men så, hva er det som er galt med ondskapen? Når det virkelig kommer til stykket? Det gode var så mye bedre før. Da var folk mye mer avhengig av det gode, man hadde ikke så mye å hjelpe seg med, det gode var ikke så vanlig forekommende, (å, det var så myefælt i middelalderen dere, la oss ikke sverme for den, og begynne å kritisere dagene i dag!) og derfor var det gode verdifullt, man visste å sette pris på det gode. Da var det onde noe slitsomt, det onde var mer reinskårent, det var en slags svart rytter som slo rundt seg, i blindt raseri. Men i vår tid har det onde fått mer kontroll på seg selv, det onde er «i dialog», det onde kan defineres som en slags sykdom, og ja, det onde sliter mye med et dårlig rykte, det gjør det ikke enklere. Men derfor blir det så fryktelig mye verre når ondskapen endelig slipper fra alle disse indre psykologiske sanksjoner og beskyttelsessystemene, og rett og slett tipper over. Eller, det er bare små teknologiske vrier, et trykk på en knapp, som kan forårsake de frykteligste lidelser, eller ren glemsel, for eksempel, noe som ondskapen, eller det kriminelle står og ser på, og gladelig veit å utnytte, neste gang, når det åpner seg, en mulighet, en sjanse.

Så ondskapen gir seg ikke. Den er en haiker på motorveien, en innpåsliten fyr som dukker opp overalt, som bryr seg med hvem som helst, og det mest særpregede er at ondskapen gjør det gode dårlig, den skyver det gode ut i en verden der det gode «i-seg-selv-hvilende» utsettes for verden, og attpåtil tvinger det gode til å utsette seg for «seg selv» og sin nyinfiserte impuls, og dermed, i uendelige krysninger, hjelper det onde det gode med å bli mindre naivt, mer realistisk, og dermed blir det gode faktisk bedre. Men, her er et stort men, i tillegg gjør altså det onde seg selv «godt», som alltid har vært strategien, og som har vakt så mye irritasjon gjennom tidene. Men for moderne og opplyste mennesker virker dette helt tilforlatelig, ja, det skulle i grunnen bare mangle, at ikke ondskapen og de kriminelle instanser også skulle tjene litt på alle de anstrengelser de gjør for å skape en sannere og mer realistisk verden.

Sånn kan vi også bli gode mennesker. Og slik er ondskapen en skapende kraft i verden. Sånn sett veit vi aldri helt hvor vi har ondskapen, den skifter ansikt, figur, form, ja, akkurat som en djevel. Og det er der vi eksisterer. Hver og en av oss må kjempe oss fram i denne uklare verdenen. Vi kalles derfor for «de kriminelle». Det som kjennetegner dagens kriminelle, er at de er offer og gjerningsmann på samme tid. Og dette forgreiner seg videre, det at de både er offer og misdeder veit de kriminelle å utnytte, til egen vinning, og dermed oppstår det en tredje tilstand, som er den kriminelles selvredegjørelse, eller, det kriminelle som uttrykk, som en egen sær måte å eksistere på, fordi den er sterk og lammende. Også dette veit det kriminelle å utnytte. For spiralkverna gir seg ikke med det, helt påtakelig er det, hvor ofte det kriminelle kommer til uttrykk, i filmer, bøker og i TV, og der er ment å framstå i dårlig lys, men ofte har denslags stikk motsatt virkning, hvor sannheten om det kriminelle tyter fram, og først lang tid seinere framstår som noe forlokkende og moderne, kjeltringattityder og mafiosoholdninger danner normer for sosial omgang, med alskens ytre geberder, klesdrakt, før det så glir inn og blir kjernen i hvordan vi skal forstå hverandre, for hvordan vi skal være mennesker.

II

I og med industrialismens framvekst kan en si at den borgerlige virkelighetsoppfatning i dikt og romaner skjøv ut den høviske måten å forstå verden på, slik at industrialismen, med økende materialisme, serieproduksjon av varer og tjenester og dermed dannelsen av kjernefamilien (som ble en slags industriell serieproduksjon av slektsledd), framsto som betingelse for alt hva folk skreiv. Og på en tilsvarende måte maktet den kriminelle uttrykksform å trenge seg inn, legge seg over, eller sluke de borgerlige uttrykksformer, ved at industrialismen også viste seg å ha et ansikt som var overveiende kriminelt, fordi den baserte seg på utbytting av mennesker og på plyndring av naturressurser. Det urettferdige i industrialismen ble tydelig først ved individualismens framvekst i litteraturen på attenhundretallet, dernest ved det borgerlige livs indre krakelering og degenerering mot århundreskiftet, slik at det kriminelle, i all tenkelig uttrykksform, gjennom sin økende popularitet i magasiner, film, tegneserier, ble en slags selvoppfyllende profeti, hvor disse temaene, som kampen mellom det gode og det onde, mordet, den uoppklarte forbrytelse, svindelen, kuppet, hevnen, liksom skulle være underholdning og tidtrøyte, flukt fra en triviell virkelighet, mens menneskene ellers skulle leve et ekte og sant og ikke minst rettferdig liv, hvor da den kriminelle «kultur» bare var et slags unntak. Men dette unntaket ble normen. Faktisk ble livet til svært mange moderne mennesker i hovedsak akkurat dette, i adspredelse og i flukt fra trivielle virkeligheter, å leve «det rettferdige» fritidslivet. Og nå ser vi mange nok tegn til at den kriminelle kultur har gjennomsyret oss fullstendig, at vi i denne nye fiksjonsverdenen plutselig lever et liv som kun finnes i de kriminelle uttrykksformer, og hvor disse merkelige abstrakte livene vi lever merkelig nok viser seg å ende kriminelt, ettersom døden, uansett hvordan den inntreffer, er en forbrytelse, eller urettferdighet, foretatt enten av bilfabrikantene, udugelige rekkverkprodusenter, legemiddelfirmaer, legeteam som svikter under operasjonene, eller sykebilsjåfører som kommer for seint. For jo nøyere vi er i kunsten å utregne rettferdigheter, jo raskere kan alt bli urettferdig.

Ikke rart den kriminelle sjanger har fått en så stormende suksess. For ikke bare er de kriminelle sjangrer de rådende for hvordan vi skal forstå våre egne private liv, men de er også et must for å forstå dagens teknologisk industrielle eventyr.

Vi lever i en verden tettpakket av anklager og beskyldninger, skryt og forlokkelser, noe vi kan ta som psykologiske bevis på det kriminelles inngrodde eksistens. Anklage og mistenksomhet kan virke vondt og sårende, men er nødvendig, og er i grunnen konsekvensmessig godt. Før eller siden leder denslags til forbedringer. I den kriminelle kulturs dagligtale har vi derfor utviklet et avansert spill med skryt og klage, krisemaksimering og forskjønnelser, dette pakkes ofte inn som om det var plein informasjonsavlevering, og de skjulte intensjoner sprer seg, det kriminelle bidrar til at språket i offentligheten påny må fortolkes, og gjennomskues, men også videre sprer det seg, at de påfølgende oppklaringsrundene for å avdekke det vell av strategier og makthierarkiske strukturer også må fortolkes og avdekkes, og slik bidrar den kriminelle twist til at alt i samfunnet blir mer komplekst og forvirrende, og derfor, tror vi, blir vi selv så mye bedre, sannere. Altså igjen dette, at det kriminelle da får alt til å bli så mye mer realistisk, sannere. Og dermed etableres det kriminelle som noe levende, mangslungent vidtrekkende, som eksisterer over flere virkelighetsnivåer, hvor hver og en oppfattes som abstraksjoner av de andre, samtidig som alle formene for det kriminelle utstråler realisme, uomtvistelighet. Men dette er det kriminelles egen selvredegjørelse, selvgodt, og maktoverbevisende, uimotsigelig. Og derfor har det kriminelle fått oss til å utvikle en kompleksitetslengsel, som vi får dekket, ved å hengi oss til store uoversiktelige systemer, hvor det å bryte grenser er det eneste tegn på at man er levende.

Også i den målestokken blir det kriminelle til noe ytterst sant og eksakt, helt i tråd med vår opplevelse av verden, som er et kaos av hevn, tilbedelse, lengsel, egoisme, misunnelse. Naturligvis tjener lovbrytere, illgjerningsmenn og provokatører på denne særegne grenseløsheten, på at det aldri kan finnes noen enkle svar. Til å begynne var det en sikkerhetsventil det gode hadde, for ikke uforvarende bli urettmessig beskyldt, som vi ser små rester av, i lovverket, men nå, nå er dette «komplekse» en metode det kriminelle benytter seg av, i fordoblingen, og allslags utblandinger, dette eskalerer, dynamisk, hele samfunnsdramaet forflytter seg, og utvikler seg på denne måten, slik at kriminalkulturen blir en egen maktform, alle dens metaforer inngår som religion, men det fortsetter også i gamle tralter, som trivialia, som sjusk, lettbeintheter, noe underholdningsbransjeaktig, hvor den er en virkningsfull trøst, ikke bare for oss slitne halvtapere, men også for de offensive aktive mennesker, det er det kriminalistiske, mest av alt, vi lar oss synke inn i, enten foran TV-ens skimring, i kinoens mørke, eller under nattbordlampens stille leselys.

Men det kan være at hele vår kultur er skremt og jaget inn i kriminalkulturen, uten at vi i det hele tatt er i stand til å forstå det. Kanskje det er slik at vi fra barnsben av blir fristet til å like historier om mord, lemlestelser, svindel? Eller er kriminalkulturens suksess et bevis på at vi er destruktive vesener, og at begrepet «det moderne menneske» er blitt selvoppløselig, at det egentlig ikke eksisterer noe slikt som «et moderne menneske», men bare «en moderne tilstand» som har tatt bolig i alt levende, fra ulver til alger, men først og fremst mennesker, og sprengt seg ut derfra, i alle slags nye typer livsformer, som befinner seg under helt ukjente kategorier, fordi vår hjerne er den feiteste åkermark som den teknologiske abstraksjonskulturen kan forvente å finne nå til dags, og som den effektivt forsøker å få kontrollen over, ved å gi oss glitter og stas, som bare fyller oss med en uklar, men rystende drømmeaktig hunger, hvor denne «moderne tilstand» viser seg å være en manisk skravlende søvngjengertilværelse vi er i ferd med å forsvinne inn i, mens en helt ny type liv ser ut til å våkne opp, gjennom oss, og i ulvene, hundene, kattene, trærne, en turbomanisk global innretning, som er våken 24 timer i døgnet, og som er mer dynamisk og levende enn menneskene, og som får oss til å sprelle og kravle, og «virke» levende. Eller, det kan jo være at det kriminelle viser seg å være enkelte livsformers dynamiske handlekraft og oppfinnsomhet overfor de lover og regler som denne «nye verdensnaturen» tilsynelatende så sjenerøst tilbyr oss.

III

Svaret på ethvert umulig spørsmål kan finnes i oss selv. I denne nye altomfattende kriminaliteten er uvirksomheten roten til alt ondt, uvirksomhet, jevnhet, passivitet og ignoranse er skadelige og destruktive sysler, i seg selv. Det «å være», altså intet annet enn dette utrolig kjedelige «å bare eksistere», fører jo ingenting med seg. Staten og det globale næringslivet ser på slike enkle sjeler som utrolig lite nyttige, de er bare i veien, og ikke kjøper de noe, ikke sløser de, ikke bidrar de med noen synspunkter og meninger, nei, de bare tråkker rundt, i skaukantene, langs noen myrer, inne i de subbete obosblokkene, disse enkle bygdetullingsaktige sjelene er jo så klart redde for å gjøre noe gæernt. Men det er heldigvis ikke mange av dem igjen, som bare er, som bare nøyer seg med å eksistere, disse passive slaskene, ute i bygdene, halvpensjonistene i obosblokkene. Godt de er i ferd med å forsvinne.

På den annen side, er det i det samme samfunnet utrolig hvor lite et menneske kan gjøre før det framstår som kriminelt. Begrensningene finnes overalt, i dyp kontrast til alt hva vi kan si, mene, føle, tro, for der, i disse sinnsutførelsene finnes det omtrent ikke lenger grenser. Å bare være et godt menneske i dag vil si det samme som å være handlingslammet, men overfylt av informasjon og av alles meninger, som man liksom skal «ta» innover seg, og dermed bli et flinkere samfunnsmenneske. Straks et menneske bruker kroppen, utfører ting i vår moderne verden, kan det raskt bli en forbryter, både mot naturen, og mot sosiale lover.

Hvis vi prøver å tenke oss en annen verden enn vår, og der prøver å innbille oss at det kriminelle ville bli sett på som noe lettfattelig, der den skyldige peker seg selv ut, og hvor det ikke er noe ubegripelig ved det kriminelle, ja, fordi det kriminelle ville være lett å oppdage, rett og slett fordi selve det kriminelle måtte være noe som fantes utenfor mennesket, da som en motsetning til situasjonen i vår verden, hvor det kriminelle liksom er en uløselig integrert del av oss, og om det nå var slik at det kriminelle og ondskapen fantes utenfor mennesket, ville det alltid stå der, klart, truende, på hogget for å invadere våre sjeler. Men vi har tatt det kriminelle og ondskapen til oss, fordi det er en så smart måte å tilegne seg fordeler på. Det finnes ikke noe smartere. For ved at vi nå definerer våre beste egenskaper, med uklare holdninger, vankelmodige motiver, vekslende sympatier, kort sagt, er «kriminelle», maniske, og ikke i det hele tatt til å stole på, er vi mye mer avanserte, komplekse, og mer tilpasset det moderne høyteknologiske livet. Hvis vi ønsket å holde ondskapen og det kriminelle unna, måtte vi følgelig leve et mer ensporet liv, enklere, tydeligere og statisk. Vi måtte kanskje leve et mer kroppslig liv, slik som i «gamle» dager, den gang folk flest brukte kroppen, også til å gjøre seg forstått.

Kroppen er et mobilt apparatur som kan posisjonere tale- og sanseorganene fram til de rette maskiner. Noe annet kan vi ikke gjøre. Vi lever av å prate. Derfor blir praten hardere, og det kriminelle gjenfinnes der, i transcendert form, i språket. For å få bekreftelse om kroppen i det hele tatt eksisterer flykter det moderne mennesket i stedet inn i sportsverdenen. Ved trening på helsestudioene etterapes en kroppslig samtale, der kan kroppen atter en gang begynne å prate, men ikke på sin kroppaktige måte, i stedet taler den i en stor medial verden, hvor de enkelte kropper er gjenskinn og innbilninger, der utseendet virker dobbelt, noe kroppenes bærere får forsterket gjennom bruk av speil, hvor kroppen taler til sine bærere, som om bærerne av sine egne kropper så sine egne kropper i magasiner eller i TV, alt dette fordi kroppen viser seg å respondere på denne helt ut innbilningsfulle adferd, noe som attpåtil får oss til å forakte kroppen vår ennå mer, lettlurt som den er, der den tror at den narrer oss, av alle, til å tro på løgn den selv elsker å iscenesette. Sånn sett er kroppen vår også blitt kriminell.

IV

Når det kriminelle, som handlemåte, fikk mulighet til å utarte i lovenes aller første tid, og dermed kunne ta bolig i mennesket, var det noe som ikke kunne bli akseptert. Lovene, nedskrevne såvel som sedvaner, står i et avhengighetsforhold til det kriminelle. Enda verre var det hvis det kriminelle fikk en ordspråklig form. Samtidig hadde man mye større aksept for at noen mennesker måtte utføre umenneskelige, rå handlinger, nettopp for å imøtegå det kriminelle, det var gjøremål som vi i dag har maskiner og systemer til å utføre for oss, i forkledningers forkledninger. Men gjennom den rasjonelle demokratiseringen og teknologiseringen skapes en grusomhet som er umenneskelig, da vi alle sammen må dele byrdene. Det fører til at vår samvittighet plutselig er uten mening, fordi ikke bare noen få, men absolutt alle sammen, er blitt tvunget til å være brukere av den slags maskiner, systemer, som hele tiden skal «gjøre den skitne jobben», noe som får en demokratisk, utjevnende og likhetstenkende effekt gjennom den tekno-vitenskapelige humanisme, og dermed må vi alle sammen akseptere at vi er kriminelle, er onde og destruktive, uten at vi på noen måter «mener det», eller «vil være det», og dermed skal det kriminelle liksom være latent i oss, som abstraksjon, ved at vi har «tatt» det kriminelle til oss, og gjort det kriminelle til en vedvarende sinnstilstand. Endelig har den protestantiske kristendom, gjennom sin nye form, den totalindustrielle forbruksnarkomani, seiret!

Gjennom den blir vi anmodet om å forstå oss selv som kriminelle, svake, usle vesener, noe som mer og mer former vår tankegang om hva som er godt og dårlig. I dag er vi blitt helt avhengige av at et omfattende internasjonalt næringsliv som baserer sin eksistens på at vi nettopp er forfengelige, usle og lettlurte, må få fortsatte muligheter til å vokse, ellers vil vår moderne velferd ødelegges.

Men heldigvis har det dukket opp et mangfold av scener og kunstferdige rammer hvor folk kan få uttrykke seg kroppslig, mens i den såkalte virkeligheten er alle andre uttrykk enn abstraksjoner forbudt eller sterkt lovregulert. Vel, sex er visstnok fortsatt en livsutfoldelse uten lovreguleringer, har jeg hørt, men det er fordi sex fortsatt, gjennom menneskenes blyghet (som nå stadig oftere blir betraktet som idiotisk, unyttig, den også) helst bør foregå i det skjulte, snart er vel sex det eneste som har tillatelse til fortsatt å skulle kunne foregå i det skjulte. Dermed, ved å være en utfoldelse i det skjulte, tar sexen sørgelig nok mer og mer form av å være en spennende underholdning, som ved å foregå i det skjulte, i mørket, nettopp får et skinn av noe forbrytersk ved seg, særlig ettersom sexen ikke lenger har noe annet formål enn seg selv, og derfor egentlig er kjedelig. Og dette gjenspeiler seg i en økende tendens i at moderne mennesker ikke har tid til sex, men da sex er en av våre mest markante varer, veit folk å utnytte dette, til egen vinning, særlig hvis de har kropper som kan selge eller markedsføre hver enkelts sexvaresortiment. På denne måten vil vi ha et økende behov for sex framover.

Forførelsen og somnambulismen som ligger nedfelt i forbrukeriets uendelige tilbudsverden, har gjort det mulig for oss i en viss grad å utholde dette altomfattende kriminelle omkring oss, da det ikke er så moralsk forkastelig å stjele noe som er stjålet, snyte noen som snyter, sløse når alle andre sløser, rett og slett fordi alle verdier i samfunnet er resirkulert, de aller fleste materielle verdiene, i form av penger, eiendommer, gjenstander, for lengst har unnsluppet sitt opphav, som en konsekvens av at vårt samfunn skaper selvbekreftelser og vår ekstreme evne til å rettferdiggjøre oss selv, i et hav av selvbekreftende omdefineringer, samt den fiksjonelle drift alt dette later til å befinne seg i. Anger og moral er i dag ikke bare relative størrelser, men også forvokste størrelser. Gjennom de moralske budenes vekst blir moralen uthulet innenfra, ikke bare fordi moralen er moralsk eller menneskelig, men fordi moral alltid har vært en måte å overleve på, og som derfor, i vår tid, utelukkende er blitt en måte å tjene penger på. Men pengene representerer ikke lenger verdier, i stedet er det verdiene som representerer penger, og dermed har moralen fått alle slags verdier, og betydninger, som kan omsettes fritt, i det ytringsfrie markedet.

Men siden det kriminelle har sneket seg inn og gjør seg gjeldende i hele vår uttrykksflora, er det vel ikke annet å vente at det kriminelle også befinner seg inne i våre meninger, synspunkter og oppfatninger om samfunnsspørsmål, om kulturen og om moral, så klart, og ikke minst våre meninger om det kriminelle. Hva skal vi gjøre for å fordøye alt som strømmer mot oss, og som vi mer eller mindre blir tvunget til å mene noe om? Men, at vi kriminaliserer meningene våre, betyr ikke at vi er for lovbrudd og overgrep, eller at vi er løgnere og bedriver bakvaskelser, nei, det er det at meninger og synspunkter får varekarakter, vi bruker meningene, for å få fordeler, og sier ganske mye rart, for å slippe unna, slippe å stå til rette, slippe plager. Stadig flere av oss lever av å prate. Praten har altfor lenge vært forskånet fra de samme restriksjoner som gjøremålene. Altfor lenge har man satt ytringsfriheten opp, for å beskytte talens ekstremt mangfoldige former, med alle de innvendige sprengningene det har medført. Derfor har det kriminelle i lang tid nå kunnet berike vårt samfunn ved at det helt fritt har utfoldet seg i talen og i skriften. Og lovene om ytringsfrihet, denne demokratiske juvel er for lengst tatt i bruk av alskens kriminelle elementer, i reklame, i kunsten, i film og pornoindustrien, for akkurat som pedofile søker seg til barnehagearbeid er det der, i den abstraktive uttrykksverden, at det kriminelle virkelig best mulig kan få kunne utfolde seg, det er der vi kan få utløp for all slags aggresjon, ondsinnethet, hat, hevn, forakt, hån og nederdrektigheter, og samtidig slippe unna.

V

Sivilisasjoner som lager svært mange lover, forordninger og et stort juridisk byråkrati i den hensikt å skape et rettferdig samfunn, med et stort politivesen, påtalemyndigheter, med et utall av advokater, bidrar til å skape en verden der vi enten er kjeltringer eller politifolk. Da blir redningen for oss noksagter å være frekke i kjeften, stygge og ufine, og kjeltringaktige, for å føle at vi nettopp er deltakere i verden.

I offentligheten forsterkes dette av kulturuttrykkene, som for å være samtidsrelaterte ikke kan annet enn å mytologisere kjeltringer og politifolk. Vi blir fôret med en mengde detektivhistorier, mafiafilmer, politiserier, serier fra advokatmiljø, det er alskens gjeng- og klanfilmer, og derigjennom skapes en mytologisk base som virkeligheten ernærer seg av, hvor de menneskelige konfliktene blir gjenskapt i kriminalitetens lys, der temaer som kjærlighet, savn, vennskap, tilhørighet, ikke kommer til uttrykk annet enn gjennom kriminalfilmer og detektivserier, nettopp fordi slike fenomener er mest sårbare, og derfor «velegnet». Er det i det hele tatt noen som lever i fred? Når også nyhets- og aktualitetsprogrammene stort sett kretser om det kriminelle, gjør de det enda mer selvfølgelig og påtrengende for samtidsorienterte forfattere og filmskapere, som med sine beste intensjoner ikke kan skape annet enn beskrivelser av det kriminelle, det som preger samfunnet, det som i sin tur utgjør samfunnets kjerne, noe som ytterligere forsterker interaktiviteten mellom virkelighet og fiksjon, noe som så gjør oss alle enda mer avhengige av mediene. Dermed blir det kriminelle, slik det har dissolvert inn alt, det eneste som holder virkeligheten på plass, i nyhetene, i samfunnsorganiseringen, i våre private liv. Skriver du om noe annet, eller har en helt annen vinkling, er du uinteressant. Og innenfor den gjennomkriminaliserte kulturen dannes det videre nye definisjoner av det kriminelle. Det kriminelle blir en vidtfavnende kultur, i alle betydninger av ordet. Alt annet er for lengst kjørt av lasset.

Volden som vises i disse TV-serier og filmer, er i seg selv ikke noe problem. Den blir de fleste naturligvis fullstendig upåvirket av, ettersom vi alle blir eldre. Men det som er betegnende er settingen, at samfunnets verdier utelukkende bestemmes av kjeltringer eller purk, en setting ingen kommer utenom, noe som gjør oss alle til enten purk eller kjeltring, eller aller helst graderinger av dem.

I denne settingen lever og ånder kjendisene. Kjendisene, som kjendiser, og som begrep, har faktisk blitt skapt i denne kriminelle settingen. Kjendisskuespillerne spiller alltid kriminalrelaterte roller. Kjendiseriet er å betrakte som en ustrukturert mafiaorganisasjon. De beskytter oss, gir oss drømmene, glamouren, mot at de alltid vil komme til å stjele vår oppmerksomhet. De tar vår tid. Kjendisene og filmstjernene er derfor alle kjeltringer, i filmen, og ofte viser det seg at de også er det i virkeligheten. Helt naturlig at også de ekte kjeltringene blir mytologisert, de blir kjendiser. Det finnes ikke en ærlig politiker, for alle politikere, ved å skulle hanskes med mediene, må framstå som skuespillere, noe som i sin tur alltid fører til at politikere blir skuespillere. Og på samme vis blir kjeltringene gode skuespillere, for de har lært seg å takle nervepress, først gjennom dramatikken i alskens ran, innbrudd og kidnappinger, dernest i rettssakene, og siden ved aktivt å «bruke» mediene for å bedyre sin uskyld. På den måten kan kjeltringene, slik som vi ser dem, nå framtre som kjendiser, og bli akseptert. Kjeltringene stiller sterkt i køen for toppstillinger i samfunnet, de har unik kompetanse i å tåle nervepress, være råe og direkte i forhandlinger, og utvise stort mot i å satse. Hvis de ikke makter å gjøre karriere, i samme tralten, kan kjeltringene snu helt om, liksom legge alle kort på bordet, i den mediale offentlighet bekjenne sine synder, og angre, og på denne måten kan de tjene gode penger på å framstå som «ærlige», i alskens foredragsserier, på kristne lokaltv-stasjoner, i featurejournalistiske glansnumre. De «snakker ut». Brå skiftninger og vendepunkt er alltid gode nyheter. Skuespilleriet kjenner ingen grenser. Det er faktisk kjeltringene, i alskens former, som styrer oss. Vi lever i et kriminelt samfunn som er i krig, som ikke selv vet at det er i krig.

VI

Da stadig flere av oss, i pratesamfunnet, er blitt tvunget til å livnære seg med å realisere abstraksjoner og fiksjoner, har altså det kriminelle, gjennom sitt abstraktive vesen, som en «forståelig, og dermed akseptert ondskap» fått sin velfortjente status. Dermed er kanskje det kriminalistiske også den eneste gyldige og dekkende uttrykksmåte, både i livet og i kunsten. Dermed, i det kriminalistiske lever det kriminelle i en slags selvreferens, med rockn-roll, dop og krimmytologier, spettet med framtidsteknologi, handlekraft, verdensvanthet, alle disse «ting» som den nye teknologiske verdensmaskinen bruker for å styrke sin kulturelle selvforståelse. Urett og krenkelse er lett oppfattelige, det er ikke så vrient å framstille, ja produsentene og kunstnerne kan stort sett bare kjøre på, uten hemninger, være seg selv, og utføre tingene sine etter forgodbefinnende og lyster. Konsentrasjon og innlevelse i det menneskelige er for omstendelig, og ikke minst kjedelig, for det er den store skrekken, å kjede folk. Krim og vold, ikke bare som tema, men også i uttrykkenes utstråling så å si, er derfor nødvendig, den som blir rystet, hånet og plaget har det i hvert fall ikke kjedelig.

Ja, snart dikter hver eneste dikter selvfølgelig kriminelle dikt, med en nødvendig utskjelling av det vakre, og med en dertilhørende besynging av det stygge, hvis dikteren nå er en ekte og sann dikter. Men forsøker han eller hun seg heller på rene naturdikt, vare, tradisjonelle impresjoner eller romantiske kjærlighetsstykker, vil det meget raskt oppfattes som noe bunnfalskt, noe det helt ut faktisk er, dette sies helt uten ironi, det vil være uttrykk for det forførende, og således må også disse uskyldige strofer sies å være kriminelle, i forhold til de idealer litteraturen har om sannhet og ekthet.

Men siden kriminalsjangerens vekst innen litteratur, film og musikk er betinget av fråtseriet, det vil si det allment aksepterte forbrukeriet, er den som sådan en sjanger som selv egner seg for kjøp og salg, i form av alltid å være så tilgjengelig og lettfattelig som mulig. Det vil med andre ord si at ethvert kunstverk, eller enhver historie, er en vare, den må omsettes, og være i kontinuerlig prosess, det vil si, aldri egentlig være ferdig skapt, aldri hvile, aldri synke hen, i sinnene, og anta noe fast og entydig, men må heller sees som en ressurs, lik brukte colaflasker og avispapir, som alltid kan omformes til et annet medium, fra litteratur til film, og derfra til et dataspill, som så føres tilbake til litteratur, deretter til ei poplåt, så til en tegneserie og derfra, tilbake til filmet uttrykk som animasjonsfilm, hvor musikken imens er forandret, samtidig som spillversjonene utvikles, mens design og kostymer og effekter selges, eller gis bort, presses på unger, hvorpå alt må forandres for så å bli solgt på nytt, i nye former, i nye forkledninger, og resirkuleres, slik at fortellingen, eller kunstverket blir tilført spenning, man utvinner dens forførende potensial, kort sagt gjør den «kriminell», dvs. at det for hver ny runde vil stadig tynes ut en slags gevinst, som motparten ikke vil unne deg, som så i sin tur gjør fortellingen enda mer salgsvennlig innenfor nye sjikt i mottakergruppene, ja også videre, for denne ekstreme omsettelighet er utelukkende et sant og ekte utslag av hvordan vi tenker. Det er sånn vi er. Vi er alle blitt kriminelle diktere, filmfolk, kunstnere som i kunstens navn forbruker og fråtser i virkelighetens stoff, hele tiden med lett omsettelige diktvarer, og lett forståelige ting, fordi de mest av alt, ønsker at verden raskest mulig skal bli stadig mer fantastisk, mer spennende, opplevelsesfylt, en verden full av oppdiktning, løgn, fiksjon, forbannelse.

VII

Men hva er nå det kriminelle, bortsett fra å være alt fra enkle lovbrudd og vinningskriminalitet, til mord og storsvindel, og til å være en av de store eksportartikler, selvsagt i sine klassisk illegale former, som våpen, narkotika, terror? Ved å gå inn på årsakssammenhengene til de såkalt kriminelle vil og bør vi frita dem fra beskyldningene. Forskning viser at fengselsstraffer ikke hjelper, hverken på den ene eller andre måten. Raskt kommer det inn alskens sosiale heftelser, klassemessige urettferdigheter og grauter til bildet. De kriminelle som havner i fengsel er egentlig syke kriminelle, de lider av en smittsom, kronisk, og arvelig sykdom. De har ikke lært seg å leve med det kriminelle, i fred og fordragelighet. De begynner å hate det kriminelle, i samfunnet, hos sine foreldre, venner, og hos seg selv. Hvorfor hjelper ikke straffebehandlingen? Nettopp fordi det er de strukturene som kjennetegner det kriminelle som også kjennetegner de motorer som driver moderniteten framover. Dynamikk, aggresjon, utspekulerthet, håp om rask gevinst, om å slippe unna, bli fri. Og det kriminelle har så å si gitt den varianten av moderniteten et slags lederskap. Nå kan vi ikke se for oss noen annen modernitet, eller framtidsutvikling enn denne ene, maniske, eskalerende. Og dermed bør vi gruble litt videre på dette begrepet, det kriminelle, nok en gang.

Kanskje det kriminelle framfor alt kan sees som en slags essensiell bruddfaktor i tilværelsen. Noe som til stadighet opptrer uventet, formålsløst, tilfeldig, tilsynelatende målrettet, forførerisk, som en nødvendig destruktør av livs- og tidssammenhenger av alle slag. Denne kontinuerlige rekke med brudd, som igjen skaper en ny form for hypersammenheng, en annen livsrytme, later til å være det selvfølgelige ved livet nå til dags, men kanskje det er en egenskap ved livsformene. Denne ødeleggelsen av sammenheng og mening blir i kraft av sitt vesen betraktet som vesentlig, konstruktiv, fordi den skaper nye lover og konsensus, og dermed kan vi aldri noensinne falle til ro og si at dette, dette nye, helt nye, er bra, fint, og dermed, dette bør vare, dette gode må være ukrenkelig. Denne ødeleggelsen får oss, som brukere av livet, til å vikles inn i dens uhyrlige nettverk, slik at vi alltid tar feil, blir krenket, irritert, og blir utdatert i moteoppfatningene våre, noe som igjen er helt nødvendig. Og derfor, den kriminelle uttrykksmåte lever av å skape lover, sjangrer, konsensus, plutselig ser vi det, det kriminelle finnes så klart også, der, som det ekstremt lovlydige, hvor ofte har vi ikke sett det, i alt dette idiotiske, som viser seg umulig å følge for mennesker med ærlige, moralske lovlydige tilbøyeligheter. Dermed blir det slik at ærlige mennesker alltid er naive, og lovlydige mennesker er rigorøst innstilte og ufrie i sinnet. Sådan er vår tids historier i filmer, litteratur, spill og leker genuint kriminelle, i kraft av å være punktuelle, øyeblikkelige, fylt av sammenhengsløshet, ved å framvise sin egen meningsløshet som mening, mening i annen form, og protesterende, kritisk slik at sammenhengen i enhver moderne historie rykkes vekk, hele tiden, slik at virkningene av historiene vedblir, og det er disse virkningssystemene som danner nye typer sammenhenger igjen, som nå blir et sett av opplevelser. Alt blir dermed virkninger, opplevelser. Tilbake står det kriminelle tydelig, som noen slags gevinstmaskiner, det kriminelle tyter opp i enhver roman, i ethvert musikkstykke og bilde, i all slags kunst er det kriminelle nødvendig for å gi sanne bilder av vår verden, slik den liksom egentlig skal være, som noen underlige opplevelsesstrukturer. Derfor blir kunsten og litteraturen stadig mer realistisk, også denne gigantiske mengden av ville scifidrømmer har noe foruroligende entydig ved seg, man er avhengige av å lage troverdige varer, ikke overraskende kunstverk, de aller fleste filmer blir derfor ekstremt realistiske, det er nettopp det i det ytre de minst realistiske av alle menneskelige forestillinger som blir utsatt for en ekstrem realismebesmittelse, ved hjelp av krim og enkel seks-punkts dramaturgi, vi ser det innenfor alskens framtidige romfartsdramaer og dystopiske verdensbeskrivelser, dette vareaktige realismegrepet har nå fortrengt alle andre sjangrer. Et av få unntak er «AI» av Spielberg, hvor måten filmen er gjort på går langt utover noen realistisk krimfilm. Men som oftest er våre forestillinger om framtiden, om det ukjente, preget av det krimromanaktige, dvs. nettopp noe ekstremt kjent, og derved får det en slags merkelig aura av sannhet. Det kriminelle skal og må finne sted i disse fortellingene, og for at denslags skal være troverdig må disse faste tingene høre med, fra vår «realistiske» trivialverden, hevn, misunnelse, hovmod, osv.

Men det aller hotteste for tiden i den krimromansaktige realismeverdenen er provokasjonen, for det er realismens ypperste frukt. Provokasjon er noe som virker! Gjennom provokasjonen kan det realistiske verk bekrefte seg selv og sin egne underforstått påståtte verdier. Men kanskje er provokasjonen nok en innavlet variant av virkeligheten, når virkeligheten har gått i stå i sinnene, etter utallige runder i regresser og spiraler er det ikke godt å skille provokatøren, det som provoserer provokatøren og de stakkarene som blir provosert. De har grautet seg inn i realismeverdenens utallige selvbekreftelser, hvor de slenger ut beskyldninger mot hverandre, hvor da matrisen de forstår seg selv og hverandre med, er kriminalismen.

I overgangen mellom den høviske framstillingsform og den borgerlige ble ikke den borgerlige av den høviske stand oppfattet som kriminell, men mye heller som uttrykk for en vulgær, adspredt, triviell, jordisk levemåte. Det har, som før nevnt, sin årsak i at den borgerlige framstillingsform i teateret, litteraturen, billedkunsten og musikken behandlet menneskeligheten i sosiale sammenhenger, hvor religionen og menneskets forestillinger om Gud hadde plass som både en sosial og privat faktor i et drama mellom mennesker med deres nedarvede forestillinger som de igjen kunne bruke mot hverandre i en slags evig sosial maktkamp. Den høviske framstilling var i lys av dette et dypere drama, for det var en utvidet menneskelig verden i forhold til den trange borgerlige ramme som gjaldt i og med familien og dens sosiale rangorden, ettersom det høviske drama utspant seg mellom mennesket og maktene, mellom mennesket og dyrene, og dernest mennesket stilt mellom naturens diabolske karakterer og de guddommelige makter. Men den høviske eller arkaiske forestilling om mennesket har fått sitt vrengebilde i dagens kriminelle framstillingsform, der menneskene ikke lenger forholder seg til hverandre, eller til Gud eller naturen, men utelukkende må forholde seg til sine egne halvbevisste uttrykk, og til sine mange gjerningers ubevisste avtrykk. Derfor må den kriminelle sjanger faktisk bestå av stereotyper, klisjeer, hvis ikke oppløses det kriminelle i det menneskelige: det vil si, i naturen.

VIII

Den moderne underholdningsbransje tjener store penger på å fortelle at vi er kriminelle, liksom de rikdommer den middelalderlige pavekirke anskaffet seg ved trusler om helvetes pinsler. Dette er et gjennomgående trekk, også borgerskapet og industriherrene tjente penger på å kriminalisere arbeidsfolk, i tillegg til å fôre dem med sprit og øl, i lag med billige romaner og folkelivsskildringer. Denne passiviseringen var så klart folks trøst og forlystelse, de sto jo for den selv, og derfor har svært mye av denne folkekulturen et helt særegent alvor, og følelsesdybde. Kriminaliseringen av mennesker og folkegrupper, og den innbakte selvkriminaliseringen som følger, er omtrent blitt eneherskende i moderne film, romankunst, teater og musikk. Kriminalisering av mennesker har alltid vært maktens språk. Men den globale kapitalismens språk, i form av film, litteratur, reklame, TV etc. er blitt selve maktutøvelsen. Vi trodde lenge at mediene og næringslivet kanskje mente noe med det. Lenge stirret vi mistenksomme på dem, der på TV, og i tabloidene. Det kan da ikke være så lenge før mediene og kapitalistene avslører seg?

Herregud, så dumme vi var. Først nå, etter lang tid, har vi skjønt at denne nye «språkmakten» er uten noe egentlig språk. Eller, vi kan ikke få øye på den. Kanskje maktene for lengst har begitt seg inn i vårt språk, og inn i våre bilder. Og vi former, uten at vi ønsker det, den nye maktens nye ikoner, gir den betydninger og verdier. Dette tjener de store penger på. Vi er blitt gjennomkapitalistiske, og gjennomdemokratiske. Pengene og demokratiet er ikke lenger et verktøy som vi kan bruke for å skape noe annet og bedre. Det er ikke mulig å angripe kapitalismen og de nye maktene, når de så amorft har begitt seg inn i oss, og vi inn i dem. Endelig har maktene i verden lykkes med å gjøre oss til kjeltringer.

Naturligvis må uttrykkenes kriminelle substans forstås ved fravær av trygghet, mening, sammenheng, all slags fundamental utrygghet som næringslivet vårt tjener store penger på. Men uttrykkenes kriminelle substans må også forstås i en videre grad ved at mennesket i dag så til de grader må forholde seg til sine egne speilbilder, av kulturelle versjoner og syntetiske forlengelser. Kiosken, denne lille altetende spissmus i handelsnæringen, den som alltid er våken, skiller seg ut fra de tyngre, dovnere dagligvareaktige pattedyrene, bokhandlerne og supermarkedene som sover mesteparten av døgnet, den er nettopp det åsted hvor det moderne mennesket møter sine egne trivielle avtrykk, i form av avisoverskrifter, sensasjoner, sex, spøk og spenning, og krim. Kioskene er de første som kommer, og de siste som går, i et moderne samfunn. I kioskene, kommer denne kriminelle fiksjonsverden (som er fullintegrert i den såkalte moderne økonomiske virkelighet) fram for oss, i klar og sprakende form, på sine egne premisser, naturlige, friske og forlokkende. Kioskene er således et bilde på en mer dyptgående tilstand, hvor vi blir tvunget til å måtte forholde oss til egne synder, avtrykk, gjøremål, i en uutholdelig grad, noe som fører til at mennesket enten må utvikle ignorans eller dope seg, eller så må mennesket strebe nedover, for kanskje å finne fram til et sted der det kan se seg selv, ved å komme på sporet av sine egne avtrykk i søle, dritt, gjørme, blod, sæd, for deretter å dukke opp igjen fra alt dette uutholdelige, ved å fortape seg i alskens kulturelle uttrykk, for å fjerne spor, gjøre seg uskyldig, og, naturligvis: tjene noen kroner, for å kunne overleve …

IX

Kanskje mennesket synger sin svanesang ved sitt fall fra gudene, til Gud, og over til det sosiale borgerskapelige spill, fram til dagens kriminelle tidsalder. Mennesket plasseres ikke lenger i sentrum av sammenhengene. Mennesket utgjør ikke engang sammenhengen, meningen selv. Sammenhengen er sterkere til stede i samfunnsstyrelsen, i vitenskapen, og i data- og kommunikasjonsteknologien, der finnes ekstreme former for sammenheng, plott og intriger, som igjen finnes strukturelt i kriminalsjangeren. Alt nå er det utviklet flerfoldige verdensomspennende nett og sammenhenger, i enorme antall og formasjoner, som en ytterligere makaber og tydelig forsterkning av at vi selv ikke lenger makter å utgjøre det åndelige og håndverksmessige kraftsentrum. Alt nå er disse moderne, globale og teknologiske sammenhengene ikke bare sterkere og mer avhengighetsskapende enn de borgerlige strukturer, men de er selvfølgelig også dobbelt sterkere og mer vidtfavnende enn de bånd man tilla at gudene en gang i den høviske tidsalder hadde å binde oss med.

Derfor kan dagens kriminelle uttrykksform ha sitt motsvar i arkaiske og høviske uttrykksformer, de kan til og med være ensuttrykkende, ettersom vi atter en gang har noe annet enn oss selv som objekt for tilbedelse. Lengselen og håpet er ikke lenger naturens selvopphøyelse i form av gude- og ættetro, ikke engang den mekanistiske borgerlige forurensende industrialisme eller dens forestillinger om familieidyllen er noen drøm. Men lengselen og håpet finnes i den sofistikerte, framtidsforegripende, syntetiske, gjennomteknologiske natur, en vitenskapeliggjort og fritidsbeskjeftigende natur som er vrengt ut/inn, både mikrobiologisk og makrobiologisk. Attpåtil vil denne industrielle teknologi snart være den eneste som vil være i stand til å formulere håp og drømmer for mennesket, på en slik måte som et moderne menneske krever, fordi vi alle blir gjentakende drillet inn i det å være et moderne kresent publikum, noe som er hovedmålet for all kulturell dannelse i dag, å lære seg å bli en god publikummer, og for den saks skyld, for seinere bli en god kunde og enda seinere bli en medgjørlig klient.

Følgen av dette er at vårt drama ikke lenger er skapelsen, eller livets under, hvor vi kommer fra, og hvem vi i så fall er, men at vi er blitt teknologi, bare redskaper for å la all denne undringen komme til uttrykk, ikke i oss selv, men i form av en videre sofistikering av teknologien, og dens avtrykk, da alt levende liv på kloden først gis retning og deretter gjøres avhengig av moderne industriell teknologi.

Men i tråd med vår egenart, søker vi alltid å få svar i øyeblikket, som vi igjen må stiller spørsmål ved, kanskje fordi vi aldri lar svarene komme, når de vil komme, av seg selv, rolige, ferdige. Dette ekstreme nået er kanskje en smart metode å få en mengde ting ut av livet på. For bare denne absurde lille tanken på at vi alltid skal få noe mer ut av livet, gjør oss alle til tyver.

Men kanskje livet allikevel er en klar dag oppå fjellet – ikke den knitrende flombelyste urbane natten, hvor vi hele tiden blir lokket til å oppføre oss som tyver, jagende gjennom gatene, hvor vi brått må se oss selv være på flukt fra alle disse kriminelle måtene å uttrykke oss på – men rett og slett bare en ren og ekte naturlig dag, hvor vi ikke trenger å forstille oss, før natta kommer over oss, der på fjellviddene.