Et lite blaff i hyperkulturen

Ikke lukk øynene dine, selv ikke et øyeblikk. Før du vet ordet av det, har verden tatt et hopp framover, eller til sida, inn i noe som ligner den gamle, men er noe annet. Kanskje lever vi allerede i en simulert virkelighet. Kanskje er vi bare hjerner av kjøtt og blod som prøver å tilpasse oss en teknologisk utvikling i hyperdrive.¹

Dette er historien om et dikt, men det er også en historie om å bli rammet av angst for å ikke henge med, og om en tekst som ble innhentet av framtida.

November 2022: Verdens dyreste dikt

Jeg husker ikke om det var på Instagram, Facebook eller nettstedet tidligere kjent som Twitter, men en dag flimret en overskrift forbi som fikk mine eyeballs, som det heter i styrerommene til de digitale plattformene, til å feste seg: «World’s most expensive poem sold as NFT».

Ingressen fortalte at den 30 år gamle britiske poeten Arch Hades hadde solgt diktet «Arcadia» for 525 000 dollar. Rettere sagt hadde hun solgt en video laget sammen med artistene RAC og Andrés Reisinger, basert på diktet. Eller enda rettere sagt hadde hun solgt en unik digital fil av videoen, en såkalt NFT, eller non-fungible token. Alle som vil, kan se videoverket «Arcadia» på nett helt gratis.

Om du aldri har hørt om NFT, er du ikke alene, og som vi skal se, er det godt mulig at du kunne ha levd et fullendt liv uten å lære mer om det. Men nå som vi har deg her, et lite stykke samtidsarkeologi.

Vi skal tilbake til … 2021. Mid-pandemi, den fysiske verden er låst i bevegelse, noe fordreid og uflatterende, som alltid når man trykker på pauseknappen. I mars det året meldte auksjonshuset Christie's at et NFT-verk av den digitale kunstneren Beeple ble solgt for 69 millioner dollar. I april ble Bored Ape Yacht Club sjøsatt: en samling av 10 000 enkle, digitale tegninger av aper som kunne kjøpes for minst 400 000 dollar stykket.

Jeg husker å ha fått det med meg i sidesynet, mest i form av vitser på sosiale medier. For apene ble faktisk solgt, og kjendiser som Eminem, Paris Hilton og Justin Bieber byttet profilbildet sitt til en Bored Ape. I kunstverdenen summet ryktene om NFT, og i oktober 2021 åpnet verdens første fysiske NFT-galleri, ‘Verse, sine dører i Pilestredet i Oslo. I et intervju med Digi.no snakket stifteren, Sophia Adampour, om at digitale kunstnere endelig kunne skape et marked og beskytte verkene sine mot plagiat. Hun ville «ta med flere på denne reisen og utdanne folk i dette metaverset». I galleriet kunne folk se verkene og bli opplyst «om hvordan fremtidens kunst og krypto kan se ut».

Krypto? Det er et ord jeg assosierer med finans-bros, suspekte nettsider og den gangen frisøren min prøvde å få meg til å investere i bitcoin. (Det burde jeg sikkert ha gjort.) Er det i denne kryptiske verdenen kunstens framtid ligger? 

Desember 2022: En smertefull avstand

Verdens dyreste dikt spøker rundt i hodet mitt. Hvem er denne Arch Hades, og hvordan ble hun over natta verdens best betalte poet? Hva slags folk er det som betaler 5,5 millioner norske kroner for et dikt? Er dette nok et endetidstegn – eller er det tvert imot en smart måte for kunstnere å tjene penger på, en livbøye i den digitale ursuppa som snart når oss til ørene?

Hades’ forfatterskap utviklet seg på Instagram, hvor hun i dag har over en million følgere. Hennes første tre diktsamlinger handler mest om kjærlighet, jeg er fristet til å si hjerte-smerte, for diktene er på rim og skrevet i en naiv stil. Samtidig er de full av nikk til klassiske poeter som Yeats og Byron.

«Arcadia» er noe annet. Langdiktet finnes i to versjoner, en bokutgivelse og det omtalte videoverket laget av Hades, musiker og produsent RAC og videokunstner Andrés Reisinger. Den nesten ti minutter lange videoen er suggererende, drevet av svevende synther og Hades’ stemme over mennesketomme, underlig uttrykksløse animasjoner: bøker som stabler seg, laptoper som åpner seg, epler, en stol, en seng. Det flate og pregløse virker tilsiktet, en hjemløs estetikk som svarer til diktets grunntema, at vi mennesker er fortapt i en maskinverden som har spist seg inn i oss:

Now I feel this aching distance
between me and something real
I want to pull out all my wires
let my wounds finally heal.

Det ligger en veldig nåtidig ironi i at det er et dikt om vår digitale avhengighet som blir solgt som en datafil og gjør en poet til millionær. Som så mange i kulturfeltet kjenner jeg en instinktiv skepsis mot tekno-hypes – men om dette er ekte, kan det få enorme konsekvenser for kunst- og litteraturfeltet.

Det er bare det at alt er så underlig i NFT-enes verden. Jeg leser at en rekke Bored Ape-eiere går til sak mot auksjonshuset Sotheby’s, etter at apene har rast i verdi. Mark Zuckerberg, på sin side, er overbevist om at vi alle snart skal inn i metaverset, en virtuell versjon av vår egen klode, der vi eksisterer som avatarer. Facebook-gründeren, et av de rikeste og mektigste menneskene i verden, viser stolt fram en digital Mark, en smilende figur med glatte trekk som minner om den typen datagenererte animasjonsfilmer for barn som YouTube serverer om du snur deg bort et lite øyeblikk. Det nyeste, sier Mark, er at avatarene har fått bein. Vidunderlige nye verden.

Januar 2023: En desentralisert regnskapsbok

Jeg må utdanne meg selv. Nettet er et kaos av videoer og nettsider som lover kunnskap, og jeg ender litt tilfeldig på et «Complete NFT Course: Art & Tech» fra selskapet Udemy. Kurset ledes av Clarian North, en programmerer og krypto-entreprenør som hevder han var den første til å gjøre musikk tilgjengelig som NFT på Ethereum, en såkalt blokkjede.

Ifølge Store norske leksikon er blokkjede (blockchain) en «desentralisert og distribuert digital ‘regnskapsbok’».² Distribuert betyr at det ikke finnes ett sted hvor blokkjeden oppbevares. Den mest kjente blokkjedeteknologien er bitcoin, kryptovalutaen som må mines ut av datagruver med supersterke datamaskiner. Poenget med teknologien er at «regnskapsboka» ikke kan manipuleres. «Dette gjør blokkjeder spesielt godt egnet i situasjoner hvor det er manglende tillit til de som administrerer data», skriver SNL.

Mens North forteller om blokkjeden og «web3» – en mengde ting man kan gjøre på nettet ved hjelp av blokkjeden – begynner jeg å lure på om murveggen bak ryggen hans er ekte. Kurset består av mange titalls korte videosnutter som driller inn hovedbudskapet om at NFT er en potensiell gullgruve for kunstnere. Dette henger sammen med metaverset. I det virtuelle rommet kan de digitale selvene møte hverandre, være sosiale og ikke minst kjøpe ting. Som digitale sneakers, digital mat – og digital kunst.

Mars 2023: Deepfakes

Svaret fra agenten til Arch Hades lar vente på seg. Jeg leser det som er publisert om henne, lærer at navnet er et pseudonym, og at det ikke er første gang hun skiftet navn, ifølge Financial Times. Hades er født i Russland, men faren hennes, som jobbet med shipping, ble drept da Arch var åtte år, angivelig fordi han var for liberal og kritisk til styresmaktene, ifølge Tatler. Familien flyktet til snobbete Knightsbridge i Storbritannia, der Arch ble sendt på boarding school.

Hun skal ha jobbet en stund som politisk rådgiver – en jobb hun ikke kan si noe om uten å bli saksøkt – før hun bestemte seg for å vie seg til filosofien. På bildene er Hades fotografert i et rom som gir assosiasjoner til nye TV-serier om gamle penger. Hun har lyst hår, et litt kjølig uttrykk og et symmetrisk ansikt.

Jeg blir grepet av en knitrende fornemmelse. Hva om, tenker jeg liksom bak i hjernen, hele Arch Hades er et kunstprosjekt, en dataskapt avatar? For ærlig talt: Er det ikke nettopp dette man ville fått om man ba ChatGPT og noen Silicon Valley-typer om å designe en virtuell poet-komet? En vakker ung kvinne med en hemmelighetsfull forhistorie som inkluderer russiske skurker, drama og en omgangskrets i elitesjiktet?

Jeg begynner frenetisk å google. Det viser seg at det finnes en Paypal-bruker som bruker navnet archhades men som heter Naveed Abdullah. Det finnes også en Naveed Abdullah fra Abu Dhabi som driver med investment banking og kredittrisiko. En gammel Blogspot-blogg om rasebiologi dukker opp. En viss Allin Fevrier bruker navnet Arch Hades på kryptobørsen Public.com. Krypto! Plottet tjukner.

Jeg formulerer teorien min høyt for en venn som har studert i London. En bakgrunn som den til Hades høres slett ikke usannsynlig ut, mener han. Forestillingen min om å avsløre en kunstskandale får seg enda en knekk når jeg ser en YouTube-video av Hades som snakker om filosofi på Cambridge Union. Deepfake, hvisker det bak i hodet mitt, men ville noen virkelig laget en timelang, nerdete og dårlig belyst deepfake?

Så mailer agenten: Jeg kan få et intervju med Arch Hades.

April 2023: Tette øreganger og et intervju

Tanken var å møte Hades fysisk, for paranoiaen nekter å slippe helt taket. Men avtalen flyttes flere ganger, og jeg er i Storbritannia bare noen dager, det må bli Zoom. Like før intervjuet blir jeg syk, så forkjøla som jeg ikke har vært på årevis, og på flyturen hjem har ørene mine tetnet seg til.

Det er i denne tilstanden jeg til slutt får kontakt med Hades. Hun sitter i et rom med utsikt mot et parklandskap som ser ut som et bakgrunnsbilde på desktopen, hun ler og sier at det er et hotellrom, hun flytter og er in between places. Jeg føler’n, som man sier, vi begynner å prate om at vi sannelig lever i interesting times.

ARCH HADES: ChatGPT-4 er en av de første algoritmene som ikke er skrevet av et menneske, den mer eller mindre skrev seg selv etter å ha blitt matet med enorme mengder menneskelig interaksjon. Jeg mener – den skrev seg selv. Det finnes ikke lenger noen bakdør for teknologene til å gå inn og rote rundt med det.

Hades snakker i lange, velformulerte monologer, spekket med ord som oppmerksomhetsøkonomi og hyperkultur – et begrep av den koreansk-tyske filosofen Byung Chul-Han, som også nevnes i forordet til bokversjonen av «Arcadia». Det er en uvanlig utgivelse der selve diktet er rammet inn av et teoretisk essay, en mengde omfattende fotnoter og en litteraturliste som spenner fra Nietzsche til Marx og fra John Berger til Oscar Wilde.

Diktet består av fem deler, eller cantos, som Hades kaller dem. Det begynner i et marerittaktig nå, «The Current», der mennesket blir dratt med i et dragsug uten utveier. Diktet springer ut av en personlig krise, men også en kulturkrise, sier Hades.

AH: I 2009 ble «like»-knappen introdusert [på Facebook]. For meg er det tingen som endret alt, for det var den første knappen som begynte å samle inn data. Først skjønte ikke folk hva de skulle gjøre med det. Så kom masseovervåkningen og utnyttingen av alt dette.

«Arcadia» beskriver hvordan konstant overvåkning og konkurranse sliter oss ned. Men i diktets fjerde canto rykkes leseren ut av apatien: «How would your actions change/ if you weren’t being observed?»

CARLINE TROMP: «Arcadia» slekter på kulturpessimistisk tenkning. Men i stedet for å si at alt var bedre før, prøver du å tenke en vei ut. Var det et bevisst valg?

AH: Jeg visste definitivt at jeg ville ende på et budskap av håp. Jeg skrev diktet på et tidspunkt i livet da jeg begynte å uttrykke meg selv gjennom poesi og kunst. Og det var så meningsfullt, så fullt av glede. Samtidig prøver jeg jo å reflektere over kaoset rundt oss. Jeg henter mye fra andre folk som er gode til å identifisere problemene, som Byung Chul-Han og Slavoj Žižek. De er mesterlige til å beskrive problemene og stille diagnoser, men så – hva ville de gjort for å komme ut av det? Vel, egentlig vet jeg hva de ville foreslått, de ville foreslått at vi slutter å distrahere oss selv med estetiske debatter i overbygningen og gjør noe med basis, og det er jeg enig i. Men du vet – inntil revolusjonen kommer og vi styrter hyperkapitalismen og det 21. århundres forbrukerisme, fram til da kommer jeg til å male og skrive poesien min, fordi det er det som holder meg frisk.

Selv om jeg har lest rammeteksten i «Arcadia», kommer denne talen litt overraskende på meg. Hades’ online-forfatterskap framstår ikke utpreget politisk; snarere virker hun, som mange Instagram-poeter, opptatt av å dele små, oppbyggelige tekstsnutter, ting som er umiddelbart gjenkjennelige: Infinity will lose its lustre / I don’t want eternal life / I want the horror and the ecstasy / to be here and be alive. Da jeg snakker med henne, får jeg inntrykk av at hun vil noe mer.

CT: Du har med fotnoter og litteraturliste, som ikke er så vanlig å se i diktsamlinger. Hva er tanken bak det?

AH: Det er to ting. Én grunn er personlig: Jeg vokste opp med en bror som diskuterer veldig heftig over middagsbordet. Hvis du kommer med noen som helst påstand i vår familie, må du umiddelbart belegge den med statistikk og fakta og rapporter. Det andre er sosiale medier. De gir alle den samme legitimiteten. Det er bra at alle er frie til å si sin mening, men ikke alle meninger er like verdifulle. Det føles som alle bare kan rope hva som helst. Så underbygg det!

CT: Handler det også om frykt for å bli misforstått?

AH: Ja, absolutt. Poesi er selvsagt åpen for tolkning, men jeg vil gjerne at du vet hva jeg mener. Om du tar det til deg eller ikke, er opp til deg, men jeg ønsker ikke mye forvirring og at teksten kan tolkes på mange måter.

CT: Mange litterater vil kvie seg for å forklare for mye og mener kanskje ikke det er deres oppgave. Er det noe antielitistisk i din tilnærming?

AH: Det har jeg ikke tenkt så mye på. Men jeg siterer mye og tenker det bare er god folkeskikk. Jeg vil ikke være en portvokter for kildene mine, jeg ville elsket det om folk leste og utforsket folk som Byung Chul-Han. Så har jeg et ungt publikum, det er mest Gen Z, og mange av dem jeg henviser til er døde, eller nesten døde. Så jeg håper yngre generasjoner vil plukke opp litteratur som de kanskje ikke leser så mye.

CT: Du skriver svært kritisk om oppmerksomhetsøkonomien. Samtidig har du selv bygget opp et publikum på Instagram. Er det noe selvmotsigende i det?

AH: Jeg ser at det kan se ut som en motsetning. Men jeg tror det er to løsninger. Folk som Marshall McLuhan og Neil Postman skrev i det forrige århundret om hvordan TV trivialiserte vår eksistens ved å gjøre alt til underholdning. Så, med oppfinnelsen av sosiale medier har vi blitt utøvende artister selv. Det er et dobbelt press til å performe og til å være gode på det, vi opptrer for andre. Nå spiller vi våre egne liv gjennom sosiale medier – og det er en voldsom konkurranse. Men jeg tror at vi kan skape på en autentisk måte. Hvis jeg har et budskap, hva annet skulle jeg gjøre – rope det ut i intet? Det har heller ikke noe for seg. Vi befinner oss i et diktatur uten alternativer. Men som du har sett på Instagram, gjør jeg ikke mye med ansiktet mitt. Og selv om jeg oppfattes som en online person, så legger jeg bare ordene mine på Instagram, jeg bruker det ikke mye selv. Jeg skroller ikke for å se hva en influenser i Australia spiser til frokost. Vi burde ikke vite det! Hva skal jeg med den informasjonen?

CT: «Arcadia» ble solgt som en NFT. Jeg kjenner til den tekniske biten, men det føles fortsatt som noe uekte, hvis du skjønner? En uekte form for en uekte verden.

AH: That’s fair. Det er ikke en form, men et medium. Men ja, det reflekterer denne meta-virtuelle virkeligheten vi lever i nå. Jeg er en millennial, jeg har brukt størstedelen av mitt liv online. Menneskehetens framtid er enten der ute i stjernene – vi koloniserer en annen planet, som Elon Musk drømmer om – eller vi går innover, Zuckerberg-veien. Enten så går vi til Mars eller inn i metaverset, mot denne fullstendige integreringen av virtual reality. Jeg tror det [NFT] er nettopp dette, et meta-medium, som er veldig relevant for det 21. århundret. Men det [«Arcadia»] er også en video, som er eid på blockchain i stedet for på en kassett. 

Ideen om å lage et multimedia-verk basert på diktet kom under pandemien, sier hun, da hun snakket med kunstnervennene som også sto uten oppdrag.

AH: Jeg skulle ønske at det var en mer spennende og vakker forklaring, men det var bare for å stimulere oss selv til å være kreative og samtidig betale husleia. Vi trengte penger, og plutselig skjedde det: de rette menneskene, den rette tida, rett sted, NFTs begynte å ta av … «Arcadia» var allerede ferdigskrevet, så jeg sa: Gutter, hvor ironisk ville det ikke være å legge ut noe som dette.

CT: Hva slags folk er det som kjøper NFT-dikt for 500 000 dollar?

AH: Jeg vet dessverre ikke hvem kjøperen er. Men kunstverdenen er jo full av entusiaster av alle slag, som er interessert i alt mulig.

CT: Forventet du en sånn sum?

AH: Ikke i det hele tatt. Jeg trodde vi kanskje skulle få et femsifret beløp, for det var noe slikt Christie’s sa at vi kunne forvente. Så solgte det for en halv million, og det er utrolig hvor mye oppmerksomhet det fikk og kunne gi en plattform til hva jeg ville si … som eksistensialisme.

April 2023: En slags hangover

Omtrent med en gang jeg har trykket på krysset i vinduet som viser Arch Hades, innser jeg at saken min har falt. Spørsmålet bakerst i hodet – Er du ekte? – virker absurd og NFT-sporet som det minst interessante i samtalen. Om Hades får 16 år gamle jenter til å lese seg opp på Kierkegaard, kan hun gjerne få en halv million, tenker jeg, og det er tross alt bedre om rikinger kjøper dikt enn våpen. Susingen i hodet tiltar, jeg googler «tette øreganger» ti ganger uten å finne noen ny kur, jeg går og legger meg.

Oktober 2023: RIP Metaverset

Dette ligner ikke meg, jeg må få skrevet ferdig den jævla saken. Problemet er bare at jeg er usikker på hva saken er lenger, for ingen snakker om metaverset mer. Kryptomarkedet er rasert av spektakulære svindler og konkurser. Silicon Valleys våghalskapitalister og engleinvestorer har trukket seg ut og ser en annen vei, det er kunstig intelligens som gjelder nå.

Da jeg googler metaverset, får jeg opp lenker av to typer: «Metaverset er steindødt» og «Metaverset er ikke dødt!». De siste er nesten uten unntak innlegg på nettsteder som oppfordrer til å investere i bitcoin. Jeg finner ut at Mark Zuckerbergs planer for metaverset er avsluttet i all stillhet i mars. Revolusjonen er avlyst.

Da jeg skyldbevisst åpner «Complete NFT Course: Art & Tech» for første gang siden mars 2023, virker Clarian North som en profet fra en gammel religion, en som snakker til oss fra en fjern fortid. Han oppfordrer til å investere i digital eiendom. Det er nå mulig, sier han, å bestille pizza i metaverset og få den levert på døra – vel å merke din fysiske dør i den fysiske verden. Hvordan dette skiller seg fra å bestille en pizza i dag, er noe uklart.

North drømmer høyt om digitale fester med dine digitale venner, der man drikker digitale cocktails og hører på digitale band. Jeg tenker på Mark Zuckerbergs avatar som kanskje fortsatt går rundt der i metaverset på sine splitter nye bein, og kastes ut i en høstdepresjon som føles mer eksistensiell enn vanlig.

Where is the distinction between
what’s real and what we’ve faked?
Is this one giant simulation
where no one is awake?
(fra «Arcadia»)

Januar/februar 2024: Kommer snart

Forskere anslår sjansen for at kunstig intelligens vil komme til å utrydde menneskeheten, til rundt fem prosent, ifølge New Scientist.

Da jeg omsider husker at jeg skulle stikke innom galleriet ‘Verse, er lokalet i Pilestredet tomt. En lapp på vinduet sier at det er til leie. Nettsida deres fører til en «disruptive tech hub», hvor det står: «Next chapter loading … Coming soon.»

Arch Hades legger ut fragmenter fra en kommende bok som skal hete 21st C. Human. Noe er korte dikt, andre ser ut som utdrag fra lengre, essayaktige tekster om hvordan sosiale medier fôrer lengselen etter det autoritære. Snuttene er mer opprørske, sintere, hun legger ut andre ting nå også, om boligkrisa, feminisme, Elon Musk. «Let’s talk politics, patriarchy and poetry», maner hun i et innlegg, og jeg tar meg i å tenke at om Arch Hades faktisk hadde vært en avatar, en bot, så hadde hun vært marerittet, teknologien som vender seg mot sin skaper. Jeg føler meg plutselig underlig lett til sinns, det er noe mildt i lufta, selv om jeg vet at det nok bare er den falske våren.

Teksten er skrevet med støtte fra Norsk Kritikerlag.