Kommunismens juleevangelium

Den slovenske filosofen Slavoj Žižeks bok The Relevance of the Communist Manifesto ble utgitt på engelsk i 2019. Leif Høghaug har i sin rykende ferske oversettelse valgt den norske tittelen Forsinket aktualitet. En leser som har forvillet seg inn i eller ut av norsk samfunnsliv, vil være tilgitt om han eller hun assosierer til noe av typen Norsk Offentlig Utredning. Forsinket aktualitet kunne antakelig ha vært navnet på nok en knusktørr og omstendelig gjennomgang av et eller annet temmelig marginalt fenomen, kort sagt enda en evinnelig NOU som knapt nok noen egentlig leser og langt færre forholder seg til, et tragisk symptom på hvordan forvaltningen eser ut og blir en tekstfabrikk med geografisk utstrekning så stor som Oslo by. Det er som om politikerne selv har valgt å la seg binde på hender og føtter og simpelthen overlate til det offentlige byråkratiet å administrere status quo. Blir ikke da genuin politisk endring umulig?

Nå er det, som enkelte vil vite, et ledemotiv i verkene til Žižek, så vel som i dem til den franske filosofen Alain Badiou, at noe slikt som kapitalismens fall kan hende er «umulig», men samtidig at «det umulige» rent faktisk også hender iblant. Historien gir flere eksempler på politiske intervensjoner som oppnår «what before seemed unthinkably impossible», slik filosofen Adrian Johnston kommenterer i sin bok Badiou, Žižek, and Political Transformations (2009).

Dette motivet blir fulgt opp i boka som nå foreligger på norsk. Sentralt er spørsmålet: «Hvordan kan vi så under dagens forhold redefinere et revolusjonært perspektiv?» Hahaha! vil noen si: Å se for seg en «revolusjon» i vår tid er vel litt som å tro på julenissen? Men nå som det nærmer seg jul, tillater jeg meg å avsløre at julenissen rent faktisk lever og ånder den dag i dag. Litt i utkanten av Rovaniemi. Jeg har selv møtt ham der. Drakten var gjenkjennelig rød, om enn med lodne, hvite border. De hvite innslagene utgjorde knapt 20 prosent av drakten, som dermed var lett å tolke som et bilde på den reelle oppslutningen om de røde og de hvite i den moderne verdenshistorien. Riktignok hadde det lokale verkstedet hans vært nedlagt i lang tid og all produksjon blitt flyttet til Sørøst-Asia, så julenissen framsto som både desillusjonert og forfylla. Men kommunist, det var han.

Kommunist er også Slavoj Žižek, i hvert fall i en viss forstand. På norsk har den nyutgitte boka fått undertittelen Innledning til Det kommunistiske manifest. I realiteten er boka for en stor del, som de fleste av Žižeks bøker, en harving over de samme gamle poengene, gjerne med svært likelydende frasering som i andre av hans tekster, tidvis i ordrette gjentakelser. En del blir likevel sagt om manifestet. Blant annet blir vi fortalt at vår tids «opplyste og liberale» leser møter denne kjerneteksten ved automatisk å reagere med dette spørsmålet: «Fantes det noen gang et politisk manifest som på en mer overbevisende måte er blitt gjendrevet av den senere historiske realitet?» Sagt på en annen måte: Er ikke Det kommunistiske manifest først og fremst et stridsskrift som forholder seg til noe fortidig, nemlig det industrialiserte samfunnet anno 1848?

Noe slikt er i hvert fall ikke helt sant. Manifestet er fortsatt relevant lektyre, ikke minst de observasjonene Marx og Engels gjør seg om internasjonal økonomi: Her kan vi lese at borgerskapets «evinnelige trang til økt avsetning» gjør at det etablerer seg overalt i verden og dermed utsletter «det nasjonale fundamentet for industrien». De siste tiårenes buzzword «globalisering» indikerer at tendensene Marx omtalte, har blitt ekstrapolert og derigjennom virkeliggjort spådommene hans om hvordan verdensmarkedet, med Žižeks ord, «brutalt tvinger seg frem og truer samtlige lokale etniske tradisjoner».

Ufrihet og utbytting

Tidlig i boka omtaler Žižek noen av verdens aller mest styrtrike menn, slike som Elon Musk og Mark Zuckerberg. Bakgrunnen er at disse har advart om at «‘kapitalismen slik vi kjenner den’ nærmer seg slutten», og derfor tar til orde for mottiltak, blant annet en absolutt minstelønn. Men slik Žižek ser det, vil denne typen tiltak bare behandle overflatiske symptomer og fornekte at kapitalismens problemer er dypt rotfestede:

Deres versjon av kapitalismens slutt, er den kapitalistiske versjonen av sin egen slutt: Alt vil forandre seg, og det på en måte som sørger for at den grunnleggende dominansstrukturen vil forbli den samme.

«Den grunnleggende dominansstrukturen» er et relevant analytisk begrep. Her vi befinner oss på det oversetter Høghaug i sitt etterord omtaler som «senkapitalismens ‘demokratiske’ landjord», later arbeiderbevegelsens idealer til å ha blitt kollektivt fortrengt. Snarere enn å fortsette kampen for større frihet og likhet mot borgerlige overlevninger og reføydalisert standstenkning, har politikere på den såkalte venstresiden blitt forsvarere av den grunnleggende dominansstrukturen. I egenskap av virkelighetsfjerne administratorer virker de mest opptatt av å gjøre reklame for sin egen person, antakelig som ledd i en strategi for senere å gå inn i godt lønnede stillinger i PR-bransjen.

«Det kommunistiske manifest er på sitt mest aktuelle», skriver Žižek, «når det lister opp forskjellige former for falsk sosialisme». Vi bør ane hva som menes: Er for eksempel Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik sosialister? I betydningen folk som ønsker et sosialistisk samfunn der eiendomsforholdene er grunnleggende endret? Eller vil de si seg tilfredse med ørsmå tiltak av den typen Musk og Zuckerberg foreslår? Vil Arbeiderpartiets ledere kunne bibringe det norske samfunnet en sårt tiltrengt New Deal? Det må være lov å tvile på det. Som Høghaug skriver: «Sosialdemokratene har lenge vært de flinkeste elevene i kapitalistklassen.»

Nei til privateiendom og patriarkalsk ekteskap!

Et annet relevant trekk ved Det kommunistiske manifest er ifølge Žižek at det tar opp to sentrale beskyldninger som borgerskapet har rettet mot kommunistene: «Dere vil avskaffe eiendommen! Dere vil avskaffe ekteskapet!»

For å kaste lys over disse temaene foretar Žižek en av sine mange henvisninger til enkeltpersoner fra vestlig historie. Her til ingen ringere enn Richard Wagner, som før han ble stormannsgal proto-nazistisk gesamtkunstner levde en lengre periode som venstreradikal. Denne begavede unge mannen fra Leipzig som uttrykte at han ønsket all privateiendom avskaffet, var, kan vi driste oss til å si, den opprinnelige Richard Wagner. En gang i 1848 og/eller 1849 skrev denne Wagner et utkast til et skuespill med tittelen Jesus fra Nasaret. Her blir Jesus innvilget følgende replikk:

Budet sier: Du skal ikke bryte ekteskapet. Men jeg sier dere: Du skal ikke gifte deg hvis du ikke gjør det av kjærlighet. Et ekteskap uten kjærlighet er brutt i det øyeblikk det inngås, og den som har beilet uten kjærlighet, har allerede ødelagt bryllupet.

Skarpsindig kommenterer Žižek at den underliggende påstanden her bør forstås i analogi med Pierre-Joseph Proudhons berømte sentens «eiendom er tyveri», og slik sett innebærer en påstand av typen «ekteskap er ekteskapsbrudd».

Et annet sted i boka velger Žižek å bruke en kulturkonservativ stråmann: «Som de kulturkonservative ville sagt det i dag: Dekonstruksjonistiske filosofer er mye farligere enn ekte terrorister.» Påfallende nok framførte den filosofiske dekonstruksjonens opphavsmann Jacques Derrida, i det som har blitt kjent som «det siste intervjuet» foretatt med ham, en ramsalt kritikk av det monogame ekteskapet, altså det evig trofaste ekteskapet mellom mann og kvinne. Han understreket at et slikt ekteskapsideal er spesifikt kristent og i utgangspunktet ikke var å finne i for eksempel jødedommen eller islam.

Nå mente Derrida på ingen måte å nekte et par å vies i kirken på tradisjonelt vis hvis de ønsker det. Men i stedet for å tvinge alle samfunnsborgere inn i en ekteskapsinstitusjon basert på kristen tradisjon, foreslo Derrida en alternativ politisk løsning, der alle og enhver vil kunne inngå en politisk samlivsallianse. Han tok til orde for et slags «sivilt partnerskap», altså en mer generell juridisk kategori, som ville «forbli fleksibel og la seg tilpasse ulike partnere uavhengig av disses antall og kjønn».

Kommunistisk lederskap

Å gjøre om på eiendomsforholdene, og å bryte opp kjernefamilien? Er ikke dette et oppbrudd med alt som heter kultur og sivilisasjon? I så fall er det et oppbrudd vi kan spore tilbake til Platons Staten – i hvert fall som ideal. Eller med Badiou: «Helt fra Platons tid har kommunismen vært den eneste politiske ideen verdig en filosof.»

Poenget er kanskje så enkelt som at en filosof krever at vi tenker prinsipielt, at vi ikke bare vader rådville rundt i tåka og håper å få likes på en av vår tids mange mer eller mindre sosiale eller antisosiale medier, foretatt med et uforpliktende tastetrykk. I etterordet sier Høghaug det slik:

Å erklære at noe er i prinsippet, innebærer å legitimere dette «noe» ved å vise til en forestilling om dets begynnelse, dets grunn(lag), dets iboende element osv. Principium er avledet av princeps, som vi umiddelbart gjenkjenner i ordet ‘prins’, og hvis grunnbetydning er ‘den første’, ‘den fremste mann’, ‘leder’. Tar vi steget inn i denne etymologisk-historiske forestillingsverdenen, kan vi gjenskape bilder av en lederskikkelse som står ved begynnelsen og gir grunnen; vi kan gjenskape bilder av en lederskikkelse som kjenner det rette element.

Keiser Augustus, som opprinnelig bar navnet Octavian, blir viet en del oppmerksomhet i Høghaugs etterord, og da nettopp med utgangspunkt i selve betydningen av ordet prinsipp. Nå som hele verden og flere til har blitt innskrevet i manntall, kan vi spørre: Hvem var egentlig keiser Augustus? Da Octavian tok navnet (i realiteten tittelen) Augustus, begynte han å bli referert til som princeps senatus, altså «senatets fremste mann». Slik legitimerte han seg som en av mange, og som en som overholdt den tradisjonelle statsskikken. Dette er velkjent. Så kan man spørre seg hvor meningsfullt det er å trekke inn klassisk historie fra Romerriket hvis man ønsker å omtale dagens situasjon. Spørsmålet bør antakelig stilles annerledes: Hva annet har vi å gå etter enn de historiske realitetene vi kjenner til, når det kommer til å bedømme hva politisk makt egentlig innebærer? Høghaug sier det rett ut: «Octavian, statens fremste mann, er dømt til å fare omkring i fordreiningenes drømmelandskap». Hva er egentlig lederskap?

Eller enklere: Hvordan bør en leder være? Georg Johannesen, som i mange tiår var vår beste kjerring mot strømmen, tillot seg i Nytt om Ibsen og andre essays (2003) å omtale Stalin som «den milde Josef Stalin». Men bør en leder være «mild» mot sine fiender? Bør han etterape Julius Cæsars mye omtalte «mildhet» (clementia)? Det høres muligens bra ut, men er det en klok strategi? Hvor bra gikk det egentlig med Cæsar?

Kan hende bør en realsosialistisk leder heller ta inn over seg i hvilken grad Jens Bjørneboes begrep om «formyndermennesket» treffer blink ganske så presist. Sagt på en annen måte: Hvem er disse mennene med bakgrunn fra samfunnssjiktet kjent som borgerskapet, som av diverse reaksjonære grunner alltid har blitt plassert i lederstillinger? Som ledere i det militære, skolen, fengselsvesenet, etater og tilsyn av ulik art, samt for de mer eller mindre psykiatriske sykehusene? Og som i nyere tid også har blitt håndplukket til verv i den såkalte rettsstaten, til riksadvokatembetet, til å være dommere og det som verre er, for ikke å snakke om bestyrere av eldrehjemmene? I dag kaller vi dem like gjerne psykopater.

Løgn i media og tankefrihet i drivhuset

I essayet Tyrannosaurus text (1988), som etterfulgte hans analyse i romanen Det 7. klima (1986), portretterte Kjartan Fløgstad et Norge som var blitt forvandlet til «Media Thule», et samfunn der massemedia sto for en historisk enestående gjennomtrenging og kolonisering av samfunnet og det ubevisste. Det begynnende informatiske samfunnet på 1980-tallet innebar ifølge Fløgstad at alle mennesker ble behandlet ikke som mennesker med sin egen unike identitet, men som erstattelige gjenstander som kan brukes og kastes. Et menneskesyn vant fram som tilsa at ulike individer var «til forveksling like» og derfor også «totalt utbyttbare».

Fullstendig håpløs er situasjonen likevel ikke, konkluderte Fløgstad i Antipoder (1996):

Til og med i den norske bokhausten, og i aviskritikken av den norske bokhausten, kan vi frå tid til annan høyra gjenlyden, når einskilde forfattarar, med skrifta som sitt gebet, finn holrom og dødvinklar i talen som fortel dei store fortellingane.

Dette får meg til å tenke på Dag Solstad, forfatteren som – gitt mine egne undersøkelser – av sine forfatterkolleger blir regnet som landets kanskje mest genuine kritiske intellektuelle. I tidsskriftet Samtiden 2/2014 tillot han seg å skrive følgende: «Det er bare under kapitalismen man tror man ikke tenker som det systemet man lever i.» Samt at kapitalismen de siste 40–50 årene hadde «forandret hele samfunnet». Samfunnet vi lever i settes sjelden navn på, stadfestet han. Men Solstad satte halen på julegrisen. Dette samfunnet har faktisk et navn: «Navnet er altså kapitalisme, hvis noen skulle tro det var farlig å si det rett ut.»

Kapitalismen er ingen naturtilstand. I den realsosialistiske østblokken tenkte folk faktisk annerledes. Hvorfor fornekter man det i Vesten? Ut fra en idé om at vi her kan «tenke fritt»? I så fall har vi en altfor enkel, eller reduktiv, forestilling om tankevirksomhet. For den menneskelige tanke er som en plante, den overlever ikke ved bare å bli stående for seg selv i drivhuset. Den må vannes, kan hende også gjødsles.

Frimarked og reell frihet

Det er tak i Leif Høghaug. Hvem andre i vår tids Norge tillater seg å påpeke at vi lever i en «senkapitalistisk verden der også ‘følelsesliv’ og ‘mellommenneskelige forhold’ lenge har vært å betrakte som varer på lik linje med såpe, biler og privatfly»? Eller at Neil Postmans devise «Vi morer oss til døde» i dag heller bør lyde slik: «Vi kontrollerer hverandre til døde»?

I etterordet sitt påtaler Høghaug dessuten noen av de dogmene som det aldri blir stilt spørsmål ved i vårt samfunn:

Frihetens prinsipp er det samme som prinsippet om et fritt marked; det frie valgets prinsipp er identisk med retten til å velge mellom dyre og billige varer og tjenester; livets prinsipp er formulert i prinsippet om privat eiendomsrett.

I Det kommunistiske manifest kan vi lese om hvordan det borgerlige samfunnet erstatter alt hellig, verdig og ærefullt med «den egoistiske beregnings iskalde vann», gjør frihandel til «den ene samvittighetsløse frihet» og bedriver «åpen, skamløs, direkte og ren utbytting». Men hvor «åpen» er egentlig denne utbyttingen i et land som Norge i dag? Er det ikke like gjerne slik at den moderne formen for gjeldsslaveri gjør utbyttingen nokså usynlig for de fleste? Å gå inn i livet uten formue er litt som å gå inn i livet med minus 1 eller 2 millioner i formue – du blir nødt til å betale renter og avdrag på alt du i utgangspunktet ikke eide eller ikke hadde råd til. Kan hende er du din egen lykkes smed, men smia må du låne penger for å skaffe deg.

For å begrunne et slikt regime, blir enhver tanke om grunnleggende samfunnsendring framstilt ikke bare som umulig, men som dypt suspekt. Med Žižeks ord:

Den rådende ideologien i dag er ikke en positiv visjon av en eller annen utopisk fremtid, men en kynisk resignasjon, en aksept av hvordan «verden virkelig er», fulgt av en advarsel om at hvis vi ønsker å forandre verden (for mye), vil det ende med en totalitær katastrofe. Enhver visjon om en annen verden forkastes som ideologi. Alain Badiou sier det på en nydelig og presis måte: Den ideologiske sensurens hovedfunksjon i dag, er ikke å knuse faktisk eksisterende motstand (dette tar undertrykkende statsapparater seg av), men å knuse håp ved instinktivt å fremsette den fordømmende påstanden om at ethvert kritisk prosjekt viser vei mot noe som ligner GULag.

Kort sagt: Reaksjonære krefter vil alltid påstå at enhver genuin samfunnsendring fører til ufrihet. Men da underslår de et vesentlig trekk ved de vestlige kapitalistiske samfunnene av i dag: De er ikke frie.